Er sex en rettighet?

[Velouria]

Jo, du har rett i at jeg ikke har satt grenser før.

Men betyr det da at du mener at jeg kan si at jeg ikke vil ha sex nå?

Eller at jeg ikke vil lesses ned med kyss og kjærtegn heller.

Er det rett og slett lov til å si nei?

Selvfølgelig er det lov å si nei!

Men prøv å forklar ham på en diplomatisk måte hvor du starter med: Jeg... du kommer lengre med det. Du kan jo si at _du_ har mistet litt av spenningen og at du vil at den skal komme tilbake. Og at du tror det er lurt å ta det litt rolig med kosing å klemming fordi du føler press på at kos = ønske om sex. Dette er bare forslag, du må jo finne ut hva DU syns, mener og føler. Og husk at alle følelser er viktige og riktige.

Lykke til!

[jaime]

Hehe. Trodde jeg skulle daue da Ross slo hodet sitt og sa "you cannot _believe_ how much that hurts..." =)

Ikke sant...et ballespark hadde vært nærmere!

[Gjest kalendria]

Ja, jeg har begynt å forstå det jeg også, og det skremmer meg veldig.

Hva er det som skjer underveis da? HVORFOR kan det ikke være mulig å fortsette å være glad i hverandre på den måten? Og hvis alle vet at det er slik det kommer til å gå, hvorfor velger man da å gifte seg?

For det første så er de fleste mennesker sånn passe interessante etter at man har vært sammen med dem dag ut og dag inn. Jeg liker fremdeles kjempegodt å være sammen med bestevennnene mine gjennom 20 år, men det er ikke så spennende Jeg kjenner INGEN mennesker som virkelig er spennende når man kommer helt på bunnen av dem, eller rettere sagt er vel de fleste spennende, men veldig få er "mystiske" hele veien inn. Og nei, jeg har ikke kjedelig bekjentskapskrets. Den omfatter skuespillere, billedkunstnere, stand up-komikere og politikere, i tillegg til mer vanlige "utgaver" av arten.

Så derfor - selv om man er dødsforelska i starten, så finner man til slutt ut at den man giftet seg med er ganske normal og umystisk, likevel.

Ikke misforstå - jeg synes ikke dette er negativt, jeg. Og ekteskapet mitt har ikke miset lidenskapen etter 10 år, og jeg håper vi ikke mister den de 30 neste heller. Men den går opp og ned, vi har hatt våre kriser, og perioder med lite sex, lite samvær, og dårlig kommunikasjon. Men vi kommer oss opp igjen.

Det andre er at det faktisk, når man blir foreldre og møter den famøse "tidsklemma" er andre ting som er viktigere enn å hele tiden være på topp seksuelt, og å ha verdens mest lidenskapelige forhold. Man er nødt til å prioritere det som haster mest: Derfor prioriteres unger, hjelpetrengende foreldre og tidsfrister på jobben foran lidenskapelig kjærlighetsforhold. Unger kan ikke vente, kjærlighetsforholdet kan det.

Tror de som virkelig faller i grøfta blir så blendet av alt som haster at de glemmer å ta vare på selv et minimum av forholdet til kjæresten. Da er det jo dødsdømt på sikt, naturligvis.

Ble litt rotete, det her. Men min konklusjon er at de fleste forhold blir mer hverdagslige med tiden rett og slett fordi de fleste mennesker er temmelig vanlige på bunnen. Og dessuten er det faktisk ting som haster mer enn kjærligheten når man havner i tidsklemmesituasjonen. Og jeg tror at de ekteskapene som holder, består av mennesker som aksepterer at det er mange ting som tar plass i livet, og at kjærligheten bare er en av dem - og som ser på alle disse oppgavene som sitt felles "livsprosjekt", i stedet for å se på forholdet isolert som "prosjektet". Og som klarer balansegangen slik at man passer på å ikke miste blikket for hverandre selv om masse annet skjer rundt forholdet.

Aner ikke om dette var til å skjønne, eller om jeg svarte på spørsmålet ditt. Er i alle fall helt sikker på at mange er uenig med meg, og synes at jeg har kapitulert Jeg synes helt det motsatte, men realistisk og pragmatisk er jeg nok. Også har jeg aldri hatt troen på altoppslukende kjærlighet som skulle være på topp bestandig, aldri drømt om det, heller.

[chsakibs]

Vel...

Når vi giftet oss og ble sammen var vi kjærester og kunne knapt holde hendene unna hverandre. Men det er mange, mange år siden. Vi har vokst hver vår vei i mange år nå.

Ekteskapet vårt sliter, jeg vet ikke helt om vi klarer å løse det eller om det ender med at v går hver vår vei.

Men mens jeg forsøker å tenke og kjenne etter hva jeg mener og føler så er det helt umulig å få være i fred en eneste kveld.

Jeg vet at han elsker meg, han begjærer meg og alt det der, men jeg føler meg som et byttedyr. Sexlivet vårt har vært på hans premisser i åresvis, det har ikke vært stort å hente for meg der. Han har fullført sin del selv om jeg har sovnet mange ganger for å si det sånn. Og nå orker jeg ikke mer.

