Ekspertsvar Jobbe i psykiatrien

[fluxing]

Kan en person som er bipolar jobbe med andre psyke menesker?

Er det noe psyk lidelse som abolutt ikke har noe inne psykiatri og gjøre?

Da tenker jeg på mennesker som kan fungere i en jobb enten medisinert eller ikke, men har en kronisk psyk lidelse

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg mener at en person med bipolar lidelse kan jobbe i psykiatrien. Forutsetningen er at en aksepterer at det er leders vurdering som avgjør om en skal være sykemeldt eller ikke.

Jeg mener at personer med diagnoser på F20-29 (schizofrenier + tilgrensende sykdommer) samt personer med personlighetsforstyrrelser i cluster A (paranoid, schizoid og schizotyp) og cluster B (narsissistisk, emosjonelt ustabil og dyssosial) ikke bør arbeide i psykiatrien.

[Gjest hybris]

Jeg mener at en person med bipolar lidelse kan jobbe i psykiatrien. Forutsetningen er at en aksepterer at det er leders vurdering som avgjør om en skal være sykemeldt eller ikke.

Jeg mener at personer med diagnoser på F20-29 (schizofrenier + tilgrensende sykdommer) samt personer med personlighetsforstyrrelser i cluster A (paranoid, schizoid og schizotyp) og cluster B (narsissistisk, emosjonelt ustabil og dyssosial) ikke bør arbeide i psykiatrien.

Hei.

Jeg er en jente som har skåret ganske høyt på emosjonelt ustabil pf (4 kriterier) som ønsker å jobbe innen psykiatri..

Hva ved akkurat denne lidelsen er det du mener ikke passer sammen med en jobb i psykiatrien?

Det er viktig for meg å få svar på dette! Det er jo mange måter å ha ustabil pf på, og jeg håper nå at jeg ikke har akkurat de trekkene du sikter til...

Jeg har for øvrig også skåret litt på unnvikende pf.

Må si jeg føler meg en smule skuffet og krenket:/

Håper du svarer..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei.

Jeg er en jente som har skåret ganske høyt på emosjonelt ustabil pf (4 kriterier) som ønsker å jobbe innen psykiatri..

Hva ved akkurat denne lidelsen er det du mener ikke passer sammen med en jobb i psykiatrien?

Det er viktig for meg å få svar på dette! Det er jo mange måter å ha ustabil pf på, og jeg håper nå at jeg ikke har akkurat de trekkene du sikter til...

Jeg har for øvrig også skåret litt på unnvikende pf.

Må si jeg føler meg en smule skuffet og krenket:/

Håper du svarer..

Om jeg tar utganspunkt i DSM-IV kriteriene, kan jeg kommentere kort på hvert enkelt:

1.Desperate anstrengelser for å unngå virkelig eller innbilt å bli forlatt.

Pasienter sier deg opp uten at det har noe med deg å gjøre, men ligger i deres sykdom/personlighet. Om du ikke tåler dette, men anstrenger deg for at pasienten uansett skal fortsette med deg som behandler, blir du uterapeutisk.

2. Viser et mønster ab ustabile og intense inerpersonlige forhold kjennetegnet av en veksling mellom idealisering ogdevaluering.

Hvordan tror du det går om du ser pasientene som enten sort eller hvit - uten nyanser og gråtoner?

3.Identitetsforstyrrelse. Markert og vedvarende ustabilt selvbilde og ustabil følelse av å være et selv.

Om ikke hver dag, så i hvert fall hver uke får jeg fra enkelte pasienter høre at jeg er den beste behandleren de har hatt, at jeg har reddet dem og at de har ubegrenset tillit til meg. Samtidig er det ukentlig pasienter som skal saksøke meg, som mener at jeg har ødelagt dem, og at de skal få meg uthengt i VG og Dagbladet.

En behandlers selvbilde kan ikke skifte i takt med siste tilbakemelding. En må vite at en har gjort like god jobb og vært den samme både til den fornøyde og den misfornøyde. En må tåle å stå i en storm av misnøye, og en må tåle ros uten å miste bakkekontakten.

4. Impulsivitet som er potensielt selvskadelige.

Om du har fulgt med i pressen de siste ukene, ser du behandlere som har gjort saker som nå er klart skadelige for dem. Slike saker kommer opp fra tid til annen.

5.Gjentatt suicidal adferd.

Hvordan kan en hjelpe dersom pasienten ikke stoler på at du tåler han/henne? Hvis pasientene er redde for å utløse selvskadeadferd hos deg.

6. Ustabilt følelsesliv.

Du skal være "så fast en borg" for pasientene der hvor de svinger i sine emosjoner.

7.Kronisk tomhetsfølelse.

Hvordan kan empati utstråles og engasjement vises fra en som føler seg "tom"?

8. Inadekvat, intenst sinne eller har vansker med å kontrollere sinne.

Enkelte pasienter fremkaller særdeles sterke negative følelser i en (motoverføring). Hvordan skal det gå om disse ikke kontrolleres, men leves ut?

