20 års krise!

[Gjest Lille Venus]

Heisann,

jeg er altså 20 år og aner ikke hva jeg vil bruke livet mitt til.

Dette er noe jeg går rundt å tenker på veldig ofte og det er utrolig slitsomt!

Etter vgs gikk jeg folkehøgskole og jeg tar nå noen åpne emner på universitetet. Det er så irriterende og hele tiden tenke på hva jeg skal til neste år, og hva med året etter der?

Jeg har rett og slett ikke peiling på hva jeg ønsker å jobbe med. Dessuten sliter jeg litt med sosial angst( redd for oppmerksomhet i store forsamlinger, for å snakke høyt osv.), så hvis jeg noen gang finner ut hva jeg vil bli vet jeg nesten ikke om jeg tør å begynne på en utdanning.

I stedet for å kose meg over å være ung og fri går jeg altså rundt og på hvordan jeg skal utnytte livet mitt...

Det virker som det er så mange kloke voksne damer (forsåvidt menn også) her, så kanskje noen av dere kan komme med noe oppløftende ord og kanskje egne erfaringer?

( jeg må legge til at angsten er noe jeg har søkt hjelp for)

[skorpionfisken]

Prøv å sette deg ned en stille plass og la tankene flyte.

Hvis du IKKE skulle ta hensyn til økonomi, sosiale hemninger, familie og venner, tiden og andre hemninger som vær og geografi.

Hva kunne du da tenke deg å bli?

La tankene flyte helt uten hemninger. Sånne "syke" yrker som astronaut, budeie eller annet urealistisk er helt greit. Tenk på hva du ville blitt om du ikke hadde noe annet her i verden å tenke på eller ta hensyn til enn hva du selv vil.

Så, når du har landet på noe du kunne tenke deg, så sett det som mål. Så lar du veien dit være målet. Selv om du aldri blir det du ønsker deg, så kan det være at du blir noe i nærheten, noe du interesserer deg for som dukker opp underveis. La veien bli til mens du går.

Oppstår det sosiale eller andre hemninger, så der de bare litt ekstra svingete og humpete vei. Du kommer forbi og videre, det tar bare litt lengre tid.

Om du blir det du egentlig ønsker først når du er 40 så er ikke det for sent. Selv var jeg ferdig studert da jeg var 37 og stortrivdes som voksen student.

[Gjest min erfaring]

Prøv å sette deg ned en stille plass og la tankene flyte.

Hvis du IKKE skulle ta hensyn til økonomi, sosiale hemninger, familie og venner, tiden og andre hemninger som vær og geografi.

Hva kunne du da tenke deg å bli?

La tankene flyte helt uten hemninger. Sånne "syke" yrker som astronaut, budeie eller annet urealistisk er helt greit. Tenk på hva du ville blitt om du ikke hadde noe annet her i verden å tenke på eller ta hensyn til enn hva du selv vil.

Så, når du har landet på noe du kunne tenke deg, så sett det som mål. Så lar du veien dit være målet. Selv om du aldri blir det du ønsker deg, så kan det være at du blir noe i nærheten, noe du interesserer deg for som dukker opp underveis. La veien bli til mens du går.

Oppstår det sosiale eller andre hemninger, så der de bare litt ekstra svingete og humpete vei. Du kommer forbi og videre, det tar bare litt lengre tid.

Om du blir det du egentlig ønsker først når du er 40 så er ikke det for sent. Selv var jeg ferdig studert da jeg var 37 og stortrivdes som voksen student.

Oppstår det sosiale eller andre hemninger, så der de bare litt ekstra svingete og humpete vei. Du kommer forbi og videre, det tar bare litt lengre tid.

Jeg er faktisk ikke helt enig med deg i dette. Jeg sliter selv med sosial angst og det å stå foran en forsamling ser jeg på som et mareritt. Likevel prøvde jeg meg på en utdanning som krever nettopp dette. Jeg håpet jo at vel trening ville det gå over. Men neida. Angsten ble bare værre, det endte med at jeg sluttet, etter å ha stått på og gitt alt orket jeg ikke mer. Var helt utslitt.

