Grusomt abort-dilemma

[suss-suss]

Fra jeg var ferdig med studiene, har jeg holdt på som følger:

Jobbet ett år, blitt gravid med hyperemesis og masse sykmeldinger og deretter hatt ett års permisjon. Denne syklusen har nå gjentatt seg tre ganger, og jeg har på ny jobbet et år etter den tredje.

I februar fikk mannen min utført sterilisering. Vi ønsker oss ikke flere barn. Han gadd aldri å sjekke at operasjonen var vellykket (98 % av dem er det).

For en måned siden gikk luften plutselig ut av meg. Jeg var utslitt hele tiden og begynte å føle meg kvalm. Dette var 4 dager (!) etter eggløsning.

Halvannen uke etterpå var jeg fortsatt sliten og mensen uteble. Jeg tok da en graviditetstest som selvsagt var positiv. Da gikk mannen min og testet seg, og han var selvfølgelig ikke steril.

Nå blir jeg bare dårligere for hver dag. Jeg har ikke overskudd til barna mine eller noe annet. Snart må jeg sykmelde meg, jeg er undervektig samtidig som jeg ikke klarer å spise (BMI under 17 pr. i dag).

På fredag har jeg time for å ta abort. Dette var en ting jeg aldri skulle gjøre. Jeg har vært ikke-planlagt gravid før, og det ble en kjempeflott jente. Men jeg ønsker meg rett og slett ikke flere barn. Når jeg da vet at jeg skal være syk resten av svangerskapet + ha masse brystbetennelser etterpå, mister jeg motivasjonen. Alle barna mine har førøvrig blitt så syke som babyer at de har blitt lagt inn på sykehus.

I det hele tatt har mine svangerskap /permisjoner bare vært preget av sykdom. Og jeg er ellers frisk.

Forøvrig er heller ikke ekteskapet det det engang var...

Så jeg er fryktelig i tvil om det er riktig å få dette barnet bare for å følge mitt prinsipp om å aldri ta abort.

[tiliti]

Jeg har samme følelser ovenfor abort som deg, men mener allikevel at det virker som du gjør det riktige i forhold til din situasjon.

[Åsemor]

Jeg mener at man bør ta abort dersom man har veldig gode grunner for det, og det mener jeg absolutt at du har. Av og til blir ikke livet som man hadde tenkt, og det at du har tenkt hele livet at du ikke skulle ta abort bør (kanskje) ikke veie tyngre enn alle de andre grunnene.

[jubalong70]

Du må følge magefølelsen din. Det virker som om magen din er ganske sikker på hva som er riktig for deg.

[Sofies mamma]

Jeg tenker det samme om abort som deg, men jeg synes din situasjon er spesiell. Dere har tre barn og er fornøyde med det. Dere valgte sterilisering fordi dere ikke vil ha flere, dere tok jo avgjørelsen da.

Selvfølgelig ville dere blitt glad for det barnet som dere kan få hvis dere beholder, men du kunne jammen blitt helt utslitt av det og når du ikke vil ha det. Det kan gå ut over både deg, mannen din, alle barna deres og forholdene alle dere i mellom.

Du skal i hvertfall ikke dårlig samvittighet ovenfor noe, noen eller moralen synes jeg. Hvis du er sikker på at DU vil ta abort, så gjør det. Ikke la et prinsipp stoppe deg. Av og til blir ting så annerledes enn vi vil og ønsker.

Ønsker deg lykke til!

[laban]

Man skal ikke nødvendigvis følge prinsipper når dette gjør det umulig å ta andre hensyn man ønsker å ta.

Det virker som om du tar hensyn til deg selv og den familien du allerede har, ved å ta abort. Dere har tatt beslutninger og ansvar for å unngå å komme i den situasjonen, men har kommet i den allikevel fordi ting ikke virker som de skal. Da synes jeg det bør være "lov" å ikke la prinsipper overstyre det som kan være en utvei.

Svaret er basert på at du og barnefaren er enige om dette.

[ekte nick]

Jeg har samme holdning til abort som du har, men bare at jeg mener det finnes situasjoner der man likevel kan forsvare å velge det.

For det første tenker jeg at ansvaret for den aborten egentlig er sykehusets (operasjonen som ikke var vellykket), og ikke din. Ikke noe du skal føle dårlig samvittighet for. Dere tok jo det ansvaret dere kunne og skulle, ved steriliseringen.

For det andre har du mange å ta hensyn til. Det er viktig at du har overskudd til de barna du har, til ekteskapet deres, og til deg selv. Tenk om dere ble skilt pga belastningen rundt et barn til, og hvilken enorm påkjenning DET ville bli for dere alle!

Nei jeg syns ikke ditt valg høres moralsk forkastelig ut i det hele tatt. Selvsagt vil det være en stor smerte i det, men det spørs om ikke smerten ville bli enda større ellers. Ta vare på deg selv og det du har.