Skilsmisser og ulykkelige barn.

[Gjest Trist utvikling.]

Det er trist med alle skilsmissene. Bare i vår venneflokk, begynner det å nærme seg 50%.

Her inne er de som allerede er skilt flink til og nærmest "heie" frem en skilsmisse.

Argumenter som blir brukt er:

- Ungene har det bedre med foreldre som bor hver for seg enn foreldre som krangler.

- Ungene

venner seg fort til det.

- Det er så deilig med noen fridager. Jeg nyter tiden ungene er hos pappaen sin. Verste uttalelsen jeg hører.

I mange tilfeller er skilsmisser det beste for barna, men sånn generelt tror jeg det beste er at man greier å jobbe seg gjennom problemene og holder familien samlet.Det er mulig.

Tror ikke unger har vondt av høre på en krangel i ny og ne, så lenge den er saklig og så lenge de er trygg på at krangelen ikke er truende.At de er trygge på at mamma og pappa blir venner igjen.

Mange som er skilt sier at ungene har det så fint.

Hmmmm, fint i forhold til hva???

Hva tenker de inni seg?

Kan det være noe særlig å savne den den andre forelderen når de er hos den ene?

En jente jeg kjenner har sagt det rett ut. Når hun er hos pappa, svaner hun mamma. Når hun er hos mamma, savner hun pappa.

Inne på psykiatri, var det en tråd som handlet om hvorfor flere og flere barn og unge får psykiske problemer.

Hmm, hva kan være årsaken tro?

[Gjest både og]

Jeg har tenkt litt av det samme som du skriver her. Det er trist, og jeg er overbevist om at mange barn blir ulykkelige som følge av skilsmisser.

Samtidig kan jeg ikke uttale meg om andre menneskers samliv og årsaker til brudd. Men inntrykket er at en del kanskje tar litt lett på det.

[Ugga Bugga]

Du er inne på noe viktig her. Det er en interessant artikkel på aftenposten:

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article1174691.ece

[Gjest Persille]

Makan til idiotisk innlegg...

Greit, noen barn lider muligens under foreldrenes valg om å gå fra hverandre - men langtfra alle!

"Jeg nyter tiden ungene er hos pappaen sin. Verste uttalelsen jeg hører."

Og hvorfor det? Er det ikke greit å kunne slappe av og pleie sine egne interesser selv om man får barn? Er barn så altoppslukende at man ikke har rett til å ivareta egen mentalhygiene?

Stadig kommer det til uttrykk hvor stresset folk er, hvor lite tid de har med barna sine, at bedre halvdel ikke bidrar med noe, og at man ikke har tid til å treffe gode venner gjennom mange år fordi man ikke har barnevakt eller har dårlig samvittighet fordi man ikke er hjemme når man endelig har fri. Vel; jeg kan prioritere barnet mitt 100% de dagene hun er hos meg, det samme kan faren når hun er hos ham - og når hun ikke er hos meg, så kan jeg gjøre alle de andre tingene jeg har lyst til, uten av det på noen måte går utover henne!

Går du aldri hjemmefra uten barn? Og hvis du gjør det - nyter du ikke en frikveld ute med venninder eller hva du gjør?

Hva er da forskjellen? At jeg gjør det regelmessig?

Dessuten; hva lærer man et barn om selvstendighet, realisering og ansvar - om man oppdrar barnet til å tro at man skal undertrykke behov og følelser bare for å bevare et overfladisk samliv?

Og dessuten - hvor mye jobb skal man legge ned? Hvem sitter med måleparameteret og forteller at innsatsen er godkjent eller ikke? Hva er prisen man betaler for den innsatsen? Alle problemer er faktisk ikke enkelte løselige.

[trissie]

Makan til idiotisk innlegg...

Greit, noen barn lider muligens under foreldrenes valg om å gå fra hverandre - men langtfra alle!

"Jeg nyter tiden ungene er hos pappaen sin. Verste uttalelsen jeg hører."

Og hvorfor det? Er det ikke greit å kunne slappe av og pleie sine egne interesser selv om man får barn? Er barn så altoppslukende at man ikke har rett til å ivareta egen mentalhygiene?

