Får barna dine leke med hvem de vil?

[Gjest kanskje du]

Er lit opptatt av spørsmålet fordi vi har merket oss at det ikke nødvendigvis ikke er sånn i alle familier. Selv er vi veldig opptatt av å formidle at alle er like mye vrdt og ingen er bedre enn andre, og det kunne ikke falle oss inn å fortelle at den og den får ikke lov å bli med deg hjem, eller du besøke noen. Mener at det å ikke la ungene utforske og leke med forskjellige barn bidrar til et snevert ståsted senere i livet. Hva synes dere, og har dere tråkket opp en slik sti selv, vil jeg gjerne høre din mening om hva hvorfor og hva dere er redd for skal skje dersom ungene leker med noen som ikke passer inn i deres bilde.

[org]

Ja, de får leke med hvem de vil.

Det er dog ikke alle jeg er like begeistret for av vennene dere, men det er det ingen som vet.

[Gjest kanskje du?]

Ja, de får leke med hvem de vil.

Det er dog ikke alle jeg er like begeistret for av vennene dere, men det er det ingen som vet.

Men hva er det du ikke liker ved dem? Eller er det foreldrene?

[Rhea Silvia]

De får velge sine venner selv selvsagt.

Det fikk jeg også, det var ikke alltid mie foreldre var enig. Noen ganer hadde jeg rett,andre ganger hadde de r

ett.

Og ja. Det heder jeg blit littt overrasket av mine barns valg av venner. Men det er en positiv overraskelse.

[PieLill]

Jeg trodde aldri jeg skulle be barna mine skygge unna noen.

Men det kan hende at barn havner i et underlegent forhold til andre barn som ikke oppfører seg bra og ikke har god innflytelse på dem. Man må da hjelpe barna å sette de grensene de ikke selv klarer å sette, f.eks. ved å be dem begrense eller kutte kontakten med barn de ikke håndterer relasjonen med.

mvh

[Gjest Ramina]

Kanskje en både og.

De tar med seg hjem, og leker med dem de vil.

Inntil - for.eks. - en av disse stjal en lommebok av sønnen min med 600 kr. i .

Etter mye mas fikk vi dem tilbake fra vedkommendes foresatte, men siden vedkommende til dags dato nekter for tyveriet så har guttungen fått beskjed om å oppføre seg på skolen men at det å ta med gutten hjem eller omgåes ham i fritiden er uaktuellt.

Fant ut at vedkommende var kjent for å være klåfingra i butikker også og ønsker ikke slike venner for mine barn.

[Gjest Nestekjærlighet]

Selvsagt får barna våre leke med den de vil, det får da være grense til hvor egoistisk man skal bli. Selvsagt kan det være noen ahr bedre innflytelse enn andre men jeg hadde aldri kunne vært så hjertrå at jeg kunne hindret de i å leke med noen. Jeg er for glad i barn til det.

[Gjest Kanskje du?]

Kanskje en både og.

De tar med seg hjem, og leker med dem de vil.

Inntil - for.eks. - en av disse stjal en lommebok av sønnen min med 600 kr. i .

Etter mye mas fikk vi dem tilbake fra vedkommendes foresatte, men siden vedkommende til dags dato nekter for tyveriet så har guttungen fått beskjed om å oppføre seg på skolen men at det å ta med gutten hjem eller omgåes ham i fritiden er uaktuellt.

Fant ut at vedkommende var kjent for å være klåfingra i butikker også og ønsker ikke slike venner for mine barn.

Det er en helt annen skål, når det skjer noe negativt og det blir vonde følelser. Men det vi ha sett er mer en holdning som sier at du kan være venn med den og den, og de og de er ikke bra for deg. Vi ser også at resultatet dessverre heller ikke er bra, andre unger merker seg fort slikt, og ignorerer dem. Begrense barns adferd, innen visse normer selvsagt, tror vi neppe gagner barnet selv i det lange løp. Bare noen tanker.

[Gjest kanskje du?]

Jeg trodde aldri jeg skulle be barna mine skygge unna noen.

Men det kan hende at barn havner i et underlegent forhold til andre barn som ikke oppfører seg bra og ikke har god innflytelse på dem. Man må da hjelpe barna å sette de grensene de ikke selv klarer å sette, f.eks. ved å be dem begrense eller kutte kontakten med barn de ikke håndterer relasjonen med.

mvh

Du snakker om større barn, sant? Når barna er i barnehage og småskolen er det derimot noe som skurrer vår foreldrene viser vei på den måten.

[PieLill]

Selvsagt får barna våre leke med den de vil, det får da være grense til hvor egoistisk man skal bli. Selvsagt kan det være noen ahr bedre innflytelse enn andre men jeg hadde aldri kunne vært så hjertrå at jeg kunne hindret de i å leke med noen. Jeg er for glad i barn til det.

