Føles som håpet er ute nå.....

[Wulfi]

Etter noen forferdelige dager hvor jeg har vært temmelig langt nede ga jeg han et valg. Enten så fikk han flytte eller så fikk han ringe familievern kontoret. Han valgte å ringe . Men jeg sitter her og føler meg like deprimert ennå. Han har vært ærlig de siste to årene og tilstått at han ikke elsker meg. Jeg tror ikke det er noen vits i å prøve å redde ekteskapet ,rådgivningen kan ikke få han til å elske meg igjen . Jeg tenker hele tiden på ekteskapsløfte: Til døden skiller dere..... Det virker for meg som om det bare er EN vei ut ,og det er døden ,men jeg er for feig. Jeg vil så gjerne bli elsket. Jeg vil så gjerne "høre til" hos han. Han er min beste venn ,og min verste fiende . Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette....*gråter*

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære deg!

Jeg forstår at du er nedbrudt, og pessimistisk til en bedring av parforholdet ditt. Du har sikkert gode grunner for å si som du gjør.

Men hvorfor har du trukket konklusjonen før dere har avsluttet parterapien?

Jeg forstår ikke ditt defensive syn på ekteskapet. Visst heter det i ekteskapsløftet: til døden skiller dere ad. Men du vet jo at det kan komme problemer for par som dette paret ikke greier å løse opp i. Da blir løsningen heller brudd på ekteskapet. Noen ganger er det til og med nødvendig, f.eks. der det er barn i bildet som er i ferd med å bli ødelagt av de voksnes samlivsproblem.

Jeg tror ikke døden er din eneste utvei. Jeg tror du har andre gode muligheter for å finne ut av det med din ektefelle, enten dere gjenforenes eller vil leve hver for seg. Og jeg støtter deg helhjertet i behovet for å bli elsket. Det behovet har vi alle.

[Gjest grobian]

En ny bekreftelse på at våre holdninger må endres, slik at "rammene" blir lettere å komme ut av, både de formelle og følelsesmessige. Skilsmisser blir krisemaksimert, fordi vi lar være å tenke på at vi ikke har naturen "med oss" i våre drømmer om livslange forhold.

[Wulfi]

Kjære deg!

Jeg forstår at du er nedbrudt, og pessimistisk til en bedring av parforholdet ditt. Du har sikkert gode grunner for å si som du gjør.

Men hvorfor har du trukket konklusjonen før dere har avsluttet parterapien?

Jeg forstår ikke ditt defensive syn på ekteskapet. Visst heter det i ekteskapsløftet: til døden skiller dere ad. Men du vet jo at det kan komme problemer for par som dette paret ikke greier å løse opp i. Da blir løsningen heller brudd på ekteskapet. Noen ganger er det til og med nødvendig, f.eks. der det er barn i bildet som er i ferd med å bli ødelagt av de voksnes samlivsproblem.

Jeg tror ikke døden er din eneste utvei. Jeg tror du har andre gode muligheter for å finne ut av det med din ektefelle, enten dere gjenforenes eller vil leve hver for seg. Og jeg støtter deg helhjertet i behovet for å bli elsket. Det behovet har vi alle.

Jeg HÅPER selvsagt at rådgivning kan hjelpe oss på rett vei. Men hovedproblemet er jo at han ikke elsker meg. Detkan jo ikke rådgivning hjelpe han med. Problem nr 2 er at han overhodet ikke klarer å snakke om følelsene sine. Jeg er stygt redd for at når vi kommer til rådgivningskontoret så sitter han og nikker og smiler sammtykkende til alt som blir sagt. Og stiller de han spørsmål om følelser o.l ,så svarer han bare :"Jeg vet ikke..."

Jeg har prøvd så mange ganger å løse opp i floker ,snakke seriøst om hva vi kan og bør gjøre. Senest i går kveld prøvde jeg å snakke ut med han. Resultatet var at han sovnet !

Jeg prøver å ha et nøkternt forhold til ektskapet ,men løftet vi ga hverander for 3,5 år siden betyr mye for meg. Jeg klarer ikke å tenke på et liv uten han. Jeg har bodd alene i 3 mnd av mitt liv ,og det var jævlig. Jeg har en angst for å være alene om natta.Jeg er livredd .

[Gjest snillulv]

Jeg HÅPER selvsagt at rådgivning kan hjelpe oss på rett vei. Men hovedproblemet er jo at han ikke elsker meg. Detkan jo ikke rådgivning hjelpe han med. Problem nr 2 er at han overhodet ikke klarer å snakke om følelsene sine. Jeg er stygt redd for at når vi kommer til rådgivningskontoret så sitter han og nikker og smiler sammtykkende til alt som blir sagt. Og stiller de han spørsmål om følelser o.l ,så svarer han bare :"Jeg vet ikke..."