9. Forbigående stressrelatert paranoid tankeinnhold eller alvorlige dissosiasjonssymptomer.

Enkelte pasienter og/eller situasjoner utgjør et alvorlig stress. Da er det ikke bra om en blir paranoid på pasienten og tror at pasienten gjør dette for å ramme deg.

Her har jeg kun tatt med forholdet til pasientene. Innad i behandlingsgruppen kan det være tøffe diskusjoner og noen gang konflikter. Hvordan vil en med eupf takle dette?

Håper dette var klargjørende.

[pablito]

Om jeg tar utganspunkt i DSM-IV kriteriene, kan jeg kommentere kort på hvert enkelt:

1.Desperate anstrengelser for å unngå virkelig eller innbilt å bli forlatt.

Pasienter sier deg opp uten at det har noe med deg å gjøre, men ligger i deres sykdom/personlighet. Om du ikke tåler dette, men anstrenger deg for at pasienten uansett skal fortsette med deg som behandler, blir du uterapeutisk.

2. Viser et mønster ab ustabile og intense inerpersonlige forhold kjennetegnet av en veksling mellom idealisering ogdevaluering.

Hvordan tror du det går om du ser pasientene som enten sort eller hvit - uten nyanser og gråtoner?

3.Identitetsforstyrrelse. Markert og vedvarende ustabilt selvbilde og ustabil følelse av å være et selv.

Om ikke hver dag, så i hvert fall hver uke får jeg fra enkelte pasienter høre at jeg er den beste behandleren de har hatt, at jeg har reddet dem og at de har ubegrenset tillit til meg. Samtidig er det ukentlig pasienter som skal saksøke meg, som mener at jeg har ødelagt dem, og at de skal få meg uthengt i VG og Dagbladet.

En behandlers selvbilde kan ikke skifte i takt med siste tilbakemelding. En må vite at en har gjort like god jobb og vært den samme både til den fornøyde og den misfornøyde. En må tåle å stå i en storm av misnøye, og en må tåle ros uten å miste bakkekontakten.

4. Impulsivitet som er potensielt selvskadelige.

Om du har fulgt med i pressen de siste ukene, ser du behandlere som har gjort saker som nå er klart skadelige for dem. Slike saker kommer opp fra tid til annen.

5.Gjentatt suicidal adferd.

Hvordan kan en hjelpe dersom pasienten ikke stoler på at du tåler han/henne? Hvis pasientene er redde for å utløse selvskadeadferd hos deg.

6. Ustabilt følelsesliv.

Du skal være "så fast en borg" for pasientene der hvor de svinger i sine emosjoner.

7.Kronisk tomhetsfølelse.

Hvordan kan empati utstråles og engasjement vises fra en som føler seg "tom"?

8. Inadekvat, intenst sinne eller har vansker med å kontrollere sinne.

Enkelte pasienter fremkaller særdeles sterke negative følelser i en (motoverføring). Hvordan skal det gå om disse ikke kontrolleres, men leves ut?

9. Forbigående stressrelatert paranoid tankeinnhold eller alvorlige dissosiasjonssymptomer.

Enkelte pasienter og/eller situasjoner utgjør et alvorlig stress. Da er det ikke bra om en blir paranoid på pasienten og tror at pasienten gjør dette for å ramme deg.

Her har jeg kun tatt med forholdet til pasientene. Innad i behandlingsgruppen kan det være tøffe diskusjoner og noen gang konflikter. Hvordan vil en med eupf takle dette?

Håper dette var klargjørende.

Jeg er enig med Nils Håvard. Visse personligetstyper bør absolutt ikke jobbe med psykisk syke mennesker. Jeg mener man bør være relativt trygg på seg selv, stabil i humøret og forutsigbar. Empati og evne til å skille mellom ditt og mitt er også nødvendig. Man må oså kunne samarbeide og være tålmodig.

Det bør stilles store krav til de som arbeider i psykiatrien.

Man skal ikke begynne der og tro man skal hjelpes med egne problemer.

[Gjest skal jobbe ja]

Om jeg tar utganspunkt i DSM-IV kriteriene, kan jeg kommentere kort på hvert enkelt:

1.Desperate anstrengelser for å unngå virkelig eller innbilt å bli forlatt.

Pasienter sier deg opp uten at det har noe med deg å gjøre, men ligger i deres sykdom/personlighet. Om du ikke tåler dette, men anstrenger deg for at pasienten uansett skal fortsette med deg som behandler, blir du uterapeutisk.

2. Viser et mønster ab ustabile og intense inerpersonlige forhold kjennetegnet av en veksling mellom idealisering ogdevaluering.

Hvordan tror du det går om du ser pasientene som enten sort eller hvit - uten nyanser og gråtoner?

3.Identitetsforstyrrelse. Markert og vedvarende ustabilt selvbilde og ustabil følelse av å være et selv.

