Hva kan man gjøre for å bli inkludert?

[Maggi]

Jeg så bare innlegget ditt på "100 nyeste", så det er mulig jeg tar dette helt ut av sammenheng, men:

"På en arbeidsplass velger man ikke sine kolleger og hvem man skal samarbeide med."

Det får meg til å tenke på 7. klasse, da vi hadde skolekjøkken. Vi var fire på gruppa, og skulle altså samarbeide om å lage mat hver uke. Han ene gutten var ufyselig, og han hadde også ADHD. Han laget bare kvalm, tullet med maten, lot oss gjøre arbeidet, sølte og skyldte på oss andre, helte salt i saftmuggen og masse andre ting.

Vi klagde og klagde til læreren. Hver gang fikk vi til svar at "når dere kommer ut i arbeidslivet, da får dere ikke velge kollegaer, så dere må venne dere til det nå".

Greit nok at man må jobbe med folk man ikke trives med på arbeidsplassen, men det går jo stort sett på det personlige planet (og joda, en del faglig også, selvsagt). Men dersom en av arbeiderne på en restaurant hadde oppført seg slik hadde han jo fått sparken på dagen!

Dessuten kan det godt tenkes at denne gutten nå jobber i en vernet bedrift eller lignende, han hadde et ganske mye lavere funksjonsnivå enn oss på det tidspunktet, iallfall. Og hvorfor gjør han det? Jo, fordi han ikke kan fungere på en normal arbeidsplass.

Likevel sa læreren til oss, uke etter uke, at dette måtte vi finne oss i. Vi skulle tross alt lære samarbeid.

Som sagt, mulig jeg tar dette ut av konteksten, og innlegget var kanskje ikke spesielt til deg, men mer noen tanker jeg har rundt dette.

Jeg er litt usikker på om du formidler at det var en riktig eller gal innfallsvinkel av læreren?

[Gjest Calóni]

Jeg er litt usikker på om du formidler at det var en riktig eller gal innfallsvinkel av læreren?

Jeg mener det var gal innfallsvinkel. Hun nærmest anklaget oss for å være dårlige "kollegaer", som ikke fant oss i at vi hadde en som regelrett saboterte samarbeidet vårt, og da også resultatet, og dermed karakterene våre.

Vi følte at vi ikke ble hørt, og var frustrerte over at læreren mente vi måtte godta å bli behandlet på denne måten. Ved et tilfelle, hvor denne gutten hadde ansvaret for oppvasken, så nektet han, og bare gikk og tullet rundt i korridorene. Læreren sa da til meg at jeg kunne gjøre det i stedet. Hvorfor det, spør jeg, jeg har jo gjort min jobb, jeg synes han skal gjøre sin. Læreren sa da at dersom jeg gjorde det, så utmerket jeg meg jo positivt, og at det ville bli sett på som en ekstrainnsats. Jeg følte at det ble urettferdig at jeg skulle presses til å gjøre andres jobb bare fordi læreren ikke klarte å ha kustus på ham, så jeg sa at det hadde jeg ikke tenkt å gjøre, og sto på mitt og sa jeg hadde gjort min jobb.

Jeg endte opp med oppførselsanmerkning. Ikke fordi jeg var ufin eller uhøflig i munnen, men ganske enkelt fordi jeg nektet å gjøre denne guttens arbeid, og dermed trosset lærerens "ordre". Gutten fikk ingen reaksjon annet enn "Nei, nå få du komme inn i klasserommet igjen, ikke noe mer tull nå".

Hun fikk presset en av de andre på gruppa til å ta oppvasken. Han så at jeg hadde fått anmerkning for å nekte, og ville ikke risikere det samme.

[Gjest drvalley]

Lek er fritid. Det kan ikke sammenlignes med at voksne må lære seg å omgå alle på jobb. Dette må sammenlignes med hvordan voksne velger sin omgangskrets på fritiden.

Uansett hva en måtte ønske, tror jeg alle varige forhold er baset på at begge parter har noe igjen for det - gjensidighet. For at jeg skal ha et naturlig forhold til noen over tid, kommer "Whats in it for me?" inn i bildet. Forhold som overhode ikke gir noe, blir unaturlige og kun korrekte og /eller høflige.

Kanskje vil datteren din få et bedre og mer likeverdig forhold om hun prøver å finne venner som er en del yngre enn seg, slik at de er mer på samme utviklingstrinn?

[PieLill]

Jeg så bare innlegget ditt på "100 nyeste", så det er mulig jeg tar dette helt ut av sammenheng, men:

"På en arbeidsplass velger man ikke sine kolleger og hvem man skal samarbeide med."

