Hva nå?

[Manwe]

Jeg er en gutt på 24 år som har vært sammen med en jente på 20 år i 4 år nå. Vi har vært samboere i 3,5 av disse årene, og forlovet i 3 år. Vi har hatt det helt fantastisk på absolutt alle måter, helt til...

I sommer var jeg ferdig med mine studier i en større norsk by, og vi var enige om å flytte til et mindre tettsted hvor vi begge har mye slekt og venner. Siden juli har forholdet skrantet, og nå er det så ille at de dårlige dagene har overgått de gode. Alltid er det krangling, og det hele endre alltid med at jeg tar på meg skylden for å slippe mer krangling og sure miner. Vi som aldri før kranglet, krangler nå om alt. Hun blir sur for alt mulig, som hvis jeg tar oppvasken og hvis jeg legger meg før henne. Disse kranglene kan stå på noen dager, så har vi en eller to dager som er veldig fine. Da er hun verdens beste, søteste og snilleste. I løpet av de fine dagene innser jeg at jeg er glad i henne og at jeg elsker henne. Så bærer det løs igjen... Jeg har prøvd å snakke ut med henne om dette, men det ender alltid i krangel som igjen ender i at det hele er min skyld. Første gang jeg ble engstelig for forholdet vårt var etter et par måneder (september-oktober), men da bestemte jeg meg for å la det stå til for å se hvordan det gikk. Nå klarer jeg ikke å ha det slik mye lenger... Jeg blir så sliten!

Hun er besatt av kropp, men hater sin egen. Hun er 175 cm høy og 55 kg. Jeg sier at jeg syns hun er nydelig, men det hjelper ikke. Jeg prøver å ta på henne men får ikke lov. Samme hva jeg sier eller gjør så hjelper det ikke.

Dette er hardt for meg, ettersom jeg ser på meg selv som en kosegutt som liker kosing, lange ømme kyss og sex. Vi har imidlertid ikke hatt sex på to-tre måneder og tungekyssene (som jeg elsker) har vi ikke hatt på godt og vel en måned. Det hele minner mest om et venneforhold, hvor vi deler seng og smånusser litt innimellom.

For en tid tilbake begynte det en del nye damer på jobben. Det var en av dem som øyeblikkelig fattet interesse for meg, men da hun fikk vite at jeg var forlovet lot hun det bli med det. Jeg må innrømme at jeg etterhvert har blitt småforelsket i henne. Dette er imidlertid ikke noe jeg har ønsket å være. Det har bare vokst fram, selv om vi knapt har hatt kontakt. Forrige helg var det julebord, og da fikk jeg vite at hun var blitt hodestups forelsket i meg. Jeg ble litt for full, og både pga dette og total mangel på nærkontakt med min forlovede ble det til at vi kysset/klinte litt i smug. Jeg gikk imidlertid ikke lenger en det og dro rett hjem. Jeg vil ikke være utro, men nå har jeg altså vært det... Har ikke fortalt det til noen ennå, men samvittigheten gnager! Jeg hadde virkelig ikke noe ønske om å såre min forlovede!! Hun jeg kysset med flytter hjem til Sverige til sommeren, men jeg klarer ikke la være å tenke på hvor fantastisk det ville vært om jeg var singel og kunne ha et heftig, kort forhold til henne...

Så nå går jeg å funderer på om jeg skal gjøre det slutt eller om jeg skal gi forholdet en ny sjans. Det er ikke bare bare å skrinlegge planene vi har hatt om husbygging, barn og det å bli gamle sammen. Det er så mye å tenke på. Alt fra det praktiske som felles regninger til at hun har et veldig bra forhold til min familie. Hun har tidligere vært manisk-depressiv og suicidal. Jeg er redd for hva et brudd fra min side vil ha å si, ettersom hun har små tilbakefall innimellom. Hun går jevnlig til psykolog. I følge henne reddet jeg livet hennes ved å bli sammen med henne for fire år siden, og jeg ønsker ikke å få hennes liv på samvittigheten...

Dette ble et langt innlegg, men det var godt å få det ut! Håper noen gidder å svare.Hva skal jeg gjøre?

[Clue1365380406]

Sånnsom du beskriver det, virker det som hun ha store problemer med seg selv.

Kanskje de problemene hun hadde før er på tur inn igjen, og at det har sammenheng med flyttingen?

Flytting er jo en stor ting som skjer, en omveltning av livet. Slike ting kan forsterke psykiske problemer, evt utløse dem.

Dere er så unge, mangler endel livserfaring, selv om dere har vært sammen lenge, og kjenner hverandre godt.

