Skal skal ikke

[Gjest hallow :o(]

Har så mange vonde og dumme tanker for tiden. Jeg er ikke lykkelig i mitt ekteskap, men jeg føler det svært vanskelig å bryte ut av det. Vi har vært gift i snart 20 år, har to barn (små) sammen, mange gode venner, alt vi trenger materielt sett (hus, hytte, biler +++). Alt burde vært bra. Men inni meg har jeg en stor, vond og sår følelse. Jeg ser på mannen min og føler - ingenting ! Hvis jeg føler noe er det stort sett irritasjon, sinne, oppgitthet, tristhet og ensomhet. Vi har (som jeg har skrevet om før) gått til familierådgiver i høst. Min mann syntes ikke det var nødvendig for vi har det bra (iflg. ham ), men han ble nå med. Vi har ny time på nyåret, men jeg føler ikke at det hjelper. Min mann har skjerpet seg litt, på sitt temperament og tar litt mere inititativ til å gjøre litt hjemme; men det er så mange småting. Før tålte jeg mye mere. Nå er det et lite tilbakeslag eller et utbrudd fra han og jeg er helt i kjelleren med en gang. Tåler ingenting før jeg føler meg helt på felgen og har lyst til å rømme vekk ! Jeg føler ikke at jeg kan si alt til fam.rådgiveren heller for da føler jeg at jeg utleverer ham. Jeg spurte om å få en samtale med henne alene, men da kunne ikke hun møte oss som par igjen senere for da ville det bli skjevt (hennes viten) i forhold til min mann. Jeg føler at flere av temaene er vanskelige å ta opp. Jeg er redd for å si ting som kan såre og som vil bli vanskelig å ta tilbake. Når man må velge sine ord med omhu vil de ofte bli annerledes og historien fremstilles ikke som den egentlig er.

Jeg føler at jeg personlig har stort behov for å snakke med noen og få lov til å få fortelle "alt" og få gode råd og tips ut fra min egen situasjon. Hvor kan jeg henvende meg for å få det? Må jeg gå til psykolog kanskje ? Føler meg såpass nedfor og rotet i hodet for tiden at det kunne sikkert vært lurt.

Til dere som gikk til rågiver og klarte å komme dere over en kneik. Hva gjorde dere for hokus pokus for å få det til ? Til dere som valgte å gå hver deres vei. Hva var negativt og hva var positivt for dere med å starte hver for dere ?

Jeg er så sliten og så lei meg. Hvordan kunne dette samlivet ende opp som dette. Hva gikk galt. At vi fikk barn som tok all tid og alt overskudd ? At vi har dårlig arb.fordeling hjemme ? At mannen jobber for mye og ikke er tilstede for oss ? At følelsen døde ? At sexen mangler ? At jeg ikke liker hans væremåte lengre ? At jeg har gått så til de grader lei ..... ?

Dette ble det helt sikkert ikke noe mening i, men kanskje noen av dere kloke hoder her inne kan komme med noen gode råd (nok en gang) til en nedstemt

[Gjest Siriannette]

Jeg tror dine egne problemer stikker dypere enn problemene du har i forholdet til din mann.

Mitt råd er å oppsøke psykolog.

[thinkerbell]

bare en kort kommentar før jeg finner frem til køyen. Dere kan -begge- ha enesamtaler med familierådgiveren (en av dere kan ikke, men ønsker begge så blir alt litt enklere). det ville kanskje vært godt, for begge parter.

[UndrendePåDetMeste]

Jeg har lest flere av innleggene dine her inne på forumet, og du virker som en gjennomtenkt person:) Mitt råd er å gå til psykolog! Du kan ikke konfrontere mannen din, før du er på det rene med deg selv ang. hva som egentlig er galt. Min mening. En psykolog har jo faktisk utdanning i å rydde opp i rotete hoder. Føl deg som en amerikaner, og går til en "shrink" selv om du ikke er gal:)

Lykke til

[RZO]

Flammen har nok sluknet. Slikt skjer, og det er ikke noe galt i det.

Kanskje du burde fortelle mannen din at du er lei hele samlivet. At du er lei ham.