Det får meg til å tenke på 7. klasse, da vi hadde skolekjøkken. Vi var fire på gruppa, og skulle altså samarbeide om å lage mat hver uke. Han ene gutten var ufyselig, og han hadde også ADHD. Han laget bare kvalm, tullet med maten, lot oss gjøre arbeidet, sølte og skyldte på oss andre, helte salt i saftmuggen og masse andre ting.

Vi klagde og klagde til læreren. Hver gang fikk vi til svar at "når dere kommer ut i arbeidslivet, da får dere ikke velge kollegaer, så dere må venne dere til det nå".

Greit nok at man må jobbe med folk man ikke trives med på arbeidsplassen, men det går jo stort sett på det personlige planet (og joda, en del faglig også, selvsagt). Men dersom en av arbeiderne på en restaurant hadde oppført seg slik hadde han jo fått sparken på dagen!

Dessuten kan det godt tenkes at denne gutten nå jobber i en vernet bedrift eller lignende, han hadde et ganske mye lavere funksjonsnivå enn oss på det tidspunktet, iallfall. Og hvorfor gjør han det? Jo, fordi han ikke kan fungere på en normal arbeidsplass.

Likevel sa læreren til oss, uke etter uke, at dette måtte vi finne oss i. Vi skulle tross alt lære samarbeid.

Som sagt, mulig jeg tar dette ut av konteksten, og innlegget var kanskje ikke spesielt til deg, men mer noen tanker jeg har rundt dette.

Ja, du tar det temmelig langt ut av sammenhengen. Men det er absolutt mye i det du skriver.

Slik jeg forstår det du skriver unnlot denne læreren å ta sitt lederansvar og få slutt på denne oppførselen med en uhyre billig unnskyldning.

Men en ting hadde læreren helt rett i. Man vil møte dette i arbeidslivet også. Kollegen som er et sant mareritt og risikofaktor _og_ sjefen som ikke gidder å gjøre noe med det. Er man riktig uhelidig er den ufyselige kollegen og sjefen en og samme person...

Det er en del usaklige oppsigelser her i landet. Men jammen hadde vi trengt noen flere saklige.

mvh

[PieLill]

Jeg mener det var gal innfallsvinkel. Hun nærmest anklaget oss for å være dårlige "kollegaer", som ikke fant oss i at vi hadde en som regelrett saboterte samarbeidet vårt, og da også resultatet, og dermed karakterene våre.

Vi følte at vi ikke ble hørt, og var frustrerte over at læreren mente vi måtte godta å bli behandlet på denne måten. Ved et tilfelle, hvor denne gutten hadde ansvaret for oppvasken, så nektet han, og bare gikk og tullet rundt i korridorene. Læreren sa da til meg at jeg kunne gjøre det i stedet. Hvorfor det, spør jeg, jeg har jo gjort min jobb, jeg synes han skal gjøre sin. Læreren sa da at dersom jeg gjorde det, så utmerket jeg meg jo positivt, og at det ville bli sett på som en ekstrainnsats. Jeg følte at det ble urettferdig at jeg skulle presses til å gjøre andres jobb bare fordi læreren ikke klarte å ha kustus på ham, så jeg sa at det hadde jeg ikke tenkt å gjøre, og sto på mitt og sa jeg hadde gjort min jobb.

Jeg endte opp med oppførselsanmerkning. Ikke fordi jeg var ufin eller uhøflig i munnen, men ganske enkelt fordi jeg nektet å gjøre denne guttens arbeid, og dermed trosset lærerens "ordre". Gutten fikk ingen reaksjon annet enn "Nei, nå få du komme inn i klasserommet igjen, ikke noe mer tull nå".

Hun fikk presset en av de andre på gruppa til å ta oppvasken. Han så at jeg hadde fått anmerkning for å nekte, og ville ikke risikere det samme.

Utrolig lite voksent av læreren.

mvh

[Motiva]

Lek er fritid. Det kan ikke sammenlignes med at voksne må lære seg å omgå alle på jobb. Dette må sammenlignes med hvordan voksne velger sin omgangskrets på fritiden.

Uansett hva en måtte ønske, tror jeg alle varige forhold er baset på at begge parter har noe igjen for det - gjensidighet. For at jeg skal ha et naturlig forhold til noen over tid, kommer "Whats in it for me?" inn i bildet. Forhold som overhode ikke gir noe, blir unaturlige og kun korrekte og /eller høflige.

Kanskje vil datteren din få et bedre og mer likeverdig forhold om hun prøver å finne venner som er en del yngre enn seg, slik at de er mer på samme utviklingstrinn?

