har jeg sf?!

[Gjest snuuupha]

nå har jeg vært her inne og tittet på alle disse innleggene i en lang tid og ikke før nå har jeg tørd å sette meg ned og prøve å forklare dere hvordan jeg har.. jeg vet ikke engang om jeg har sf, men kanskje dere kan gi meg et svar på det?!

Det hele begynte dah jeg var 13 år..(nå er jeg 17 år)..for å være helt nøyaktig så var det på min fødselsdag..Etter mye boller , brus, pizza og godter, ble fristelsen for stor til å bare putte fingeren nede i halsen og få det opp igjen..før den tid hadde jeg tenkt mye på kroppen og at jeg ikke måtte bli noe tykkere, men aldri gjort noe så drastisk..når jeg ser på dette tilbake, kan jeg ikke forstå hva jeg tenkte på.. Aldri noen gang har jeg vært så tynn som jeg var dah..

ihvertfall ...så har det vel gått i ett siden... det var forskjell i hvor ofte jeg kastet opp ..og til tider var det to ganger dagli, andre gikk det dager fra ... Egentlig har jeg aldri tatt av meg så mye at det kan synes... jeg har liksom bare blitt større med den tiden jeg voks..kanskje derfor det er vanskelig og se at jeg kanskje har sf..nå i det siste har det blitt litt værre... kanskje fordi jeg føler selv jeg har lagt på meg litt ..nå kaster jeg opp flere ganger til dagen..jeg bruker så mye krefter til dette, og tid..!! Hver dag etter middag finner jeg meg noe dessert og spiser meg stapp på den og til slutt ender det med at jeg må gå å spy den ut... !! Jeg mener og tror jeg er sjokoman!! En dag uten sjokolade går nesten ikke for meg, men samtidig synes jeg dette er usundt og vil ikke legge på meg , så dah er den eneste løsninga og kaste det opp...

jeg er ei veldig aktiv jente som trener 2 timer hver dag...så masse muskeler er det i beina min..det er magen jeg vil ha vekk, men når jeg tenker over det ..så bry jeg meg ikke så mye om den, men det er heler mat suget jeg ikke klarer å holde meg borte fra ...når jeg har spist mye får jeg en slik ro inni meg..føler meg rolig..også kommer jeg jo til det stadie der jeg blir stapp og det må opp igjen..det værste..men etter ei stund er jeg jo blitt så vandt med et at jeg ikke merker mye lengre til spylukta ol..

jeg har fortalt dette til min bestevenninne... men dette var lenge siden ...og hun er blandt dem kristne slaget og sa hun ba til gud og siden har jeg ikke hørt noe.. jeg skylder ikke på henne i det hele tatt at hun skulle ha hjulpet meg mer, for det er meg som burde ha tatt kontakt med henne, og hun går vel ut i fra at jeg er blitt frisk.. men ellers så veit ingen andre om det.. jeg ser ikke på dette som et spiseproblem egnetlig ..men det er vel akkurat det det er , kanskje?`!!

huff, dette ble langt og innvikla..men jeg håper noen vil hjelpe meg...

[Moffa]

Kjære snuuupha !

Det du forteller høres ikke godt ut - og jeg er inne på disse sidene også for å finne ut av meg selv. Men jeg er gammel i forhold til deg - og jeg synes det høres ut som du trenger hjelp NÅ - er det noen du kan snakke med ? Du kan gå til en lege, eller helsesøster hvis du ikke føler at du kan snakke med dine nærmeste voksne. Du vet vel egentlig med deg selv om du har sf eller ikke - det er noe med det å bruke så mye energi og tid på å tenke på mat og spising som er det slitsomme synes jeg for min del. Og hele tiden tenke på kroppen - "aldri" ha fred. Jeg har opplevd perioder hvor jeg ikke har tenkt på kroppen min i det hele tatt - ikke tenkt på neste gang jeg skal spise med en gang jeg har spist. Det var godt det ! Så det betyr at det går an å komme over problemene - vi må bare jobbe for det selv.