Jeg har prøvd så mange ganger å løse opp i floker ,snakke seriøst om hva vi kan og bør gjøre. Senest i går kveld prøvde jeg å snakke ut med han. Resultatet var at han sovnet !

Jeg prøver å ha et nøkternt forhold til ektskapet ,men løftet vi ga hverander for 3,5 år siden betyr mye for meg. Jeg klarer ikke å tenke på et liv uten han. Jeg har bodd alene i 3 mnd av mitt liv ,og det var jævlig. Jeg har en angst for å være alene om natta.Jeg er livredd .

husk dette: man vet best at man elsker når man er i ferd med å miste. han kjenner seg ganske trygg på deg...som gråter og bærer deg, ikke sant? slutt med det...vis at du også har nye muligheter i livet hvis det blir slutt.

og forresten, elsker du ham, eller holder du krampaktig taket i han fordi du ikke tør å være alene? du er mer verdt enn å bli behandlet slik!

begynn å bli mer glad i deg selv...gjør ting kun for din egen del...noe som gleder deg. bygg opp noe som er bare ditt, så skal du se at han muligens finner ut at du ikke er en sutrekopp likevel, eller, enda bedre kansje...du finner ut at der ute er det maaange søte gutter - som er verd å elske! lykke til! *klem*

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Jeg HÅPER selvsagt at rådgivning kan hjelpe oss på rett vei. Men hovedproblemet er jo at han ikke elsker meg. Detkan jo ikke rådgivning hjelpe han med. Problem nr 2 er at han overhodet ikke klarer å snakke om følelsene sine. Jeg er stygt redd for at når vi kommer til rådgivningskontoret så sitter han og nikker og smiler sammtykkende til alt som blir sagt. Og stiller de han spørsmål om følelser o.l ,så svarer han bare :"Jeg vet ikke..."

Jeg har prøvd så mange ganger å løse opp i floker ,snakke seriøst om hva vi kan og bør gjøre. Senest i går kveld prøvde jeg å snakke ut med han. Resultatet var at han sovnet !

Jeg prøver å ha et nøkternt forhold til ektskapet ,men løftet vi ga hverander for 3,5 år siden betyr mye for meg. Jeg klarer ikke å tenke på et liv uten han. Jeg har bodd alene i 3 mnd av mitt liv ,og det var jævlig. Jeg har en angst for å være alene om natta.Jeg er livredd .

Hei!

Du har rett i at ingen rådgiver kan tenne ild i tørt gress. Det må de gjøre selv. Når kjærlighetsbålet er slukket, kan det bare komme glør i det på nytt fra partnerne selv.

Det du referer til fra gårsdagens samtale med kjæresten, får meg til å håpe på at du klarer å forlate han, i alle fall inntil videre.

Jeg forstår at du er redd og ikke kan tenke deg å være alene. Men det må du øve deg til. Og du kan få hjelp til det. Har du brukt hjelpeapparatet?

Kanskje dette nettopp er en anledning for deg til å finne ut hvordan du kan stå på egne ben. Det vil nok gjøre deg tryggere som partner også på sikt.

[Gjest eg]

Jeg HÅPER selvsagt at rådgivning kan hjelpe oss på rett vei. Men hovedproblemet er jo at han ikke elsker meg. Detkan jo ikke rådgivning hjelpe han med. Problem nr 2 er at han overhodet ikke klarer å snakke om følelsene sine. Jeg er stygt redd for at når vi kommer til rådgivningskontoret så sitter han og nikker og smiler sammtykkende til alt som blir sagt. Og stiller de han spørsmål om følelser o.l ,så svarer han bare :"Jeg vet ikke..."

Jeg har prøvd så mange ganger å løse opp i floker ,snakke seriøst om hva vi kan og bør gjøre. Senest i går kveld prøvde jeg å snakke ut med han. Resultatet var at han sovnet !

Jeg prøver å ha et nøkternt forhold til ektskapet ,men løftet vi ga hverander for 3,5 år siden betyr mye for meg. Jeg klarer ikke å tenke på et liv uten han. Jeg har bodd alene i 3 mnd av mitt liv ,og det var jævlig. Jeg har en angst for å være alene om natta.Jeg er livredd .

Jeg kjenner denne beskrivelsen meget godt. Jeg følte det nesten som jeg hadde skrevet dette selv, jeg har bare mange flere år bak meg enn du. Ville bare si til deg at du er ikke alene og at dette klarer du. Stå på og lykke til.