Jeg er litt enig i det og hun har et par venninner som er hhv 1 og 2 år yngre, men på skolen er de sammen med sine klassekamerater,så der er vi like langt.

[Gjest Calóni]

Ja, du tar det temmelig langt ut av sammenhengen. Men det er absolutt mye i det du skriver.

Slik jeg forstår det du skriver unnlot denne læreren å ta sitt lederansvar og få slutt på denne oppførselen med en uhyre billig unnskyldning.

Men en ting hadde læreren helt rett i. Man vil møte dette i arbeidslivet også. Kollegen som er et sant mareritt og risikofaktor _og_ sjefen som ikke gidder å gjøre noe med det. Er man riktig uhelidig er den ufyselige kollegen og sjefen en og samme person...

Det er en del usaklige oppsigelser her i landet. Men jammen hadde vi trengt noen flere saklige.

mvh

Hehe, ja, jeg leste tråden etterpå, og så at temaet var et helt annet, ja

På min arbeidsplass for noen år siden hadde vi en kollega som var direkte farlig for barna vi jobbet med. Jeg jobbet med funksjonshemmede barn. Hun gikk fra dem, lånte (stjal?) penger fra dem, ga dem ikke det stellet de trengte, droppet å gå på jobb, løy på seg en graviditet(!!) for å slippe tunge løft.

Vi klagde til sjefen et utall ganger, men det var lite "tak" i henne, og hun bare blåste det bort.

Tilslutt fant vi andre ut at vi skulle dokumentere alt det denne kollegaen hun gjorde skriftlig, så vi hadde noe mer håndfast å slå i bordet med. Vi regnet med å bruke 2-3 uker på å ta notater, for så og overlevere dem og kreve at noe ble gjort.

Etter én helg (inkludert fredag, men dog) hadde jeg alene skrevet to a4-ark med rundt 8-9 hendelser. De andre hadde også skrevet ned mye. Da vi leverte dette til sjefen, ble hun nødt til å gjøre noe med det. Den ansatte fikk tilbud om å si opp stillingen sin, og det gjorde hun. Hun skjønte nok selv at hun var gått for langt.

Den helgen skrev jeg blant annet opp

* "lånt" 300 kroner av et barn

* gått fra barn med hyppige epilepsianfall uten at andre voksne var tilstede (i ett tilfelle nesten en halv time!)

* snakket med kjæresten på husets telefon (som -kun- skulle være til jobbrelaterte ting, da vi hadde kun en telefonlinje)

* tatt med seg den ene jenta på kjøretur, og dratt til noen heller tvilsomme venner hvor det ble røyka litt av hvert (denne jenta var ganske oppegående og forklarte villig vekk da jeg spurte hvor de hadde vært)

Når en sjef får noe slikt skriftlig -må- hun jo reagere. Hvis ikke hadde jeg renskrevet alle notatene og sendt til folk høyere opp i systemet.

[Gjest Calóni]

Utrolig lite voksent av læreren.

mvh

Hun var en lærer med et veldig dårlig rykte, da. Virket svært skremmende på elevene, og var veldig urimelig. Vi gikk stadig til rådgiveren, helt på gråten, og fortalte om situasjoner som hadde oppstått i klassen (vi hadde henne også i et annet fag). Hver gang vi klagde, så ble hun sykmeldt i to uker.

Når våren kom ble hun av rektor "oppfordret" til å levere oppsigelse, hvilket hun gjorde. Etter et friår fikk hun jobb på den andre ungdomsskolen i byen...

[Gjest Calóni]

Hehe, ja, jeg leste tråden etterpå, og så at temaet var et helt annet, ja

På min arbeidsplass for noen år siden hadde vi en kollega som var direkte farlig for barna vi jobbet med. Jeg jobbet med funksjonshemmede barn. Hun gikk fra dem, lånte (stjal?) penger fra dem, ga dem ikke det stellet de trengte, droppet å gå på jobb, løy på seg en graviditet(!!) for å slippe tunge løft.

Vi klagde til sjefen et utall ganger, men det var lite "tak" i henne, og hun bare blåste det bort.

Tilslutt fant vi andre ut at vi skulle dokumentere alt det denne kollegaen hun gjorde skriftlig, så vi hadde noe mer håndfast å slå i bordet med. Vi regnet med å bruke 2-3 uker på å ta notater, for så og overlevere dem og kreve at noe ble gjort.

Etter én helg (inkludert fredag, men dog) hadde jeg alene skrevet to a4-ark med rundt 8-9 hendelser. De andre hadde også skrevet ned mye. Da vi leverte dette til sjefen, ble hun nødt til å gjøre noe med det. Den ansatte fikk tilbud om å si opp stillingen sin, og det gjorde hun. Hun skjønte nok selv at hun var gått for langt.

