Å bli enige om å prøve

[Gjest Marona]

Hei alle dere som prøver,

hvordan ble dere emige med mannen deres om å prøve?

Jeg sitter her og tenker og tenker, og lurer på hvordan jeg skal begynne å snakke med samboeren min.

Jeg har veldig lyst til å prøve å få barn nå, men jeg er så redd for at samboeren min ikke kommer til å være enig. Dumt, men slik er det bare... Forstår det ikke! Greit nok, så er vi ikke de som diskuterer slike viktige temaer hver uke, men vi har som regel aldri problemer med å snakke om viktige ting. Så hvorfor er jeg så nervøs nå? Kanskje fordi det er så viktig for meg?

Men kanskje dere her inne kan hjelpe meg med å komme med noen av deres erfaringer? :-)

[cecily]

Det var litt rart første gangen jeg spurte om han hadde lyst på barn snart, jeg var litt nervøs også. Vi snakket om det en god stund før vi skulle gifte oss og fant ut at det ville være fint å slutte med p-piller ca ved bryllupstider. Jeg mener å huske at jeg gledet meg så utrolig til å bli en prøver og utbasonerte det her på graviditetsforumet et par måneder i forveien.

Det er fortsatt ganske rart at vi planlegger et barn sammen. I starten var vi utrolig spente, men allikevel var det et tema vi nesten ikke pratet om, i frykt for at vi ikke skulle få det til dersom vi snakket for mye om det og gledet oss. Snodig. Men etterhvert som tiden gikk og ingen baby meldte sin mageankomst, så ble vi flinkere å prate sammen om det og nå er det ikke noe vi syns er rart lenger. Vi venter bare på når det vil skje. I og med at vi trolig vil forsøke prøverør, så har vi også snakket litt om hva vi skal gjøre dersom vi ikke får det til.

Hm... gled litt ut dette her. Men det jeg ville frem til var at vi var nervøse for å ta det opp begge to, selv om vi egentlig var helt samkjørte. Det er noe veldig stort å planlegge barn. stort og flott.

Lykke til!

c",)