Gift, deprimert, forelsket - ikke noe kinderegg

15. desember 2005

3 ting på én gang, og det er slett ikke noen følelse av et kinderegg jeg sitter med.

Jeg er altså snart 41 år, dame, gift med samme mann i 20 1/2 år, en datter på 19, altså voksen nok til at jeg ikke behøver å ta noe "barnehensyn". Mannen er uføretrygdet, bl.a. svaksynt, uten sosialt nettverk, uten venner, nærmest uten familie og lever hele sitt liv via meg. Jeg er primus motor, initiativtaker, oppdrageren og dragen - alt på en gang. Det tilhører også sammenhengen at vi driver en geskjeft i mitt navn, men mannen er en del av denne også.

Jeg har nå truffet en veldig sjarmerende og hyggelig fyr som jeg har blitt hodestups forelsket i. Han på sin side er den fornuftige i dette her. Han har gitt klar beskjed om at han ikke vil være noen årsak til noe ekteskapsbrudd, men hvis jeg hadde vært singel så ville han helt klart vært interessert. Sånn som det nå er, så vil han bare møte meg "tilfeldig, men avtalt" for at vi skal være venner som blir godt kjent. For øyeblikket svarer han ikke på noen av mine henvendelser. Jeg vet ikke om dette skyldes at han ikke vil være "den andre", eller om han bare er mindre interessert.

Så da står jeg igjen med skjegget i postkassa og føler meg fanget i et ekteskap som er veldig trygt, men gammelmodig og pliktmessig. Kunne jeg ikke få lov til å føle noe igjen? Uten å være den som hele tiden bestemmer alt? Jeg er så innmari lei av å organisere ektefellens liv også....

Jada, jada.. sutre sutre... Jeg vet: Jeg vil ha i pose og sekk. Og den utvalgte vil ikke ha meg før jeg er ledig, og først da vet vi hvor DET ender. Hvordan vet jeg da om jeg står igjen med Ingenting?

16. desember 2005

Svaret er vel i utganspunktet ganske enkelt skulle man tro, enten skiller du deg fra mannen din fordi du ikke elsker ham mer, eller du forblir hos ham.

Blir bare så oppgitt over mennesker som forblir i et ekteskap til de har en annen å gå til, feigt spørr du meg!

Beklager hvis jeg misforstod noe her.

16. desember 2005

Svaret er vel i utganspunktet ganske enkelt skulle man tro, enten skiller du deg fra mannen din fordi du ikke elsker ham mer, eller du forblir hos ham.

Blir bare så oppgitt over mennesker som forblir i et ekteskap til de har en annen å gå til, feigt spørr du meg!

Beklager hvis jeg misforstod noe her.

Nei, du har faktisk ganske rett...

Så lenge man ikke har noe annet å gå til, så virker det man har helt greit...

16. desember 2005

Man forlater et forhold fordi man har det dårlig. Man forlater ikke et forhold kun på grunn av at man treffer en annen.

Forlat forholdet ditt først, og deretter kan du begynne å forberede deg på et nytt liv med evt ny partner.

17. desember 2005

Gresset er dessverre sjeldent grønnere på den andre siden av gjerdet.

Så om du skal gå fra din mann må du gjøre det fordi du ikke vil være sammen med han. Da risikerer du å bli singel. Er det bedre enn å være gift med din mann?

I beste fall blir du sammen med Mr. sjarmerende. Og dersom alt klaffer passer dere også sammen. Mange ukjente faktorer her....