Den helgen skrev jeg blant annet opp

* "lånt" 300 kroner av et barn

* gått fra barn med hyppige epilepsianfall uten at andre voksne var tilstede (i ett tilfelle nesten en halv time!)

* snakket med kjæresten på husets telefon (som -kun- skulle være til jobbrelaterte ting, da vi hadde kun en telefonlinje)

* tatt med seg den ene jenta på kjøretur, og dratt til noen heller tvilsomme venner hvor det ble røyka litt av hvert (denne jenta var ganske oppegående og forklarte villig vekk da jeg spurte hvor de hadde vært)

Når en sjef får noe slikt skriftlig -må- hun jo reagere. Hvis ikke hadde jeg renskrevet alle notatene og sendt til folk høyere opp i systemet.

Hvor pokker ble det av de avsnittene? Jaja..får satse på at det er noenlunde lesbart, den "lista" mi

[PieLill]

Nei, jeg har ikke forsøkt å ta det skriftlig, men det burde jeg antagelig ha gjort. Særlig fordi jeg blir litt sippete av å dra opp slikt på møtene. Samtidig synes jeg at det er fryktelig vanskelig å vite hva som er hennes problemer og hva som er mine, hvis du skjønner hva jeg mener. F.eks: Når hun på skolen gir inntrykk av at det er greit å være alene i friminuttene, så tolker jeg det som et tegn på stolthet, man vil jo ikke bli sett på som en stakkar som ingen vil være sammen med, da er det bedre om det er selvvalgt. Men da lurer både de på møtet og jeg selv på om jeg gjør alt værre enn det er. Uff, jeg forklarer det dårlig, men håper du skjønner.

Har tenkt på dette med å bytte skole, men da må vi flytte, for andre skoler er for langt unna. Og da tenker jeg at jeg vet hva vi har , men ikke hva vi får. Her plager de henne ikke egentlig, jeg er redd for at hun skal bli mobbet andre steder pga motorikken osv.

Jeg synes du uttrykker deg klart og logisk. Du går også aktivt inn for å se saken fra flere sider.

Når man skriver kan man få balansert seg, før andre blir presentert resultatet. Man slipper også å føle seg så underlegen som man kan gjøre når man sitter i møte med en haug med fagfolk man er helt avhengig av. Dessuten er skole og PPT nødt til å forholde seg til det du skriver på en helt annen måte enn det du forsøker å si.

Din forklaring på at hun sier hun liker å gå alene i friminuttene fordi det er bedre å ha valgt det selv, synes jeg er den mest plausible. God gammeldags jeg kan ikke få det - jeg vil ikke ha det - strategi. Om hun virkelig ønsker å være så alene som hun er nå, er det jo ennå mer alarmerende.

Om du vurderer seriøst å bytte skole kan du jo begynne med å dybdeintervjue rektorene på de aktuelle skolene. Om de består denne testen går du videre til å legge fram din datters problemer og spør hva de ville ha å tilby. Er det noe da som virker lovende kan hun kanskje bytte skole uten at dere flytter. Funker det greit, kan dere kanskje flytte etter.

Mange (fylkes)kommuner dekker ekstra utgifter til skoleskyss, tom taxi for at fritt skolevalg skal være en realitet.

Håper du finner en god løsning for jenta di.

mvh

[PieLill]

Hehe, ja, jeg leste tråden etterpå, og så at temaet var et helt annet, ja

På min arbeidsplass for noen år siden hadde vi en kollega som var direkte farlig for barna vi jobbet med. Jeg jobbet med funksjonshemmede barn. Hun gikk fra dem, lånte (stjal?) penger fra dem, ga dem ikke det stellet de trengte, droppet å gå på jobb, løy på seg en graviditet(!!) for å slippe tunge løft.

Vi klagde til sjefen et utall ganger, men det var lite "tak" i henne, og hun bare blåste det bort.

Tilslutt fant vi andre ut at vi skulle dokumentere alt det denne kollegaen hun gjorde skriftlig, så vi hadde noe mer håndfast å slå i bordet med. Vi regnet med å bruke 2-3 uker på å ta notater, for så og overlevere dem og kreve at noe ble gjort.

Etter én helg (inkludert fredag, men dog) hadde jeg alene skrevet to a4-ark med rundt 8-9 hendelser. De andre hadde også skrevet ned mye. Da vi leverte dette til sjefen, ble hun nødt til å gjøre noe med det. Den ansatte fikk tilbud om å si opp stillingen sin, og det gjorde hun. Hun skjønte nok selv at hun var gått for langt.

