Hvorfor reagerer ikke folk når noen ramler om på gata?

[Gjest Timari]

Her om dagen så sto jeg på en trikkeholdeplass, ventet på trikken. Mens jeg holder blikket festet et sted så ser jeg tilfeldigvis at det er et menneske som ligger midt i skinnegangen (litt utenfor synsfeltet mitt). ved første øyekast kunne det likne på en narkoman eller en fyllik som bare hadde ramlet overende.

jeg løper ned til mennesket og spør om hvordan det gikk og hva som skjedde.dette mennesket om var en ung jente sier at hun sklei på isen, men det gikk bra. Hun børstet av seg, samlet sammen tingene sine som ramlet ut av sekken og kom seg opp

Så står det tre personer på andre siden av gata. ingen av dem har gått ned til mennesket enda noen av dem må ha sett det før meg, at noen hadde falt og lå og kava i trikkeskinna

Blir bare så sint over at folk bare kan stå og se på at noen ligger nede. Mulig de så at hun gled og regnet med at hun ville reise seg opp igjen, men man vet jo ikke om vedkommende har slått seg stygt, eller hva det er. Dessuten kan man jo ikke la folk bli liggende i en trikkeskinne!!. Samme om man tror de er fylliker , narkomane eller hva de nå måtte være

Ikke min mening å spille helt her, men jeg blir bare så overrasket over folks passivitet når det skjer slike ting.

Er folk redde for å bli innblandet i noe hvis de hadde løpt ned til mennesket og fått vedkommende opp?

[DarkPink]

Jeg var selv vitne til ei dame som skeli på sykkelen i regnværet i sted og ramlet av. Jeg ble stående å observere, og så raskt at hun ikke så ut til å ha særlig vondt, og at hun gikk på sykkelen igjen.

Grunnen til at jeg ikke løp bort til henne, var at jeg hadde hatet det selv. Faller jeg, så tenker jeg "herregud, jeg håper ikke noen så meg" før jeg i det hele tatt tenker etter om jeg fikk vondt. I sånne tilfeller vil jeg ha minst mulig oppmerksomhet, og regner med andre også kan være sånn.

Hadde det vært eldre mennesker, narkomane/alkoholikere, barn, eller noen som så ut til å ha slått seg såpass at det kan gi problemer (altså, kort oppsummert; folk som sannysnligvis behøver hjelp), hadde saken selvsagt vært en annen.

[Gjest dette funderer jeg på]

jeg tror mange er redd for å bli innblandet og må evt. forklare seg til politi/ambulanse. men jeg tror enda fler ikke gidder bry seg, rett og slett, fordi verden er blitt som den er nå.

ingen synes vel det er så rart, og i denne verden her så skal mn jo bare haste videre og ikke se på andre mennesker. så jeg tror det er der det ligger. samt t mange er så folkesky og redd for hv vedkommende vil si. enkelte er jo ganske frekke da, det er en merkelig verden vi lever i.

[Gjest Timari]

Jeg var selv vitne til ei dame som skeli på sykkelen i regnværet i sted og ramlet av. Jeg ble stående å observere, og så raskt at hun ikke så ut til å ha særlig vondt, og at hun gikk på sykkelen igjen.

Grunnen til at jeg ikke løp bort til henne, var at jeg hadde hatet det selv. Faller jeg, så tenker jeg "herregud, jeg håper ikke noen så meg" før jeg i det hele tatt tenker etter om jeg fikk vondt. I sånne tilfeller vil jeg ha minst mulig oppmerksomhet, og regner med andre også kan være sånn.

Hadde det vært eldre mennesker, narkomane/alkoholikere, barn, eller noen som så ut til å ha slått seg såpass at det kan gi problemer (altså, kort oppsummert; folk som sannysnligvis behøver hjelp), hadde saken selvsagt vært en annen.

jeg hadde vel også følt meg rimelig dum og jeg hadde falt og noen kom bort til meg. Men på den andre siden så hadde jeg satt pris på noen spurte om jeg var ok. Tenk så fælt å ligge der og ikke komme seg opp og ingen kommer og hjelper deg fordi de tror at du ville blitt flau hvis de gjorde det.

[tiliti]

Kanskje de er redde det er et ransforsøk.

Det er uansett en sjanse man bør ta. Iallefall dersom vedkommende ikke ser ut til å komme seg raskt opp ved egen hjelp.

[Prozak]

"Er folk redde for å bli innblandet i noe hvis de hadde løpt ned til mennesket og fått vedkommende opp?"

Det lurer jeg også på - hva i all verden er folk redd for? Å bli innblandet i en hard, kriminell falle-om-på-gaten liga?

"............................................"

[Prozak]

Jeg var selv vitne til ei dame som skeli på sykkelen i regnværet i sted og ramlet av. Jeg ble stående å observere, og så raskt at hun ikke så ut til å ha særlig vondt, og at hun gikk på sykkelen igjen.

Grunnen til at jeg ikke løp bort til henne, var at jeg hadde hatet det selv. Faller jeg, så tenker jeg "herregud, jeg håper ikke noen så meg" før jeg i det hele tatt tenker etter om jeg fikk vondt. I sånne tilfeller vil jeg ha minst mulig oppmerksomhet, og regner med andre også kan være sånn.

