sjokkbeskjed

[skorpionfisken]

Hva er galt med å være et ideal-par der man løser alt som gode venner?

Jeg gikk for lidenskapen, som jeg opplevde en liten bit av.

Men alle de småbitene jeg har fått av lidenskap etterpå, kan ikke sammenlignes med det jeg hadde vært fornøyd med nå.

Hva er lidenskap da, hvis det ikke er å ha det trygt, godt og hyggelig?

I dag hadde det vært å vite at en (den samme) la armen sin rundt meg hver kveld, hvis jeg ønsket det.

Det er ikke noe galt i å være et idealpar. Men det er ikke sjokkerende at det tar slutt heller. Idealparene er så gode venner at de ofte glemmer lidenskapen og kjærligheten. De gjør alt riktig og rasjonelt og det kan bli kjedelig i lengden.

Jeg tror vi endte opp med å bli mer venner enn kjærester, da gikk han lei og fant en han kunne være lidenskapelig med.

[Gjest pocahonta]

Grunnen til at vi ikke finner noen som er tiltrekkende, er nok for meg at jeg er fornøyd med det jeg har, for deg at du fokuserer for mye på det du hadde. Egentlig vil du ikke finne noen....

Til og med folk som blir forlatt forelsker seg igjen når de er klare :-)

:-) Jeg tror også det.

Det er nok litt provoserende å se hvor sneversynt både jeg selv og andre har vært.

Og svart-hvitt tenkningen til enkelte gir meg kuldegysninger på ryggen.

[mil1365380270]

:-) Jeg tror også det.

Det er nok litt provoserende å se hvor sneversynt både jeg selv og andre har vært.

Og svart-hvitt tenkningen til enkelte gir meg kuldegysninger på ryggen.

Kjenner jo ikke deg, men kan tenke meg din frustrasjon gjorde at du bygget opp snevre forestillinger om virkeligheten for å komme ut av en situasjon du mistrivdes sterkt i.

Det er viktig å ta sånne følelser på alvor med en gang de kommer snikende, det er en grunn til at de kommer. Venter man for lenge, blir det en spiral man ikke kommer ut av før situasjonen er endret.

Sånn jeg tenker om det :-)

Men du må ikke angre resten av livet, det blir bedre når du slutter å bebreide deg selv. SÅ fantastisk kan det ikke ha vært, all den tid det som gikk som det gikk.

[Gjest pocahonta]

Den feige og naive, sløser bort årevis av sitt liv på å "prøve". En fin unnskyldning for å la ting suse og gå.

Den virkelig tøffe tar konsekvensen av sitt elendige liv i et forhold som forlengst er over.

Er du midt i et brudd?

Da forstår jeg det er slik du reagerer.

Og du er antakelig ikke så mottaklig for noe som helst. Men det kan nok være smart å være litt nyansert likevel.

Jeg har prøvd det, så jeg vet det også.

[Gjest lykke til med ditt forhold.]

Ikke mist troen på ekteskapet!

Jeg og min mann ble sammen i veldig ung alder og vi er fortsatt gift etter 22 år!

Respekt er ordet som er viktig for at et forhold skal holde livet ut.

Respekt for at en av ektefellene kan ha sine tunge perioder. I forhold til både sex og andre mennesker og deres innvirkning på partneren.

Når man får respekt av partneren sin så ønsker man å gjøre det beste for den andre part i gjengjeld og det er ikke så fristende å finne på gale ting.

Dessuten er det viktig å finne en partner som deler samme form for humor som en selv og at man lager seg noen felles interesser i tillegg til sine egne private. Det er ikke bra hvis begge er opptatt hele uken på hver sin kant. Da vokser man fort fra hverandre.

Disse kriblende følelsene som mange etterlyser forsvinner litt etter som årene går. Men det erstattes med en dyp og varm kjærlighet og fullstendig trygghet i hverdagen. Og det betyr alt for oss. Begge gleder seg til å se igjen den andre etter en lang dag. Og savnet er stort når en er på reisefot.

Det er sjelden vi krangler lenger. Hva er vitsen? Vi har kommet frem til at det er bedre med god komunikasjon og gi og ta begrepet enn å kjefte hverandre ut.

Dette kan høres kanskje idyllisk ut, men det ligger hard jobbing med å holde forholdet ved like bak det hele. Og vi prøver hele tiden å glede oss over de små tingene i hverdagen istedenfor og bare gå rundt å tenke på neste feriereise hvor man skal få det så bra! (noe det ikke alltid blir).

Håper at du ikke mister troen på samlivet, for det finnes noen av oss der ute som har det fint etter mange år også.

[mensana]

Den feige og naive, sløser bort årevis av sitt liv på å "prøve". En fin unnskyldning for å la ting suse og gå.

Den virkelig tøffe tar konsekvensen av sitt elendige liv i et forhold som forlengst er over.

Nettopp. Jeg er enig med deg.

Livet er for kort til å kastes bort i et dødt forhold.

[Gjest wertha]

Er du midt i et brudd?

Da forstår jeg det er slik du reagerer.

Og du er antakelig ikke så mottaklig for noe som helst. Men det kan nok være smart å være litt nyansert likevel.

Jeg har prøvd det, så jeg vet det også.

Etter "å ha prøvd" i 8-9 år, så gjennomførte jeg et brudd for 4 år siden. Angrer ikke et sekund. Det burde kommet minst 5 år før.

[Gjest wertha]

Nettopp. Jeg er enig med deg.

Livet er for kort til å kastes bort i et dødt forhold.

Ja, ikke sant?

Jeg syns ikke det er noe særlig at par stort sett lukker øya og fortrenger at de ikke lenger er kjærester, og fyller hverdagen med kun jobb og unger, og syns de er så forbannet "flinke" som ikke skiller seg, fordi det gir bedre økonomi.