Om ikke hver dag, så i hvert fall hver uke får jeg fra enkelte pasienter høre at jeg er den beste behandleren de har hatt, at jeg har reddet dem og at de har ubegrenset tillit til meg. Samtidig er det ukentlig pasienter som skal saksøke meg, som mener at jeg har ødelagt dem, og at de skal få meg uthengt i VG og Dagbladet.

En behandlers selvbilde kan ikke skifte i takt med siste tilbakemelding. En må vite at en har gjort like god jobb og vært den samme både til den fornøyde og den misfornøyde. En må tåle å stå i en storm av misnøye, og en må tåle ros uten å miste bakkekontakten.

4. Impulsivitet som er potensielt selvskadelige.

Om du har fulgt med i pressen de siste ukene, ser du behandlere som har gjort saker som nå er klart skadelige for dem. Slike saker kommer opp fra tid til annen.

5.Gjentatt suicidal adferd.

Hvordan kan en hjelpe dersom pasienten ikke stoler på at du tåler han/henne? Hvis pasientene er redde for å utløse selvskadeadferd hos deg.

6. Ustabilt følelsesliv.

Du skal være "så fast en borg" for pasientene der hvor de svinger i sine emosjoner.

7.Kronisk tomhetsfølelse.

Hvordan kan empati utstråles og engasjement vises fra en som føler seg "tom"?

8. Inadekvat, intenst sinne eller har vansker med å kontrollere sinne.

Enkelte pasienter fremkaller særdeles sterke negative følelser i en (motoverføring). Hvordan skal det gå om disse ikke kontrolleres, men leves ut?

9. Forbigående stressrelatert paranoid tankeinnhold eller alvorlige dissosiasjonssymptomer.

Enkelte pasienter og/eller situasjoner utgjør et alvorlig stress. Da er det ikke bra om en blir paranoid på pasienten og tror at pasienten gjør dette for å ramme deg.

Her har jeg kun tatt med forholdet til pasientene. Innad i behandlingsgruppen kan det være tøffe diskusjoner og noen gang konflikter. Hvordan vil en med eupf takle dette?

Håper dette var klargjørende.

Hei!

Har vært "ute av drift" når det gjelder arbeidsliv i noen år :-(

Har ikke eupf, men kjenner meg meget godt igjen i noen av det du beskriver. Så vidt jeg vet er diagnosen min ptsd, dissosiative symptomer(glemsk) og depresjoner i perioder og litt paranoid i "svingene."

Er utdannet innenfor helse (høyskoleutdanning) og jobbet innen helsevesenet, før jeg møtte den "berømte veggen" for noen år siden.

Mye av dette på grunn av et vannvittig "press" i rundt meg slik jeg ser det nå.

Tåler fortsatt lite stress, men er blitt endel bedre med medisiner.

Har et langsiktig mål og det er at jeg SKAL ut i arbeidslivet igjen, vil ikke gå sånn resten av livet.

Spørsmål: Hvilket arbeid ville du anbefale en så "rar" person som meg? :-)

Håper du kan gi meg noen råd fordi jeg har vridd hodet mitt mange ganger for å finne på noe lurt. Men har aldri kommet lengre enn å tenke.

Kan ikke ha en fysisk belastende og ikke en stress/psykisk belastende jobb.

Hva står egentlig igjen da?

Takknemlig for svar!!

[Gjest sei da]

Hei.

Jeg er en jente som har skåret ganske høyt på emosjonelt ustabil pf (4 kriterier) som ønsker å jobbe innen psykiatri..

Hva ved akkurat denne lidelsen er det du mener ikke passer sammen med en jobb i psykiatrien?

Det er viktig for meg å få svar på dette! Det er jo mange måter å ha ustabil pf på, og jeg håper nå at jeg ikke har akkurat de trekkene du sikter til...

Jeg har for øvrig også skåret litt på unnvikende pf.

Må si jeg føler meg en smule skuffet og krenket:/

Håper du svarer..

Altså, på det nåværende tidspunkt kan jeg være litt enig med NHD at det kan være lite fordelaktig å jobbe innen psykiatrien.

Det kreves mye jobbing og terapi fra din sin side å komme deg videre, siden du skorer så høyt.

MEN, jeg synes nå NHD kunne vært litt mer positiv. Senere om du klarer å jobbe deg gjennom en del ting og å komme deg videre, og å legge en del ting bak deg så kan jo du kanskje jobber i psykatrien.

Det blir jo helt feil. Nesten som å si en gang emosjonelt ustabil, ALLTID emosjonelt ustabil. Man blir mer moden i eldre alder også ofte.

Om du ikke kan ha en jobb i psykatrien i dag, vel, kanskje om 10 år? (For det tar årevis å bli frisk, og du må jobbe hardt for å bli det).

[Gjest enig i ressonementet]

Jeg er enig med Nils Håvard. Visse personligetstyper bør absolutt ikke jobbe med psykisk syke mennesker. Jeg mener man bør være relativt trygg på seg selv, stabil i humøret og forutsigbar. Empati og evne til å skille mellom ditt og mitt er også nødvendig. Man må oså kunne samarbeide og være tålmodig.

