Oversikt over barnas liv

[Gjest efoll]

Det ble kanskje en litt dum overskrift, men, men.

Føler du at du/dere har oversikt over hvordan barnet ditt har det?

Jeg synes det er vanskelig å vite hvordan de egentlig har hatt det, om det har skjedd noe spesielt, hva de har lekt, hvem de har lekt med, om de har blitt avvist av andre, vært lei seg osv. Mine to barn på 4 og 6 forteller ikke særlig mye fra bgh og sfo/skole, og de ansatte i barnehagen er ikke særlig snakkesalige når jeg henter den minste. Lærerne ser jeg nesten aldri, og sfo-folka ser helt "overarbeidet" ut.....

Jeg føler at vi er helt avhengige av at de som jobber med ungene våre er våkne og får med seg ting dersom noe skjer, og at de da husker å fortelle oss det. Men garantier vil vi aldri få....

Det jeg er mest bekymret for er førsteklassingen min. Jeg vet virkelig ikke hvordan hun fungerer sosialt, om hun har venner, får være med på leken, hvordan hun fungerer i gruppe, lekekompetanse etc. Vi har ikke hatt foreldresamtale, men kommer sikkert til å ha det i løpet av våren.

Kan jeg bare stole på at dersom de ikke sier noe, så er alt i sin skjønneste orden?

Dessuten fikk vi beskjed av lærerne (skriftlig) at de nå skulle begynne med "elevsamtaler". Hva er det?

[Gjest Dior femme]

Elevsamtaler er at læreren tar en prat med hver enkelt elev. Tar ca en haltimes tid. Prater om hvordan barnet har det på skolen, hva det har lært osv.

Slik samtaler er alle lærere pålagt å ha.

Det skal også kalles inn til foreldrekonferanse både høst og vår. Så hvis dere ikke har vært innkalt så må du ta det opp!

Ta gjerne kontakt med læreren på eget initiativ også. Det samme i barnehagen. Spør og grav, og hvis at du vil ha litt informasjon ut av dem.

Ellers så er det jo slik det blir når ungene blir større, at vi ikke lenger vet alt om hvordan dagene deres har vært. Foreldre må slippe litt av kontrollbehovet, og det er ikke alltid like lett...

Jeg vil tro det går bra med dine barn hvis du ikke får tilbakemelding på noe annet. Men hva tror du selv? Hvordan fungerer barna sammen med andre når de er hjemme? Har de venner? Hvilket forhold har de til sine klassekamarater/barnehagevenner?

Så lenge ungene har venner, leker og virker glade tror jeg nok ikke du trenger å bekymre deg for noe:)

[PieLill]

Om du føler du mangler informasjon synes jeg du skal be om en samtale med læreren uavhengig av foreldersamtaler. Evt per telefon om det er lettere.

Stil spørsmål også i barnehagen.

Har inntrykk av at de fleste lærere setter pris på foreldre som engasjerer seg.

En av mine forteller sjeldent noe om h*n blir spurt, men om jeg er flink å lytte på de riktige tidspunktene får jeg en grei oppdatering.

mvh

[Gjest "skara"]

Hei på deg!

Noen barn skravler i vei om hvordan dagen har vært, mens andre sier svært lite.

Tror du ikke de hadde sakt noe vist det hadde vært noe som de syns var fryktelig leit?

Det med elevsamtaler går ut på at de hører hvordan de trives på skolen:

Lekser

Skoleveien

Venner

Hvilken fag de liker og ikke liker

For mye eller for lite lekser osv.

Er ikke noe "skummelt" i det hele tatt. Er jo veldig greit å se hvordan elevene trives og ikke minst hva lærerene må forandre vist det er noe elevene ikke syns så mye om.

Skulle ønske det var sånn når jeg gikk på skolen, mine barn har iallefall ikke sakt at de ikke liker sånne samtaler det skal jeg love deg de hadde sakt.

[frosken]

Da jeg leste innlegget ditt, ble jeg sittende å tenke på om ikke hovedproblemet her er at barna dine ikke forteller noe særlig hjemme. Kanskje kan dere stimulere dem litt mer mht å fortelle om små og store begivenheter; dermed vil du også få noe mer oversikt over deres hverdag.

I tillegg kan du kanskje prøve å være tilstede når ungene dine gjør ting sammen med andre barn, Også slike situasjoner kan gi økt innsikt.

[PieLill]

Hei på deg!

Noen barn skravler i vei om hvordan dagen har vært, mens andre sier svært lite.

Tror du ikke de hadde sakt noe vist det hadde vært noe som de syns var fryktelig leit?

Det med elevsamtaler går ut på at de hører hvordan de trives på skolen:

Lekser

Skoleveien

Venner

Hvilken fag de liker og ikke liker

For mye eller for lite lekser osv.

