Gi opp og gå videre, eller vente og se?

[Gjest Går på gress]

Jeg er en jente på 36 år, separert og med 2 barn. Har truffet en mann som "er på vei ut av et forhold", men samboeren hans har enda ikke flyttet ut. Og dette har nå vært situasjonen i 3 måneder - omtrent like lenge som vi har vært "kjærester". For da jeg og denne mannen fant tonen ga han klar beskjed om at avgjørelsen om brudd i hans eksisterende forhold var tatt. Problemet er at hans samboer ikke vil gi slipp og trenerer hele prosessen. De har også et barn sammen, og derfor vil ikke han pushe - han mener helt korrekt at hensynet til barnet kommer først og at dette må skje sakte slik at hans samboer får tid til å venne seg til den nye tilværelsen.

Vi startet dette forholdet altfor tidlig. Jeg skulle latt han rydde opp hjemme før jeg involverte meg. Men følelser er ikke så lett å kontrollere, det var bare full klaff da vi ble kjent med hverandre. Og ikke bare når det gjelder følelser, men også verdisyn, interesser og mange av de tingene som skal til for å få et forhold til å fungere. Nå er alt bare kaos, fordi vi har fått veldig sterke bånd og har snakket om en felles fremtid - samtidig som han ikke orker å gjøre noe som "knekker" samboeren og dermed går utover barnet.

Nå sliter han fordi han ikke vil gi helt slipp på meg, samtidig som han ikke klarer å kaste ut samboeren. Og jeg vet ikke om jeg bare skal skru av bryteren og gå videre, eller om jeg skal fortsette å ta en dag av gangen og håpe at ting ordner seg med tiden. Jeg føler at han virkelig er verdt å vente på, men hva om han aldri klarer å avslutte forholdet til sin samboer (slik jeg trodde han hadde gjort for lenge siden...). Det vil si forholdet til HENNE har han nok avsluttet, men han er redd for barnet sitt og hva et brudd mellom dem vil bety for barnet.

Så nå er jeg i fullstendig villrede. Har det vondt fordi det jeg var sikker på ville ordne seg med tiden kanskje aldri gjør det likevel, samtidig som jeg er blitt så glad i ham og vet at vi kunne fått det veldig bra sammen. Det tenker han også, men han klarer altså ikke ta skrittet på hjemmebane. Hvis jeg tvinger ham til å velge, er jeg redd jeg ødelegger våre muligheter for fremtiden fordi han setter barnet sitt foran alt annet. Og det er en veldig god egenskap! Men jeg blir utslitt av å gå og vente også... hva i all verden gjør jeg?

[pablito]

Du kan ikke gjøre noe annet enn å la ham ordne opp i sine saker. Han er tydeligvis ikke klar enda.

Du kan være brutal og be ham kommme til deg når han har fått orden på tingene, når det nå måtte være. I mellomtiden kan du holde deg unna ham og prøve å leve ditt liv så normalt som mulig.

Å gå slik og vente er veldig uholdbart for deg, og det gir deg heller ingen garanti for at det blir dere to som du sier.

Ved at du er tilgjengelig for ham i denne perioden, kan løsrivelsesprosessen til og med ta enda lengre tid for ham.

[Gjest blue_eye]

Du kan ikke gjøre noe annet enn å la ham ordne opp i sine saker. Han er tydeligvis ikke klar enda.

Du kan være brutal og be ham kommme til deg når han har fått orden på tingene, når det nå måtte være. I mellomtiden kan du holde deg unna ham og prøve å leve ditt liv så normalt som mulig.

Å gå slik og vente er veldig uholdbart for deg, og det gir deg heller ingen garanti for at det blir dere to som du sier.

Ved at du er tilgjengelig for ham i denne perioden, kan løsrivelsesprosessen til og med ta enda lengre tid for ham.

Statistikk:

over 90% av de som sier de skal gå, blir (ihverfall noen år til).

Jeg gikk, og fikk det uendelig mye bedre med min nye, men hører altså til unntakene.

Med statistikken i bakhodet, vil jeg råde deg til å nullstille forholdet, og trekke deg helt unna til han får bestemt seg. Han vet hva du føler, å trekke og dra i ham _kan_ kanskje fremskynde bruddprosessen noe, men samtidig påføre deg ansvar for dette, noe du ikke bør ha i en eventuell videre fase. Det må bli opp til ham å ta det valget.

Barnet får han uansett være forelder til videre fremover, og h*n vil ha det bedre med en far & mor som begge etterhvert får det bedre (for det blir det - uansett), enn å skulle vokse opp i en konfliktsone.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er bra å sette barnet høyt, men dette argumentet har jeg hørt før, og vet at det også brukes som en forklaring, og kanskje en beleilig forklaring, på at mannen fortsatt er usikker på om han er ferdig med sin samboer og barnets mor, og dermed trekker frem hensynet til barnet.

Jeg tror du er på riktig spor når du ikke vil tvinge frem en løsning hos ham. Begge må være klare for at det skal bli en god kjærlighets match, som får følger for deres felles liv sammen.

Så lenge det bare er deg som er klar, må du kjenne etter om du tåler å sitte i venteboksen påham. I så fall synes jeg du skal varsle kjæresten om ditt standpunkt, og holde deg unna, til han kommer til en avklaring. Med andre ord råder jeg deg til å gi ham ansvaret nå. Ikke ta mer enn ansvar for ditt eget liv videre.

I mellomtiden må du leve ditt eget liv og fylle det med innhold. Ikke gi ham muligheten til å få både sitt hjemmeliv med samboeren og elskerinne livet med deg samtidig. Da kan det ta år før mannen får bestemt seg, om han noen gang vil det.

Det du ønsker er jo å få mannen ut av sin beslutnings-vegring. For å oppnå det må du trekke deg tilbake, og begrunne hvorfor, så han ikke misforstår.

Hvis du derimot ikke vil, ikke takler, å sitte på vent, må du forsøke å avslutte forholdet, selv om det blir vanskelig og sorgfullt. Ta et nytt grep om saken, for å komme deg ut av kaoset. Han vil neppe hjelpe deg med dette.

[Gjest jomfruinna]

Jeg har selv vært i en lik situasjon.Fikk utrolig vondt av deg da jeg leste innlegget ditt. Jeg kunne virkelig kjenne følelsene jeg selv satt med. Det er ikke sikkert utfallet hos dere to blir det samme som for min del, men han jeg venta på er fortsatt sammen med sin samboer. Det er 3 år siden han skulle ha gått. Ønsker deg lykke til... Håper du klarer å løsrive deg fra han, uansett hvor glad du har blitt i han. Du kommer bare til å bli såret allikevel