sjokkbeskjed

[Gjest pocahonta]

Det er fåfengt å "kjempe" for kjærligheten. Enten er den til stede, eller så er den ikke.

Ja, er det rart epidemien raser.

Selvfølgelig må jeg jobbe for kjærligheten. Det er en følelse som alle andre.

Hvis det var som du sier, ville det vært noe poeng i å ha sjekking ute, hjemme på tv eller ellers?

Det blir bare dumt å si slikt.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt lykkelig av å la følelsene bestemme?

Hva vil skje dersom jeg lar meg styre av fristelse?

Hva vil skje om jeg ikke bearbeider sorg eller skuffelse?

Det er vel når jeg bestemmer over følelsene, at jeg klarer å bearbeide eller skape/pleie følelser, er det ikke?

[Motiva]

Det er fåfengt å "kjempe" for kjærligheten. Enten er den til stede, eller så er den ikke.

Jeg opplever ikke kjærligheten så svart/hvitt. Følelsene kan jo gå litt i bølgedaler og slitsomme hverdager kan gjøre at man glemmer å være kjærester. Men jeg mener absolutt at hvis man kjemper sammen, så kan man finne tilbake til det fine man engang hadde sammen.

Må bare presisere at nå snakker jeg om forhold som var "sunne" i utgangspunktet. Ikke forhold med mishandling, rusmisbruk eller gjentatt utroskap etc.etc....

[Gjest pocahonta]

Jeg opplever ikke kjærligheten så svart/hvitt. Følelsene kan jo gå litt i bølgedaler og slitsomme hverdager kan gjøre at man glemmer å være kjærester. Men jeg mener absolutt at hvis man kjemper sammen, så kan man finne tilbake til det fine man engang hadde sammen.

Må bare presisere at nå snakker jeg om forhold som var "sunne" i utgangspunktet. Ikke forhold med mishandling, rusmisbruk eller gjentatt utroskap etc.etc....

Enig med deg.

Det er når jeg har gått fra et egentlig trygt forhold, jeg ser at alle disse dårlige og negative sidene ikke var hos oss.

Og da er ikke gresset grønnere noe sted.

[mil1365380270]

Hva er galt med å være et ideal-par der man løser alt som gode venner?

Jeg gikk for lidenskapen, som jeg opplevde en liten bit av.

Men alle de småbitene jeg har fått av lidenskap etterpå, kan ikke sammenlignes med det jeg hadde vært fornøyd med nå.

Hva er lidenskap da, hvis det ikke er å ha det trygt, godt og hyggelig?

I dag hadde det vært å vite at en (den samme) la armen sin rundt meg hver kveld, hvis jeg ønsket det.

Lidenskap er å kjenne blodet bruse, kribling i magen. Fullt mulig selv om resten er trygt, godt og hyggelig. Men pasjon fører til enkelte stormer, det skiller lidenskaplige forhold fra kun vennskapelige forhold. Sånn jeg ser det :-)

[DarkPink]

Jeg tror at folk idag gir opp for lett. Jeg har veldig stor tro på samlivsterapi o.l. Har man først giftet seg, så er det i gode og onde dager, og da skal man være sammen, og jobbe for å trives sammen.

Klart man skal få skille seg hvis han plutselig viser seg å være en konedenger, e.l., men generelt tror jeg folk gir opp altfor lett.

[Gjest pocahonta]

Lidenskap er å kjenne blodet bruse, kribling i magen. Fullt mulig selv om resten er trygt, godt og hyggelig. Men pasjon fører til enkelte stormer, det skiller lidenskaplige forhold fra kun vennskapelige forhold. Sånn jeg ser det :-)

Helt enig i definisjonen din. Og jeg har kjent den susingen og kriblingen selv.

Men diskusjonen her er om jeg gjør rett i å velge bort et trygt og vennskapelig samliv, fordi jeg ikke kjenner kriblingen?

Eller skal jeg jobbe litt mer for å få dette til?

Jeg valgte kriblingen, men mistet alt det andre.

Det er det mange av oss opplever når vi tror gresset er grønnere.

Ja, jeg er trist når jeg tenker på det. For det er virkelig patetisk mange mislykkede menn, og jeg blir skuffet gang på gang.