Stadig kommer det til uttrykk hvor stresset folk er, hvor lite tid de har med barna sine, at bedre halvdel ikke bidrar med noe, og at man ikke har tid til å treffe gode venner gjennom mange år fordi man ikke har barnevakt eller har dårlig samvittighet fordi man ikke er hjemme når man endelig har fri. Vel; jeg kan prioritere barnet mitt 100% de dagene hun er hos meg, det samme kan faren når hun er hos ham - og når hun ikke er hos meg, så kan jeg gjøre alle de andre tingene jeg har lyst til, uten av det på noen måte går utover henne!

Går du aldri hjemmefra uten barn? Og hvis du gjør det - nyter du ikke en frikveld ute med venninder eller hva du gjør?

Hva er da forskjellen? At jeg gjør det regelmessig?

Dessuten; hva lærer man et barn om selvstendighet, realisering og ansvar - om man oppdrar barnet til å tro at man skal undertrykke behov og følelser bare for å bevare et overfladisk samliv?

Og dessuten - hvor mye jobb skal man legge ned? Hvem sitter med måleparameteret og forteller at innsatsen er godkjent eller ikke? Hva er prisen man betaler for den innsatsen? Alle problemer er faktisk ikke enkelte løselige.

Idiotisk?

Hva er forskjellen på idiotisk innlegg og det å ha en opplevelse av disse tingene?

Er det ikke ganske intolerant å kalle det idiotisk?

Tror faktisk ganske mange av oss, selv vi som har vært skilt kan skrive under på at dette ikke er idiotisk.

Men det som stikker meg litt i samvittighet og erfaring, kan til tider være svært så provoserende.

[Gjest Trist urvikling.]

Idiotisk?

Hva er forskjellen på idiotisk innlegg og det å ha en opplevelse av disse tingene?

Er det ikke ganske intolerant å kalle det idiotisk?

Tror faktisk ganske mange av oss, selv vi som har vært skilt kan skrive under på at dette ikke er idiotisk.

Men det som stikker meg litt i samvittighet og erfaring, kan til tider være svært så provoserende.

He he, artig å se at vi er enig her også.

[Gjest erwin]

Det virker som du ikke tror at folk som etterhvert skiller seg, ikke har prøvd å få til ekteskapet sitt, til tross for at de har jobbet med det i flere år?

[Gjest Trist utvikling.]

Det virker som du ikke tror at folk som etterhvert skiller seg, ikke har prøvd å få til ekteskapet sitt, til tross for at de har jobbet med det i flere år?

50% skilsmisser er mye.

At en del av disse 50% har slitt over lengre tid, er jeg ikke i tvil om. Og at den del av disse skilsmissene var riktig, er jeg heller ikke i tvil om.

[Gjest både og]

Det virker som du ikke tror at folk som etterhvert skiller seg, ikke har prøvd å få til ekteskapet sitt, til tross for at de har jobbet med det i flere år?

Men uansett - er det ikke trist at det er mange skilsmisser? Er det ikke trist at så mange samliv går i oppløsning? Er det ikke trist både for de to som har investert tid og krefter i forholdet, for så å se det gå i oppløsning, og for barna som går fra å ha en hel familie til mor og far på hvert iss sted?

Er det ikke trist at barn er ulykkelige, og slites mellom foreldrene? Samme hvor mye de har prøvd liksom?

[Gjest Persille]

Idiotisk?

Hva er forskjellen på idiotisk innlegg og det å ha en opplevelse av disse tingene?

Er det ikke ganske intolerant å kalle det idiotisk?

Tror faktisk ganske mange av oss, selv vi som har vært skilt kan skrive under på at dette ikke er idiotisk.

Men det som stikker meg litt i samvittighet og erfaring, kan til tider være svært så provoserende.

Det provoserende og idiotiske var at vedkommende påsto at vi heier frem skilsmisser på DOL, og det at vi nyter å ha barnefri var det verste h*n har hørt.

