Til Solveig E. Vennesland eller andre

[Gjest fam]

Jeg er er en gift barnløs kvinne på 38 år som lurer på om du eller noen andre her har noen gode råd å komme med.

Da jeg var 25 år traff jeg ham som jeg trodde var min store kjærlighet.

Etter 6 måneder kjøpte vi oss leilighet å flyttet sammen.

Livet var herlig og uten begymringer,helt til vi etter et par år ville prøve å få barn sammen.

Etter nok noen år,og utallige legebesøk,fikk vi beskjed om at eneste mulighet for å få barn sammen var var å forsøke med prøverørsforsøk.Dette på grunn av at "feilen" lå hos meg.

Vi ble satt på venteliste,og gledet oss noe enormt til at vi alikevel kanskje skulle få bli foreldre.

For å gjøre historien kortere,så kom min daværende samboere hjem en dag å sa at ikke lenger ville være med på dette.Han hadde truffet en annen kvinne som han ønsket å leve med.

Jeg ble helt knust,og alle mine drømmer om en gang å få bli mamma i en lykkelig familie falt helt i grus.

Etter dette levde jeg i mange år alene.Å trefe en ny mann var da helt utenkelig. Jeg orket ikke tanken på alt strevet med å prøve å få barn igjen.

Men skjebnen ville det anderledes.

Jeg var 32 år da jeg var så heldig å treffe ham som jeg i dag er gift med.

Det var kjærlighet ved første blikk,og vi forstod raskt at her var det noe å bygge videre på.

Jeg fortalte ham tidlig i forholdet om mine problemer om å få barn,men min mann bare smilte og sa at dette skulle vi gå sammen om å klare.

Min mann hadde da en gutt på 6 år fra et tidligere forhold,som han hadde veldig liten kontakt med.Guttens mor hadde giftet seg på nytt,fått flere barn,og flyttet til en annen kant av landet.

Til å begynne med syntes jeg at det var kjekt å ha gutten på besøk 2uker om sommeren,påsken og i julen.Følte at jeg fikk være en reservemor en gang i blant i mangel på egne barn.

Men min mann syntes at det etter hvert var vanskelig å ha ham her etter at han flyttet sammen og giftet seg med meg.Det å ha gutten sin på besøk så skjeldent,og samtidig prøve å starte ny familie sammen med meg ,var ikke så lett for ham.Kontakten mellom min mann og gutten ble dessverre heller dårligere etter som årene gikk.Besøkene ble mer tilfeldig når det passet for moren å sende ham avgårde.Kontakten mellom gutten og meg ble også veldig dårlig etter hvert.Gutten begyndte å bli veldig sjalu på at jeg var tilstede når han en skjelden gang var på besøk hos oss. Han ville ha faren sin for seg selv.

Dette har nå pågått i snart 6 år,og det er etter hvert blitt en stor påkjenning for meg.

Problemene ble ikke bedre da vi fremdeles ikke hadde klart å få barn sammen etter 3 misslykkede prøverørsforsøk.Vi ble da enige om å la det være med det. All påkjenningen rundt å gang på gang bli skuffet var mer en vi klarte å makte.

Å adoptere et barn er en stor å tung prosess, og et stort valg å ta.Da vi er passert 38 år,syntes vi at vi begynner å bli litt for gamle til å kunne ta på oss det ansvaret dette medfører.

Vi har heller begynt å akseptere at vi ikke kan få barn sammen.Dette er veldig tungt,men sammen skal vi nok klare det.Vi har jo hverandre.

Problemet mitt nå er at moren til gutten ringte til oss for noen uker siden,og fortalte at hun skulle skilles fra sin nye mann. Hun har 2 barn med denne mannen.

Hun skal nå realisere drømmene sine å begynne å studere igjen.

Denne uken har hun flyttet inn i en ny leilighet,og mener at plassen er forliten til å kunne bo der med 3 barn.

Også at de 2 andre barnas far ikke er villig til å bli helgepappa for min manns sin sønn,selv om han har fungert som en pappa hele den tiden de har bodd sammen og vært gift.

Hun vil nå at gutten skal flytte til sin far og meg.

Jeg føler at dette ikke er riktig.Jeg kan ikke plutselig

bli "stemor" til en gutt (han blir 12 år om 2 måneder)som knapt nok har hatt kontakt med sin far på snart 6 år.

Min mann synes at det ikke er så gale.Han mener at nå får jeg sjangsen til alikevel å bli "mor".

Han har vært veldig pågående om dette i de siste dagene,og mener at jeg er feig og lite medgjørlig med at jeg ikke vill dette.Han sier også at vi må ta en snarlig avgjørelse før skolen begynner igjen, slik at gutten kan få begynne på skolen her som vi bor.

Barnets mor kan ikke forstå at det skal bli et problem,det er jo guttens far han skal flytte til,og ikke noen vilt fremmede.