Det bør stilles store krav til de som arbeider i psykiatrien.

Man skal ikke begynne der og tro man skal hjelpes med egne problemer.

som om jeg skulle sagt det selv..

[Gjest hybris]

Om jeg tar utganspunkt i DSM-IV kriteriene, kan jeg kommentere kort på hvert enkelt:

1.Desperate anstrengelser for å unngå virkelig eller innbilt å bli forlatt.

Pasienter sier deg opp uten at det har noe med deg å gjøre, men ligger i deres sykdom/personlighet. Om du ikke tåler dette, men anstrenger deg for at pasienten uansett skal fortsette med deg som behandler, blir du uterapeutisk.

2. Viser et mønster ab ustabile og intense inerpersonlige forhold kjennetegnet av en veksling mellom idealisering ogdevaluering.

Hvordan tror du det går om du ser pasientene som enten sort eller hvit - uten nyanser og gråtoner?

3.Identitetsforstyrrelse. Markert og vedvarende ustabilt selvbilde og ustabil følelse av å være et selv.

Om ikke hver dag, så i hvert fall hver uke får jeg fra enkelte pasienter høre at jeg er den beste behandleren de har hatt, at jeg har reddet dem og at de har ubegrenset tillit til meg. Samtidig er det ukentlig pasienter som skal saksøke meg, som mener at jeg har ødelagt dem, og at de skal få meg uthengt i VG og Dagbladet.

En behandlers selvbilde kan ikke skifte i takt med siste tilbakemelding. En må vite at en har gjort like god jobb og vært den samme både til den fornøyde og den misfornøyde. En må tåle å stå i en storm av misnøye, og en må tåle ros uten å miste bakkekontakten.

4. Impulsivitet som er potensielt selvskadelige.

Om du har fulgt med i pressen de siste ukene, ser du behandlere som har gjort saker som nå er klart skadelige for dem. Slike saker kommer opp fra tid til annen.

5.Gjentatt suicidal adferd.

Hvordan kan en hjelpe dersom pasienten ikke stoler på at du tåler han/henne? Hvis pasientene er redde for å utløse selvskadeadferd hos deg.

6. Ustabilt følelsesliv.

Du skal være "så fast en borg" for pasientene der hvor de svinger i sine emosjoner.

7.Kronisk tomhetsfølelse.

Hvordan kan empati utstråles og engasjement vises fra en som føler seg "tom"?

8. Inadekvat, intenst sinne eller har vansker med å kontrollere sinne.

Enkelte pasienter fremkaller særdeles sterke negative følelser i en (motoverføring). Hvordan skal det gå om disse ikke kontrolleres, men leves ut?

9. Forbigående stressrelatert paranoid tankeinnhold eller alvorlige dissosiasjonssymptomer.

Enkelte pasienter og/eller situasjoner utgjør et alvorlig stress. Da er det ikke bra om en blir paranoid på pasienten og tror at pasienten gjør dette for å ramme deg.

Her har jeg kun tatt med forholdet til pasientene. Innad i behandlingsgruppen kan det være tøffe diskusjoner og noen gang konflikter. Hvordan vil en med eupf takle dette?

Håper dette var klargjørende.

Ja, det var meget klargjørende - takk!

Dette gav meg også en bedre forståelse av disse kriteriene mer generelt.

Du har helt klart et poeng. Slik jeg har det i dag, er det også uaktuelt å jobbe i psykiatrien. Men vi får se om noen år, når jeg utdannet lege (det skal jeg i hvert fall!), hvordan ting er fatt da.

Jeg må jo også understreke at jeg _ikke_ har noen diagnose (4 kriterier). Det min psykiater sier, er at jeg grenser mot unnvikende pf, og jeg tror vel heller det vil være disse mine "unnvikende sider" som kan utgjøre et problem i en jobb som psykiater.

Dine innvendinger i lys av min spesifikke problematikk:

1 - Tror nok jeg oppfyller dette. Men dette gjelder i såfall omsorgspersoner, f.eks. kjærester. Har veldig vondt for å tro at jeg vil knytte meg i sykelig grad til pasienter! Jeg tåler kritikk og å bli avvist, så lenge det ikke er av egne omsorgsobjekter.

2 - Jeg bedriver ikke idealisering/devaluering.

3 - Psykiateren har sagt at jeg har et stabilt selvbilde, og det føler jeg også selv at jeg har. Er meget trygg på meg selv/min identitet. Men har derimot dårlig selvbilde, da..

4+5 - Når det gjelder destruktiv adferd og suicidalitet: Jeg er suicidal da jeg har en alvorlig depresjon, men jeg bedriver ikke selvskading og har ingen selvmordsforsøk bak meg. Jeg er ikke impulsiv av meg og tar aldri forhastede avgjørelser; derimot så dveler jeg ved hver minste ting og har store vansker med å fatte avjørelser. Er ikke dette det motsatte av å være impulsiv? Et unntak er kanskje aggresjon; jeg har problemer med å besinne meg. Det er muligens et utfall av impulsivitet ?