Mvh.

[skorpionfisken]

Jeg synes det er rart at familierådgiveren ikke vil snakke med dere alene. Det måtte vel være lurt å snakke med dere begge to hver for seg for å få med alle sidene av forholdet?

Men kanskje ikke mannen din vil snakke med rådgiveren alene og at det derfor ikke er mulig?

[Gjest rewa]

Hvor små er barna? Litt spesielt at dere var gift så lenge uten å få barn. Var det bevisst? Et par som har vært så lenge gift uten barn, har falt inn i et mønster som blir snudd opp-ned når det kommer barn.

Var det å få barn et "tiltak for å redde" forholdet? I så fall er ikke barn egnet til det. Snarere tvert i mot.

[minog]

Jeg har vært der. Den løsningen jeg valgt var ikke god. Jeg gikk.

Men jeg vet ikke om noen annen løsning hadde vært bedre.

Hvis du ikke synes rådgivningen er noe særlig - han er motvillig og du legger bånd på deg, – hva med å velge rådgivning bare for deg selv? Du kan få hjelp til å sortere tanker og følelser.

Kanskje også få noen strategier på adferd, hvordan du skal unngå å bli lei deg, unngå å respondere på hersing, snu egen adferd for å snu hans.

Du er både velformulert og analytisk. Har du prøvd å skrive i dagboks form det du ikke forteller rådgiveren?

I dag er alt grått, men hva vil du leve med på lengre sikt? Hva vil du ikke leve med i fremtiden? Du kan ikke endre din mann, men hvis du endrer din adferd, må han nødvendigvis endre sin.

Han synes at dere har det fint. Enten er det forsvar eller så er det mangel på antenner. Hvis det siste er tilfelle, kan det ta lang tid å snu på uheldige reaksjonsmønstre. Har du så mye tid (og krefter) å ta av?

Det er trist å tenke på at når du gir opp å kjempe, når kjærligheten er drept, kan det gå opp for han hva han har mistet. Da snur han, men da er det for sent….

[Gjest hallow :o)]

Hvor små er barna? Litt spesielt at dere var gift så lenge uten å få barn. Var det bevisst? Et par som har vært så lenge gift uten barn, har falt inn i et mønster som blir snudd opp-ned når det kommer barn.

Var det å få barn et "tiltak for å redde" forholdet? I så fall er ikke barn egnet til det. Snarere tvert i mot.

Vi har barn på 7 og 10 og de er adopterte. Vi fikk absolutt ikke barna fordi de skulle redde ekteskapet vårt. Det fungerte bra for 10 år siden. Forandringen for oss var nok allikevel ganske stor fordi vi hadde vært gift i 10 år og hatt et rimelig egoistisk liv med mye jobbing, reiser, fester o.s.v. inntil vi ble foreldre. Jeg var klar for oppgaven og gledet meg til en endring i livet, mens min mann syntes han hadde det utemerket og ville nok egentlig ikke ha hverken ansvaret eller forpliktelsen som føler med barn - når sant skal sies. Mitt barneønske var så mye større enn hans og han har nok på mange måter følt seg tvunget inn i sin farskapsrolle. Den første adopsjonen ble han med på og var ganske entusiastisk, mens vår andre var etter sterkt påtrykk fra meg. Mye av vårt forhold er nok ødelagt på grunn av ubalansen her. Jeg har levd livet mitt de siste årene ut fra "du får spise den grøten du har kokt sjæl" prinsippet. Jeg har jobbet og stått på for barna fra tidlig morgen til sen kveld (og mange netter !) og prøvd å ikke mukke, men nå har jeg gått lei! Jeg føler at jeg har tatt min "straff" for mitt barneønske og har stått på alene i alle disse årene. Hvis vi ikke kan være en familie å stå sammen om oppgavene, ja da vil jeg heller bo for meg selv. Han sier også har jeg har vært imponerende flink og at han ikke har noe å utsette på min innsats. I dag er han en stolt far og han er glad i barna våre. Han er ikke spesielt engasjert eller flink med de i det daglige (jobben går foran alt), men når det passer ham gjør han gjerne ting sammen med de, - og da er han flink. Den eldste har et godt forhold til sin far, mens den yngste nok har et mer anstrengt forhold til ham.