Jeg skrev nettopp et innlegg der jeg trøstet en som hadde flyttet med at savnet av barna etterhvert ville gå over i å nyte den fritiden man har til disposisjon - fremfor å dvele ved det som kunne vært. Og å flytte tilbake til en mann man ikke elsker eller har noe forhold til bare for å være med barna - er ikke gunstig for noen.

1 - jeg har aldri opplevd at noen har heiet frem noe sånt her inne. Når folk skildrer problemene sine får de (som oftest) nyanserte svar med gode argumenter både for og imot - altså fra begge leire.

2 - det er ingenting galt i å ha egne interesser, og å påstå at det er det verste man hører og nærmest insinuere at det gjør en til en dårlig forelder synes jeg er å trekke det vel langt.

3 - Jeg er ikke skilt, jeg har heller ikke dårlig samvittighet, vi har det MYE bedre nå alle sammen enn vi hadde før.

Jeg er HELT enig at folk må jobbe med problemene sine, og se lenger enn sin egen nese før de tar pikkpakket sitt og flytter - men jeg har til gode å høre om noen som flytter fra etablert liv til aleneliv etter en impulsiv avgjørelse.

Det kan godt hende at enkelte barn sliter med dette - men fra å innse det til å påstå at alle gjør det, det er en helt annen sak.

Til slutt synes jeg denne type holdninger til folk som har valgt å gå fra hverandre er under en hver kritikk - du og jeg og hvermansen vet absolutt INGENTING om årsaken til bruddet, og vi skal holde oss for gode til å spekulere i det, og påbringe allerede psykisk utsatte mennesker skyld og skam. Det er påkjenning å flytte fra en man deler livet sitt med, og man skal ha respekt for grunnlaget den avgjørelsen er basert på.

[Gjest erwin]

Men uansett - er det ikke trist at det er mange skilsmisser? Er det ikke trist at så mange samliv går i oppløsning? Er det ikke trist både for de to som har investert tid og krefter i forholdet, for så å se det gå i oppløsning, og for barna som går fra å ha en hel familie til mor og far på hvert iss sted?

Er det ikke trist at barn er ulykkelige, og slites mellom foreldrene? Samme hvor mye de har prøvd liksom?

Mulig jeg har sett for få av de skrekkelige og triste skilsmissene du refererer til, men jeg syns ikke at de jeg kjenner av barn eller voksne som er rammet av en skilsmisse, har kommet så veldig langt ut i den elendigheta du beskriver at de liksom SKAL gjøre.

Tvert i mot ser jeg oppegående sterke voksne skilte personer, som er lykkelige over å leve et ÆRLIG liv, og som samarbeider fint om ungene sine, og jeg ser mange fine barn som utvikler seg til selvstendige og flotte mennesker.

[skorpionfisken]

Jeg er selv skilt, og kjenner mange skilte mennesker. Felles for oss alle er at vi har sørget stort over skilsmissen, vi slet virkelig en periode, og var langt nede psykisk på grunn av skilsmissen. Vi tok det som et stort nederlag og det var steintøft å komme igjennom. Ingen skilsmisser er lykkelige og ingen skilsmisser er gode.

Men vi har også det felles at vi har gjort det beste ut av det i ettertid. Vi samarbeider godt med våre exer, vi ser at både vi og exene våre har det bedre nå i våre nye liv. Barna ser også at foreldrene har det bedre nå. Barna ser at foreldrene egentlig ikke passet sammen og har det bedre nå.

Barna tilpasser seg og klarer seg like bra som barn fra hjem hvor foreldrene ikke er skilte.

Gjør det noe da, at det går bra med oss, til tross for skilsmissen?

At vi svarer til andre som sliter at vi forstår at de vil skilles baserer seg kanskje på vår erfaring av at det er ikke bare små krangler og uoverenstemmelser som ødelegger et ekteskap. Kanskje er det større problemer som dere som ikke er skilt/ikke blir skilt aldri opplever? Dere kan ikke ut fra deres eget lykkelige ekteskap gå ut fra at andres problemer ikke er større enn deres, og at de burde jobbe mer med ekteskapet slik dere har gjort.

