"tvinge" samboeren min å flytte..hva syns dere?

[Gjest såforvirra..]

Jeg er opprinnelig fra kristiansand. vi bor nå i oslo. (vet mange i oslo ikke mener det samme som meg her nå,,,).

Vi har vært sammen seks år samboeren min og jeg, og har to barn sammen. Da jeg møtte han ogfor seks år siden og ble gravid, var jeg i en fase da jeg var i ferd med å flytte hjem. samboeren min hadde jobb her og vi ble. jeg spurte lenge om vi ikke kunne flytte og for to år siden sa han, ok vi kan prøve om to år.

nå er de to åra gått til sommeren og jeg er klar for å flytte på meg. driiiiiit lei oslo. har all familien min der nede og han har familien sin på i horten.

han sa ja for to år siden. og vi ble enige om at mye var bra der nede, i tillegg får vi oss noe mye større for leiligheten vi har her.

hva gjør jeg? fortsetter planen om å flytte? jeg kan få jobb der nede og han kan også det.

jeg vet jeg ikke KAN klare å bo her mer. jeg er bare så klar for å forlate byen etter ti år.

men han.....er vel ikke det...jeg er i villrede. er det riktig at jeg må bare si ok...så blir vi her da siden du ikke har lyst? vi hadde på en måte en avtale. hva syns dere?

[Gjest ibro]

Har du forklart han at du mistrives sterkt da? Er jo normalt å ta hensyn til hverandre på den måten. Hvis ikke han vil til Kristiansand, så kan dere kanskje finne en annen by dere begge kan trives i?

[skorpionfisken]

Vi bodde en plass hvor jeg mistrivdes mer og mer. Han trivdes godt der og ville gjerne bli.

Til slutt satte jeg hardt mot hardt. Jeg flytter uansett, om du blir med er opp til deg. Han ble med og vi flyttet. Vi fikk det så mye bedre på den nye plassen begge to, at de få gangene vi besøkte den gamle plassen grøsset vi begge to og priste oss lykkelig for at jeg hadde satt hardt mot hardt.

Vi levde lykkelig på den nye plassen i 8 år etterpå. Etter at vi ble skilt har vi bosatt oss i umiddelbar nærhet av hverandre, og han har aldri nevnt at han kunne tenkt seg å flytte til den gamle plassen igjen.

[Gjest prust]

Det kan slite på et forhold om den ene mistrives sterkt. Det kjenner jeg dessverre til. Hos oss er det mannen min som mistrives. Vi kommer fra hver vår kant av landet, og ble sammen da vi studerte på en tredje kant av landet. Vi ble enige om at den som fikk jobb først, bestemte i første omgang hvor vi skulle bo. Han var veldig innstilt på å flytte tilbake til hjembygda si på sikt. Jeg var i utgangspunktet ikke så knyttet til hjemstedet mitt.

Men så ble det slik at jeg fikk jobb først - på mitt hjemsted, og vi flyttet dit. Etter en stund fikk han jobb i nærheten (nesten en times pendling) - og her har vi blitt i 9 år...

Vi har fått tre barn, mange venner - men han savner familien sin på hjemplassen. Jeg for min del er blitt mer knyttet til min hjemplass - og jeg har mine foreldre og min søster her, og har ikke lyst til å flytte.

Vi har rett og slett et problem det ikke finnes noen god løsning på. Vet ikke hva det blir til. Kanskje vi flytter til hans hjemplass når ungene våre blir voksne? Men det er jo lenge til....

Vet ikke hva jeg vil råde deg til. Si i alle fall klart fra til din kjære at du mistrives veldig. Si i god tid at du ønsker å flytte til sommeren. Kanskje han blir med når han skjønner at du menre alvor?

[Gjest såforvirra...]

Det kan slite på et forhold om den ene mistrives sterkt. Det kjenner jeg dessverre til. Hos oss er det mannen min som mistrives. Vi kommer fra hver vår kant av landet, og ble sammen da vi studerte på en tredje kant av landet. Vi ble enige om at den som fikk jobb først, bestemte i første omgang hvor vi skulle bo. Han var veldig innstilt på å flytte tilbake til hjembygda si på sikt. Jeg var i utgangspunktet ikke så knyttet til hjemstedet mitt.

Men så ble det slik at jeg fikk jobb først - på mitt hjemsted, og vi flyttet dit. Etter en stund fikk han jobb i nærheten (nesten en times pendling) - og her har vi blitt i 9 år...

Vi har fått tre barn, mange venner - men han savner familien sin på hjemplassen. Jeg for min del er blitt mer knyttet til min hjemplass - og jeg har mine foreldre og min søster her, og har ikke lyst til å flytte.

Vi har rett og slett et problem det ikke finnes noen god løsning på. Vet ikke hva det blir til. Kanskje vi flytter til hans hjemplass når ungene våre blir voksne? Men det er jo lenge til....

Vet ikke hva jeg vil råde deg til. Si i alle fall klart fra til din kjære at du mistrives veldig. Si i god tid at du ønsker å flytte til sommeren. Kanskje han blir med når han skjønner at du menre alvor?

takk... jeg håper det går i orden. sikkert mange som sliter med slike ting...