Fikser ikke singel-tilværelsen

[Gjest (Anonymous)]

Hei,

jeg er ei jente på 27 år som nå har vært singel i 2 år. Bruddet jeg opplevde den gangen var meget smertefullt og vondt og jeg holdt litt avstand til gutter etter det.

Men så satt det fart og jeg hadde ganske mange små-forhold. Ingenting skikkelig seriøst.

Men så for noen måneder siden opplevde jeg å bli virkelig elsket av en mann jeg også ble veldig glad i. Men vi brøt, av en del andre grunner.

Jeg klarer ikke dette mer. Nå er det gått så langt at jeg kjenner meg nesten desperat. Viser det ikke utad, er veldig rolig, men inni meg er det kaos.

Jeg tenker tilogmed destruktive tanker - som at "det er bedre å dø enn å leve alene". Jeg er ikke skapt til å leve alene. Jeg liker ikke leve alene. Er selvstendig nok, men trives ikke med dette livet.

Venner bare ler av meg. Det gjør vondt.

Det hører med til historien at jeg i anders øyne er ganske pen, og får derfor mye oppmerksomhet. Men treffer jeg de rette guttene? Nei. Jeg klarer ikke gå inn i et forhold bare "for gøy" heller.

Det hører også med til historien at jeg er understimulert på kjærlighet helt fra barndommen av. Jeg søker derfor etter trygghet og kjærlighet noe så enormt.

Hva skal jeg gjøre for å komme meg ut av min negative tankegang? Jeg er virkelig bekymret for meg selv nå. KLarer ikke leve slik lenger...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du høres selvstendig og sterk ut, men jeg forstår skriket ditt om kjærlighet.

Det er vel ikke singeltilværelsen du ikke fikser, men uroen inne i deg. Jeg er redd den hadde vært der om du var i et forhold også, men kanskje mer gjemt. Så sårende for deg at vennene ler av din smerte. De aner antakelig ikke hva du sliter med, siden du spiller på to hester, utad ok, innad kaos.

Du må gjøre noe med dette kaoset, før det tar alle kreftene dine.

Jeg vil anbefale deg å vurdere å gå i terapi. Løsrevne råd og korttidsløsninger tror jeg ikke du vil være fornøyd med?

[Gjest (Anonymous)]

Hei!

Du høres selvstendig og sterk ut, men jeg forstår skriket ditt om kjærlighet.

Det er vel ikke singeltilværelsen du ikke fikser, men uroen inne i deg. Jeg er redd den hadde vært der om du var i et forhold også, men kanskje mer gjemt. Så sårende for deg at vennene ler av din smerte. De aner antakelig ikke hva du sliter med, siden du spiller på to hester, utad ok, innad kaos.

Du må gjøre noe med dette kaoset, før det tar alle kreftene dine.

Jeg vil anbefale deg å vurdere å gå i terapi. Løsrevne råd og korttidsløsninger tror jeg ikke du vil være fornøyd med?

Du har rett i at det gjør veldig vondt at de rundt meg ikke forstår min smerte.

Jeg har selv vurdert terapi - igjen, men syns helt ærlig det er litt nederlag å skulle trenge det - enda en gang.

Har tidligere gått i terapi over lengre tid.

Den ene periode pga min oppvekst; var en "kasteball" og opplevde mye ustabilitet som liten.

Den andre periode pga. en voldtekt noen år siden.

Bare tanken på at jeg trenger mer terapi sliter meg ut. Jeg vil fikse livet på egenhånd helst.

La forøvrig et tilsvarende innlegg på psykiatri for noen uker siden, og fikk som svar fra Nils Håvard Dahl at " 10-20 timer i terapi ville kunne hjulpet deg enormt!"

Jaja, da er det kanskje bare å bite i det sure eple, da... :-((

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Du har rett i at det gjør veldig vondt at de rundt meg ikke forstår min smerte.

Jeg har selv vurdert terapi - igjen, men syns helt ærlig det er litt nederlag å skulle trenge det - enda en gang.

Har tidligere gått i terapi over lengre tid.

Den ene periode pga min oppvekst; var en "kasteball" og opplevde mye ustabilitet som liten.

Den andre periode pga. en voldtekt noen år siden.

Bare tanken på at jeg trenger mer terapi sliter meg ut. Jeg vil fikse livet på egenhånd helst.

La forøvrig et tilsvarende innlegg på psykiatri for noen uker siden, og fikk som svar fra Nils Håvard Dahl at " 10-20 timer i terapi ville kunne hjulpet deg enormt!"

Jaja, da er det kanskje bare å bite i det sure eple, da... :-((

Hei igjen!

Forstår at du vegrer deg mot langvarige terapier pga tidligere erfaringer. Du kan forsøke å bestille noe annet. Kunne du tenke deg å få en behandlerkontakt? Ta f.eks. noen få timer til å begynne med, og så be om å få komme tilbake ved behov, f.eks. innen 1 år.

[Gjest (Anonymous)]

Hei igjen!

Forstår at du vegrer deg mot langvarige terapier pga tidligere erfaringer. Du kan forsøke å bestille noe annet. Kunne du tenke deg å få en behandlerkontakt? Ta f.eks. noen få timer til å begynne med, og så be om å få komme tilbake ved behov, f.eks. innen 1 år.

takk for respons igjen. Ja, kanskje det hadde vært noe? Da blir det ikke så "skummelt" liksom.

Men det er bare det å skulle begynne "på an" igjen.

Har en fantastisk god psykiater fra før skjønner du, og skulle gjerne gått videre til ham, men han bor så langt unna. Det er så vanskelig å finne en ny som jeg virkelig stoler på. Skjønner?

Hvordan finner man egentlig en terapeut som passer for en? Det har jo så enormt mye med kjemi og tillit å gjøre, og jeg vet ikke om jeg tør begynne hos en ny...

men skal vurdere det!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

takk for respons igjen. Ja, kanskje det hadde vært noe? Da blir det ikke så "skummelt" liksom.

Men det er bare det å skulle begynne "på an" igjen.

Har en fantastisk god psykiater fra før skjønner du, og skulle gjerne gått videre til ham, men han bor så langt unna. Det er så vanskelig å finne en ny som jeg virkelig stoler på. Skjønner?

Hvordan finner man egentlig en terapeut som passer for en? Det har jo så enormt mye med kjemi og tillit å gjøre, og jeg vet ikke om jeg tør begynne hos en ny...

men skal vurdere det!

Hei!

Ring din gode psykiater og be om tips til hva du bør gjøre og evt. forslag til ny terapeut.