Og jeg vet hva jeg hadde også.

[Gjest wertha]

Nei, det er jeg ikke enig i. Den tunge veien er faktisk å forsøke å jobbe med det dårlige forholdet og holde ut at alt ikke er like rosenrødt bestandig.

Det er etter min mening IKKE riktig.

[Gjest wertha]

Jeg opplever ikke kjærligheten så svart/hvitt. Følelsene kan jo gå litt i bølgedaler og slitsomme hverdager kan gjøre at man glemmer å være kjærester. Men jeg mener absolutt at hvis man kjemper sammen, så kan man finne tilbake til det fine man engang hadde sammen.

Må bare presisere at nå snakker jeg om forhold som var "sunne" i utgangspunktet. Ikke forhold med mishandling, rusmisbruk eller gjentatt utroskap etc.etc....

Neida, forhold som en gang var "sunne", og kjærlighetsfylte, kan utmerket godt ende ut i forhold der den ene er søster og den andre er bror.

[Gjest pocahonta]

Det er etter min mening IKKE riktig.

Er det IKKE riktig at det er vanskelig å jobbe for å få det bedre?

Er det lett da?

Er det heller ikke riktig at det er tungt å holde ut noen dårlige perioder?

[mil1365380270]

Helt enig i definisjonen din. Og jeg har kjent den susingen og kriblingen selv.

Men diskusjonen her er om jeg gjør rett i å velge bort et trygt og vennskapelig samliv, fordi jeg ikke kjenner kriblingen?

Eller skal jeg jobbe litt mer for å få dette til?

Jeg valgte kriblingen, men mistet alt det andre.

Det er det mange av oss opplever når vi tror gresset er grønnere.

Ja, jeg er trist når jeg tenker på det. For det er virkelig patetisk mange mislykkede menn, og jeg blir skuffet gang på gang.

Og jeg vet hva jeg hadde også.

Hvis jeg av en eller annen grunn skulle bli singel igjen, hadde jeg sett mørkt på det. Nettopp på grunn av utvalget. Leter jo ikke, men det jeg ser er særinger, dotter og players. Så forstår den.

Man skal ikke bytte bort noe som er bra i håp om å finne noe enda bedre. Men når man mistrives og ser på sin ektefelle som en klamp om foten eller som et søsken, da mener jeg det er riktig å pakke. Men det må være veloverveid, beslutningen må tas over mange måneder, og med stor fokus på hva som har vært, og hva som kan komme. Men ser man ingen tegn til at de noensinne kan bli et forhold som er bra for en, at grunnlaget aldri har vært der, ja da kan man ta det tunge steget.

Noen passer ikke sammen, sånn er det bare. Det handler ikke alltid om at noe er rett eller galt, menneskesammensetningen er feil. Og siden ingen har levd før, er dette noe man ikke alltid ser i starten, det kommer frem etter hvert som man får livserfaring.

[Gjest wertha]

Helt enig. Den tunge veien er når man jobber med forholdet.Er ikke så lett..

Den "lette" uveien da blir å gå fra hverandre. Da har man gitt opp helt..

Tøys og tull!

[Gjest wertha]

Er det IKKE riktig at det er vanskelig å jobbe for å få det bedre?

Er det lett da?

Er det heller ikke riktig at det er tungt å holde ut noen dårlige perioder?

Den feige og naive, sløser bort årevis av sitt liv på å "prøve". En fin unnskyldning for å la ting suse og gå.

Den virkelig tøffe tar konsekvensen av sitt elendige liv i et forhold som forlengst er over.

[Gjest pocahonta]

Den feige og naive, sløser bort årevis av sitt liv på å "prøve". En fin unnskyldning for å la ting suse og gå.

Den virkelig tøffe tar konsekvensen av sitt elendige liv i et forhold som forlengst er over.

Ja, vi er vel ikke så uenige i det?

Men det er litt for enkelt for meg da, å si at jeg "prøver", for det har jeg selv sagt i alle år.

Men hvordan prøver jeg, og hva er et elendig forhold?

Et elendig forhold er noe virkelig elendig. Ikke et forhold der det viktigste jeg savner, er tenningen og lidenskapen.

Det høres nesten ut som om vi ikke er i stand til å leve, dersom alt bare er sånn passe?

