30 år og ferdig/mer... svar til Solveig

[Gjest 30]

Du råder meg til å ta kontakt med familiekontor og lignende. Problemet er imidlertid dels at vi har vært i kontakt med familiekontoret. Det virker ikke som de tror på meg når jeg sier at han slår, i hvert fall overser de det. Og når det gjelder hans sjikanering dersom jeg blir lei meg, og ev. gråter, er deres råd at jeg ikke skal gråte. I tillegg har de kommet med mye kommentarer om hvilken flott og grei kar han er osv., underforstått de tror alt han sier, det jeg sier virker det ikke som de tror på. Dette har gjort det enda vanskeligere for meg å gå, eller å ta en veloverveid beslutning.

Foreldrene mine har også vært "på banen". De er veldig imot skilsmisse, og det er vel antagelig det som er grunnen til deres reaksjoner, som går på å definere meg som et problem, hevde at han er såååå grei, at det er hallusinasjoner at han slår osv. De har meldt ifra til barnevernet fordi de mente jeg var uegnet til å ta meg av barna (noe som er reinspikka tøv, men at mine egne foreldre hevder noe sånt, gjør vondt uansett hvor tøvete det er). Barnevernet droppa i og for seg saken med en gang, men også de understreka overfor meg hvor heldig jeg er som er sammen med en så grei og harmonisk kar. (Jeg har droppa foreldrene mine etter dette, også fordi de senere har banka meg opp. En stund etter at de gjorde det, virka min manns vold som en småting, sett i forhold til deres voldsutøvelse)

Noe av problemet er at mannen min hykler og spiller grei overfor utenforstående. Han fremstår som om han erkjenner alt han måtte ha gjort galt og er "omvendt". Hjemme er det tilbake til den samme visa. Han overser alt jeg sier, stikker av, uten at noen vet når han vil dukke opp igjen, sitter og påstår at jeg egentlig er veeeldig forelsket i ham, slår og trakasserer.

Jeg opplever at jeg stiller rimelig svakt fordi han har alle utenforstående "på sin side". Det vil være vanskelig for meg å gå, fordi alle disse personene da vil oppfatte det jeg gjør som galt og som utslag av at jeg ikke er noe særlig til person. Jeg synes i det hele tatt situasjonen er helt håpløs. Det hender at jeg tenker at det går vel å fortsette og tror at han ikke kommer til å trakassere og slå igjen, men den gang ei ... Et par dager og så er han igang igjen...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære 30!

Så ulykkelig du er og lei deg. Jeg forstår at det er vanskelig å "krige" mot både din mann, dine foreldre og Familiekontoret på en gang. Samtidig er det helt urimelig at du ikke blir tatt på alvor og trodd.

Jeg velger å tro på det du forteller. Og jeg aner at din mann har lettere for å snakke og få støtte enn du oppnår.

Jeg råder deg til enten å gå til din lege eller til helsestasjonen for hjelp. Eller at du på nytt kontakter Familiekontoret. Det synes jeg du gjerne kan gjøre skriftlig, og beklage at du ikke blir trodd på at din mann slår. Hvis du sender et brev, blir det tatt opp i stabsmøte og får større oppmerksomhet.