Føler at jeg ikke har noen rettigheter til min egen kropp eller til min egen seksualitet og føler at hver eneste grense jeg forsøker å sette blir heftig trampet over.

Og aldri er det mulig å få være i fred. Skal jeg gå opp trappa, så står han der og vil kysses. Sitter jeg i et møte på jobben vil han ha en tekstmelding om at jeg elsker ham. Vil jeg se på tv en kveld så maser han i ett kjør om at vi skal legge oss.

Og hvis jeg til slutt sier fra at jeg vil ikke ha sex med deg i dag, såblir han VELDIG sur...

Sukk... Skulle ønske det ikke var sånn da.

bote fra manen dien ca 2 uker det helpe til lyst tilbake ieg tror dere borte ikke fra hver andre

[Gjest min mening her]

bote fra manen dien ca 2 uker det helpe til lyst tilbake ieg tror dere borte ikke fra hver andre

Jeg tror også det hadde hjulpet.

[DarkPink]

For det første så er de fleste mennesker sånn passe interessante etter at man har vært sammen med dem dag ut og dag inn. Jeg liker fremdeles kjempegodt å være sammen med bestevennnene mine gjennom 20 år, men det er ikke så spennende Jeg kjenner INGEN mennesker som virkelig er spennende når man kommer helt på bunnen av dem, eller rettere sagt er vel de fleste spennende, men veldig få er "mystiske" hele veien inn. Og nei, jeg har ikke kjedelig bekjentskapskrets. Den omfatter skuespillere, billedkunstnere, stand up-komikere og politikere, i tillegg til mer vanlige "utgaver" av arten.

Så derfor - selv om man er dødsforelska i starten, så finner man til slutt ut at den man giftet seg med er ganske normal og umystisk, likevel.

Ikke misforstå - jeg synes ikke dette er negativt, jeg. Og ekteskapet mitt har ikke miset lidenskapen etter 10 år, og jeg håper vi ikke mister den de 30 neste heller. Men den går opp og ned, vi har hatt våre kriser, og perioder med lite sex, lite samvær, og dårlig kommunikasjon. Men vi kommer oss opp igjen.

Det andre er at det faktisk, når man blir foreldre og møter den famøse "tidsklemma" er andre ting som er viktigere enn å hele tiden være på topp seksuelt, og å ha verdens mest lidenskapelige forhold. Man er nødt til å prioritere det som haster mest: Derfor prioriteres unger, hjelpetrengende foreldre og tidsfrister på jobben foran lidenskapelig kjærlighetsforhold. Unger kan ikke vente, kjærlighetsforholdet kan det.

Tror de som virkelig faller i grøfta blir så blendet av alt som haster at de glemmer å ta vare på selv et minimum av forholdet til kjæresten. Da er det jo dødsdømt på sikt, naturligvis.

Ble litt rotete, det her. Men min konklusjon er at de fleste forhold blir mer hverdagslige med tiden rett og slett fordi de fleste mennesker er temmelig vanlige på bunnen. Og dessuten er det faktisk ting som haster mer enn kjærligheten når man havner i tidsklemmesituasjonen. Og jeg tror at de ekteskapene som holder, består av mennesker som aksepterer at det er mange ting som tar plass i livet, og at kjærligheten bare er en av dem - og som ser på alle disse oppgavene som sitt felles "livsprosjekt", i stedet for å se på forholdet isolert som "prosjektet". Og som klarer balansegangen slik at man passer på å ikke miste blikket for hverandre selv om masse annet skjer rundt forholdet.

Aner ikke om dette var til å skjønne, eller om jeg svarte på spørsmålet ditt. Er i alle fall helt sikker på at mange er uenig med meg, og synes at jeg har kapitulert Jeg synes helt det motsatte, men realistisk og pragmatisk er jeg nok. Også har jeg aldri hatt troen på altoppslukende kjærlighet som skulle være på topp bestandig, aldri drømt om det, heller.

Hei, tusen takk for et fint innlegg. Jeg er vel for det meste enig med deg, og det med sexlysten og at ting går i perioder og sånn sånn har jeg hvertfall full forståelse for.

Men jeg kan ikke skjønne at det ikke skal være rom for litt smask i hverdagen, litt glimt av flørt? Og selv om personen ikke er så _spennende_ og over-the-moon lenger, så skulle jeg tro at man bare blir mer og mer glad i hverandre etetrsom tiden går, og man har kommet seg gjennom flere kneiker sammen?

[Gjest kalendria]

Hei, tusen takk for et fint innlegg. Jeg er vel for det meste enig med deg, og det med sexlysten og at ting går i perioder og sånn sånn har jeg hvertfall full forståelse for.

Men jeg kan ikke skjønne at det ikke skal være rom for litt smask i hverdagen, litt glimt av flørt? Og selv om personen ikke er så _spennende_ og over-the-moon lenger, så skulle jeg tro at man bare blir mer og mer glad i hverandre etetrsom tiden går, og man har kommet seg gjennom flere kneiker sammen?