Jeg vet ikke mine arme råd,kan jeg virkelig klare dette????

Vi blir jo bundet på hender og føtter,akkurat nå som jeg har akseptert at vi ikke kan få våre egne barn.

Hva med meg, og mine drømmer.

Jeg har også lyst til å realisere meg, få meg mer utdannelse,kanskje reise litt mer ???

Det er nok dere som tenker at jeg her er veldig egoistisk,det er jo et barn det er snakk om.

Har man først satt barn til verden,så skal jo barnet komme i første rekke ,og til barnes beste.Men hva med meg?????

Jeg er voksen og uavhengig.Hva med mitt behov???

Jeg mener at barnet vil få det best om det fortsetter å bo hos sin mor og sine halvsøsken.Fortsette på samme skole, og ha sine faste venner rundt seg.Det kan ikke være lett å bli opprevet fra sine dagligdagse vaner,fordi at moren skal skille seg.

Jeg er så fortvilet.Hva med min mann og meg ??? Skal vi også bli

nødt til å skilles fordi at jeg er urimelig å ikke vil ha hans barn boende hos oss????

Hva er egentlig reglene om at et barn kan flytte til den andre av sine foreldre når de har fylt 12 år????

Dette innlegget ble nok litt lenger enn jeg hadde tenkt,men jeg måtte bare få"luftet" mitt problem.

Svar og synspunkter taes imot med stor takk!!!

Hilsen "en fortvilet kvinne"

[Gjest Skylark]

Hei!

Vet ikke hva jeg skal si jeg, bortsett fra at jeg får vondt langt inn i sjela når jeg leser sånne innlegg. Ville bare ønske deg lykke til og håper at alt ordner seg for deg :-)

Trøsteklem fra

[Bård]

Hvis ikke gutten blir boende hos sin mor, kan jeg ikke skjønne annet enn at han må bli skuffet inntil det fullstendig uoprettelige over sin egen mor. Kan ikke skjønne annet enn at han MÅ ende opp med vissheten om at han egentlig er til brydderi for ale og enhver, og at det beste egentlig hadde vært om han ikke fantes i det hele tatt.

Etter mitt syn må moren tvinges til å innse dette.

Skjønner hun det ikke, eller er hun ikke villig til å ta konsekvensene av de valgene hun har foretatt så langt i livet, gir vel saken seg selv FOR GUTTENS FAR. I en slik situasjon kan jeg ikke skjønne annet enn at han MÅ ta ansvar for sin egen sønn - dette ansvaret kommer helt klart foran ansvaret for å hjelpe DEG til et lykkelig liv (i den grad dette skulle være uforenelig med å ta vare på gutten).

Jeg tror imidlertid ikke dete er uforenelig. Jeg tror det snarere er snakk om å opdage at man blir satt pris på nettopp fordi man stiller opp når ale andre svikter.

For å gjøre overgangen lettere kan det kanskje være en ide at du reiser bort på ferie et par uker - like før gutten flytter inn hos dere. På den måten gir du de to tid til å bli litt bedre kjent med hverandre, og du gir din mann/guttens far anledning til å forklare at DU er en viktig del av livet hans nå (som "kone"), men at dette ikke betyr at dere to er "konkurrenter". Han kan også gjøre det klart for gutten at DU faktisk ebeviser at du er glad i ham ved at du IKKE er "sur" på ham eller ønsker at han ikke flytter inn. Tvert i mot - han kan hjelpe gutten til å skjønne at du er en ekstra støttespiller - at dere alle tre er et team. Vil tro at samtaler de to i mellom vil løse opp den spente situasjonen som eksisterer mellom deg og stesønnen din. Et slags ideelt mål hadde kanskje vært at far og sønn møter deg på flyplassen og ønsker deg "velkommen hjem" - og at dette faktisk er noe gutten selv ønsker å gjøre (at han har innsett i løpet av tiden sammen med faren sin at du faktisk kan komme til å bli en veldig OK medspiller og kamerat).

Du må på din side være innstilt på å være nettopp en del av dette teamet, og motivasjonen må selvsagt være at du opplever teamfølelsen. Du må være imøtekommende, og kan sikkert bryte ned mer av stengslene ved å fortelle gutten at du VET at du ikke skal konkurrere med ham om å være "favoritt" hos pappaen hans (din mann), men at han også må synes at det er OK at pappa er FORELSKET i en dame (det går jo ann å være forelsket i en mamma og samtidig stille opp 100% for barna sine).

Dette er i hvert fall MINE tanker rundt situasjonen.

[Bård]

Hvis ikke gutten blir boende hos sin mor, kan jeg ikke skjønne annet enn at han må bli skuffet inntil det fullstendig uoprettelige over sin egen mor. Kan ikke skjønne annet enn at han MÅ ende opp med vissheten om at han egentlig er til brydderi for ale og enhver, og at det beste egentlig hadde vært om han ikke fantes i det hele tatt.