Det er så mye fælt som skjules for andre for å holde fasaden fin, at når skilsmissen er et faktum står andre forståsegpåere rundt og "vet" at de ga opp for fort.

[Mirabell]

Ja, klart det er trist, men jeg er uenig i at samlivsbrudd blir heiet frem her på DOL. Jeg syns rådene her ofte er balanserte og gode!

Jeg leste nettopp at SSB aner at tendensen er i ferd med å snu. De tror nå at blant ekteskap som nylig er inngått, eller inngås i disse dager, vil færre skilles enn ekteskap inngått på 70- og 80-tallet.

Selv har jeg veldig få vennepar som har gått fra hverandre.

[org]

Joda, det er mange skilsmisser.

Men jeg tror de aller, aller fleste ikke jumper på en skilsmisse, som en lettvint løsning!

I de aller fleste tilfeller, der mor og far klarer å sette barna i fokus, går det bra!

Men - der mors eller fars hevnbegjær regjerer, kan det gå fullstendig galt!

[Speak]

Er nok delvis enig med deg. Vi bør gjøre mer for å holde på ekteskapet/samboerforholdet når det er barn innblandet. Det skylder vi faktisk barna.

Det finnes hjelp å få. Ikke at hjelp alltid løser problemet, men det kan i hvertfall bli bedre. Og legger man til en del godvilje kommer man langt.

Men man skal ikke holde sammen for enhver pris.

Og jeg er heller ikke enig i at det er greit at barn overhører krangling. Saklige (om noe høylydte) diskusjoner er greit, men ikke krangling.

Dersom man også snakker med barna etterpå og forteller at man diskuterte en SAK, og at man da kanskje fortsatt er uenig om denne saken. Men at man ikke missliker den andre part av den grunn.

Men om den ene part har opplevt grovt svik, utrosskap eller misshandling - da forstår jeg godt at folk ikke vil mer.

[Glimtipper]

Selvfølgelig er det beste at man greier å jobbe seg gjennom problemene. Det betyr ikke at noen gir opp for fort. Det blir en veldig subjektiv vurdering, som ingen andre kan si noe om. Jeg tror ikke det finnes et menneske som med letthet bestemmer seg for å skille seg fra sine barns mor/far. Og selv om to andre personer hadde klart å jobbe seg gjennom de problemene de ikke klarte å jobbe seg igjennom, så betyr det ingenting. De to det gjelder klarte det jo uansett ikke.

Når det gjelder barna, så er det klart de vil at alle de er glade i, bor i samme hus. Jeg skulle også ønske at hele familien min kunne bo på omtrent samme sted. Det betyr ikke at det hadde vært den beste løsningen for alle involverte. Jeg savner de jeg ikke er sammen med, sånn er det bare. Man kan ikke la hensynet til barna ta overhånd, slik at man kaster bort sitt eget liv.

Men de aller fleste burde, om de ikke kan redde forholdet, jobbe hardt for å samarbeide godt om barna sine. Det tror jeg er hva som gir lykkelige barn i det lange løp.

[Gjest Trist utvikling.]

Er nok delvis enig med deg. Vi bør gjøre mer for å holde på ekteskapet/samboerforholdet når det er barn innblandet. Det skylder vi faktisk barna.

Det finnes hjelp å få. Ikke at hjelp alltid løser problemet, men det kan i hvertfall bli bedre. Og legger man til en del godvilje kommer man langt.

Men man skal ikke holde sammen for enhver pris.

Og jeg er heller ikke enig i at det er greit at barn overhører krangling. Saklige (om noe høylydte) diskusjoner er greit, men ikke krangling.

Dersom man også snakker med barna etterpå og forteller at man diskuterte en SAK, og at man da kanskje fortsatt er uenig om denne saken. Men at man ikke missliker den andre part av den grunn.

Men om den ene part har opplevt grovt svik, utrosskap eller misshandling - da forstår jeg godt at folk ikke vil mer.

"Og jeg er heller ikke enig i at det er greit at barn overhører krangling. Saklige (om noe høylydte) diskusjoner er greit, men ikke krangling"

Enig!

[Hawkwind]

Skilsmisser er i utgangspunktet en uting, det er det mange som er enige i.

