sjokkbeskjed

[alannia]

Og så kom en sjokkbeskjed. Et vennepar av meg skal skilles, etter 7 års ekteskap. Og jeg som hadde sett på dem som det sunneste og beste paret der slikt aldri skulle skje. Jeg har hatt dem som mitt ”ideal-par-forhold”, men som sakt, skilsmisse skjer også i de beste hjem.

Men hva er det med denne verden, hvorfor klarer ikke vi å holde sammen? Finnes det lykkelige ekteskap som varer, eller er det bare fåtallet som greier denne bragden? Jeg mister helt troen på ekteskap nå jeg, og er bare så lei meg for mine venners skyld.

[Gjest greengrassofhome]

Det er rene epidemien. Leste om det i avisene i helgen også.

Bruk og kast-mentalitet kalte de det der. Og det er jeg jammen enig i.

Går følelsene litt i stå, så bytter vi ut. Og blir venninnen min skilt, bør vel helst jeg også være misfornøyd med mannen min.

Og får jeg litt "gode" følelser for kollegaen, er de viktigere for meg enn både mannen min og familien. Det er helt tragisk.

Men tror du ikke det er fordi vi er blitt så egoistiske, at det er jeg jeg jeg som teller da?

Så i en link på samliv at ei fortalte om hvor "uheldig" hun hadde vært, som hadde vært utro. Heldigvis var det noen som både så og registrerte at hun bare snakket om jeg jeg og atter jeg.

Kan vi ikke protestere litt mot disse holdningene da, i stedet for å bare føle med og støtte opp om alle klagene her inne? Spesielt i utroskap og skilsmisse spørsmål kan vi vel bidra til å svekke denne epidemien?

Jeg kan være helt pissed på mannen min, og han på meg. Men ingen av oss tror gresset er grønnere på andre siden av gjerdet.

[mrxx]

Det er nok blitt litt for lett å skille seg i dag. Det virker ikke som om mange ikke ønsker å kjempe kampen lenge nok og forsøke å finne løsninger sammen. De tror at gresset er så mye grønnere på den andre siden, selv om det selvsagt vil være det i mange situasjoner også.

Det vil alltid mer eller mindre være turbulent i et forhold og det må man bare ta med seg. Slik vil stort sett alle ekteskap være.

Det finnes selvsagt mange gode grunner for så skille seg, men det er viktig å forsøke å skille mellom de gode og de mindre dårlige grunnene. De mindre dårlige grunnene kan som regel reddes hvis begge partene er innstilt på å finne varige løsninger.

Kona og jeg har vært sammen i snart 30 år, så det er fullt mulig og det har aldri vært på tale å skille lag i disse årene.

[mil1365380270]

Klarer ikke holde sammen, eller vil ikke holde sammen?!

Mange velger å ikke holde sammen fordi de mener gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Og noen finner at det faktisk er det.

Er nok bare et resultat av valgfrihet. Tror ikke folk var lykkeligere før, selv om det var færre skilsmisser.

[Gjest wertha]

Det er nok blitt litt for lett å skille seg i dag. Det virker ikke som om mange ikke ønsker å kjempe kampen lenge nok og forsøke å finne løsninger sammen. De tror at gresset er så mye grønnere på den andre siden, selv om det selvsagt vil være det i mange situasjoner også.

Det vil alltid mer eller mindre være turbulent i et forhold og det må man bare ta med seg. Slik vil stort sett alle ekteskap være.

Det finnes selvsagt mange gode grunner for så skille seg, men det er viktig å forsøke å skille mellom de gode og de mindre dårlige grunnene. De mindre dårlige grunnene kan som regel reddes hvis begge partene er innstilt på å finne varige løsninger.

Kona og jeg har vært sammen i snart 30 år, så det er fullt mulig og det har aldri vært på tale å skille lag i disse årene.

Det er nok blitt litt for lett å skille seg i dag", skriver du.

Jeg vil heller påstå at det er litt for lett å la handlingslammelsen legge seg, og derfor fortsette et dårlig forhold. DET er lett. Å bryte er ikke det som er lett.

[Gjest wertha]

Det er rene epidemien. Leste om det i avisene i helgen også.

Bruk og kast-mentalitet kalte de det der. Og det er jeg jammen enig i.

Går følelsene litt i stå, så bytter vi ut. Og blir venninnen min skilt, bør vel helst jeg også være misfornøyd med mannen min.

Og får jeg litt "gode" følelser for kollegaen, er de viktigere for meg enn både mannen min og familien. Det er helt tragisk.

Men tror du ikke det er fordi vi er blitt så egoistiske, at det er jeg jeg jeg som teller da?