Den helgen skrev jeg blant annet opp

* "lånt" 300 kroner av et barn

* gått fra barn med hyppige epilepsianfall uten at andre voksne var tilstede (i ett tilfelle nesten en halv time!)

* snakket med kjæresten på husets telefon (som -kun- skulle være til jobbrelaterte ting, da vi hadde kun en telefonlinje)

* tatt med seg den ene jenta på kjøretur, og dratt til noen heller tvilsomme venner hvor det ble røyka litt av hvert (denne jenta var ganske oppegående og forklarte villig vekk da jeg spurte hvor de hadde vært)

Når en sjef får noe slikt skriftlig -må- hun jo reagere. Hvis ikke hadde jeg renskrevet alle notatene og sendt til folk høyere opp i systemet.

Hvis den som har problemet ikke har autoriteten og den som har autoriteten ikke har problemet, blir ingen ting gjort.

Dere sørget for å gi en sløv leder en solid aksje i det problemet.

;-)

mvh

[Motiva]

Jeg synes du uttrykker deg klart og logisk. Du går også aktivt inn for å se saken fra flere sider.

Når man skriver kan man få balansert seg, før andre blir presentert resultatet. Man slipper også å føle seg så underlegen som man kan gjøre når man sitter i møte med en haug med fagfolk man er helt avhengig av. Dessuten er skole og PPT nødt til å forholde seg til det du skriver på en helt annen måte enn det du forsøker å si.

Din forklaring på at hun sier hun liker å gå alene i friminuttene fordi det er bedre å ha valgt det selv, synes jeg er den mest plausible. God gammeldags jeg kan ikke få det - jeg vil ikke ha det - strategi. Om hun virkelig ønsker å være så alene som hun er nå, er det jo ennå mer alarmerende.

Om du vurderer seriøst å bytte skole kan du jo begynne med å dybdeintervjue rektorene på de aktuelle skolene. Om de består denne testen går du videre til å legge fram din datters problemer og spør hva de ville ha å tilby. Er det noe da som virker lovende kan hun kanskje bytte skole uten at dere flytter. Funker det greit, kan dere kanskje flytte etter.

Mange (fylkes)kommuner dekker ekstra utgifter til skoleskyss, tom taxi for at fritt skolevalg skal være en realitet.

Håper du finner en god løsning for jenta di.

mvh

Takk skal du ha!

Nå skal jeg legge meg og sove på de innspillene jeg har fått.

God natt!

[PieLill]

Hun var en lærer med et veldig dårlig rykte, da. Virket svært skremmende på elevene, og var veldig urimelig. Vi gikk stadig til rådgiveren, helt på gråten, og fortalte om situasjoner som hadde oppstått i klassen (vi hadde henne også i et annet fag). Hver gang vi klagde, så ble hun sykmeldt i to uker.

Når våren kom ble hun av rektor "oppfordret" til å levere oppsigelse, hvilket hun gjorde. Etter et friår fikk hun jobb på den andre ungdomsskolen i byen...

På min ungdomsskole var det en lærer som bare elsket å skrive anmerkninger.

Looking for findings.

Undervisningsinspektør pleide å kaste dem uleste i søpla.

Stakkars de neste som fikk denne læreren.

mvh

[Maggi]

Jeg mener det var gal innfallsvinkel. Hun nærmest anklaget oss for å være dårlige "kollegaer", som ikke fant oss i at vi hadde en som regelrett saboterte samarbeidet vårt, og da også resultatet, og dermed karakterene våre.

Vi følte at vi ikke ble hørt, og var frustrerte over at læreren mente vi måtte godta å bli behandlet på denne måten. Ved et tilfelle, hvor denne gutten hadde ansvaret for oppvasken, så nektet han, og bare gikk og tullet rundt i korridorene. Læreren sa da til meg at jeg kunne gjøre det i stedet. Hvorfor det, spør jeg, jeg har jo gjort min jobb, jeg synes han skal gjøre sin. Læreren sa da at dersom jeg gjorde det, så utmerket jeg meg jo positivt, og at det ville bli sett på som en ekstrainnsats. Jeg følte at det ble urettferdig at jeg skulle presses til å gjøre andres jobb bare fordi læreren ikke klarte å ha kustus på ham, så jeg sa at det hadde jeg ikke tenkt å gjøre, og sto på mitt og sa jeg hadde gjort min jobb.