6 - Ja, følelseslivet mitt er nok ustabilt. Nøyaktig hva det handler om, vet jeg dog ikke.

7 - Ja, jeg er plaget med tomhetsfølelse/følelse av meningsløshet. Men er det unaturlig når man er dypt deprimert? Det er klart jeg ikke kan være behandler når jeg har det slik, men som sagt så er det mange år til det evt. vil være aktuelt. Jeg har for øvrig stor evne til empati og har bestandig vært den som sitter og lytter til andres problemer. Nå når jeg er så deprimert, er det derimot litt vanskelig. Men på lengre sikt ønsker jeg virkelig å hjelpe, og har særlig tenkt på barne- og ungdomspsykiatri.

8 - Inadekvat, intenst sinne og problemer med å kontrollere det - ja, absolutt. Men dette utøses av og viser seg kun for den nærmeste familie - jeg forholder meg helt rolig og normal ute blant folk. En psykolog jeg gikk til, klarte ikke engang se for seg meg sint! Når jeg har til gode å oppleve å få slike raseriutbrudd i nærvær av andre enn foreldre/kjæreste (ikke f.eks. behandlere), kan jeg alldeles ikke tro jeg kan få det i nærvær av pasienter. Det virker helt usannsynlig!

9 - Jeg vet ikke om jeg oppfyller dette.

Jeg har litt vanskeligheter med å få taket på akkurat hvor skoen trykker i mitt tilfelle; hva det er som er "borderline" ved meg. Men det blir vel ca slik som beskrevet nå. Hovedproblemet mitt er uansett depresjon.

De fleste kjenner meg som "søt og snill", litt forsiktig/sjenert, og sier at jeg kommer til å bli en "snill" lege.. Den nærmeste familie og behandlere kjenner til min mørkere side, men bare den nære familie får erfare den i "praksis". Selv overfor behandlere oppfører jeg meg pent og ordentlig. Så da tviler jeg meget sterkt på at mine potensielle pasienter vil få oppleve noe annet! Og dessuten - mye kan skje på 10(?) år...

Så, hva tror du om en jobb som psykiater ut fra dette...?

Igjen: takk for utfyllende svar. Det var til stor hjelp.

Beklager at dette ble veldig langt...

[Gjest hybris]

Jeg er enig med Nils Håvard. Visse personligetstyper bør absolutt ikke jobbe med psykisk syke mennesker. Jeg mener man bør være relativt trygg på seg selv, stabil i humøret og forutsigbar. Empati og evne til å skille mellom ditt og mitt er også nødvendig. Man må oså kunne samarbeide og være tålmodig.

Det bør stilles store krav til de som arbeider i psykiatrien.

Man skal ikke begynne der og tro man skal hjelpes med egne problemer.

Ja, jeg er helt enig med Nils Håvard Dahl og deg. Jeg for min del vil ikke gå inn i psykiatrien på "motsatt side" (som behandler) med mindre jeg oppfyller de kravene du stiller her.

Lurer på om det er mange psykologer/psykiatere som har egne psykiske problemer, jeg.. Kan jo se for meg at mange med psykiske problemer fatter interesse for psykologi. Også har jeg hørt at psykiatere troner selvmordsstatistikken over de ulike lege-gruppene. Men kan hende løper de en stor risiko for å _bli_ deprimerte av å møte så mange tragiske skjebner....

[Gjest hybris]

Altså, på det nåværende tidspunkt kan jeg være litt enig med NHD at det kan være lite fordelaktig å jobbe innen psykiatrien.

Det kreves mye jobbing og terapi fra din sin side å komme deg videre, siden du skorer så høyt.

MEN, jeg synes nå NHD kunne vært litt mer positiv. Senere om du klarer å jobbe deg gjennom en del ting og å komme deg videre, og å legge en del ting bak deg så kan jo du kanskje jobber i psykatrien.

Det blir jo helt feil. Nesten som å si en gang emosjonelt ustabil, ALLTID emosjonelt ustabil. Man blir mer moden i eldre alder også ofte.

Om du ikke kan ha en jobb i psykatrien i dag, vel, kanskje om 10 år? (For det tar årevis å bli frisk, og du må jobbe hardt for å bli det).

Jeg skårer vel ikke akkurat "så høyt" - jeg har jo ikke engang diagnosen Men selvsagt; jeg har problemer (først og fremst depresjon), som jeg må bli kvitt før jeg kan jobbe i psykiatrien

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det var meget klargjørende - takk!

Dette gav meg også en bedre forståelse av disse kriteriene mer generelt.

Du har helt klart et poeng. Slik jeg har det i dag, er det også uaktuelt å jobbe i psykiatrien. Men vi får se om noen år, når jeg utdannet lege (det skal jeg i hvert fall!), hvordan ting er fatt da.

Jeg må jo også understreke at jeg _ikke_ har noen diagnose (4 kriterier). Det min psykiater sier, er at jeg grenser mot unnvikende pf, og jeg tror vel heller det vil være disse mine "unnvikende sider" som kan utgjøre et problem i en jobb som psykiater.

