Er dette utroskap?

[Gjest ønsker anonymitet]

Ja, det er utroskap.

Men det kan ha positive sider også. Du har fått dekket noen behov, og fått liv i noen følelser.

Da gjenstår det å styre disse følelsene.

Du deler mer med han enn med din mann, og det er et svik i seg selv. Du kan kanskje skylde på at han er bedre og flinkere til å kommunisere enn din mann. Men hvilke sjanser gir du din mann?

Det jeg ikke deler, eller vil dele med min mann men gjør det med andre, er jo et lite svik i seg selv? Ikke sant?

Utroskap begynner i det små og blir til en flodbølge av smerte, og det er selve trusselen mot eget forhold som er det vanskelige.

Om utroskapen er blitt fysisk eller ikke, betyr relativt lite for framtiden. Imidlertid er det hvordan man møter dette, som avgjør framtiden.

Det er ofte at stor usikkerhet og veldig lav selvtillit forsterker problemet med å være utro. Man forventer altfor mye av oppmerksomhet, og du søker oppmerksomheten.

Du får ikke NOK oppmerksomhet uansett, og tyr til midler for å øke responsen.

Du bygger opp forventningene til styrken i responsen, og dermed er du i gang. Ikke sant? En mail er en respons! En flørtemail er litt sterkere respons/oppmerksomhet. En erotisk er enda sterkere . Hva er det neste?

Og hele tiden går du et skritt videre for å finne ut om du "er verd" neste trinn på den stigen.

Etterpå sitter man igjen med tomheten, fordi jeg skjønner at det hele er gjort for å finne ut om jeg var verd noe for andre. Og man skjønner at man bare egentlig har tilbudt seg, og ikke blitt etterspurt. Vi skjønner det selv, når lav selvtillit har lurt oss til å gjøre slikt. Men det er vanskelig å gjøre noe med det kanskje?

Du blir litt redd?

Og du prøver å få aksept for at dette er uskyldig og riktig?

Er det noe i dette?

Tror ikke du er trygg på deg selv og din væremåte. Det du gjør!

Dette har du nok mye rett i - jeg føler meg truffet selv om jeg ikke skulle ønske det. Jeg føler meg kanskje trygg på min væremåte, men trenger nok respons på min egen seksualitet....kanskje.

Takk for et nyansert og fint svar.

hilsen en kvinne

[Gjest ønsker anonymitet]

Det er jo utroskap ut fra våre snevre begreper. Ut fra den gjengse oppfatning er det syndig/galt å dele følelser og tanker med andre enn sin mann/ektefelle. Samtidig vet man jo at ekteskap kan være utmattende og til tider magre greier på følelses -og sex-planet. Jeg synes ikke du er umoralsk og jeg skjønner godt at du verner om ditt fristed hvor du tilsynelatende omkostningsfritt kan leve ut ting du savner i ekteskapet.

Den mannen gir deg noe du ikke får hjemme, og det er nok et sterkt krydder i hverdagen.

Du greier ikke å gi slipp på ham fordi han fyller et behov hos deg selv om det bare er på tanke, skrive og fantasiplanet. Kanskje det utvikler seg til at dere bare MÅ treffes en dag, og da er det kommet på et annet nivå. Hva gjør deg så sikker på at du aldri kommer til å treffe ham? Hvis han opptar deg slik er det kanskje lurt å finne ut av hva dette forholdet egentlig er. Ellers kan du leve det slik du gjør nå inil du eller han ikke lenger finner det givende og trekker seg pent og rolig ut.Før eller siden må det komme til en slags avklaring.

Jeg synes forresten at du har fått noen svar som tyder på at svart-hvitt tenkning er ganske utbredt. Det er jo ikke så enkelt. Historien er full av paradokser og liv som leves utenfor skjema.

Dette svaret sier jeg tusen takk for - reddet dagen min...Godt å se at du forstår hva dette er. Nei, jeg kan aldri møte denne mannen - uansett. Dessuten har jag også bestemt meg for at det ikke skal skje. Jeg tenker at du har rett i at det kanskje bare går over. Avklaringen kommer nok etterhvert. Nei det er ikke lett å leve utnefor fastlagte skjema, man blir raskt dømt nord og ned...

hilsen en kvinne

[Gjest ønsker anonymitet]

Hadde min mann gjort noe slikt hadde han gått på hodet ut døra hvertfall det er sikkert. MEN så hadde jeg heller aldri vært sammen med en som jeg ikke kunne ha et bra forhold til heller da, sånn at hadde hatt behov for å finne noe utenom forholdet.