Jeg endte opp med oppførselsanmerkning. Ikke fordi jeg var ufin eller uhøflig i munnen, men ganske enkelt fordi jeg nektet å gjøre denne guttens arbeid, og dermed trosset lærerens "ordre". Gutten fikk ingen reaksjon annet enn "Nei, nå få du komme inn i klasserommet igjen, ikke noe mer tull nå".

Hun fikk presset en av de andre på gruppa til å ta oppvasken. Han så at jeg hadde fått anmerkning for å nekte, og ville ikke risikere det samme.

Jeg har forståelse for lærerens forsøk på å ansvarligggjøre andre der han ikke tok sitt ansvar. Jeg har derimot ikke uten videre forståelse for lærerens oppfølging av dette overfor deg eller den andre eleven mht anmerkning. Men jeg tror det læreren forsøkte å lære dere, nemlig å ta ansvar og gjøre en ekstrainnsats der hvor andre kommer til kort (han hadde som du beskrev, ADHD) er representativt for situasjoner som man møter, også i yrkesaktiv tilværelse. Ikke i akkurat den formen, men jeg kjenner jo igjen det å gjøre ting for andre på jobben osv...

Men hva tenker du læreren skulle gjort, dersom læreren hadde en elev i klassen som det var umulig å få til å samarbeide..? Det er jammen ikke bare bare av og til... )

[Maggi]

Hun var en lærer med et veldig dårlig rykte, da. Virket svært skremmende på elevene, og var veldig urimelig. Vi gikk stadig til rådgiveren, helt på gråten, og fortalte om situasjoner som hadde oppstått i klassen (vi hadde henne også i et annet fag). Hver gang vi klagde, så ble hun sykmeldt i to uker.

Når våren kom ble hun av rektor "oppfordret" til å levere oppsigelse, hvilket hun gjorde. Etter et friår fikk hun jobb på den andre ungdomsskolen i byen...

OK, hun høres ikke gullgod ut. Da stiller j osaken seg litt annerledes.

[frosken]

Du beskriver en situasjon som krever innsats både fra skolen, ppt og foreldre. Jenta di henger litt etter på flere områder slik du beskriver det; men heldigvis virker det som hun i allefall er greit akseptert i klassen. Det er et godt utgangspunkt at hun ikke er mislikt, men det er ikke dermed lett for henne å få tilstrekkelig med venner i klassen til at hun øker sin sosiale kompetanse.

Er det noen hun har litt mer kontakt med, hender det at hun er med noen hjem eller at noen har lyst til å bli med henne? I såfall hadde jeg forsøkt å bygge videre på dette som best jeg kunne.

Skolen og ppt bør sammen kunne komme frem til noen gode strategier for å bedre klassemiljøet. Standardløsninger i slike situasjoner er blant annet å inndele i grupper som rullerer (slik det ble beskrevet av en annen), samt å gi gruppeoppgaver som må løses etter skoletid. Dersom de har i lekse å gjennomføre noe etter skoletid, så må de treffes hjemme hos hverandre og alle i gruppa må være med.

Jeg har en niese på 11 år som både har gått i barnehagen og klassen sammen med en jente som er blant de mindre populære. De liker hverandre ikke spesielt godt (eller det jeg vet er at min niese ikke liker den andre like godt som hun liker andre i klassen), men begge to liker å lage kort , og klassevenninnens mamma har et usedvanlig godt utvalg av stempler og andre fasinerende ting som de får bruke. I tillegg er moren til den andre med dem en del under denne aktiviteten, og dette gjør at niesen min synes det er ok å være med den andre hjem fra tid til annen. Kombinasjonen av morsom aktivitet som ikke kan gjøres alle steder, hyggelig mor, og to jenter som ikke direkte misliker hverandre blir bra.

Det hører med til historien at min nieses foreldre alltid har vært steinharde på at har man inngått en avtale så gjelder den selv om enda mer attraktive tilbud skulle dukke opp.

Forøvrig synes jeg det er bra at du vil dele denne situasjonen med andre her på dol. Jeg savner dette perspektivet i større grad i alle diskusjonene om inkludering (f.eks. i bursdagsselskaper). Synes det handler om mer enn hva som er best for den enkelte, har man mulighet så kan man godt forsøke å ivareta de andre medlemmene av fellesskapet også.

Dette ble langt; men det viktigste du kanskje kan gjøre nå er å insistere på at skolen og ppt forsøker å snu situasjonen litt. Ikke forvent alt for store endringer på kort sikt.

Lykke til!

[PieLill]

Lek er fritid. Det kan ikke sammenlignes med at voksne må lære seg å omgå alle på jobb. Dette må sammenlignes med hvordan voksne velger sin omgangskrets på fritiden.