Ta vare på deg selv -du er det mest verdifulle du har !

[Zitha]

Ja, jeg tror du har en spiseforstyrrelse. Jeg er helt sikker på at du har såpass alvorlige problemer at du må oppsøke en lege for å få hjelp. Hvis du synes det er vanskelig å forklare problemet for legen, kan du skrive ut det du har skrevet her og vise det til ham/henne. Innlegget ditt var veldig ryddig og informativt, så jeg vil råde deg til å skrive det ut og ta det med når du oppsøker legen. Bare for sikkerhets skyld, noen ganger blir det vanskelig å si det man har tenkt når man sitter der.

[Gjest snuuupha]

Ja, jeg tror du har en spiseforstyrrelse. Jeg er helt sikker på at du har såpass alvorlige problemer at du må oppsøke en lege for å få hjelp. Hvis du synes det er vanskelig å forklare problemet for legen, kan du skrive ut det du har skrevet her og vise det til ham/henne. Innlegget ditt var veldig ryddig og informativt, så jeg vil råde deg til å skrive det ut og ta det med når du oppsøker legen. Bare for sikkerhets skyld, noen ganger blir det vanskelig å si det man har tenkt når man sitter der.

huff, nå kom sannheten til meg... jeg vil ikke tro jeg har sf i det hele tatt, og jeg vil klare å komme meg ut selv.. Jeg kan bare ikke tenke hva foreldrene mine vil si om de finner ut.. De blir rett og slett sikkert så skuffet!!Jeg vet jeg kanskje burde ha gått til legen, men jeg har vært inne på tanken så mange ganger og det har blitt til å jeg bare har skubbet det vekk og det er bare blitt med tanken.. Hva kan vel legen eller ei helsesøster gjøre?! Jeg veit det har hjulpet dere mange og veit det er de er der for å hjelpe, men jeg tror ikke de klarer å få vekk min tanke på mat... Hva er det egnetlig de gjør?! Er det bare snakking?! Jeg tror jeg klarer meg fint der inn på selve kontoret, men når jeg kommer tilbake faller fristlsen igjen.. I know... jeg har prøvd så mange ganger å holdt meg selv i tøylan og det går ikke .. Jeg er rett og slett bare forelska i mat.. og det er vel nesten det eneste jeg tenker på.. *brr* Det irriterre meg.. takk for så fort svar fra dere begge.. !! Det hjelper meg å snakke om det.. som jeg skrev har jeg sagt det til min bestevenninne for ca et halvt år siden , men det ble til at vi snakket om det den kvelden og siden er det ikke blitt nevnt.. Hun tror sikkert jeg er blitt frisk.. Etter jeg fortalte det til henne har jeg fått litt skrekken av og fortelle d til andre.. for etter den kvelden virker det litt som hun ser på meg som et sykt menneske.. ta det med ro, vi er enda kjempe gode venner.. men jeg føler hun e flau over meg og ikke vil snakke om det, men jeg skjønner henne virkelig ..kanskje jeg hadde gjort det samme hvis jeg var henne..

lege eller helsesøster frister såå lite.. men det er vel det eneste som kan hjelpe?! Det som er min feil...jeg tør ikke..!! tør ikke la andre få vite på det.. jeg er redd på hvordan alt kan bli så fort forandra...

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære snuuupha! Det er et stort steg på veien tilforandring, endring det å lure slik du gir utrykk for i innlegget ditt. Mange som har en spiseforstyrrelse har vanskelig for selv å klare å se, skjønne, forstå, innse at de har et problem. Slik du beksriver dine tanker, følelser og handlinger knyttet til mat,vekt, kropp og utseende sliter du nok med en spiseforstyrrelse. Jeg råder deg til å ha nok mot til å søke hjelp hos f.eks. helsesøster, helsestasjon, lege eller selvhjelperorganissajonene som Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser-IKS eller Anoreksia/Bulimia-foreningen-ABF for mer informasjon og gode råd, lykke til med å søke videre hjelp!

