Vil gjerne høre fra noen som har fått det til

[Gjest Poppeline]

Jeg er en jente i midten av 30-årene, nyseparert og med 2 barn. Den ene i barnehage, den andre i småskolen. Egentlig befinner jeg meg vel enda i en slags unntakstilstand etter at vi tok ut separasjon for noen måneder siden, men det var mitt valg og det kom som en følge av mange vonde år i et forhold som rett og slett var følelses- og respektløst.Så avgjørelsen er jeg trygg på var riktig, og jeg har det bra for tiden.

Så til saken: Jeg har nemlig forelsket meg allerede. Kanskje mange som gjør det, og mange vil sikkert si at det er en slags reaksjon på det som har skjedd, at jeg trengte litt oppmerksomhet og omsorg nå og at man da lett forelsker seg når man får det. Så vi tar en dag av gangen, lover hverandre ingen ting, nyter forelskelsen og lever i nuet. Den jeg er blitt glad i har også et brutt samliv bak seg og et barn på alder med mitt yngste. Og her starter utfordringene. For vi setter begge to barna våre i aller første rekke, det er veldig viktig. Men da får vi veldig lite tid sammen, og veldig få muligheter til å treffes og utvikle forholdet vårt.

Hvordan i all verden får man til dette? Vi har snakket mye om at vi kunne hatt en fremtid sammen men at vi er nødt til å gå veldig sakte frem. Jobb, samværshelger og oppfølging av barn som enda ikke bør introduseres for noen ny kjæreste gjør at dette av og til virker ganske håpløst. Samtidig vil vi veldig gjerne få til noe.

Kan noen som har vært igjennom dette dele sine erfaringer med meg?

[skorpionfisken]

Vi lot barna som var like gamle (6-7 år) på den tiden bli kjent mer eller mindre tilfeldig først. Barna ble venner og vi var "venner" sånn at det ble naturlig for barna at vi møttes og var sammen. Foreldre har jo ofte venner av det andre kjønnet. Så når barna virket trygge på hverandre og de voksne så fortalte vi at vi var blitt kjærester. Det gikk veldig greit. Nå har vi bodd sammen i to år og barna trives ennå sammen. De krangler faktisk aldri.

[Speak]

Har ingen gode råd, men jeg vil gi deg ros som ikke involverer barna med en gang. Etter en tid er jeg enig i det skorpionfisken sier. Bruk litt tid sammen og bli kjent. Ikke altfor ofte i starten, men la barna få lov til å være med i utviklingen.

[Gjest en annen som har hatt/ har det som deg:-)]

Hei

Jeg har hatt/ har det som deg. Fant også ny kjæreste etter bare et par måneder som separert. Hos oss var det ikke barna som var problemet for de kjente hverandre fra før (var nesten slik vi møttes:-) ), men det var våre ekser. Vi måtte holde det skjult for dem i lang tid, så da kunne vi jo heller ikke si noe til barna. Når de endelig (eksene) fikk vite at vi var sammen så ble det skikkelig styr.

Jeg var veldig heldig og fikk byttet samværshelg med eksmannen (han fikk en jobb hvor dette ble nødvendig). Dette førte til at jeg hadde samme samværshelg med mine barn som min kjæreste hadde med hans barn. Ellers så møttes vi etter leggetid hjemme hos meg den uken barnet hans var hos moren, og jeg overnattet hos han de nettene ingen av oss hadde barna.

En stressende tid som heldigvis snart er forbi. Nå har vi vært offisielt sammen i 1/2 år, uofisielt i snart 1 1/2 år. Denne uken kjøpte vi hus sammen og skal flytte sammen i april. Gleder meg noe vanvittig. Barna gleder seg også, de går kjempegodt sammen.

Så alt kan ordne seg tilslutt for dere også, lykke til!