Uansett hva en måtte ønske, tror jeg alle varige forhold er baset på at begge parter har noe igjen for det - gjensidighet. For at jeg skal ha et naturlig forhold til noen over tid, kommer "Whats in it for me?" inn i bildet. Forhold som overhode ikke gir noe, blir unaturlige og kun korrekte og /eller høflige.

Kanskje vil datteren din få et bedre og mer likeverdig forhold om hun prøver å finne venner som er en del yngre enn seg, slik at de er mer på samme utviklingstrinn?

Lunchen på jobben er også fritid. Men jeg slutter ikke å være høflig og innkluderende overfor kolleger av den grunn.

Har du noen gang lagt merke til at noen mennesker som virker lite imponerende i starten kan bli bedre og bedre med tiden? Og at de som virket svært så imponerende med tiden kan gjennomgå en vesentlig kvalitetsforringelse.

Det førstnevnte går man glipp av om man i alle relasjoner ikke gidder annet enn å skumme fløten.

Barn har absolutt ikke vondt av å lære seg å innkludere de som står litt lengre ned på rangstigen. Har du tenkt på hvor skjør grensen er mellom "man må da få velge" og utfrysning og mobbing.

Jeg vil ikke være en passiv tilskuer til mine barns valg på dette området.

mvh

[Maggi]

Du beskriver en situasjon som krever innsats både fra skolen, ppt og foreldre. Jenta di henger litt etter på flere områder slik du beskriver det; men heldigvis virker det som hun i allefall er greit akseptert i klassen. Det er et godt utgangspunkt at hun ikke er mislikt, men det er ikke dermed lett for henne å få tilstrekkelig med venner i klassen til at hun øker sin sosiale kompetanse.

Er det noen hun har litt mer kontakt med, hender det at hun er med noen hjem eller at noen har lyst til å bli med henne? I såfall hadde jeg forsøkt å bygge videre på dette som best jeg kunne.

Skolen og ppt bør sammen kunne komme frem til noen gode strategier for å bedre klassemiljøet. Standardløsninger i slike situasjoner er blant annet å inndele i grupper som rullerer (slik det ble beskrevet av en annen), samt å gi gruppeoppgaver som må løses etter skoletid. Dersom de har i lekse å gjennomføre noe etter skoletid, så må de treffes hjemme hos hverandre og alle i gruppa må være med.

Jeg har en niese på 11 år som både har gått i barnehagen og klassen sammen med en jente som er blant de mindre populære. De liker hverandre ikke spesielt godt (eller det jeg vet er at min niese ikke liker den andre like godt som hun liker andre i klassen), men begge to liker å lage kort , og klassevenninnens mamma har et usedvanlig godt utvalg av stempler og andre fasinerende ting som de får bruke. I tillegg er moren til den andre med dem en del under denne aktiviteten, og dette gjør at niesen min synes det er ok å være med den andre hjem fra tid til annen. Kombinasjonen av morsom aktivitet som ikke kan gjøres alle steder, hyggelig mor, og to jenter som ikke direkte misliker hverandre blir bra.

Det hører med til historien at min nieses foreldre alltid har vært steinharde på at har man inngått en avtale så gjelder den selv om enda mer attraktive tilbud skulle dukke opp.

Forøvrig synes jeg det er bra at du vil dele denne situasjonen med andre her på dol. Jeg savner dette perspektivet i større grad i alle diskusjonene om inkludering (f.eks. i bursdagsselskaper). Synes det handler om mer enn hva som er best for den enkelte, har man mulighet så kan man godt forsøke å ivareta de andre medlemmene av fellesskapet også.

Dette ble langt; men det viktigste du kanskje kan gjøre nå er å insistere på at skolen og ppt forsøker å snu situasjonen litt. Ikke forvent alt for store endringer på kort sikt.

Lykke til!

"Forøvrig synes jeg det er bra at du vil dele denne situasjonen med andre her på dol. Jeg savner dette perspektivet i større grad i alle diskusjonene om inkludering (f.eks. i bursdagsselskaper). Synes det handler om mer enn hva som er best for den enkelte, har man mulighet så kan man godt forsøke å ivareta de andre medlemmene av fellesskapet også."

Dette synes jeg både var nydelig og veldig godt skrevet.. som vanlig av frosken. ;o)

Mvh

[Maggi]

Lek er fritid. Det kan ikke sammenlignes med at voksne må lære seg å omgå alle på jobb. Dette må sammenlignes med hvordan voksne velger sin omgangskrets på fritiden.

Uansett hva en måtte ønske, tror jeg alle varige forhold er baset på at begge parter har noe igjen for det - gjensidighet. For at jeg skal ha et naturlig forhold til noen over tid, kommer "Whats in it for me?" inn i bildet. Forhold som overhode ikke gir noe, blir unaturlige og kun korrekte og /eller høflige.