Dine innvendinger i lys av min spesifikke problematikk:

1 - Tror nok jeg oppfyller dette. Men dette gjelder i såfall omsorgspersoner, f.eks. kjærester. Har veldig vondt for å tro at jeg vil knytte meg i sykelig grad til pasienter! Jeg tåler kritikk og å bli avvist, så lenge det ikke er av egne omsorgsobjekter.

2 - Jeg bedriver ikke idealisering/devaluering.

3 - Psykiateren har sagt at jeg har et stabilt selvbilde, og det føler jeg også selv at jeg har. Er meget trygg på meg selv/min identitet. Men har derimot dårlig selvbilde, da..

4+5 - Når det gjelder destruktiv adferd og suicidalitet: Jeg er suicidal da jeg har en alvorlig depresjon, men jeg bedriver ikke selvskading og har ingen selvmordsforsøk bak meg. Jeg er ikke impulsiv av meg og tar aldri forhastede avgjørelser; derimot så dveler jeg ved hver minste ting og har store vansker med å fatte avjørelser. Er ikke dette det motsatte av å være impulsiv? Et unntak er kanskje aggresjon; jeg har problemer med å besinne meg. Det er muligens et utfall av impulsivitet ?

6 - Ja, følelseslivet mitt er nok ustabilt. Nøyaktig hva det handler om, vet jeg dog ikke.

7 - Ja, jeg er plaget med tomhetsfølelse/følelse av meningsløshet. Men er det unaturlig når man er dypt deprimert? Det er klart jeg ikke kan være behandler når jeg har det slik, men som sagt så er det mange år til det evt. vil være aktuelt. Jeg har for øvrig stor evne til empati og har bestandig vært den som sitter og lytter til andres problemer. Nå når jeg er så deprimert, er det derimot litt vanskelig. Men på lengre sikt ønsker jeg virkelig å hjelpe, og har særlig tenkt på barne- og ungdomspsykiatri.

8 - Inadekvat, intenst sinne og problemer med å kontrollere det - ja, absolutt. Men dette utøses av og viser seg kun for den nærmeste familie - jeg forholder meg helt rolig og normal ute blant folk. En psykolog jeg gikk til, klarte ikke engang se for seg meg sint! Når jeg har til gode å oppleve å få slike raseriutbrudd i nærvær av andre enn foreldre/kjæreste (ikke f.eks. behandlere), kan jeg alldeles ikke tro jeg kan få det i nærvær av pasienter. Det virker helt usannsynlig!

9 - Jeg vet ikke om jeg oppfyller dette.

Jeg har litt vanskeligheter med å få taket på akkurat hvor skoen trykker i mitt tilfelle; hva det er som er "borderline" ved meg. Men det blir vel ca slik som beskrevet nå. Hovedproblemet mitt er uansett depresjon.

De fleste kjenner meg som "søt og snill", litt forsiktig/sjenert, og sier at jeg kommer til å bli en "snill" lege.. Den nærmeste familie og behandlere kjenner til min mørkere side, men bare den nære familie får erfare den i "praksis". Selv overfor behandlere oppfører jeg meg pent og ordentlig. Så da tviler jeg meget sterkt på at mine potensielle pasienter vil få oppleve noe annet! Og dessuten - mye kan skje på 10(?) år...

Så, hva tror du om en jobb som psykiater ut fra dette...?

Igjen: takk for utfyllende svar. Det var til stor hjelp.

Beklager at dette ble veldig langt...

De enkelte kriterier er oppfylt kun der hvor "det er et typisk personlighetstrekk ved vedkommende over tid, ikke bare knyttet til episoder med annen psykisk sykdom".

Slik du beskriver det, er både tomhet og selvmordstanker knyttet til depressive perioder. Dersom du med "depressive perioder" mener depresjoner i vanlig forstand dvs med varighet over 2 uker, er disse kriteriene i forhold til eupf ikke oppfylt. Hvis det derimot er "eupf-depresjoner" på noen timer, er kriteriene oppfylt.

1.Du har ikke eupf.

2. De symptomene du plages med vil kunne bedre seg både med terapi og ved modning bare av at tiden går.

3. Som følge av 1 og 2 bør det ikke være noe i veien for en psykiaterkarriere om noen år.

Velkommen :-)

[Gjest hybris]

De enkelte kriterier er oppfylt kun der hvor "det er et typisk personlighetstrekk ved vedkommende over tid, ikke bare knyttet til episoder med annen psykisk sykdom".

Slik du beskriver det, er både tomhet og selvmordstanker knyttet til depressive perioder. Dersom du med "depressive perioder" mener depresjoner i vanlig forstand dvs med varighet over 2 uker, er disse kriteriene i forhold til eupf ikke oppfylt. Hvis det derimot er "eupf-depresjoner" på noen timer, er kriteriene oppfylt.

1.Du har ikke eupf.