Så i en link på samliv at ei fortalte om hvor "uheldig" hun hadde vært, som hadde vært utro. Heldigvis var det noen som både så og registrerte at hun bare snakket om jeg jeg og atter jeg.

Kan vi ikke protestere litt mot disse holdningene da, i stedet for å bare føle med og støtte opp om alle klagene her inne? Spesielt i utroskap og skilsmisse spørsmål kan vi vel bidra til å svekke denne epidemien?

Jeg kan være helt pissed på mannen min, og han på meg. Men ingen av oss tror gresset er grønnere på andre siden av gjerdet.

Folk velger ikke skilsmisse hvis forholdet er levelig.

[Babette]

Det kan være sjokkerende å få slike beskjeder når man ikke har oppfattet at noe var galt. Selv har jeg også en tendens til å sørge mer over andres skilsmisser enn min egen.

Og det er selvsagt mye i dette med det grønnere gresset, at noen gir opp for lett, er for egoistiske og påvirket av "you can have it all" etc.

Men jeg tror også at mange ting er endret i forhold til før i samfunnet. Det er sosialt akseptert og økonomisk mulig å skille seg, og for mange er det ikke ny partner som lokker, men rett og slett det å leve alene. I alle fall en stund.

Og kanskje er det spesielt kvinnene som ønsker å ha bare seg selv å tenke på i tillegg til eventuelle barn.

Mannfolka er vel fortsatt litt lik sine fedre på den måten at de gjerne vil ha noen som kan stulle og stelle for dem. Og de frykter alenetilværelsen. Eller de har kanskje en ny partner i kikkerten?

Mens vi kvinner er helt ulik våre mødre. Vi er økonomisk avhengig, vi tør å vedkjenne oss kåthet og sexbehov, vi tør å stille krav, og vi frykter ikke alenetilværelsen på samme måte.

Kanskje det tradisjonelle parforholdet er i ferd med å komme til en korsvei. Jeg håper det ikke, men utelukker det heller ikke.

[Gjest wertha]

Spar heller sjokk-begrepet ditt til du blir vitne til verre "ulykker" enn at et par velger å gå hver sin vei.

Det er klart de har slitt med forholdet sitt, når de går til et slikt skritt!

De har valgt den "tunge veien". Den lette veien er å bli i et dårlig forhold.

Jeg har den aller største respekt får folk som tar konsekvensen av et dårlig forhold, i stedet for å suse hodeløst videre.

[Gjest pekka]

Godt man ikke vet hva morgendagen bringer. Vi som enda er gift får passe på å smile litt ekstra til våre kjære i dag.....

[alannia]

Klarer ikke holde sammen, eller vil ikke holde sammen?!

Mange velger å ikke holde sammen fordi de mener gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Og noen finner at det faktisk er det.

Er nok bare et resultat av valgfrihet. Tror ikke folk var lykkeligere før, selv om det var færre skilsmisser.

Om det er det at de ikke klarer det, eller om det er det at de ikke vil vet jeg dog ikke, men saken var bare at jeg trodde de var lykkelige. Det var de iallefall sist jeg besøkte dem, selv om det er snart 1.5 år siden.

Det kan nok være et poeng godt nok i seg selv, at folk kanskje ikke var lykkeligere før. Men er vi lykkeligere nå, når vi gjør det som lyster oss?

[Gjest pocahonta]

Folk velger ikke skilsmisse hvis forholdet er levelig.

Det blir for enkelt å si det der. Jeg ville ikke være i et dårlig forhold, og det var lett å bryte ut. Altfor lett.

Ja, forholdet var dårlig, men jeg vet hvor lite jeg gjorde for å få det godt i forholdet.

Men utroskap var enda lettere akkurat da.

Hvem kan si at forholdet ikke levelig, når vi ikke vil kjempe for kjærligheten?

Å skylde på at det er for lett å bli i et dårlig forhold, er bare enda en dårlig unnskyldning. Men jeg valgte det jeg trodde var lettere enn å jobbe med forholdet, og det er IKKE lett for meg.

Det sørgligste er at vi fortsetter å finne på unnskyldninger og forsvar for egoismen.

Ja jeg også.

[Motiva]

Spar heller sjokk-begrepet ditt til du blir vitne til verre "ulykker" enn at et par velger å gå hver sin vei.

Det er klart de har slitt med forholdet sitt, når de går til et slikt skritt!

De har valgt den "tunge veien". Den lette veien er å bli i et dårlig forhold.

Jeg har den aller største respekt får folk som tar konsekvensen av et dårlig forhold, i stedet for å suse hodeløst videre.

