Solveig Vennesland

[Gjest angrersånn]

Takk for svaret ditt. Jeg kontaktet familievernkontoret i dag, men fikk ikke time der før om en måned. Har heldigvis en god venninne som jeg også kan snakke med.

Jeg syns dagene er så tunge å komme igjennom. Savnet etter han er så overveldende. Vi har begge et stort behov for å snakke om det som er skjedd, men jeg kvier meg for å be ham hjem til meg. Grunnen er helt utrolig, men det er fordi foreldrene mine får vite det på en eller annen måte, og så er helvete løs igjen.

Det er så utrolig flaut og feil at jeg, voksne mennesket, skal ta slike hensyn til mine foreldre for å unngå at de straffer meg ved å sette opp barna mine eller true meg med barnevernet.

Jeg anser meg selv som en allminnelig ressurssterk person som alltid har klart meg bra. Har selvstendige flotte unger, høy utdanning, en jobb jeg elsker og hvor jeg blir likt, eget hus og venner. Har lurt litt på om moren min kanskje er sjalu på meg fordi hun ikke er lykkelig eller hadde så mange valg selv.

Min eks ønsker at barna og jeg skal flytte inn i det nye huset sammen med han, men ungene vil ikke fordi de da må bytte skole. Det er et stort problem som jeg føler veier tyngst. Dessuten så har jeg også problemet med foreldrene mine, for jeg er sikker på at de kommer til å gjøre som de har "lovet" ang. barnevernet.

Vil nevne at de klarte å ødelegge mitt forrige forhold også ved å fortelle ungene mine så masse dritt om NN, slik at jeg ikke så noen annen utvei enn å bryte. Moren min slo meg faktisk i ansiktet med barna til stede ved en anledning.

Jeg tror ikke foreldrene mine ser at de er med på å skade oss. Barna mine var ikke redde for samboeren min før de fikk høre div. overdrivelser fra dem.

Nå har vi flyttet fra hverandre, med deres hjelp, men det er ikke nok for dem. De mener jeg skal forfølge ham og dra han ned i elendigheten, men ærlig talt da?! Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at DE kommer til å prøve på DET, men JEG er ikke interessert. Jeg er ikke som dem.

Hvordan skal jeg takle dem framover?

Vennlig hilsen

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei igjen!

Takk for brevet ditt. Du er god til å beskrive hva saken handler om. Jeg likte det jeg leste i siste avsnitt, der du uttrykker hva du vil. Du erkjenner forholdet til, som du også til dels er avhengig av, dine foreldre. Men du ser også de klare forskjellene mellom dere. Det er bra. Du har deg selv og dine barn å ta vare på - etter dine verdier og valg. Pass på det fortsatt. Det er viktig å skille mellom generasjonene her.

Jeg forstår behovet ditt for å komme din x i tale. Jeg vil være forsiktig med å bruke en venninne som 3.person for dere som par. Du kan bruke en privat rådgiver, for å komme raskere til time. Sjekk gule sider i tlf.katalogen.

Lykke til. Du er så flink og modig.

[Fransiscka]

Slik jeg forstod det, fra ditt første innlegg, rakket du veldig ned på din mann. Du sa han hadde et fryktelig temperament, og at det meste var galt. Du VILLE med andre ord dra.

Enten så overdrev du med hensyn til samboeren din, fordi du kanskje var sur på ham for tiden osv,

eller så overser du nå, og glemmer nå, hvor ille han virkelig var.

Det er klart, etter å ha lest ditt første innlegg, ville nesten jeg og reagert som dine foreldre. de er jo redde for deg, og fortvilede!

Dersom du ikke ville miste han, burde du jo ikke uttalte deg om hvor slem og sint han var?

Du må finne ut, syns jeg, hvor vidt du overdrev, eller har glemt.

Da blir det bedre å komme videre, tror jeg...

Lykke til!

Mvh

[Gjest kaka]

Jeg har lest alle innleggene dine og du beskriver bra dine problemer. Det viser at du har ressurser ikke minst fordi du nettopp har født. Få time hos en rådgiver raskest mulig og hold motet oppe, du har mye å kjempe for med så mange barn. Lykke til videre.