Når problemer oppstår er det ikke lett å se forbi det åpenlyse, og finne fram til kjernen, og jeg forstår at du er utålmodig, og vil at hun skal være som før.

Jeg tror ikke hennes forandring nødvendigvis har noe med deg å gjøre, men jeg tror det er viktig at du lar dine egne behov være i bakgrunnen en stund.

La henne få tid, så vil det kanskje løse seg. I tillegg får hun jo hjelp av psykologen.

[Gjest LarsEinar]

Sånnsom du beskriver det, virker det som hun ha store problemer med seg selv.

Kanskje de problemene hun hadde før er på tur inn igjen, og at det har sammenheng med flyttingen?

Flytting er jo en stor ting som skjer, en omveltning av livet. Slike ting kan forsterke psykiske problemer, evt utløse dem.

Dere er så unge, mangler endel livserfaring, selv om dere har vært sammen lenge, og kjenner hverandre godt.

Når problemer oppstår er det ikke lett å se forbi det åpenlyse, og finne fram til kjernen, og jeg forstår at du er utålmodig, og vil at hun skal være som før.

Jeg tror ikke hennes forandring nødvendigvis har noe med deg å gjøre, men jeg tror det er viktig at du lar dine egne behov være i bakgrunnen en stund.

La henne få tid, så vil det kanskje løse seg. I tillegg får hun jo hjelp av psykologen.

Ikke ta på deg ufortjent skyld - det blir nesten patetisk.

Mest sannsynlig sliter hun med dårlig selvbilde og derfor veksler humøret etter hvordan hun fokuserer på seg selv og andre.

Gi det litt tid til (2-3 mnd) før du bestemmer deg er mitt råd.

[Gjest ei som føler med deg]

hei, skjønner at du har det tøft.manisk-depressiv er en vanskelig sykdom, og den går i bølgedaler. Jeg har en mor med den diagnosen,det er tungt for pårørende rundt.Skal du i tillegg leve sammen med en sånn person, kan du risikere å slite deg ut.De forandrer personligheten, og det kan være mye aggresjon som går utover de rundt.Dette er en sykdom ho må leve med resten av livet.Det at hun er så kroppsfiksert kan kanskje tyde på at ho er blitt seksuelt misbrukt,kanskje sliter ho med anoreksi eller bulemi. Når du allerede nå har store problemer i forholdet,tror jeg ikke det blir noe bedre med årene.Tenk på deg selv, du skal også ha et godt liv.Jeg vil råde deg til å bryte ut.Hennes liv er ikke ditt ansvar,om hun er sucidal så kan ikke du gjøre noe med det. det må fagfolk og medisiner ta seg av.Håper du finner ut av det :-)

[pablito]

I dette forholdet kommer det sannsynligvis til å bli problemer med jevne mellomrom. Hvis hun har en ustabil psyke, er det ikke gjort i en håndvending å endre på det. Slike ting tar ofte lang tid.

Du bør tenke grundig over om du er villig til å gå over i en forpliktende fase med henne- med ekteskap og barn og alt det medfører.Det du har opplevd i forholdet, kommer mest sannsynlig til å fortsette. Du kan ende opp med å bli hennes støtte som hun i

kke kan klare seg uten. Det blir et veldig skjevt forhold, hvor du alltid må være den stabile og trygge. Det kan gå utover din egen livsutfoldelse, og det er ikke riktig når man er så ung. Siden dere har vært sammen så lenge, har du heller aldri fått sjansen til å se deg om etter andre og oppleve andre typer forhold.

Dere er begge unge, og det bør ikke være noe hastverk med verken elteskap eller barn. Hun har et godt stykke vei å gå for å få orden på livet sitt. Det er også lov for deg å tenke fjellvettregel "det er ingen skam å snu". Det er bedre å snu nå, enn å vente til det har floket seg til enda mer. Du har lov til å trekke deg fra et forhold som du vantives i; ingen har krav på deg. Ingen har lov til å true eller manipulere deg til å være sammen med seg. I et forhold skal det være likevekt, og det er det ikke i deres tilfelle. Det blir sikkert vanskelig for henne en periode hvis du velger å gjøre det slutt. Men det kan også bety at hun da blir nødt til å mobilisere noe selv for å gjøre nødvendige forandringer. Dermed kan du faktisk indirekte hjelpe henne også til å komme videre.

[Manwe]

Tusen takk til alle for mange gode, men vidt forskjellige svar.

Er fortsatt helt i villrede ang hva jeg skal gjøre... Hva vil dere anbefale at jeg gjør ang utroskapet?