Stebarn

[skorpionfisken]

I og med at jeg og min samboer har hvert vårt barn på samme alder har det blitt til at når vi er sammen så har min datter henvendt seg til meg og hans sønn seg til sin far. Han sitter på farens fang, og hun sitter på mitt. Når jeg spør om han vil være med på diverse ting vi gjør så sier han alltid nei. Hvis jeg spør hva han vil gjøre så sier han alltid "ingenting". Det hender likevel at han kommer og blir med når han ser at vi gjør noe morsomt likevel. Han sier nei så ofte at det blir til at jeg avtaler med min datter hva vi har lyst å gjøre så får han være med om han vil. Far og sønn gjør en del gutteting sammen som min datter ikke vil være med på så jeg synes balansen blir fin likevel.

Når min datter har forsynt seg med mat og nå julekaker som står framme, så regner jeg med at han er i stand til å forsyne seg selv. Det har ikke vært noe problem før. Han har ofte spurt om å få diverse godsaker og får som oftest ja om det ikke er rett før middag. Det blir i allefall ikke gjort forskjell på hvem som får og hvem som ikke får. I helga forsynte min datter seg flere ganger uten at han gjorde det. Jeg gikk ut fra at han ikke ville ha. Jeg spurte blandt annet om de ville ha brus til barnetv, men han ville ikke ha (fordi jeg spør?). Hun tok brus, han hentet seg vann. Ellers drikker han gjerne brus, om så til frokost hvis faren sjenker.

Jeg føler at han gjør alt for å skape distanse til meg, kanskje fordi hans mor ikke legger skjul på at hun hater meg? Jeg har derfor lagt vekt på å ikke mase på ham, og prøver å respektere de grensene han setter for hvor nært jeg får komme ham.

Nå sier hans mor at han ikke får sove om natta fordi jeg ikke liker ham. Hun sier han bare får være sammen med pappa når jeg ikke er til stede. Faren blåser i det og mener moren manipulerer. Men jeg er ikke så sikker på at det er bare mor som manipulerer her. Han har før prøvd å sette opp mine barn overfor faren uten resultat. Denne gangen er det min tur.

Hvordan skal jeg forholde meg til dette. Å benekte at jeg misliker gutten blir jo bare en krangel med gutten/mora om hvem som har rett og det fører jo ingen steder hen. Faren nekter å la gutten bestemme hvem som skal være til stede under samværene.

[org]

"Å benekte at jeg misliker gutten blir jo bare en krangel med gutten/mora om hvem som har rett og det fører jo ingen steder hen."

Vet du, jeg hadde blånekta på at jeg mislikte han! Om mora påstår at du misliker han (for et hespetre - unnskyld uttrykket), så fortell han at du liker han.

Merkelig egentlig at det er sånn som du beskriver (jeg sier ikke at det ikke er sånn)! Og trist.

Enn din datter, motarbeider hun samboeren din, eller er det det samme for henne hvem som lager maten, kjører bilen etc?

[skorpionfisken]

"Å benekte at jeg misliker gutten blir jo bare en krangel med gutten/mora om hvem som har rett og det fører jo ingen steder hen."

Vet du, jeg hadde blånekta på at jeg mislikte han! Om mora påstår at du misliker han (for et hespetre - unnskyld uttrykket), så fortell han at du liker han.

Merkelig egentlig at det er sånn som du beskriver (jeg sier ikke at det ikke er sånn)! Og trist.

Enn din datter, motarbeider hun samboeren din, eller er det det samme for henne hvem som lager maten, kjører bilen etc?

Takk for svar. Føler meg litt usikker her for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det.

Det er klart jeg har sagt til gutten at jeg liker ham, jeg har til og med sagt at jeg er glad i ham, sist gang denne helga før dette kom opp. Men om han føler seg mislikt hjelper det vel ikke hva man sier? Jeg er usikker på hvor dypt det egentlig ligger. Det kan være andre ting bak, men at det er lettere å skylde på den som er lettest å ofre i en konflikt. Jeg har av moren ofte blitt framstilt som den onde stemora, så det er lett å tro for et lite barn. Det at han føler seg mislikt er ikke noe han har fortalt sin far. Det er hans mor som har fortalt min samboer at han har sagt det.

Det jeg mente med at jeg ikke kan si at jeg ikke misliker han er på en måte et sånt surkesvar som likevel ikke blir trodd. Det er det samme som når noen mistenker deg for å være sur. Så spør de "er du sur?" Du svarer da "Nei, jeg er ikke sur". Du skal anstrenge deg mye for å bli trodd på det, og en sånn krampeaktig anstrengelse virker igjen kunstig og de tror at du likevel er sur.

Ja det er trist. Jeg har slitt litt med det. Han har hele tiden holdt meg på en armlengdes avstand siden hans mor har terpet overfor gutten at forholdet mellom meg og hans far aldri vil vare. Jeg har valgt å respektere det og ikke trenge meg for mye på gutten. Har trodd at det har vært viktig å respektere grensene hans.