[Zitha]

huff, nå kom sannheten til meg... jeg vil ikke tro jeg har sf i det hele tatt, og jeg vil klare å komme meg ut selv.. Jeg kan bare ikke tenke hva foreldrene mine vil si om de finner ut.. De blir rett og slett sikkert så skuffet!!Jeg vet jeg kanskje burde ha gått til legen, men jeg har vært inne på tanken så mange ganger og det har blitt til å jeg bare har skubbet det vekk og det er bare blitt med tanken.. Hva kan vel legen eller ei helsesøster gjøre?! Jeg veit det har hjulpet dere mange og veit det er de er der for å hjelpe, men jeg tror ikke de klarer å få vekk min tanke på mat... Hva er det egnetlig de gjør?! Er det bare snakking?! Jeg tror jeg klarer meg fint der inn på selve kontoret, men når jeg kommer tilbake faller fristlsen igjen.. I know... jeg har prøvd så mange ganger å holdt meg selv i tøylan og det går ikke .. Jeg er rett og slett bare forelska i mat.. og det er vel nesten det eneste jeg tenker på.. *brr* Det irriterre meg.. takk for så fort svar fra dere begge.. !! Det hjelper meg å snakke om det.. som jeg skrev har jeg sagt det til min bestevenninne for ca et halvt år siden , men det ble til at vi snakket om det den kvelden og siden er det ikke blitt nevnt.. Hun tror sikkert jeg er blitt frisk.. Etter jeg fortalte det til henne har jeg fått litt skrekken av og fortelle d til andre.. for etter den kvelden virker det litt som hun ser på meg som et sykt menneske.. ta det med ro, vi er enda kjempe gode venner.. men jeg føler hun e flau over meg og ikke vil snakke om det, men jeg skjønner henne virkelig ..kanskje jeg hadde gjort det samme hvis jeg var henne..

lege eller helsesøster frister såå lite.. men det er vel det eneste som kan hjelpe?! Det som er min feil...jeg tør ikke..!! tør ikke la andre få vite på det.. jeg er redd på hvordan alt kan bli så fort forandra...

Hva kan en lege gjøre? Det kan jeg ikke svare på, har aldri fått behandling for sf. Men det er jo absolutt et spørsmål du bør ta opp med legen.

Jeg forstår at du ikke har lyst til å fortelle noen om dine problemer, særlig etter at din venninne reagerte på den måten hun gjorde. Og det er mange fordommer knyttet til slike sykdommer, så jeg kan ikke garantere deg at andre du forteller om det, ikke reagerer på samme måte. Men også på dette punktet har lege/helsesøster et stort fortrinn. For det første har de taushetsplikt, så ingen andre vil få vite hva du har fortalt dem. Er du over 16 kan de ikke en gang informere foreldrene dine. For det andre har de kunnskaper om sf. De kommer ikke til å se på deg som "syk", men som et menneske som har et vanskelig forhold til mat, og som trenger hjelp med dette. De vet at du på andre områder kan være like "normal" som alle andre. For det tredje så vet de at sf ikke er noe som går over over natten. De kommer heller ikke til å være redde for å ta opp problemet med deg.

Du sier at du vil komme deg ut av problemene på egen hånd. Tror du at du klarer det? Jeg skal ikke utelukke at du får det til alene, men hvorfor vil du gjøre det på den vanskeligste måten? Legen har kanskje ikke så mye annet enn prat å bidra med. Men det å kunne snakke fritt om sine problemer, å få råd og støtte, er utrolig verdifullt. Og hvis du ikke klarer å komme ut av det, men tvert i mot blir dårligere, kan legen fange deg opp og hjelpe deg til å snu utviklingen. Prat kan faktisk være nok.

Mitt råd er at du tar kontakt med legen din, forteller om problemet eller lar han/hanne lese det du har skrevet her, og spør hva han/hun kan gjøre for å hjelpe deg. Og da kan du jo eventuelt takke nei til hjelpen, men jeg synes du bør prøve, selv om det bare er prat, for det kan jo hende det hjelper.