Hadde det vært eldre mennesker, narkomane/alkoholikere, barn, eller noen som så ut til å ha slått seg såpass at det kan gi problemer (altså, kort oppsummert; folk som sannysnligvis behøver hjelp), hadde saken selvsagt vært en annen.

Det kommer vel an på om man faller og tydelig er på vei opp igjen, eller om man blir liggende. Ihvertfall tenker jeg sånn. De to eneste gangene jeg har opplevd at noen spurte om det gikk bra, har vært ganger hvor jeg har blitt påkjørt på sykkel og flakset over bilen :-)

"............................................."

[tigertrollet]

Folk vil ikke blande seg inn tror jeg. Og det er helt for jævlig.

Bra gjort, Timari.

[DarkPink]

jeg hadde vel også følt meg rimelig dum og jeg hadde falt og noen kom bort til meg. Men på den andre siden så hadde jeg satt pris på noen spurte om jeg var ok. Tenk så fælt å ligge der og ikke komme seg opp og ingen kommer og hjelper deg fordi de tror at du ville blitt flau hvis de gjorde det.

Jo, men man ser det jo an. Blir de liggende i mer enn 30 sekunder så har de som regel slått seg og trenger hjelp.

Jeg sklei ned fra en fortauskant av alle ting i fjor vinter. Jeg bare hoppa opp på bena igjen, børsta nonchalant av meg, og spaserte som ingenting bort til busstoppen over gata.

Det som egentlig var saken, var at jeg hadde dengt albuen noe sinnsykt i bakken. Jeg så bare svart fordi det var så vondt, og måtte sette meg ned første og beste sted før jeg besvimte, selv om jeg egentlig skulle andre veien.. =p

[Gjest Timari]

Folk vil ikke blande seg inn tror jeg. Og det er helt for jævlig.

Bra gjort, Timari.

Det var da så lite i grunnen

Hvorfor skulle ikke jeg løpe bort til et menneske som lå og kavet i trikkeskinna? Hva om trikken kom da, hvordan hadde jeg følt meg da?

bare undrer meg over mennesker som bare står og glor men ikke gjør noe

[DarkPink]

Det kommer vel an på om man faller og tydelig er på vei opp igjen, eller om man blir liggende. Ihvertfall tenker jeg sånn. De to eneste gangene jeg har opplevd at noen spurte om det gikk bra, har vært ganger hvor jeg har blitt påkjørt på sykkel og flakset over bilen :-)

"............................................."

Ja, nettopp. Jeg gjør ikke situasjonen pinligere for dem enn den er, med mindre situasjonen er såpass alvorlig at de driter i om det er pinlig.

Gikk det bra med deg da?

[tigertrollet]

Det var da så lite i grunnen

Hvorfor skulle ikke jeg løpe bort til et menneske som lå og kavet i trikkeskinna? Hva om trikken kom da, hvordan hadde jeg følt meg da?

bare undrer meg over mennesker som bare står og glor men ikke gjør noe

Jeg er helt enig:)

[Snorkfrøken]

Jeg så en gang ei som er bevegelseshemmet som falt over ende. Det gikk tre voksne mannfolk bak henne, så jeg snudde ikke får å hjelpe henne, men da jeg snudde meg for å sjekke gikk de bare rett forbi dama som lå å kravlet på bakken! Jeg snudde selvfølgelig å gikk for å hjelpe, men måtte rope på en mann til å assistere meg.

Mumlet noe i det jeg passerte de tre "hjelpsomme" slabedaskene...

[Gjest telemarkingen]

Ære være deg Timari som brydde deg !

Når jeg leser slike historier, så er jeg bare så sjeleglad for at jeg ikke bor i en storby, hvor folk bryr seg veldig lite om andre. Vi bor på en liten plass hvor alle bryr seg, både på godt og vondt :-), men allikevel det er medmennesker rundt oss.

[nynne]

Det er en trist "sannhet" at dersom noe skjer deg og du håper på hjelp, så bør det bare være én som ser, for da vil vedk gripe inn. Den kollektive ansvarsfraskrivelsen er kjempestor. Jeg har vært oppe i en katastrofe selv hvor min mann og jeg var de to eneste som aktivt gjorde noe. Resten stod og glante. Ikke en kjeft som løftet så mye som en finger.

I våres var min kollega i byen i et jobbærend, og så en mann som seg om. Ikke en kjeft som stod og ventet på bussen sammen med ham reagerte, så hun løp bort og satte i gang med HLR og måtte ringe AMK selv.

Så ikke forvent for mye. Men ikke slutt å vise medmenneskelighet likevel. Bedre at jeg fortsetter å gjøre noe, så får de andre slite med samvittigheten selv.

[Gjest Timari]

Det er en trist "sannhet" at dersom noe skjer deg og du håper på hjelp, så bør det bare være én som ser, for da vil vedk gripe inn. Den kollektive ansvarsfraskrivelsen er kjempestor. Jeg har vært oppe i en katastrofe selv hvor min mann og jeg var de to eneste som aktivt gjorde noe. Resten stod og glante. Ikke en kjeft som løftet så mye som en finger.