Min datter motarbeider ikke samboeren min, det er det samme for henne hvem som lager maten, kjører bilen etc? Men det er klart når det kommer til kos, sykdom, betroelser og slikt så er det mamma hun tyr til. Samboeren er favoritten når det gjelder å leke, jeg er favoritten når det gjelder å kose.

Men så har jeg og min eksmann satt alt inn på å være venner og samarbeide om barna. Jeg kritiserer aldri ham eller hans kone, han kritiserer aldri meg eller min samboer. Vi blander oss heller ikke inn i hva som foregår i det andre hjemmet. Barna våre får et mer naturlig forhold til steforeldrene når de opplever at alle er venner, stoler på hverandre og kan samarbeide.

Sånn skulle jeg gjerne hatt det i forhold til min samboers ekskone også, men det er ikke alle som kan sette barnas beste foran og sin egen bitterhet tilbake for å samarbeide med sin ex. Det skal to parter til for å ha et samarbeid, og det er desverre ikke alle som klarer det etter et samlivsbrudd.

[Speak]

Stebarn-problematikk er ikke enkelt.

Tror dere bør bruke litt tid på å gjøre ting sammen alle 4. Det tvinger alle til å samarbeide, og da glir det kanskje litt lettere etterpå.

Bake julekaker sammen, pakke inn noen pakker, gå turer og grille pølser osv. Og selv om faren kanskje ikke har så veldig lyst bør han gjøre det for å prøve å spleise sammen gutten sin med dere jentene.

Men jeg tror også det er viktig at gutten får bestemme og sette mange grenser selv. Det går seg vanligvis til etter hvert.

[Speak]

Takk for svar. Føler meg litt usikker her for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det.

Det er klart jeg har sagt til gutten at jeg liker ham, jeg har til og med sagt at jeg er glad i ham, sist gang denne helga før dette kom opp. Men om han føler seg mislikt hjelper det vel ikke hva man sier? Jeg er usikker på hvor dypt det egentlig ligger. Det kan være andre ting bak, men at det er lettere å skylde på den som er lettest å ofre i en konflikt. Jeg har av moren ofte blitt framstilt som den onde stemora, så det er lett å tro for et lite barn. Det at han føler seg mislikt er ikke noe han har fortalt sin far. Det er hans mor som har fortalt min samboer at han har sagt det.

Det jeg mente med at jeg ikke kan si at jeg ikke misliker han er på en måte et sånt surkesvar som likevel ikke blir trodd. Det er det samme som når noen mistenker deg for å være sur. Så spør de "er du sur?" Du svarer da "Nei, jeg er ikke sur". Du skal anstrenge deg mye for å bli trodd på det, og en sånn krampeaktig anstrengelse virker igjen kunstig og de tror at du likevel er sur.

Ja det er trist. Jeg har slitt litt med det. Han har hele tiden holdt meg på en armlengdes avstand siden hans mor har terpet overfor gutten at forholdet mellom meg og hans far aldri vil vare. Jeg har valgt å respektere det og ikke trenge meg for mye på gutten. Har trodd at det har vært viktig å respektere grensene hans.

Min datter motarbeider ikke samboeren min, det er det samme for henne hvem som lager maten, kjører bilen etc? Men det er klart når det kommer til kos, sykdom, betroelser og slikt så er det mamma hun tyr til. Samboeren er favoritten når det gjelder å leke, jeg er favoritten når det gjelder å kose.

Men så har jeg og min eksmann satt alt inn på å være venner og samarbeide om barna. Jeg kritiserer aldri ham eller hans kone, han kritiserer aldri meg eller min samboer. Vi blander oss heller ikke inn i hva som foregår i det andre hjemmet. Barna våre får et mer naturlig forhold til steforeldrene når de opplever at alle er venner, stoler på hverandre og kan samarbeide.

Sånn skulle jeg gjerne hatt det i forhold til min samboers ekskone også, men det er ikke alle som kan sette barnas beste foran og sin egen bitterhet tilbake for å samarbeide med sin ex. Det skal to parter til for å ha et samarbeid, og det er desverre ikke alle som klarer det etter et samlivsbrudd.

Jeg tror du alikevel skal bruke tid på å si at du er glad i gutten/synes ting han gjør er fint osv.

Det tar tid, men det synker inn etter hvert.

[Elis31]

Jeg kan skjønne at gutten ønsker å være mest sammen med sin far, og at du kanskje i hans øyne blir en inntrenger i forhold til hva han hadde før. Men jeg synes ikke at de skal bestemme at du aldri skal være tilstede når far har samvær, heldigvis høres det jo ut som om mannen din er enig i det.

