Er min psykiater f o r personlig ?

[Gjest Zip1]

Når det er relatert til det jeg forteller om, lar han meg få innblikk i sitt liv ved å fortelle små historier. Det er egentlig ok, for det bekrefter at han har forståelse for min situasjon. Men etterhvert vet jeg endel om han, og det begynner å plage meg litt. Vet hvor han har jobbet, vært på ferie, vokst opp, hva kona jobber med og slike ting.

Han lar meg også låne bøker og tidsskrifter.

Er dette vanlig (eller godtatt) praksis?

[butte]

Synest at denne historien høres litt snodig ut. for det første er der jo DU so er pasient og for det andre tror jeg han ikke har lov til å snakke til deg om sine opplevelser eller nevne sin familie eller begynne å dele ukeblader med deg!

Jeg hadde selv en terapøyt engang der det tok fullstendig av med. jeg fikk alle hans problemer om familie og sexliv og til slutt begynnte han å ta seg av meg på kveldstid, og for å nevne det så er han uten arbeid i dag.Jeg synest at du bør ta dette opp med primærlegen din og kansja få skiftet terapøyt. Det er jo DU so skal ha hjelp!! Ønsker deg lykke til med klem fra meg

[Gjest Huva]

Hva tenker du selv da? Syenst du det er ok? Eller er det slitsomt? Ekkelt? Hvordan ekkelt?

Bør vel være en balanse. Selvsagt bør han ikke legge ut om sine problemer, men skader det med andre ting innimellom da?

Han bør kanskje se an pasienten, om pasienten ønsker å ha det på den måten eller ikke.

For mange er det lettere å åpne seg for en behandler som også er litt åpen selv. Det blir kanskje ikke så stivt da, veit ikke.........

[Gjest Little Madam]

Har selv gått til psykiater i mange år... Jeg vet i hvertfall ikke mye om min psykiater. Han er nokså restrektiv med å oppgi private opplysninger om seg selv. Når jeg har spurt om f.eks hvor han skal på ferie har han svart "til utlandet" o.l. Men ALDRI utbrodert noe om seg og sitt liv.

Det dreier seg kanskje om en grense å kunne være litt personlig i _enkelte situasjoner_ uten å bli for privat.

[frosken]

Akkurat det du nevner synes ikke jeg er spesielt personlig. Hvorfor vet du ikke helt om du synes det er OK? Hva reagerer du på?

[Gjest Zip1]

Akkurat det du nevner synes ikke jeg er spesielt personlig. Hvorfor vet du ikke helt om du synes det er OK? Hva reagerer du på?

Gikk tidligere i gruppeterapi. Der fikk vi ikke lov til å prate noe personlig med hverandre - ikke engang på vei ut fra terapitimen.

Å låne noe fra en av de andre gruppedeltagerne var helt utenkelig. Terapauten fortalte absolutt ingenting om sitt private jeg.

JEG syntes dette var alt for upersonlig, men på grunn av disse ulike erfaringene lurer jeg på HVA som egentlig er "vanlig"!

[Gjest Zip1]

Gikk tidligere i gruppeterapi. Der fikk vi ikke lov til å prate noe personlig med hverandre - ikke engang på vei ut fra terapitimen.

Å låne noe fra en av de andre gruppedeltagerne var helt utenkelig. Terapauten fortalte absolutt ingenting om sitt private jeg.

JEG syntes dette var alt for upersonlig, men på grunn av disse ulike erfaringene lurer jeg på HVA som egentlig er "vanlig"!

Klargjøring:

Når jeg sier vi ikke fikk prate noe personlig med hverandre, mener jeg selvfølgelig utenom terapitimene - men det skjønte dere sikkert.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her kan jeg ikke svare ja eller nei.

Det er også en "pasientfaktor" her som jeg ikke kan vurdere. Forskjellige pasienter krever ulik grad av personlighet i terapien.

Hans utdannelse og tiligere arbeidssted synes jeg er helt uproblematisk. Å fortelle om familien, kona, barna er i grenseland.

Dersom de bøkene og tidsskriftene du nevner er faglitteratur, synes jeg det er helt greit. Det er ofte svært vanskelig for pasientene å skaffe seg slikt, og kunnskapstilegnelse kan være en viktig faktor i behandlingen.

[frosken]

Gikk tidligere i gruppeterapi. Der fikk vi ikke lov til å prate noe personlig med hverandre - ikke engang på vei ut fra terapitimen.

Å låne noe fra en av de andre gruppedeltagerne var helt utenkelig. Terapauten fortalte absolutt ingenting om sitt private jeg.

JEG syntes dette var alt for upersonlig, men på grunn av disse ulike erfaringene lurer jeg på HVA som egentlig er "vanlig"!

Jeg tror at det er store variasjoner mht. hva som er vanlig,- og at enkelte terapeuter blir så opptatt av sin "nøytralitet" at det blir kunstig. Jeg var en gang med på en form for gruppeprosess (for såkalte "friske personer") hvor gruppelederne trakk det så langt at de ikke skulle møte blikket til eller hilse på gruppedeltagerne utenfor gruppemøtene. Dette medførte i hvertfall en ekstremt asymmetrisk relasjon mellom gruppeledere og deltagerne...

Etter min oppfatning kan det være OK at terapeuter sier noe som har med deres eget liv å gjøre - men at det bør være "ufarlige"/nøytrale ting. At det f.eks. kan være greit å si at kona er lærer og at man derfor kjenner godt til at det kan være stressende å jobbe i skolen. Derimot synes jeg det er mindre OK hvis terapeuter f.eks. begynner å fortelle om at sønnen blir mobbet og at dette er vanskelig å gjøre noe med.

Jeg synes at det at terapeuten er litt "vanlig" og ikke gjør seg selv for upersonlig, kan gjøre det lettere også for klienten å bevare sin naturlige voksenrolle.