Har dere gått i terapi?

[Gjest svaksterk]

Om å ha gått i terapi: Den strakte seg over mange år. Og artet seg veldig forskjellig. I noen år syntes jeg ikke jeg kom noen vei, i andre perioder løsna det litt og da var det nesten for fælt til at jeg orket det, andre ganger igjen var den ene dagen uka som å gå og besøke en slags venn, jeg snakket i hytt og pine om alt og ingenting. Og så svei det til igjen!

Skal jeg summere opp hva jeg fikk ut av det, blir det slik:

Utenfra sett har jeg kanskje flyttet meg 5mm inni hodet mitt (tankegangen, måten å tenke på meg sjøl og andre på) men det er de 5mm som skiller mellom at problemene mine får ødelegge livet mitt eller ikke.

Jeg er ikke "kvitt" all angst og elendighet, men jeg lar den ikke overmanne meg lenger. Jeg har måter å handle på som gjør at jeg fort eller sakte kommer meg ut av situasjoner som på sikt virker selvødeleggende. Jeg er ganske modig blitt med veldig mange ting. Jeg liker godt det jeg jobber med, jeg har holdt ut et langt ekteskap uten å gå min vei eller få den andre til å gå.

Mine barn er mindre preget å ha vokst opp med en ulykkelig mor enn jeg sjøl var, fordi jeg har flyttet meg de 5 mm.

Så altså, det syns kanskje ikke så mye, forandringene i meg, men de betyr mye likevel, for flere enn meg.

Takk for at du svarte :-)

Å flytte seg 5 mm i tankegangen er igrunn ganske mye det.

Jeg merker at jeg og har begynnt å se ting på en annen måte, men faller tilbake til det gamle innimellom, selv om jeg blir der kortere tid nå enn tidligere.

Det er godt å høre om at du har gått flere år i terapi, og at det har endret deg, at det nytter på lang sikt. :-)

Ha en fin kveld.

[Velouria]

Jeg ønsket meg faglig hjelp i en vond periode da sønnen min som da var 5 mnd ventet på sin andre hjerteoperasjon. Skjulte nok mye inni meg da som jeg gjerne skulle hatt ut, men nå gikk alt bra med ham så det gikk seg snart til.

Alikevel skulle jeg ønske det var standard at man tok inn foreldre til så syke barn og ga dem litt "krisehjelp". Jeg har nevnt det for kontaktsykepleieren vår, men tviler på at det kom noe mer utav det.

Vi fikk faktisk tilbud om det da vi lå på RH med Mis da hun hadde fått brannskaden. Vi snakket med en kjempehyggelig psykiater som jobbet med dette på barneavdelingen. Dere var vel også på RH, så jeg ble veldig overrasket over innlegget ditt. Da søsteren min bar på barnet hun visste skulle dø i det han ble født fikk også de tilbud om terapi. Dette var i 2002.

Og jeg er helt enig med deg, dette _bør_ være standard for alle med alvorlig skadde/syke barn.

[Lillemus]

Vi fikk faktisk tilbud om det da vi lå på RH med Mis da hun hadde fått brannskaden. Vi snakket med en kjempehyggelig psykiater som jobbet med dette på barneavdelingen. Dere var vel også på RH, så jeg ble veldig overrasket over innlegget ditt. Da søsteren min bar på barnet hun visste skulle dø i det han ble født fikk også de tilbud om terapi. Dette var i 2002.

Og jeg er helt enig med deg, dette _bør_ være standard for alle med alvorlig skadde/syke barn.

Vi var så kort på RH, den første gangen var vi der i 10 dager, de neste to gangene i 5 dager hver bare, men det ble aldri nevnt noe om psykiatrisk hjelp nei.

Det var helst i perioden før den andre operasjonen at jeg i ettertid føler at jeg absolutt burde fått hjelp. Jeg var inne på tanken på å spørre om det og da hadde jeg nok fått det, men jeg synes faktisk de kunne spurt meg og gått litt tett innpå for å fått meg til å ta imot det, for jeg er ikke sikker på at jeg hadde takket ja sånn umiddelbart. Det e jo mye man ser i ettertid som man ikke ser der og da. )