Er ikke noe "skummelt" i det hele tatt. Er jo veldig greit å se hvordan elevene trives og ikke minst hva lærerene må forandre vist det er noe elevene ikke syns så mye om.

Skulle ønske det var sånn når jeg gikk på skolen, mine barn har iallefall ikke sakt at de ikke liker sånne samtaler det skal jeg love deg de hadde sakt.

"Tror du ikke de hadde sakt noe vist det hadde vært noe som de syns var fryktelig leit?"

Det er faktisk en del barn som ikke ville gjort det. Så det kan være helt nødvendig å sanke informasjon iblant.

mvh

[Gjest "skara"]

"Tror du ikke de hadde sakt noe vist det hadde vært noe som de syns var fryktelig leit?"

Det er faktisk en del barn som ikke ville gjort det. Så det kan være helt nødvendig å sanke informasjon iblant.

mvh

Kan egentlig ikke sette meg inn i efoll sitt innlegg for jeg har hatt det motsatt med mine barn, av og til måtte jeg ringe for å høre om alt det de sa stemte

Det var bare en tanke fra meg om at de kansje hadde sakt i fra???

mente ikke att slik er det!!! Fins desverre ikke altid fasitsvar, unger er forskjellige.

Søsken kan være som natt og dag, det er vi jo klar over.

[Gjest prust]

Da jeg leste innlegget ditt, ble jeg sittende å tenke på om ikke hovedproblemet her er at barna dine ikke forteller noe særlig hjemme. Kanskje kan dere stimulere dem litt mer mht å fortelle om små og store begivenheter; dermed vil du også få noe mer oversikt over deres hverdag.

I tillegg kan du kanskje prøve å være tilstede når ungene dine gjør ting sammen med andre barn, Også slike situasjoner kan gi økt innsikt.

Ja, det tenkte jeg og. Vi oppfordrer ungene veldig til å fortelle, og "hjelper dem" med å fortelle hva de har gjort hvis de har gjort noe med bare den ene av oss. F.eks i dag var jeg på teater med de to minste. Da fikk jeg eldstejenta til å fortelle til pappaen og morfaren hva som skjedde på teateret - la litt ordene i munne på henne.

Vi snakker ofte om hva vi har gjort - og vil de ikke fortelle akkurat når jeg spør, spør jeg gjerne på en annen måte seinere på dagen. Tror det er en øvelse - å tenke gjennom hva en faktisk har gjort og formidle det muntlig.

Men vi må nok, som forelder, innse at etterhvert mister vi mer og mer oversikt over hva ungene gjør :-(

[PieLill]

Ja, det tenkte jeg og. Vi oppfordrer ungene veldig til å fortelle, og "hjelper dem" med å fortelle hva de har gjort hvis de har gjort noe med bare den ene av oss. F.eks i dag var jeg på teater med de to minste. Da fikk jeg eldstejenta til å fortelle til pappaen og morfaren hva som skjedde på teateret - la litt ordene i munne på henne.

Vi snakker ofte om hva vi har gjort - og vil de ikke fortelle akkurat når jeg spør, spør jeg gjerne på en annen måte seinere på dagen. Tror det er en øvelse - å tenke gjennom hva en faktisk har gjort og formidle det muntlig.

Men vi må nok, som forelder, innse at etterhvert mister vi mer og mer oversikt over hva ungene gjør :-(

For en av mine er dette den sikreste måten å ikke få et eneste ord ut av ungen... ;-)

Det eneste som gjelder da er å kjenne sin besøkelsestid, altså når barnet forteller uppfordret.

mvh

[Gjest togli]

Jeg har erfart at hvis jeg spør ungene direkte hvordan de har hatt det på skolen/barnehagen idag, så får jeg vanligvis bare svaret "bra"... Hvis jeg derimot begynner å snakke om hva jeg har gjort idag, så kommer de ofte etter og begynner å fortelle :-)

[Gjest KariKruskakli]

Ja, jeg ser at begge de eldste to har venner, og jeg får god informasjon på konferansetimer hvordan de fungerer sosialt.

Og jeg ser her hjemme hvordan de fungerer sosialt når de har med seg venner hjem.

Jeg har vært usikker i høst med hensyn til minstemor. Hun trivdes så godt i barnehagen i fjor. I høst gjorde de om avdelingene til aldersblandet avdelinger og hun mistet bestevenninna og andre venninner på hennes alder. Hun sto igjen med en eneste jente på hennes alder, men som ligger etter med henold til språk og utvikling. De går ikke særlig godt sammen. Jenta mi klager stadig over at denne jenta klyper og lugger. Noe som barnehagepersonalet har bekreftet.

Jeg bekymret meg veldig over dette, og jeg så at hun ikke gledet seg like mye til å gå i barnehagen lenger.