Hvorfor i alle dager blir folk sammen med noen de ikke trives med? Hvorfor ikke heller finne en som den sjelvennen og være sammen med en sånn? VIL folk mistrives??

Man blir kanskje ikke sammen med noen man ikke trives med, men forhold utvikler seg over tid. Imidlertid kan man lure på hvorfor fortsette i et forhold man ikke trives i. Svaret på det er vel ikke enkelt - det er vel håp om at vi skal få det til etterhvert. Da sier sikkert noen kjapt at jeg ikke gjør noe for at vi skal få det bedre når jeg har et brev-forhold med en annen...Sikkert sant.

hilsen en kvinne

[Gjest tenk ikke på det]

Man blir kanskje ikke sammen med noen man ikke trives med, men forhold utvikler seg over tid. Imidlertid kan man lure på hvorfor fortsette i et forhold man ikke trives i. Svaret på det er vel ikke enkelt - det er vel håp om at vi skal få det til etterhvert. Da sier sikkert noen kjapt at jeg ikke gjør noe for at vi skal få det bedre når jeg har et brev-forhold med en annen...Sikkert sant.

hilsen en kvinne

Jupp. Du kommer ALDRI til å greie å bedre ditt forhold til din mann når du ikke egentlig ønsker dette. Det eneste du dyrker er jo forholdet til denne andre. Sålenge du holder på sånn er det ikke noe håp for forholdet ditt til mannen.

Men jeg tror vel kanskje ikke det er noe håp uansett, for det er vel ingen av dere som prøver noe så... Folk vil seg selv vondt, tydeligvis...

[favn]

Ja, det er utroskap.

[trissie]

Dette har du nok mye rett i - jeg føler meg truffet selv om jeg ikke skulle ønske det. Jeg føler meg kanskje trygg på min væremåte, men trenger nok respons på min egen seksualitet....kanskje.

Takk for et nyansert og fint svar.

hilsen en kvinne

Ser du fikk "reddet" dagen i et annet svar, som jeg for så vidt er enig i. Det var også i tråd med starten på mitt eget svar.

Det vi kan noe om, og kjenner årsakene til, skaper trygghet. Vi er redde for det vi ikke kjenner.

Lav selvtillit kan ha mange forklaringer, men ofte er det på et eller annet tidspunkt manglende oppmerksomhet. Kanskje i barndommen? Og vi har kanskje måttet kjempe for å få litt oppmerksomhet? Da begynner man ofte å tro at det kun er den oppmerksomheten jeg må jobbe for, som er verdifull.

Gjøre meg fortjent til… Så får du "gratis" oppmerksomhet fra en som er glad i deg, men du vil instinktmessig verdsette den oppmerksomheten mindre og likevel søke det som er vanlig for deg å føle.

At den "fortjente" oppmerksomheten du "jobber" for, gir deg mest.

Og så ser vi ikke hvor flott verdi vi har for menneskene rundt oss, og de som elsker oss. Synd!

Tenk litt på verdien av respons fra de som elsker deg. For det er det som er forutsetningen for at du skal være litt mer fornøyd med egen væremåte.

DU må bare tro på at egne utspill og handlinger overfor de man er glad, er gode nok, og ikke alltid bedømme egne handlinger ut fra andres reaksjoner. Det er ikke responsen som bestandig skal være din målestokk, men den indre følelsen av at du er bra NOK.

God nok, deilig nok til å fortjene å bli satt pris på fordi du er den du er.

Ikke utfra det du gjør! Det er skummelt å vurdere egen verdi bare utfra det du GJØR og responsen på DET!

Og i hvert fall ikke med referanser til hva du mener er riktig respons.

Det eneste som kan skape skuffelse, hva er det?

Jo, det er forventninger!

Dess mer jeg forventer og forutser av reaksjoner, dess større mulighet for skuffelse.

Så glemmer vi også at den andre ikke er meg...

Jeg vet hvordan jeg ville ha reagert på en slik melding, en kos eller oppmerksomhet. Ikke sant?

Dermed skaper jeg meg selv en forventning om at den andre skal reagere likt...

Men mannen min er ikke helt lik meg, men reagerer utfra sine egne forutsetninger.