Hva er et elendig forhold da?

Mitt forhold var elendig i min opplevelse.

Jeg savnet alltid noe, og da var det elendig.

Men var det virkelig så elendig som JEG ville ha det til?

[serendipity]

Nei, det er jeg ikke enig i. Den tunge veien er faktisk å forsøke å jobbe med det dårlige forholdet og holde ut at alt ikke er like rosenrødt bestandig.

SVÆRT ENIG!!!

[serendipity]

Det er nok blitt litt for lett å skille seg i dag", skriver du.

Jeg vil heller påstå at det er litt for lett å la handlingslammelsen legge seg, og derfor fortsette et dårlig forhold. DET er lett. Å bryte er ikke det som er lett.

Du har tydeligvis skilt lag fra mann eller samboer. Men andre som har opplevd tunge tider har klart og kjempe seg sammen gjennom det, og opplevde DET som tøft. Det er ikke noe fasit svar på hva som er vanskeligst.

[DarkPink]

Nei, det er jeg ikke enig i. Den tunge veien er faktisk å forsøke å jobbe med det dårlige forholdet og holde ut at alt ikke er like rosenrødt bestandig.

Helt enig.

[Gjest pocahonta]

Du har tydeligvis skilt lag fra mann eller samboer. Men andre som har opplevd tunge tider har klart og kjempe seg sammen gjennom det, og opplevde DET som tøft. Det er ikke noe fasit svar på hva som er vanskeligst.

Jeg har også skilt lag fra mannen min for en stund siden, og jeg kjenner nok igjen frustrasjonen i det hun skriver.

Slik hadde jeg også det i akkurat den vanskligste tiden.

Jeg måtte det for å få gjennomført skilsmissen.

Måtte ha raseriet, måtte ha forklaringen at forholdet var over.

men ikke noe av det var egentlig dårlig, elendig eller akkurat slik jeg opplevde det. Og det har vært et helvete for meg å se siden.

Og hvis jeg hadde hatt den samme innstillingen nå, hadde jeg kanskje ikke sett at alle disse patetiske mislykkede mennene er noe jeg ikke ønsker meg heller.

Men han jeg hadde, får jeg ikke.

[serendipity]

Neida, forhold som en gang var "sunne", og kjærlighetsfylte, kan utmerket godt ende ut i forhold der den ene er søster og den andre er bror.

Og da skal man bytte partner hver gang det ikke kribler i underlivet og bruser i blodet?

[jubalong70]

Tja, ca 50% av ekteskapene ender i skilsmisse - så sjansen for at det skjer er stor.

Jeg tror endel gir opp litt for lett. Endel andre går inn i ekteskapet med fullstendig feil forventninger. Atter andre har det virkelig ille.

Jeg er selv gift, og har vært det i 6,5 år. Vi har vært sammen i 11,5 år og har 3 barn sammen. Det har definitivt vært tider der jeg har tenkt på skilsmisse. Men det går over. Dessuten - der nå gresset så innmari mye grønnere på den andre siden?

Jeg tror ikke det. Jeg har vært samboer før jeg traff mannen min, og jeg har hatt min del av kjærester. Jeg vet at det som kan virke perfekt ikke er det dag ut og dag inn!

[mil1365380270]

Jeg har også skilt lag fra mannen min for en stund siden, og jeg kjenner nok igjen frustrasjonen i det hun skriver.

Slik hadde jeg også det i akkurat den vanskligste tiden.

Jeg måtte det for å få gjennomført skilsmissen.

Måtte ha raseriet, måtte ha forklaringen at forholdet var over.

men ikke noe av det var egentlig dårlig, elendig eller akkurat slik jeg opplevde det. Og det har vært et helvete for meg å se siden.

Og hvis jeg hadde hatt den samme innstillingen nå, hadde jeg kanskje ikke sett at alle disse patetiske mislykkede mennene er noe jeg ikke ønsker meg heller.

Men han jeg hadde, får jeg ikke.

Grunnen til at vi ikke finner noen som er tiltrekkende, er nok for meg at jeg er fornøyd med det jeg har, for deg at du fokuserer for mye på det du hadde. Egentlig vil du ikke finne noen....

Til og med folk som blir forlatt forelsker seg igjen når de er klare :-)