Jeg har tatt det opp med barnehagen og de så det samme som meg, men det har visst vært vanskelig å flytte henne over, eller få noen av venninnene hennes over.

Jenta mi er prematur og hun trenger å få den sosiale treningen hun kan få før skolestart. Dessverre fikk hun heller ikke barnehageplass i vårt nærmiljø, og derfor har hun ingen venner i nærmiljøet heller.

Det barnehagen gjør nå er å la henne få komme inn til de andre jentene på hennes alder av og til og de over til henne.

Det hjelper en del og hun er pratsom og forteller mye om hva hun har gjort i barnehagen etter slik dager.

Hun begynner også å venne seg mer til den nye avdelingen.

Men jeg skulle altså ønske at hun oftere kunne fått vært sammen med barn på hennes egen alder.

I fjor jublet hun da jeg vekket henne om morgenen og sa hun skulle i barnehagen.

I år er det ikke slik. Noen dager går greit,men jeg ser ikke entusiasmen lenger, mens andre dager har hun sagt hun hater barnehagen.

Jeg håper og tror det ikke er så alvorlig,men at det bare er ett nytt ord hun har lært seg.

Jeg håper ihverfall at at hun neste år som er det siste året hennes i barnehagen, kan få lov til å være sammen med litt større barn.

For meg er det vanskelig å forstå at ikke barnehagen kan gjøre en liten endring, når både de og jeg ser det samme.

[Gjest KariKruskakli]

For en av mine er dette den sikreste måten å ikke få et eneste ord ut av ungen... ;-)

Det eneste som gjelder da er å kjenne sin besøkelsestid, altså når barnet forteller uppfordret.

mvh

- Kan du slutte å intervjue meg, får jeg stadig høre av min sønn (Han er 12 år)

[nitni]

Siden jeg er hjemme med ungene (2.klassingen er jo noen timer på skola, og 4-åringen 50% i b.hage, 1,5-åringen hjemme på fulltid) føler jeg at jeg har veldig god oversikt over livene deres.

Læreren er lett å prate med/ta kontakt med (vi mailer så snart vi lurer på noe -begge veier) og virker veldig observang. I tillegg forteller 7-åringen omtrent alt ho har gjort/ikke gjort/opplevd/lært/likt/ikke likt m.m.

I tillegg skriver læreren litt om uka som har vært hver uke i hver enkelt elevs "Boka mi".

Så klistrer ho inn søte glitrende klistremerker hver uke. _Det_ er lykke det! )

T.o.m hemmeligheter forteller ho meg, fordi jeg har sagt at det alltid er greit )

De voksne i b.hg er kjempeflink å fortelle om hvordan dagen til 4-åringen har vært. I tillegg svarer ho når jeg spør (passer på at det ikke blir masing da). Forteller ikke så mye uoppfordret.

Tror nok jeg ville jobbet ganske hardt med å få ungene til å fortelle fra dagen sin. Ihvertfall hvis det har skjedd noe spesielt.

Ta dere god tid under middagen f.eks, og prat om koselige ting. Oppfordre dem til å fortelle om noe bra fra skole-/b.hage-dagen.

Gi dem masse positiv tilbakemelding når de forteller noe. Uansett hva det er.

Du kan jo få lærer/SFO/b.hagepersonellet til å komme med noen hint slik at du kan hjelpe ungene igang.

Ville ikke satset på "at alt er bra så lenge man ikke hører noe".

[Mandolaika]

Vet du, jeg "bekymrer" meg for og tenker på akkurat de samme tingene som deg.

Da han gikk i barnehagen, gikk vi ut i fra at de sa fra dersom noe ikke fungerte. Men det kan man ikke alltid stole på.

Han går i 1. klasse nå og her har vi allerede hatt konferansetime for en god stund siden.

[PieLill]

Ja, jeg ser at begge de eldste to har venner, og jeg får god informasjon på konferansetimer hvordan de fungerer sosialt.

Og jeg ser her hjemme hvordan de fungerer sosialt når de har med seg venner hjem.

Jeg har vært usikker i høst med hensyn til minstemor. Hun trivdes så godt i barnehagen i fjor. I høst gjorde de om avdelingene til aldersblandet avdelinger og hun mistet bestevenninna og andre venninner på hennes alder. Hun sto igjen med en eneste jente på hennes alder, men som ligger etter med henold til språk og utvikling. De går ikke særlig godt sammen. Jenta mi klager stadig over at denne jenta klyper og lugger. Noe som barnehagepersonalet har bekreftet.

Jeg bekymret meg veldig over dette, og jeg så at hun ikke gledet seg like mye til å gå i barnehagen lenger.

Jeg har tatt det opp med barnehagen og de så det samme som meg, men det har visst vært vanskelig å flytte henne over, eller få noen av venninnene hennes over.