[Gjest hallow :o)]

Jeg har vært der. Den løsningen jeg valgt var ikke god. Jeg gikk.

Men jeg vet ikke om noen annen løsning hadde vært bedre.

Hvis du ikke synes rådgivningen er noe særlig - han er motvillig og du legger bånd på deg, – hva med å velge rådgivning bare for deg selv? Du kan få hjelp til å sortere tanker og følelser.

Kanskje også få noen strategier på adferd, hvordan du skal unngå å bli lei deg, unngå å respondere på hersing, snu egen adferd for å snu hans.

Du er både velformulert og analytisk. Har du prøvd å skrive i dagboks form det du ikke forteller rådgiveren?

I dag er alt grått, men hva vil du leve med på lengre sikt? Hva vil du ikke leve med i fremtiden? Du kan ikke endre din mann, men hvis du endrer din adferd, må han nødvendigvis endre sin.

Han synes at dere har det fint. Enten er det forsvar eller så er det mangel på antenner. Hvis det siste er tilfelle, kan det ta lang tid å snu på uheldige reaksjonsmønstre. Har du så mye tid (og krefter) å ta av?

Det er trist å tenke på at når du gir opp å kjempe, når kjærligheten er drept, kan det gå opp for han hva han har mistet. Da snur han, men da er det for sent….

Takk for mange kloke ord - det ga meg litt av hvert å tenke på!

[Gjest hallow :o)]

Jeg synes det er rart at familierådgiveren ikke vil snakke med dere alene. Det måtte vel være lurt å snakke med dere begge to hver for seg for å få med alle sidene av forholdet?

Men kanskje ikke mannen din vil snakke med rådgiveren alene og at det derfor ikke er mulig?

Det ble aldri diskutert om han ville snakke med rådgiver alene. Jeg tror ikke han hadde villet det heller, for dette gjør han kun for min skyld og han synes ikke det er så veldig nødvendig akkurat. Han synes vi har det bra. Han har faktisk ikke merket at jeg ikke har det godt heller. Han sa at han visste ikke at jeg følte det så ille. Snakk om dårlige antenner. Jeg er ganske verbal og har et tydelig kroppsspråk.

Jeg er ikke så veldig fornøyd med fam.rådgiver heller så jeg tror jeg søker hjelp et annet sted for egen del. Sjekker gule sider eller annonse i lokalavisen. Jeg vet jeg har sett en annonse der tidligere om samtaleterapi.

[Gjest hallow :o(]

Flammen har nok sluknet. Slikt skjer, og det er ikke noe galt i det.

Kanskje du burde fortelle mannen din at du er lei hele samlivet. At du er lei ham.

Mvh.

Kanskje det hadde vært det rette...! Men; jeg liker ikke å gi opp heller. Det jeg håper på er egentlig at følelsene skal blusse opp igjen.

[Gjest hallow :o(]

Jeg har lest flere av innleggene dine her inne på forumet, og du virker som en gjennomtenkt person:) Mitt råd er å gå til psykolog! Du kan ikke konfrontere mannen din, før du er på det rene med deg selv ang. hva som egentlig er galt. Min mening. En psykolog har jo faktisk utdanning i å rydde opp i rotete hoder. Føl deg som en amerikaner, og går til en "shrink" selv om du ikke er gal:)

Lykke til

Et rotete hode er akkurat det jeg har og time hos psykolog skal bestilles ! Takk!

[Gjest hallow :o(]

bare en kort kommentar før jeg finner frem til køyen. Dere kan -begge- ha enesamtaler med familierådgiveren (en av dere kan ikke, men ønsker begge så blir alt litt enklere). det ville kanskje vært godt, for begge parter.

Det tror jeg ikke han vil. Han har nok med å prioritere tid til våre felles samtaler mitt i arbeidstiden (jobben er viktig vet du ..!).

[Gjest hallow :o(]

Jeg tror dine egne problemer stikker dypere enn problemene du har i forholdet til din mann.