Nei, det er jeg ikke enig i. Den tunge veien er faktisk å forsøke å jobbe med det dårlige forholdet og holde ut at alt ikke er like rosenrødt bestandig.

[Gjest Madagaskar]

Nei, det er jeg ikke enig i. Den tunge veien er faktisk å forsøke å jobbe med det dårlige forholdet og holde ut at alt ikke er like rosenrødt bestandig.

Helt enig. Den tunge veien er når man jobber med forholdet.Er ikke så lett..

Den "lette" uveien da blir å gå fra hverandre. Da har man gitt opp helt..

[mil1365380270]

Om det er det at de ikke klarer det, eller om det er det at de ikke vil vet jeg dog ikke, men saken var bare at jeg trodde de var lykkelige. Det var de iallefall sist jeg besøkte dem, selv om det er snart 1.5 år siden.

Det kan nok være et poeng godt nok i seg selv, at folk kanskje ikke var lykkeligere før. Men er vi lykkeligere nå, når vi gjør det som lyster oss?

Vel, ingen skjønte noe da vi ble skilt, ble sett på som det perfekte par. Begge fant ut at det var grønnere på den andre siden av gjerdet. Men vi hadde ingen barn å ta hensyn til. Og ikke ble det slutt p.g.a. utroskap eller noe, vi vokste bare fra hverandre.

[mensana]

Jeg synes ikke du skal være lei deg for dine venners skyld.

Eksen min og jeg var et slikt ektepar som alle trodde på.. men livet var ingen dans på roser.. Man vet aldri hva som egentlig skjer innenfor hjemmets fire vegger, selv om man er gode venner..

Vær glad for at vennene dine har klart å ta den tøffe beslutningen det er å skilles! Den enkle løsningen er å bli... Vær stolt av dem fordi de tar ansvar for sine liv.Hadde de ikke vært i stand til det; da kunne du vært lei deg...

[skorpionfisken]

Sånne idealparforhold - jeg hadde et i 18 år - er ofte forhold der man er veldig gode venner og løser det daglige på en suveren måte til beste for hverandre og barna.

Men lidenskap er det ikke.

I et lidenskapelig kjærlighetsforhold stormer det litt mere, og man blir kanskje ikke av alle sett på som et idealpar.

[Gjest Rosaria]

Enig i en kommentar nedenfor. Spar uttrykket "sjokkbeskjed" til den dagen en virkelig ulykke skjer.

[Gjest pocahonta]

Sånne idealparforhold - jeg hadde et i 18 år - er ofte forhold der man er veldig gode venner og løser det daglige på en suveren måte til beste for hverandre og barna.

Men lidenskap er det ikke.

I et lidenskapelig kjærlighetsforhold stormer det litt mere, og man blir kanskje ikke av alle sett på som et idealpar.

Hva er galt med å være et ideal-par der man løser alt som gode venner?

Jeg gikk for lidenskapen, som jeg opplevde en liten bit av.

Men alle de småbitene jeg har fått av lidenskap etterpå, kan ikke sammenlignes med det jeg hadde vært fornøyd med nå.

Hva er lidenskap da, hvis det ikke er å ha det trygt, godt og hyggelig?

I dag hadde det vært å vite at en (den samme) la armen sin rundt meg hver kveld, hvis jeg ønsket det.

[mil1365380270]

Sånne idealparforhold - jeg hadde et i 18 år - er ofte forhold der man er veldig gode venner og løser det daglige på en suveren måte til beste for hverandre og barna.

Men lidenskap er det ikke.

I et lidenskapelig kjærlighetsforhold stormer det litt mere, og man blir kanskje ikke av alle sett på som et idealpar.

Bra skrevet!

[Gjest wertha]

Det blir for enkelt å si det der. Jeg ville ikke være i et dårlig forhold, og det var lett å bryte ut. Altfor lett.

Ja, forholdet var dårlig, men jeg vet hvor lite jeg gjorde for å få det godt i forholdet.

Men utroskap var enda lettere akkurat da.

Hvem kan si at forholdet ikke levelig, når vi ikke vil kjempe for kjærligheten?

Å skylde på at det er for lett å bli i et dårlig forhold, er bare enda en dårlig unnskyldning. Men jeg valgte det jeg trodde var lettere enn å jobbe med forholdet, og det er IKKE lett for meg.

Det sørgligste er at vi fortsetter å finne på unnskyldninger og forsvar for egoismen.

Ja jeg også.

Det er fåfengt å "kjempe" for kjærligheten. Enten er den til stede, eller så er den ikke.