Slike har ikke min respekt.

[Gjest gift og nyforelska]

Spar heller sjokk-begrepet ditt til du blir vitne til verre "ulykker" enn at et par velger å gå hver sin vei.

Det er klart de har slitt med forholdet sitt, når de går til et slikt skritt!

De har valgt den "tunge veien". Den lette veien er å bli i et dårlig forhold.

Jeg har den aller største respekt får folk som tar konsekvensen av et dårlig forhold, i stedet for å suse hodeløst videre.

Hva med å ikke suse hodeløst videre, men å gripe tak i det som ikke fungerer - innenfor forholdet, da?

Enig i at det er feigt å bli for lenge, men det er jammen også feigt å gå for fort!

Dessuten er det meget umodent å tro at ting er rosenrødt hele tiden i et liv, det være seg både innenfor og utenfor tosomheten.

For et års tid siden var jeg i et forhold av typen du beskriver nedenfor. kjempeslitne begge to, for mye krangling, helt kjørt av tidsklemma, og ingen sex (omtrent).

Nå er jeg i et forhold med masse sex, lite tidspress, og kribling i magen hver gang jeg ser kjæresten...

Jeg har ikke byttet ut mannen i denne perioden - det slo meg egentlig aldri å gjøre det, heldigvis. Men vi skjønte jo at vi måtte "ta grep", og med litt større unger så løste mye seg.

Det med at det er feigt å bli, er et argument som brukes av de som ikke gidder prøve. For å unnskylde seg selv, så klart.

[Gjest gift og nyforelska]

Etter "å ha prøvd" i 8-9 år, så gjennomførte jeg et brudd for 4 år siden. Angrer ikke et sekund. Det burde kommet minst 5 år før.

Så du er med andre ord feig og naiv? Som sløste bort år av ditt liv på noe som ikke gikk. Da du til slutt gikk, var det vel fordi det ikke lenger var mulig å bli? Mange forhold havner der dersom man ikke jobber med ting underveis, og i en slik situasjon er det lite heltemodig over det å gå. Ble vel en nødvendighet til slutt.

Skjønner at du ikke har tro på å jobbe med forhold, hvis du var i ett dårlig forhold i så mange år uten å gjøre noe med det...

[Gjest gift og nyforelska]

Folk velger ikke skilsmisse hvis forholdet er levelig.

Det er forskjell på et dårlig forhold og et "ikke-levelig" forhold. Dårlige forhold kan ofte reddes, ikke-levelige forhold kan sjelden reddes, tror jeg. Det ligger i ordet at det da har kommet for langt.

Mer enig med deg da. At det er , om ikke feigt, så i alle fall dumt, å bli i ikke-levelige forhold.

Men det skal mye til for meg før jeg setter den merkelappen på et forhold, måtte dreid seg om alvorlig svik av noe slag, tror jeg. Eller fullstendig manglende interesse fra den ene parten.

[Gjest wertha]

Hva med å ikke suse hodeløst videre, men å gripe tak i det som ikke fungerer - innenfor forholdet, da?

Enig i at det er feigt å bli for lenge, men det er jammen også feigt å gå for fort!

Dessuten er det meget umodent å tro at ting er rosenrødt hele tiden i et liv, det være seg både innenfor og utenfor tosomheten.

For et års tid siden var jeg i et forhold av typen du beskriver nedenfor. kjempeslitne begge to, for mye krangling, helt kjørt av tidsklemma, og ingen sex (omtrent).

Nå er jeg i et forhold med masse sex, lite tidspress, og kribling i magen hver gang jeg ser kjæresten...

Jeg har ikke byttet ut mannen i denne perioden - det slo meg egentlig aldri å gjøre det, heldigvis. Men vi skjønte jo at vi måtte "ta grep", og med litt større unger så løste mye seg.

Det med at det er feigt å bli, er et argument som brukes av de som ikke gidder prøve. For å unnskylde seg selv, så klart.

Det betyr at du på et år har rukket å bryte et forhold, etablere et nytt, og gifte deg?

Du virker ikke som en kvalifisert rådgiver i forhold til dette temaet.

[Gjest wertha]

Så du er med andre ord feig og naiv? Som sløste bort år av ditt liv på noe som ikke gikk. Da du til slutt gikk, var det vel fordi det ikke lenger var mulig å bli? Mange forhold havner der dersom man ikke jobber med ting underveis, og i en slik situasjon er det lite heltemodig over det å gå. Ble vel en nødvendighet til slutt.

Skjønner at du ikke har tro på å jobbe med forhold, hvis du var i ett dårlig forhold i så mange år uten å gjøre noe med det...

Du mangler troverdighet som "forståsegpåer" rundt dette temaet.

[Gjest papirtiger]

Enig i en kommentar nedenfor. Spar uttrykket "sjokkbeskjed" til den dagen en virkelig ulykke skjer.

Enig..

[Gjest lykke til med ditt forhold.]

Det betyr at du på et år har rukket å bryte et forhold, etablere et nytt, og gifte deg?

Du virker ikke som en kvalifisert rådgiver i forhold til dette temaet.

Tror du må lese hva gift og nyforelsket skrev en gang til.

Der står jo at mannen er den samme!

[Gjest gift og nyforelska]

Det betyr at du på et år har rukket å bryte et forhold, etablere et nytt, og gifte deg?

Du virker ikke som en kvalifisert rådgiver i forhold til dette temaet.

Nei, mannen er som sagt den samme. Du må nok lese litt nøyere før du svarer.

[Gjest gift og nyforelska]

Du mangler troverdighet som "forståsegpåer" rundt dette temaet.

Fordi jeg ikke er enig med deg, mener du?