Mitt råd er å oppsøke psykolog.

Det skal jeg gjøre. Det kan nok være mye opprydding som skal til her før alt blir bra -med meg!

[Craven]

Jeg er mann, og har lest meg nedover, og vil si:

I mitt forrige forhold var vi hos familieterapeut to ganger (i to forskjellige omganger). Det reddet ikke forholdet, det kunne ikke noe ha gjort - for jeg ville egentlig ut.

Men jeg forstår ikke at du ikke vil ta opp ALT i en slik teraputtime. Det må din mann tåle, for her er det et mål: Å redde forholdet. Og da må alt på bordet. Det nytter ikke å skjule noe. Er han som menn flest, skjønner vi ikke hentydninger eller halvsannheter: Tingene må sies med rene ord. Og mange menn må vite helt konkret hva problemet er.

Mitt råd: Gå til teraput en gang til, og få alt på bordet.

Jeg leste så med skrekk at du tvang igjennom (eller presset hardt på i alle fall) for adopsjon nummer to. Jeg har i mitt nærmiljø sett to eksempler på nettopp dette, der kvinnen krever adopsjon nummer to, mens mannen ikke vil (har jeg etter hvert skjønt). Men han klarer ikke å stå i mot.

I det ene tilfelle røk ekteskapet kun pga dette, i det andre tilfellet sliter de pga dette.

Jeg skjønner du har fått lide pga dette, og lite å gjøre med det nå. Men burde være en advarsel til andre par om at begge må være like entusiastiske til adposjon før man gjør det. Ellers vil forholdet før eller siden lide av dette.

[Gjest hallow :o(]

Jeg er mann, og har lest meg nedover, og vil si:

I mitt forrige forhold var vi hos familieterapeut to ganger (i to forskjellige omganger). Det reddet ikke forholdet, det kunne ikke noe ha gjort - for jeg ville egentlig ut.

Men jeg forstår ikke at du ikke vil ta opp ALT i en slik teraputtime. Det må din mann tåle, for her er det et mål: Å redde forholdet. Og da må alt på bordet. Det nytter ikke å skjule noe. Er han som menn flest, skjønner vi ikke hentydninger eller halvsannheter: Tingene må sies med rene ord. Og mange menn må vite helt konkret hva problemet er.

Mitt råd: Gå til teraput en gang til, og få alt på bordet.

Jeg leste så med skrekk at du tvang igjennom (eller presset hardt på i alle fall) for adopsjon nummer to. Jeg har i mitt nærmiljø sett to eksempler på nettopp dette, der kvinnen krever adopsjon nummer to, mens mannen ikke vil (har jeg etter hvert skjønt). Men han klarer ikke å stå i mot.

I det ene tilfelle røk ekteskapet kun pga dette, i det andre tilfellet sliter de pga dette.

Jeg skjønner du har fått lide pga dette, og lite å gjøre med det nå. Men burde være en advarsel til andre par om at begge må være like entusiastiske til adposjon før man gjør det. Ellers vil forholdet før eller siden lide av dette.

Takk for godt svar. Jeg har også kommet fram til at jeg må legge fram alle fakta på bordet. Jeg har tatt det litt pent til å begynne med for at han ikke skal trekke seg fra hele rådgivningen, men nå føler jeg at fakta må fram hvis samtalen skal bli realistisk. Jeg har også et annet problem og det er at jeg ikke har helt sansen for vår rådgiver. Har egentlig ikke lyst til å snakke med henne om disse tingene. Foreslo for min mann at vi skulle prøve å bytte rådgiver, men det ville ikke han.

Og, ja, alle som skal adoptere bør være enige i det og stå sammen om det!!! Akkurat der og da trumfet jeg gjennom mitt syn, mine argumenter og mine ønsker. Men denne saken har flere sider - så jeg føler at jeg har gjort opp for meg nå og har "fortjent en bedre skjebne" enn den jeg har.

I dag er han faktisk enig i mine argumenter for barn nr to, og jeg tror faktisk han er glad for at vi fikk et barn til ( i alle fall på gode dager ;o) ).