[skorpionfisken]

Oppstår det sosiale eller andre hemninger, så der de bare litt ekstra svingete og humpete vei. Du kommer forbi og videre, det tar bare litt lengre tid.

Jeg er faktisk ikke helt enig med deg i dette. Jeg sliter selv med sosial angst og det å stå foran en forsamling ser jeg på som et mareritt. Likevel prøvde jeg meg på en utdanning som krever nettopp dette. Jeg håpet jo at vel trening ville det gå over. Men neida. Angsten ble bare værre, det endte med at jeg sluttet, etter å ha stått på og gitt alt orket jeg ikke mer. Var helt utslitt.

Men du hadde likevel den utdannelsen du ønsket deg, og kan sikkert bruke den utdannelsen til andre ting enn å stå foran en forsamling. De fleste utdannelser er såpass fleksible at de kan brukes til mye annet også. Det finnes for eksempel prester, sykepleiere og lærere i de utroligste andre yrker enn det som opprinnelig var meningen.

[Gjest min erfaring]

Men du hadde likevel den utdannelsen du ønsket deg, og kan sikkert bruke den utdannelsen til andre ting enn å stå foran en forsamling. De fleste utdannelser er såpass fleksible at de kan brukes til mye annet også. Det finnes for eksempel prester, sykepleiere og lærere i de utroligste andre yrker enn det som opprinnelig var meningen.

Jo, hvis jeg hadde klart å fulføre...Men det klarte jeg ikke. Jeg hadde det helt jævlig, begynte å skulke, trøstespise osv. Tilslutt kunne jeg ikke gå på skolen fordi jeg ikke hadde sovet på fem dager. Og jeg gråt og gråt. Uff, det var veldig vond opplevelse. Og jeg sliter med å komme meg igjen. Hjalp jo ikke akkurat på selvtilliten at jeg ikke klarte gjennomførte. Det kan selvsagt gå bra med andre...ville bare fortelle noen om

[Gjest Lille Venus]

Prøv å sette deg ned en stille plass og la tankene flyte.

Hvis du IKKE skulle ta hensyn til økonomi, sosiale hemninger, familie og venner, tiden og andre hemninger som vær og geografi.

Hva kunne du da tenke deg å bli?

La tankene flyte helt uten hemninger. Sånne "syke" yrker som astronaut, budeie eller annet urealistisk er helt greit. Tenk på hva du ville blitt om du ikke hadde noe annet her i verden å tenke på eller ta hensyn til enn hva du selv vil.

Så, når du har landet på noe du kunne tenke deg, så sett det som mål. Så lar du veien dit være målet. Selv om du aldri blir det du ønsker deg, så kan det være at du blir noe i nærheten, noe du interesserer deg for som dukker opp underveis. La veien bli til mens du går.

Oppstår det sosiale eller andre hemninger, så der de bare litt ekstra svingete og humpete vei. Du kommer forbi og videre, det tar bare litt lengre tid.

Om du blir det du egentlig ønsker først når du er 40 så er ikke det for sent. Selv var jeg ferdig studert da jeg var 37 og stortrivdes som voksen student.

Tusen takk for fint svar!

...og jeg vet vel egentlig til en hvis grad at jeg har mer lyst på noe enn noe annet, men jeg tror nok jeg tenker problem fremfor utfordring, og dette må jeg jo bare jobbe med.

Derfor skal jeg sette meg ned å tenke bare på meg selv og på hva jeg vil

Kan jeg spørre hvilken utdanning du begynte på "min erfaring?"

Før eller siden ordner det seg jo helt sikkert for deg også, veien er lengre å gå for noen enn andre, j***** urettferdig, men det kan jo gjøres noe med.

[Gjest try this]

Prøv å jobbe ett år eller to. Det hjalp meg (om ikke annet så ble motivasjonen større til å ta en utdanning som gjør at jeg tjener mer enn hva jeg gjorde på narvesen )