I våres var min kollega i byen i et jobbærend, og så en mann som seg om. Ikke en kjeft som stod og ventet på bussen sammen med ham reagerte, så hun løp bort og satte i gang med HLR og måtte ringe AMK selv.

Så ikke forvent for mye. Men ikke slutt å vise medmenneskelighet likevel. Bedre at jeg fortsetter å gjøre noe, så får de andre slite med samvittigheten selv.

jeg opplevde for snart et år siden å bli slått ned på en t-bane av en person som tydeligvis var i ubalanse

det som var mest sjokkerende var ikke akkurat at han slo til meg, og slo ut kontaktlinsa mi men at ikke en kjeft reagerte og turde å hjelpe meg. Alle bare rygget bakover. Jeg mener at noen store menn kunne da få stoppet han. Det var jeg som måtte få stoppet banen og få varslet sjaføren om at det var en vill passasjer på bakerste vogn.

Nei synes det er tragisk slik det er blitt, at vi ikke tør å gjøre noe

[nynne]

jeg opplevde for snart et år siden å bli slått ned på en t-bane av en person som tydeligvis var i ubalanse

det som var mest sjokkerende var ikke akkurat at han slo til meg, og slo ut kontaktlinsa mi men at ikke en kjeft reagerte og turde å hjelpe meg. Alle bare rygget bakover. Jeg mener at noen store menn kunne da få stoppet han. Det var jeg som måtte få stoppet banen og få varslet sjaføren om at det var en vill passasjer på bakerste vogn.

Nei synes det er tragisk slik det er blitt, at vi ikke tør å gjøre noe

Jeg skjønner ikke helt hvorfor vi er blitt sånn heller. Vi er vel ikke så kalde egentlig? Tror vi kanskje er mer redde og innesluttet. Redde for å "vise oss frem", at andre skal få inntrykk av at vi som hjelper tror vi "er noe". Helt tragisk. Jeg prøver hvertfall å lære ungene mine å hjelpe når de ser noen som kanskje trenger det. Bedre å blande seg borti en gang for mye tenker jeg da.

[morsan]

Jeg var selv vitne til ei dame som skeli på sykkelen i regnværet i sted og ramlet av. Jeg ble stående å observere, og så raskt at hun ikke så ut til å ha særlig vondt, og at hun gikk på sykkelen igjen.

Grunnen til at jeg ikke løp bort til henne, var at jeg hadde hatet det selv. Faller jeg, så tenker jeg "herregud, jeg håper ikke noen så meg" før jeg i det hele tatt tenker etter om jeg fikk vondt. I sånne tilfeller vil jeg ha minst mulig oppmerksomhet, og regner med andre også kan være sånn.

Hadde det vært eldre mennesker, narkomane/alkoholikere, barn, eller noen som så ut til å ha slått seg såpass at det kan gi problemer (altså, kort oppsummert; folk som sannysnligvis behøver hjelp), hadde saken selvsagt vært en annen.

Jeg datt så lang jeg var på glatta i Stavanger da jeg var ca 21 år gammel, og straks kom et par voksne karer og hjalp meg opp og kostet av meg snøen og spurte om det gikk bra! ;-)

Det slo meg da at NÅ er jeg skikkelig voksen, for nå kommer det folk og hjelper meg, istedenfor at disse unggutta fra videregående etc står og peker og ler! *ha ha*

Jeg er også flau over å falle, men setter pris på at andre viser omsorg.

[morsan]

Det er en trist "sannhet" at dersom noe skjer deg og du håper på hjelp, så bør det bare være én som ser, for da vil vedk gripe inn. Den kollektive ansvarsfraskrivelsen er kjempestor. Jeg har vært oppe i en katastrofe selv hvor min mann og jeg var de to eneste som aktivt gjorde noe. Resten stod og glante. Ikke en kjeft som løftet så mye som en finger.

I våres var min kollega i byen i et jobbærend, og så en mann som seg om. Ikke en kjeft som stod og ventet på bussen sammen med ham reagerte, så hun løp bort og satte i gang med HLR og måtte ringe AMK selv.

Så ikke forvent for mye. Men ikke slutt å vise medmenneskelighet likevel. Bedre at jeg fortsetter å gjøre noe, så får de andre slite med samvittigheten selv.

Det har jeg ikke tenkt på, dette med å bli sett av en elle rflere, men jeg tror nok du har rett i det.

Dessverre.

[drizzle]

Den psykologiske forklaringen kalles "the bystander effect." Nærværet av mange andre får en til å tro at "selv om ikke jeg hjelper til, vil noen andre gjøre det" eller at "det kan ikke være så alvorlig, for ingen andre ser ut til å bry seg."

Mange som har lest psykologi kjenner til historien om en dame som ble voldtatt og knivstukket utenfor bygningen hun bodde i i NYC, og til tross for at angrepet varte i en halv time og mange av naboene hørte hva som skjedde, var det ingen av dem som gjorde noe forsøk på å stoppe angrepet. Innen noen hadde ringt politiet, var hun død.

Bra at du hjalp til!!