Bør de være noe mindre viktige og gode?

Nei, bare annerledes!

Likevel prøver du hele tiden å få enda større respons, og øker innsatsen, i dobbel forstand. For "innsatsen" blir å gamble med sin egen verdi. Og du risikerer å tape mye.

Kanskje noe å tenkte på?

Har du prøvd å ha en "spennende" kommunikasjone med mannen din? Mailer? Sms?

[Gjest maneer]

Ser du fikk "reddet" dagen i et annet svar, som jeg for så vidt er enig i. Det var også i tråd med starten på mitt eget svar.

Det vi kan noe om, og kjenner årsakene til, skaper trygghet. Vi er redde for det vi ikke kjenner.

Lav selvtillit kan ha mange forklaringer, men ofte er det på et eller annet tidspunkt manglende oppmerksomhet. Kanskje i barndommen? Og vi har kanskje måttet kjempe for å få litt oppmerksomhet? Da begynner man ofte å tro at det kun er den oppmerksomheten jeg må jobbe for, som er verdifull.

Gjøre meg fortjent til… Så får du "gratis" oppmerksomhet fra en som er glad i deg, men du vil instinktmessig verdsette den oppmerksomheten mindre og likevel søke det som er vanlig for deg å føle.

At den "fortjente" oppmerksomheten du "jobber" for, gir deg mest.

Og så ser vi ikke hvor flott verdi vi har for menneskene rundt oss, og de som elsker oss. Synd!

Tenk litt på verdien av respons fra de som elsker deg. For det er det som er forutsetningen for at du skal være litt mer fornøyd med egen væremåte.

DU må bare tro på at egne utspill og handlinger overfor de man er glad, er gode nok, og ikke alltid bedømme egne handlinger ut fra andres reaksjoner. Det er ikke responsen som bestandig skal være din målestokk, men den indre følelsen av at du er bra NOK.

God nok, deilig nok til å fortjene å bli satt pris på fordi du er den du er.

Ikke utfra det du gjør! Det er skummelt å vurdere egen verdi bare utfra det du GJØR og responsen på DET!

Og i hvert fall ikke med referanser til hva du mener er riktig respons.

Det eneste som kan skape skuffelse, hva er det?

Jo, det er forventninger!

Dess mer jeg forventer og forutser av reaksjoner, dess større mulighet for skuffelse.

Så glemmer vi også at den andre ikke er meg...

Jeg vet hvordan jeg ville ha reagert på en slik melding, en kos eller oppmerksomhet. Ikke sant?

Dermed skaper jeg meg selv en forventning om at den andre skal reagere likt...

Men mannen min er ikke helt lik meg, men reagerer utfra sine egne forutsetninger.

Bør de være noe mindre viktige og gode?

Nei, bare annerledes!

Likevel prøver du hele tiden å få enda større respons, og øker innsatsen, i dobbel forstand. For "innsatsen" blir å gamble med sin egen verdi. Og du risikerer å tape mye.

Kanskje noe å tenkte på?

Har du prøvd å ha en "spennende" kommunikasjone med mannen din? Mailer? Sms?

Er du psyk??

[Goliath]

Utroskap er det.

Og ønsker du virkelig å bedre forholdet til din mann, så gjør du det ved å bruke tid og ressurser på det forholdet du har - og ikke på en eller annen form for "liksomsamvær" via internett med en kar du aldri har møtt.

Det cyberforholdet du nå har vil bare medføre at det reelle forholdet du faktisk er i (og har et ansvar for), utvikler seg videre i gal retning.

Men kanskje det er det du innerst inne faktisk vil?

[trissie]

Er du psyk??

Godt spørsmål, eller?

Liten utdypning?

[trissie]

Du har nok rett....Det er bare så forbasket vanskelig.

hilsen en kvinne

Men du stiller egentlig et sjeldent spørsmål som vi kvinner unngår... Det var oppmuntrende!

Du stiller spørsmålstegn ved egen adferd.

Og du blir jo nødt til å få svar på tiltale?

Det første vi forsvarer oss med, som du også har gjort her, er at man vokser fra hverandre.

Men de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre. Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen osv. snakke sammen, flørte eller ha erotisk spenning.

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å "orke" å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret!

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de "historiske" fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

[Gjest ønsker anonymitet]

Utroskap er det.