Ja, man bør prøve å få til litt flørt i hverdagen. Eller i det minste være klar over at man ikke flørter i de periodene det er helt borte, og savner man det i tillegg, er alt bra For faktum er at man noen ganger bare er så sliten og "oppe i" alt som må gjøres at det siste man orker, er å manne seg opp til å flørte, og i alle fall ikke ha sex. Det jeg og mannen trenger da, i vårt forhold, er godhet for hverandre, og et blikk som forteller at vi forstår hverandre, hvor slitne vi er, og hvilken situasjon vi befinner oss i. Og med litt flaks og prioritering får vi alle fall massert hverandres tær, i stedet for flørten - som bare er laaangt unna akkurat da.

Ekteskap er også et arbeidsfelleskap, det må gå rundt. Og man må bare gjøre det som får det til å gå rundt, og finne ut hva man MÅ prioritere for å få det til. Vi, feks, MÅ ha fellesmiddager minst 4 ganger i uken, for alle sammen. Det er viktig for vår familiefølelse, og veldig viktig for ungene våre, virker det som. Andre familier har sikkert andre ting.

Vår erfaring er at kjærligheten vokser og og blir sterkere med atl vi har gjennomgått sammen, og med det livet vi bygger opp for oss og ungene våre. For oss har det en stor verdi å "få det til", ekteskapet, hverdagen, det å skape et trygt hjem for barna. Men mange synes nok vi lever et veldig kjedelig liv, med selvrealisering og spenning prioritert temmelig langt ned på listen for øyeblikket.

[DarkPink]

Ja, man bør prøve å få til litt flørt i hverdagen. Eller i det minste være klar over at man ikke flørter i de periodene det er helt borte, og savner man det i tillegg, er alt bra For faktum er at man noen ganger bare er så sliten og "oppe i" alt som må gjøres at det siste man orker, er å manne seg opp til å flørte, og i alle fall ikke ha sex. Det jeg og mannen trenger da, i vårt forhold, er godhet for hverandre, og et blikk som forteller at vi forstår hverandre, hvor slitne vi er, og hvilken situasjon vi befinner oss i. Og med litt flaks og prioritering får vi alle fall massert hverandres tær, i stedet for flørten - som bare er laaangt unna akkurat da.

Ekteskap er også et arbeidsfelleskap, det må gå rundt. Og man må bare gjøre det som får det til å gå rundt, og finne ut hva man MÅ prioritere for å få det til. Vi, feks, MÅ ha fellesmiddager minst 4 ganger i uken, for alle sammen. Det er viktig for vår familiefølelse, og veldig viktig for ungene våre, virker det som. Andre familier har sikkert andre ting.

Vår erfaring er at kjærligheten vokser og og blir sterkere med atl vi har gjennomgått sammen, og med det livet vi bygger opp for oss og ungene våre. For oss har det en stor verdi å "få det til", ekteskapet, hverdagen, det å skape et trygt hjem for barna. Men mange synes nok vi lever et veldig kjedelig liv, med selvrealisering og spenning prioritert temmelig langt ned på listen for øyeblikket.

Synes ikke det høres kjedelig ut, jeg. Du gir meg litt håp for at der er mulig å ikke ende opp med et kaldt seperate-bedrooms ekteskap =)

[UndrendePåDetMeste]

Kom dere ut av sirkelen!

Når han "maser", får du enda mindre lyst på nærhet, noe han prøver å kompansere for ved å bli enda ivrigere på å vise deg hvor godt det er. Som igjen blir til mer "mas".

Lag i stand til en koselig kveld, men husk å si ifra at du vil komme med forslag til hva som hjelper. Det er du som "ikke vil" så det er du som må si ifra.

Si rett ut på en pen måte at han må la DEG ta initiativ mesteparten av tiden, men at han ikke skal slutte helt å ville kose. Si at det er greit at han viser at det kunne vært ok med nærhet nå, men si også at han ikke skal bli skuffet eller ta det personlig hvis ikke tidspunktet passer for deg.

Si klart ifra at det kan ta tid før alle vaner er brutt, han må jo også venne seg til tanken på at du faktisk må jobbe internt med å øke trangen til nærhet.

Husk å la dette være et tema noen ganger i løpet av uken! Snakk sammen om hva som virker, hva som ikke virker. MYE ROS er viktig fra begge sider.

Uten nærhet, intet kjærlig forhold. Dette kan jobbes med, bare vit begge to at det tar tid.

Lykke til:)

[Gjest Evina]

Har bestandig tenkt at man skal gi og ta like mye.. De som har lite lyst synes jeg skal prøve å gjøre noe ,ed problemet og omvendt. Men dette hørtes alt for ille ut!

Slik du forteller det så har du et evig press på sex. Ikke bare til tider, men hele tiden!

Det blir sliten av dette og kan jo sikkert miste lysten totalt tilslutt!

Dette må du ikke finne deg i, og prøve å han til å forstå at man skal vise hensyn begge veier!