Jenta mi er prematur og hun trenger å få den sosiale treningen hun kan få før skolestart. Dessverre fikk hun heller ikke barnehageplass i vårt nærmiljø, og derfor har hun ingen venner i nærmiljøet heller.

Det barnehagen gjør nå er å la henne få komme inn til de andre jentene på hennes alder av og til og de over til henne.

Det hjelper en del og hun er pratsom og forteller mye om hva hun har gjort i barnehagen etter slik dager.

Hun begynner også å venne seg mer til den nye avdelingen.

Men jeg skulle altså ønske at hun oftere kunne fått vært sammen med barn på hennes egen alder.

I fjor jublet hun da jeg vekket henne om morgenen og sa hun skulle i barnehagen.

I år er det ikke slik. Noen dager går greit,men jeg ser ikke entusiasmen lenger, mens andre dager har hun sagt hun hater barnehagen.

Jeg håper og tror det ikke er så alvorlig,men at det bare er ett nytt ord hun har lært seg.

Jeg håper ihverfall at at hun neste år som er det siste året hennes i barnehagen, kan få lov til å være sammen med litt større barn.

For meg er det vanskelig å forstå at ikke barnehagen kan gjøre en liten endring, når både de og jeg ser det samme.

Slikt har jeg også store problemer med å forstå og akseptere. Virker som de gjorde en endring de burde kunnet forutse mange av de negative konsekvensene av.

Har du forsøkt å sette foten ned og si at det er uholdbart?

mvh

[PieLill]

- Kan du slutte å intervjue meg, får jeg stadig høre av min sønn (Han er 12 år)

På enkelte barn er det å intervjue for å få dem til å snakke, like effektivt som å forsøke å presse inn en dør som bare kan åpnes utover fra innsiden.

Enkelt barn snakker best når de har trygghet for at de ikke behøver å si noe som helst, og at det de forteller ikke vil utløse en lang liste spørsmål.

mvh

[Velouria]

Vi har også en 4 åring og en 6 åring.

Vi har to flotte lærere til vår førsteklassing, vi har allerede vært på en foreldresamtale. De ville ha en ganske tidlig i skoleåret for å bli mer kjent med barnas hjemmemiljø og sånn, kjempebra syns jeg. Og vi har fått utdelt telefonnumre til lærerene som vi kan ringe om det er noe vi lurer på og vi kan også be om flere samtaler om vi vil.

Barnehagen er det heller ikke noe å si på, selvom den vi hadde der vi bodde før var mye bedre, de gir gode beskjeder og tilbakemeldinger. Men det har kanskje noe med at jeg er flink til å spørre også.

Barna derimot forteller ikke så mye annet enn hvis jeg spør helt spesifikt, men de "glemmer" ofte hva de gjør om dagen. Og 4 åringen har en vanvittig fantasi så det er litt vanskelig å vite om hun finner på eller snakker sant til tider

[Rhea Silvia]

Jeg bruker alltid litt tid i barnehagen og snakker med de ansatte ( og de andre barna!) Og ikke minst hender det at jeg kommer litt før og passer på at jenta mi ikke ser meg, og så får jeg observert henne litt selv. Jeg føler at jeg har god oversitk over hva som skjer i hennes barnaehageliv.

Jeg prøver å delta på aktiviteter i skolesammenheng, enten det nå er klassefester eller dugnader, og ringer lærerne om det er noe jeg lurer på. Har jeg muligheten stikker jeg innom skolen i skoletiden også, tar en prat med lærerne, rektor eller elevene. Nå og da prøver jeg å få tid til å være til stede i en time også.

Alt dette bruker jeg som utgangspunkt for samtale med barna. Men jeg har svært verbale barna som er flinke å fortelle.

Likeviktig er det nok at vi alltid har åpent hus for kameratene og at skolen ikke er spesielt stor.

Jeg merker fort om noe ikke stemmer, men det har hittill vert få episoder og ingen har vert alvorlige.

[Glimtipper]

På enkelte barn er det å intervjue for å få dem til å snakke, like effektivt som å forsøke å presse inn en dør som bare kan åpnes utover fra innsiden.

Enkelt barn snakker best når de har trygghet for at de ikke behøver å si noe som helst, og at det de forteller ikke vil utløse en lang liste spørsmål.

mvh

Jeg er sånn selv. Jeg kan komme hjem, boblende over av ting å fortelle, men blir jeg møtt med masse spørsmål så mister jeg lysten til å si noe som helst. Noen ganger vil jeg også vente med å fortelle til jeg er mindre sliten og har mer lyst til å snakke.

[Gjest sandex]

Du kan ALLTID be om å få snakke med lærer, og de som jobber på SFO - bare å ta kontakt med de, og har de ikke tid til deg akkurat der og da, så setter de opp en tid der du kan få prate med de...

Du får ikke info uten å be om det!