2. De symptomene du plages med vil kunne bedre seg både med terapi og ved modning bare av at tiden går.

3. Som følge av 1 og 2 bør det ikke være noe i veien for en psykiaterkarriere om noen år.

Velkommen :-)

Takk for det!

Depresjonen har vart i mer enn to uker, ja - og varer mer enn noen timer (kronisk).

Selvmordstankene er knyttet til depressive perioder (kan man ha selvmordstanker uten å være deprimert?), og følelsen av meningsløshet (som jeg antar er "tomhetsfølelse") kom da jeg gikk inn i en dyp depresjon for to år siden (som har vart frem til i dag).

Følelsen av meningsløshet avtar når jeg en sjelden gang opplever lysglimt.

Nå håper jeg ikke at jeg har underdrevet problematikken min. For det er ikke til å komme bort fra at jeg føler meg "ustabil".

Glemte å nevne at jeg har hatt spisefortyrrelser, som muligens regnes for selvskading.

Uansett; Jeg er blitt mye klokere nå! Og mer optimistisk. Jeg får ta tiden til hjelp.

Takk igjen!

[Gjest Harværtsyk..]

Ja, jeg er helt enig med Nils Håvard Dahl og deg. Jeg for min del vil ikke gå inn i psykiatrien på "motsatt side" (som behandler) med mindre jeg oppfyller de kravene du stiller her.

Lurer på om det er mange psykologer/psykiatere som har egne psykiske problemer, jeg.. Kan jo se for meg at mange med psykiske problemer fatter interesse for psykologi. Også har jeg hørt at psykiatere troner selvmordsstatistikken over de ulike lege-gruppene. Men kan hende løper de en stor risiko for å _bli_ deprimerte av å møte så mange tragiske skjebner....

Jeg jobber innen psykiatrien og har tidligere vært psykisk syk. Jeg har alltid ønsket jobb innen psykiatrien, selv før jeg ble syk, så jeg jobber ikke der jeg gjør fordi jeg har vært syk. Men jeg tror min erfaring med å selv ha vært syk hjelper. Jeg hadde panikkangst (+ agorafobia et halvt år). Vet ikke om jeg kan kalle meg 100% frisk, for angsten dukker jo opp innimellom, men jeg klarer å kontrollere den så den ikke bryter ut i panikkanfall. Denne lidelsen kan jeg ikke se hindrer meg i jobben på noe vis, i og med at jeg ikke får panikkanfall lengre. Har likevel ikke turt å fortelle noen av de ansatte at jeg har vært syk, for da er jeg redd for å ikke få arbeide der mere.

[Gjest Harværtsyk..]

Ja, jeg er helt enig med Nils Håvard Dahl og deg. Jeg for min del vil ikke gå inn i psykiatrien på "motsatt side" (som behandler) med mindre jeg oppfyller de kravene du stiller her.

Lurer på om det er mange psykologer/psykiatere som har egne psykiske problemer, jeg.. Kan jo se for meg at mange med psykiske problemer fatter interesse for psykologi. Også har jeg hørt at psykiatere troner selvmordsstatistikken over de ulike lege-gruppene. Men kan hende løper de en stor risiko for å _bli_ deprimerte av å møte så mange tragiske skjebner....

Jeg jobber innen psykiatrien og har tidligere vært psykisk syk. Jeg har alltid ønsket jobb innen psykiatrien, selv før jeg ble syk, så jeg jobber ikke der jeg gjør fordi jeg har vært syk. Men jeg tror min erfaring med å selv ha vært syk hjelper. Jeg hadde panikkangst (+ agorafobia et halvt år). Vet ikke om jeg kan kalle meg 100% frisk, for angsten dukker jo opp innimellom, men jeg klarer å kontrollere den så den ikke bryter ut i panikkanfall. Denne lidelsen kan jeg ikke se hindrer meg i jobben på noe vis, i og med at jeg ikke får panikkanfall lengre. Har likevel ikke turt å fortelle noen av de ansatte at jeg har vært syk, for da er jeg redd for å ikke få arbeide der mere.

[Gjest skara:)]

Jeg jobber innen psykiatrien og har tidligere vært psykisk syk. Jeg har alltid ønsket jobb innen psykiatrien, selv før jeg ble syk, så jeg jobber ikke der jeg gjør fordi jeg har vært syk. Men jeg tror min erfaring med å selv ha vært syk hjelper. Jeg hadde panikkangst (+ agorafobia et halvt år). Vet ikke om jeg kan kalle meg 100% frisk, for angsten dukker jo opp innimellom, men jeg klarer å kontrollere den så den ikke bryter ut i panikkanfall. Denne lidelsen kan jeg ikke se hindrer meg i jobben på noe vis, i og med at jeg ikke får panikkanfall lengre. Har likevel ikke turt å fortelle noen av de ansatte at jeg har vært syk, for da er jeg redd for å ikke få arbeide der mere.

Har du noen tips å komme med på hvordan man kan bli bedre av agorafobi + pannikk angst?

Hva har du gjort/gjør du for å komme deg igjennom dagene?