Jeg synes nok at steforeldre skal holde seg litt i bakgrunnen, men det høres det jo ut som du gjør. Med det mener jeg å det hyggelig sammen, men ikke legge seg opp i grensesetting etc med mindre det er nødvendig. Heller ta det opp med far på tomansshånd.

Hvis dette går innpå deg hvordan du skal takle det, synes jeg dere kan kontakte et familierådgivningskontor. Ta kontakt om hvordan de anbefaler dette. Kaskje kan du og din mann gå som et par, også kan din mann og hans ekskone gå noen timer for å diskutere uenigheter om samvær.

Lykke til. Jeg er forresten enig med din mann, som mener at dette er ren manipulasjon. Men jeg vet også om andre hvor steforeldren tar fullstendig over og krever sin plass, mens barna ønsker mer kontakt med den biologiske foreldren. Men det høres jo ikke ut som det er tilfelle her altså.

[skorpionfisken]

Jeg kan skjønne at gutten ønsker å være mest sammen med sin far, og at du kanskje i hans øyne blir en inntrenger i forhold til hva han hadde før. Men jeg synes ikke at de skal bestemme at du aldri skal være tilstede når far har samvær, heldigvis høres det jo ut som om mannen din er enig i det.

Jeg synes nok at steforeldre skal holde seg litt i bakgrunnen, men det høres det jo ut som du gjør. Med det mener jeg å det hyggelig sammen, men ikke legge seg opp i grensesetting etc med mindre det er nødvendig. Heller ta det opp med far på tomansshånd.

Hvis dette går innpå deg hvordan du skal takle det, synes jeg dere kan kontakte et familierådgivningskontor. Ta kontakt om hvordan de anbefaler dette. Kaskje kan du og din mann gå som et par, også kan din mann og hans ekskone gå noen timer for å diskutere uenigheter om samvær.

Lykke til. Jeg er forresten enig med din mann, som mener at dette er ren manipulasjon. Men jeg vet også om andre hvor steforeldren tar fullstendig over og krever sin plass, mens barna ønsker mer kontakt med den biologiske foreldren. Men det høres jo ikke ut som det er tilfelle her altså.

Takk for inspill. Det har løst seg litt tror jeg. Vi hadde en fin onsdag hvor han først var noen timer alene med pappa for jeg var med snuppa mi (som har pappauke denne uka) på julegrøtspising på skolen. De fikk pratet litt, og det var langt fra så dramatisk som vi hadde oppfattet det. Men han hadde følt at snuppa fikk mer godteri/kaker enn han. Men han fikk forklart at om han ville ha noe så fikk han forsyne seg av det som sto framme, og ville han ha noe annet så måtte han spørre, for vi kunne ikke vite hva han ville uten at han sa fra. Snuppa har ikke de hemningene, hun spør, får hun ja tar hun, får hun nei så er hun like blid. Han fikk også forståelse for at om jeg ikke koste like mye med ham som med snuppa, så var det jo sånn andre veien også. Han ville ikke likt det om snuppa koste mer med pappaen hans enn han selv gjorde, så han sytes egentlig det var greit at han koste med pappa mens snuppa koste med meg.

Da jeg kom hjem (uten snuppa som var hos pappan sin) var jeg blid og hyggelig og lot som om jeg ikke visste om hva han hadde sagt til sin mor.

Det går seg til tror jeg. Fikk klem av han da han dro.

[Elis31]

Takk for inspill. Det har løst seg litt tror jeg. Vi hadde en fin onsdag hvor han først var noen timer alene med pappa for jeg var med snuppa mi (som har pappauke denne uka) på julegrøtspising på skolen. De fikk pratet litt, og det var langt fra så dramatisk som vi hadde oppfattet det. Men han hadde følt at snuppa fikk mer godteri/kaker enn han. Men han fikk forklart at om han ville ha noe så fikk han forsyne seg av det som sto framme, og ville han ha noe annet så måtte han spørre, for vi kunne ikke vite hva han ville uten at han sa fra. Snuppa har ikke de hemningene, hun spør, får hun ja tar hun, får hun nei så er hun like blid. Han fikk også forståelse for at om jeg ikke koste like mye med ham som med snuppa, så var det jo sånn andre veien også. Han ville ikke likt det om snuppa koste mer med pappaen hans enn han selv gjorde, så han sytes egentlig det var greit at han koste med pappa mens snuppa koste med meg.

Da jeg kom hjem (uten snuppa som var hos pappan sin) var jeg blid og hyggelig og lot som om jeg ikke visste om hva han hadde sagt til sin mor.

Det går seg til tror jeg. Fikk klem av han da han dro.

Det høres bra ut. Du høres ut som en voksen og fornuftig kvinne som klarer å handle deretter. Sikkert ikke like lett med stebarn det. Jeg har ikke noen selv, men bor sammen med en annen en far til mitt første barn så jeg kjenner litt til problematikken.