Etter mitt syn må moren tvinges til å innse dette.

Skjønner hun det ikke, eller er hun ikke villig til å ta konsekvensene av de valgene hun har foretatt så langt i livet, gir vel saken seg selv FOR GUTTENS FAR. I en slik situasjon kan jeg ikke skjønne annet enn at han MÅ ta ansvar for sin egen sønn - dette ansvaret kommer helt klart foran ansvaret for å hjelpe DEG til et lykkelig liv (i den grad dette skulle være uforenelig med å ta vare på gutten).

Jeg tror imidlertid ikke dete er uforenelig. Jeg tror det snarere er snakk om å opdage at man blir satt pris på nettopp fordi man stiller opp når ale andre svikter.

For å gjøre overgangen lettere kan det kanskje være en ide at du reiser bort på ferie et par uker - like før gutten flytter inn hos dere. På den måten gir du de to tid til å bli litt bedre kjent med hverandre, og du gir din mann/guttens far anledning til å forklare at DU er en viktig del av livet hans nå (som "kone"), men at dette ikke betyr at dere to er "konkurrenter". Han kan også gjøre det klart for gutten at DU faktisk ebeviser at du er glad i ham ved at du IKKE er "sur" på ham eller ønsker at han ikke flytter inn. Tvert i mot - han kan hjelpe gutten til å skjønne at du er en ekstra støttespiller - at dere alle tre er et team. Vil tro at samtaler de to i mellom vil løse opp den spente situasjonen som eksisterer mellom deg og stesønnen din. Et slags ideelt mål hadde kanskje vært at far og sønn møter deg på flyplassen og ønsker deg "velkommen hjem" - og at dette faktisk er noe gutten selv ønsker å gjøre (at han har innsett i løpet av tiden sammen med faren sin at du faktisk kan komme til å bli en veldig OK medspiller og kamerat).

Du må på din side være innstilt på å være nettopp en del av dette teamet, og motivasjonen må selvsagt være at du opplever teamfølelsen. Du må være imøtekommende, og kan sikkert bryte ned mer av stengslene ved å fortelle gutten at du VET at du ikke skal konkurrere med ham om å være "favoritt" hos pappaen hans (din mann), men at han også må synes at det er OK at pappa er FORELSKET i en dame (det går jo ann å være forelsket i en mamma og samtidig stille opp 100% for barna sine).

Dette er i hvert fall MINE tanker rundt situasjonen.

PS:

Et alternativ til denne "ferieturen" er faktisk at dere blir enige om at du flytter på hybel en periode. Poenget er at du gir tydelig til kjenne overfor gutten at du "skygger banen" litt, slik at han og faren får tid til hverandre, og slik at gutten får ytvetydige tegn på at HAN er førsteprioritet for pappa, og at DU ikke er redd for å bli "skviset" av ham. Målet er selvsagt at faren og gutten på et tidspunkt skal bli enige om at nå er det ok at du flytter inn igjen.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære fortvilet kvinne på 38.

Takk for ditt lange brev om såre følelser og mye skuffelse for å få barn uten å lykkes.

Jeg er imponert over at du har klart å forsone deg med at du ikke kan få barn. Så bra!

Og nå er du i et annet dilemma vedr. barn.

Jeg forstår at din manns 12 årige sønn har bodd fast hos sin mor med sine to småsøsken, men at mor nå flytter fra sin mann og blir alene med barna.

I en slik ny situasjon synes jeg ikke det er urimelig at det kommer opp om hvor din manns sønn nå skal være.

Men jeg forstår at du synes det er upassende og at du frykter det kan få negativ innvirkning på parforholdet ditt.

Jeg tror jeg ville seg det mer positivt.

I første omgang er det guttens foreldre som må drøfte saken.

Jeg ville anbefale at Familiekontoret ble kontaktet. De har god erfaring med slike saker.

Så vil du naturligvis være en sentral person også i saken.

Norsk lov sier at barn over 12 år skal høres, dvs. hvor de ønsker å bo når barnets foreldre ikke bor sammen.

Jeg håper du klarer å se mer åpent og positivt på spørsmålet om eventuell innflytting av din manns sønn. Men det er helt klart mange spørsmål som må avklares for dere alle.

Lykke til!

[Gjest sinbada]

Jeg har vært stemor og forstår dilemmaet ditt. Likevel, stakkars, stakkars 12-ring som ingen vil ha. Biologisk far har funnet det "vanskelig" å opprettholde kontakt med ham opp gjennom årene, stemor synes det blir for liten plass til henne, stefar har fungert som far, men sier nå opp denne rollen, mamma har ikke lengre plass til ham.