Kanskje vil datteren din få et bedre og mer likeverdig forhold om hun prøver å finne venner som er en del yngre enn seg, slik at de er mer på samme utviklingstrinn?

Barn har godt av å lære seg hvilket enormt utbytte man kan ha og normalt får av et rikt og mangfoldig miljø med ulike mennesker (og mennesketyper) å forholde seg til. Ingen miljøer er rikere enn de som rommer ulikheter og tar vare på mangfoldet. Det høres klisjèaktig ut, det er sikkert. Men det er jammen ikke sjelden jeg har gjort den erfaringen at mennesker jeg opplevde som svært forskjellige, kjedelige, uinteressante og tantene har beriket meg og bidratt til vesentlig vekst for meg som person! Og de miljøer jeg har rundt meg som ikke består av håndplukkede venner, men som baserer seg på felles forankring pga fritidsaktiviteter, skole, menighet/forening el er de aller rikeste og mest levedyktige. Så det er ikke slik, i alle fall i min verden, at det er et slikt skille mellom lek og skole, jobb og fritid.

Respekt og inkludering er forøvrig ikke en profesjonell øvelse, det er en egenskap man bærer med seg (eller ikke har utviklet helt eller delevis).

[PieLill]

Du beskriver en situasjon som krever innsats både fra skolen, ppt og foreldre. Jenta di henger litt etter på flere områder slik du beskriver det; men heldigvis virker det som hun i allefall er greit akseptert i klassen. Det er et godt utgangspunkt at hun ikke er mislikt, men det er ikke dermed lett for henne å få tilstrekkelig med venner i klassen til at hun øker sin sosiale kompetanse.

Er det noen hun har litt mer kontakt med, hender det at hun er med noen hjem eller at noen har lyst til å bli med henne? I såfall hadde jeg forsøkt å bygge videre på dette som best jeg kunne.

Skolen og ppt bør sammen kunne komme frem til noen gode strategier for å bedre klassemiljøet. Standardløsninger i slike situasjoner er blant annet å inndele i grupper som rullerer (slik det ble beskrevet av en annen), samt å gi gruppeoppgaver som må løses etter skoletid. Dersom de har i lekse å gjennomføre noe etter skoletid, så må de treffes hjemme hos hverandre og alle i gruppa må være med.

Jeg har en niese på 11 år som både har gått i barnehagen og klassen sammen med en jente som er blant de mindre populære. De liker hverandre ikke spesielt godt (eller det jeg vet er at min niese ikke liker den andre like godt som hun liker andre i klassen), men begge to liker å lage kort , og klassevenninnens mamma har et usedvanlig godt utvalg av stempler og andre fasinerende ting som de får bruke. I tillegg er moren til den andre med dem en del under denne aktiviteten, og dette gjør at niesen min synes det er ok å være med den andre hjem fra tid til annen. Kombinasjonen av morsom aktivitet som ikke kan gjøres alle steder, hyggelig mor, og to jenter som ikke direkte misliker hverandre blir bra.

Det hører med til historien at min nieses foreldre alltid har vært steinharde på at har man inngått en avtale så gjelder den selv om enda mer attraktive tilbud skulle dukke opp.

Forøvrig synes jeg det er bra at du vil dele denne situasjonen med andre her på dol. Jeg savner dette perspektivet i større grad i alle diskusjonene om inkludering (f.eks. i bursdagsselskaper). Synes det handler om mer enn hva som er best for den enkelte, har man mulighet så kan man godt forsøke å ivareta de andre medlemmene av fellesskapet også.

Dette ble langt; men det viktigste du kanskje kan gjøre nå er å insistere på at skolen og ppt forsøker å snu situasjonen litt. Ikke forvent alt for store endringer på kort sikt.

Lykke til!

Man kan skrive langt så lenge man har noe fornuftig å si.

"Standardløsninger i slike situasjoner er blant annet å inndele i grupper som rullerer (slik det ble beskrevet av en annen), samt å gi gruppeoppgaver som må løses etter skoletid."

Standardløsninger...

Slike utsagn fra de som har et bein innafor systemet gir meg både håp og gjør meg uenderlig frustrert. Det gir meg håp fordi det viser at det finnes fagfolk som vet at klasse- og skolemiljø ikke er noe så upåvirkelig som stjernene i Melkeveien og _handler_ deretter.

Det frustrerer meg fordi såvidt mange fortsatt ikke har brydd seg om å ta dette inn over seg. Jeg liker ikke passivitet...

mvh