Og ønsker du virkelig å bedre forholdet til din mann, så gjør du det ved å bruke tid og ressurser på det forholdet du har - og ikke på en eller annen form for "liksomsamvær" via internett med en kar du aldri har møtt.

Det cyberforholdet du nå har vil bare medføre at det reelle forholdet du faktisk er i (og har et ansvar for), utvikler seg videre i gal retning.

Men kanskje det er det du innerst inne faktisk vil?

Må bare få kommentere - det er ikke et cyberforhold - vi skriver gammeldagse brev...

[Goliath]

Må bare få kommentere - det er ikke et cyberforhold - vi skriver gammeldagse brev...

Beklager - da missforstod jeg.

Men det gjør jo ikke saken noe annerledes....

Kan for øvrig kommentere at jeg av dine andre svar på noen innlegg her får inntrykk av at du kanskje leter etter noen argumenter for å forsvare det du gjør.

Noe som igjen forsterker det inntrykket jeg har av at du kanskje egentlig ønsker deg ut av forholdet/ekteskapet du har, men ikke helt klarer å ta noe initiativ til dette av ulike/ukjente årsaker.

Og at din brevvenn på en måte har blitt en slags "trykkventil" som gjør at du lettere holder ut?

Men det er mye mulig jeg tar feil. Dog var det et inntrykk som fesetet seg hos meg når jeg har lest igjennom tråden.

[Gjest ønsker anonymitet]

Beklager - da missforstod jeg.

Men det gjør jo ikke saken noe annerledes....

Kan for øvrig kommentere at jeg av dine andre svar på noen innlegg her får inntrykk av at du kanskje leter etter noen argumenter for å forsvare det du gjør.

Noe som igjen forsterker det inntrykket jeg har av at du kanskje egentlig ønsker deg ut av forholdet/ekteskapet du har, men ikke helt klarer å ta noe initiativ til dette av ulike/ukjente årsaker.

Og at din brevvenn på en måte har blitt en slags "trykkventil" som gjør at du lettere holder ut?

Men det er mye mulig jeg tar feil. Dog var det et inntrykk som fesetet seg hos meg når jeg har lest igjennom tråden.

Vet du - jeg tror du har helt rett...

hilsen en kvinne

[Gjest ønsker anonymitet]

Men du stiller egentlig et sjeldent spørsmål som vi kvinner unngår... Det var oppmuntrende!

Du stiller spørsmålstegn ved egen adferd.

Og du blir jo nødt til å få svar på tiltale?

Det første vi forsvarer oss med, som du også har gjort her, er at man vokser fra hverandre.

Men de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre. Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen osv. snakke sammen, flørte eller ha erotisk spenning.

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å "orke" å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret!

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de "historiske" fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Så godt å lese svarinnleggene dine - tusen takk for at du tar deg bryet, det betyr mye!

hilsen en kvinne

[Goliath]

Vet du - jeg tror du har helt rett...

hilsen en kvinne

Da ønsker jeg deg lykke til, for jeg forstår godt at det ikke er spesielt ønskelig eller hyggelig å ha det slik.

Og så anbefaler jeg deg at du tar "tyren ved hornene" så snart du kan/orker - for det blir vanligvis ikke bedre ved at man utsetter det, men heller tvert om.

[Gjest KariKruskakli]

Ja, det synes jeg.

Dette ekteskapet ditt som er måtelig bra, kan nå utvikle seg til å bli jævla dårlig.

Du har to små barn og du gambler med ekteskapet og barnas fremtid.

Hva ønsker du nå i fortsettelsen? Hva er viktig for deg? Hvilken oppvekst ønsker du å gi barna dine?

Du bør tenke grundig gjennom disse tingen, før du sitter der med "sjegget i postkassa"

Er det ikke bedre å jobbe med å få ekteskapet bra?

[Gjest KariKruskakli]

Er du psyk??

Bare veldig klok skal jeg si deg.

[Gjest tenk ikke på det]

Bare veldig klok skal jeg si deg.

Da må det i tilfelle være så klok at det har bikket helt over, for det var vrøvl, og hørtes ut som noe en veldig psyk person ville sagt.

[Gjest X-it]

Nei, bare tolket det du har skrevet.

You sound just like an ass... tror du må lufte ut...

Dust

[Gjest quando]

You sound just like an ass... tror du må lufte ut...

Dust

Jeg bruker ihvertfall ikke skjellsord, så ass-graden min er nok ganske lav sammenlignet med mange andre..