Samtidig er det dessverre den eneste løsningen mange ser - ofte etter å ha slitt med forholdet i lang tid.

Samliv og forhold har beklageligvis blitt mer komplisert nå enn da jeg vokste opp. Rammebetingelsene for å danne en trygg og god familie er dårligere nå enn de noen gang har vært.

Greit nok, man har barnehagetilbud nesten overalt, man har SFO, og masse pedagogiske tilrettelagte tilbud for å ta vare på barna.

Men disse tilbudene har ikke kommet for å fremme familiens beste - i begrepets rette forstand.

Tilbudene har kommet fordi det i stadig større grad er vanskelig for foreldre å kunne være yrkesaktive og samtidig ha barn. Når så rammebetingelsene fra styresmaktene legger opp til at det er så og si umulig å klare seg uten to inntekter; legges det til rette for at begge foreldrene kan jobbe, og at barna får kompetent tilsyn i mellomtiden.

Taperne i dette systemet er familien, og barna rammes indirekte av familiens dårlige rammevilkår.

For en konsekvens av ovennevnte, er at familier i dag har mindre tid å tilbringe sammen. Og tid er noe man trenger når man skal bygge en trygg og sterk familie.

Og ja, jeg kjenner til at man hadde lengre jobbuker før og alt det der.

Det nye med folks arbeidsfohold nå, i tillegg til at begge foreldrene må jobbe, er økende bruk av ubekvem arbeidstid (hvor mange kan reise hjem fra jobben kl. 15.00/16.00 i dag?), samt et langt høyere tempo på arbeidsplassene nå enn hva man historisk sett har hatt tidligere.

Med slitne, uopplagte foreldre som resultat - som ofte bruker den siste rest av energi på å ta seg av barnas primærbehov etter endt dag.

Og tiden sammen som familie forsvinner ut i det blå.

Der har man også en god del av svaret på skilsmissestatistikken pr. i dag. Og jeg har da sakte men sikkert kommet frem til et poeng her:

Parforhold i dag er ekstra skjøre fordi man i så liten grad gis muligheten til å pleie forholdet, til å vokse sammen og utvikle seg sammen som par.

Når tiden man har som familie brukes til å få unna barnas behov, stresse rundt for å ta seg av forefallende husarbeid - så har man ikke lenger tid til et familieliv i klassisk forstand.

Man har lang færre muligheter til å gjøre og erfare ting sammen. Om det så bare er å ta oppvasken sammen på kvelden, lage saft og syltetøy av bær og frukt man har plukket selv (sammen), eller å samtale om hva man som enhetlig familie skal gjøre -sammen- etter jobb og skole.

Det er selvsagt langt flere årsaker enn de jeg nevner over som ligger bak fenomenet med at familier tilbringer mindre tid sammen som familie (TV, data og selvrealisering kan nevnes som stikkord) - poenget er at man bruker mindre tid sammen som enheten familie i dag.

Da knytter man heller ikke de trygge, nære bånd man trenger i familieenheten; noe som gjør det enklere å bryte ut av et forhold som ikke fungerer - og noe som også gjør at de voksne i familien ikke utvikles sammen - og dermed lettere utvikler seg i hver sin retning.

Personlig tror jeg nom mange brutte forhold kunne vært reddet om begge parter i forholdet i større grad hadde vært innforstått med hva begrepet kompromiss betyr.

Samtidig er det en kjensgjerning at mange brutte forhold skyldes dårlig og manglende kommunikasjon - og grunner til det er nevnt over.

Hvorvidt det er til barnas beste at to voksne som er blitt fremmede for hverandre skal forsøke å bli kjent med hverandre igjen, lege sår, tilgi hverandre, spise diverse kameler og samtidig være gode foreldre for barna sine, kan nok diskuteres.

Men det er trist at det har blitt slik, og det er ennå mer trist at det legges opp til at denne utviklingen skal fortsette av styresmaktene og plitikerne.

Tror ikke jeg skal si så mye mer om dette nå. Kunne trolig ha skrevet en bok på dette temaet....men en del av mine grunnsyn er herved presentert..