Ikke alle valg man tar er like fornuftige og gjennomtenkte - kanskje, men det å få mitt andre barn har hele tiden, uansett hvordan jeg har hatt det - og hvordan ting har blitt, vært et godt valg for meg. Det er verdt alt!

[Gjest Jbiks]

Hei der. Dette er vondt å lese. Har fått med meg alle synspunkter. Ut ifra egen erfaring så finnes det ingen fasit, ei heller noen enkel løsning. Jeg var gift i 12 år da jeg sto nøyaktig oppe samme situasjon. Vi har også en datter på 11 år. Dvs hun hadde nøyaktig samme "øyne på meg". Det tok lang tid før jeg forsto hvor ille det var. Hun gikk med en "udetonert bombe" innvendig og selvsagt måtte det eksplodere en dag. Det raste sammen alt.. Som de aller fleste andre prøvde vi fortvilt å ty til terapeuter og psykologer. Både sammen og hver for oss. At din rådgiver/terapeut bare ville snakke med dere sammen virker veldig rart på meg. Kan være eget prinsipp. Dette er ingen regel. Uansett, vi følte ikke at selve den objektive responsen vi fikk hjalp oss der og da. MEN i seg selv så forsto vi at den eneste utveien var å flytte fra hverandre. Jeg flyttet på hybel igjen og fikk smake på ungkarslivet i noen år. Så skjedde det merkelige. Jeg begynte å få et helt vanvittig savn etter henne, og tro det eller ei så var det gjensidig og nærmest på samme tidspunkt. Selvsagt hadde vi sett hverandre disse årene pga datteren vår, men en vakker dag så hun på meg med de samme gode søte øynene. Forelskelsen kom tilbake som en rikosjett.. Nå er vi altså sammen igjen, og alt er så utrolig bra. Vi trengte en lang tenkepause, faktisk på nesten to år.. men det var verdt det. Kanskje må dere gjennom samme "Mølla". Jeg ønsker dere lykke til.

[Gjest hallow :o)]

Hei der. Dette er vondt å lese. Har fått med meg alle synspunkter. Ut ifra egen erfaring så finnes det ingen fasit, ei heller noen enkel løsning. Jeg var gift i 12 år da jeg sto nøyaktig oppe samme situasjon. Vi har også en datter på 11 år. Dvs hun hadde nøyaktig samme "øyne på meg". Det tok lang tid før jeg forsto hvor ille det var. Hun gikk med en "udetonert bombe" innvendig og selvsagt måtte det eksplodere en dag. Det raste sammen alt.. Som de aller fleste andre prøvde vi fortvilt å ty til terapeuter og psykologer. Både sammen og hver for oss. At din rådgiver/terapeut bare ville snakke med dere sammen virker veldig rart på meg. Kan være eget prinsipp. Dette er ingen regel. Uansett, vi følte ikke at selve den objektive responsen vi fikk hjalp oss der og da. MEN i seg selv så forsto vi at den eneste utveien var å flytte fra hverandre. Jeg flyttet på hybel igjen og fikk smake på ungkarslivet i noen år. Så skjedde det merkelige. Jeg begynte å få et helt vanvittig savn etter henne, og tro det eller ei så var det gjensidig og nærmest på samme tidspunkt. Selvsagt hadde vi sett hverandre disse årene pga datteren vår, men en vakker dag så hun på meg med de samme gode søte øynene. Forelskelsen kom tilbake som en rikosjett.. Nå er vi altså sammen igjen, og alt er så utrolig bra. Vi trengte en lang tenkepause, faktisk på nesten to år.. men det var verdt det. Kanskje må dere gjennom samme "Mølla". Jeg ønsker dere lykke til.

Takk for svar ! Så godt at dere fant tilbake til hverandre igjen. Ta godt vare på hverandre og kjærligheten.

[UndrendePåDetMeste]

Vil bare ønske deg lykke til. Hørte nettopp en på tv som sa at det er bare i motbakke ting går oppover, og tenkte på innlegget ditt. Du kommer nok til å vinne mye på å ordne opp i dette. Lykke til:)