Ei som trenger RÅD sårt!!!!!!

[tingeling113]

Har du noen tips å komme med på hvordan man kan bli bedre av agorafobi + pannikk angst?

Hva har du gjort/gjør du for å komme deg igjennom dagene?

Ei som trenger RÅD sårt!!!!!!

Jeg hadde studert psykologi, så det tok ikke så lang tid før jeg fant ut hva jeg hadde fått. Begynte straks den harde treningen (venne meg til de stedene jeg fikk anfall på), kontaktet psykiatrer, og fikk en psykiatrisk sykepleier til å følge med de stedene det var værst. Jeg var egentlig helt i mot bruk av medikamenter, men måtte tilslutt innse at jeg trengte noe, da jeg ikke klarte å være alene et minutt på det verste. Så begynte med cypralex (tror det var det det het. Ellers kanskje det var cypramid?) Dette gjorde meg verre en periode, men etter et par mnd. ble jeg sakte bedre. I tillegg hadde jeg en Vival liggende i veska til en hver tid, så jeg visste at anfallene kunne ta slutt om de oppstod. Tok aldri den tabletten.Jeg leste også en bok som het noe sånn som "Trange rom og åpne plasser". Denne var til stor hjelp for meg. Der får man blandt annet tips om hvordan man kan fremkalle panikkanfall. Når jeg leste dette ble det til at jeg tenkte på det som "trening" når jeg ble redd, og sa til meg selv at "det bare kunne komme". Da kom det selvfølgelig ikke. Etter 8 mnd. var jeg så bra at jeg bestemte meg for å slutte med tablettene.

I løpet av disse 8 månedene ble livet mitt helt snudd på hodet. Jeg som aldri hadde vært redd for stort var plutselig redd det meste, og det tok sin tid å bli venner med meg selv, i og med at jeg følte at jeg sviktet meg selv da jeg ikke lenger ble kontrollerbar. Men nå har jeg det i allefall bedre enn noen sinne. Jeg har lært meg mine egne grenser, og jeg setter mye større pris på livet og de små tingene. Jeg håper du også kommer deg gjennom det og opp!

PS: Jeg er fortsatt litt redd i blandt, men jeg har akseptert at jeg er sånn, og det er greit for meg. Jeg har ikke med meg tabletten til en hver tid lenger, kun på fly. Av og til tar jeg med meg en vannflaske om jeg er usikker på om jeg vil takle en situasjon, men det er det hele. Livet kan bli fantastisk å leve igjen

[Gjest skara:)]

Jeg hadde studert psykologi, så det tok ikke så lang tid før jeg fant ut hva jeg hadde fått. Begynte straks den harde treningen (venne meg til de stedene jeg fikk anfall på), kontaktet psykiatrer, og fikk en psykiatrisk sykepleier til å følge med de stedene det var værst. Jeg var egentlig helt i mot bruk av medikamenter, men måtte tilslutt innse at jeg trengte noe, da jeg ikke klarte å være alene et minutt på det verste. Så begynte med cypralex (tror det var det det het. Ellers kanskje det var cypramid?) Dette gjorde meg verre en periode, men etter et par mnd. ble jeg sakte bedre. I tillegg hadde jeg en Vival liggende i veska til en hver tid, så jeg visste at anfallene kunne ta slutt om de oppstod. Tok aldri den tabletten.Jeg leste også en bok som het noe sånn som "Trange rom og åpne plasser". Denne var til stor hjelp for meg. Der får man blandt annet tips om hvordan man kan fremkalle panikkanfall. Når jeg leste dette ble det til at jeg tenkte på det som "trening" når jeg ble redd, og sa til meg selv at "det bare kunne komme". Da kom det selvfølgelig ikke. Etter 8 mnd. var jeg så bra at jeg bestemte meg for å slutte med tablettene.

I løpet av disse 8 månedene ble livet mitt helt snudd på hodet. Jeg som aldri hadde vært redd for stort var plutselig redd det meste, og det tok sin tid å bli venner med meg selv, i og med at jeg følte at jeg sviktet meg selv da jeg ikke lenger ble kontrollerbar. Men nå har jeg det i allefall bedre enn noen sinne. Jeg har lært meg mine egne grenser, og jeg setter mye større pris på livet og de små tingene. Jeg håper du også kommer deg gjennom det og opp!

PS: Jeg er fortsatt litt redd i blandt, men jeg har akseptert at jeg er sånn, og det er greit for meg. Jeg har ikke med meg tabletten til en hver tid lenger, kun på fly. Av og til tar jeg med meg en vannflaske om jeg er usikker på om jeg vil takle en situasjon, men det er det hele. Livet kan bli fantastisk å leve igjen

Takk for utdypende svar høres veldig bra ut godt å høre at det er store muligheter til å takle dagligdagse ting.

Er sant det du skriver om å sette pris på de små tingene som skjer rundt en, som man før ikke så. Det er noe jeg faktisk har lært, synn att man måtte bli deprimert og ha mye angst for å kunne se dette!

Ha en fin Lørdag!