Jeg er så glad i barna mine at om jeg ser at de har venner som behandler dem på en elendig måte og de ikke selv klarer å sette grenser, setter jeg grenser for dem ved å si at de ikke får være sammen med disse barna. Jeg kan ikke la jungelloven råde når barna er tydelig underlegne i en destruktiv relasjon.

Jeg er også så glad i barna mine at jeg holder dem unna barn som har det for vane å lyve å stjele og fort kunne påvirke mine barn til det samme.

Å være glad i barn har ingen ting med å tillate hva og hvem som helst, heller ikke på vennefronten.

mvh

[noldine]

Jeg er så glad i barna mine at om jeg ser at de har venner som behandler dem på en elendig måte og de ikke selv klarer å sette grenser, setter jeg grenser for dem ved å si at de ikke får være sammen med disse barna. Jeg kan ikke la jungelloven råde når barna er tydelig underlegne i en destruktiv relasjon.

Jeg er også så glad i barna mine at jeg holder dem unna barn som har det for vane å lyve å stjele og fort kunne påvirke mine barn til det samme.

Å være glad i barn har ingen ting med å tillate hva og hvem som helst, heller ikke på vennefronten.

mvh

Men tror du ikke at du på den måten skaper et dårlig menneskesyn hos dine egne barn? Mener at barn fint selv finner ut hvem de har god kjemi med, og at de derav lærer seg å ta egne valg i forhold til relasjoner senere i livet. Du er vel ikke der når 20 åringen begynner å studere og passer på at de finner de rette vennene? Dessuten er dessverre unge som er så innprentet på slike ting hjemmefra veldig keitete i sosiale omganger, også som voksne.

[PieLill]

Du snakker om større barn, sant? Når barna er i barnehage og småskolen er det derimot noe som skurrer vår foreldrene viser vei på den måten.

Slike problemstillinger kan man ha helt ned på barnehagenivå.

Det handler primært om når et barn kan ha en utpreget negativ adferd og et annet barn blir fysike og eller psykisk underlegent. Legger man til nesegrus beundring av det domminerende barnet, har man en kombinasjon man bare er nødt til å bryte opp.

Jeg har heldigvis svært sjeldent vært i slike situasjoner. I min statistikk har barna blitt flinkere til å hevde seg og fått mindre underdog-tendenser med årene. Så det meste slikt har vært før de begynte på skolen.

mvh

[PieLill]

Men tror du ikke at du på den måten skaper et dårlig menneskesyn hos dine egne barn? Mener at barn fint selv finner ut hvem de har god kjemi med, og at de derav lærer seg å ta egne valg i forhold til relasjoner senere i livet. Du er vel ikke der når 20 åringen begynner å studere og passer på at de finner de rette vennene? Dessuten er dessverre unge som er så innprentet på slike ting hjemmefra veldig keitete i sosiale omganger, også som voksne.

Jeg ville vel hevdet omtrent det samme som deg, minus de nedsettende bemerkningene, helt til jeg sto i en situsjon der et av barna mine var i en relasjon h*n over hodet ikke håndterte.

Dette var i forhold til et eldre barn som manglet mye av det helt grunnleggende både hva adferd og grenser angår. Var dessuten utspekulert og sterkt manipulerende. Barnet var dessuten utagerende til et punkt der det var farlig for yngre barn.

Jeg som voksen hadde problemer med å håndtere dette barnet. Og det hjalp heller ikke å snakke med barnets foreldre. Når jeg som voksen syntes dette var vanskelig, hvordan skulle jeg forvente at et barn som var flere år yngre skulle hamle opp med situasjonen. Det var langt utenfor hva som kunne kreves og forventes av et barn på den alderen.

Det ville vært omsorgssvikt overfor mitt barn om jeg ikke grep inn i situasjonen. Det ville også vært uttrygt for yngre søsken.

Barnet mitt lærte mye av de grensene jeg den gangen satte for h*n. H*n er, som h*n alltid har vært, utpreget innkluderende og alles venn. Men h*n lar seg ikke så lett manipulere og dupére. Og h*n vet å skygge unna i all stillhet når det er nødvendig.

Iblant er det helt nødvendig å lære barn å sette grenser i sine relasjoner.

mvh

[Gjest nestekjærlighet]

Jeg er så glad i barna mine at om jeg ser at de har venner som behandler dem på en elendig måte og de ikke selv klarer å sette grenser, setter jeg grenser for dem ved å si at de ikke får være sammen med disse barna. Jeg kan ikke la jungelloven råde når barna er tydelig underlegne i en destruktiv relasjon.

Jeg er også så glad i barna mine at jeg holder dem unna barn som har det for vane å lyve å stjele og fort kunne påvirke mine barn til det samme.

Å være glad i barn har ingen ting med å tillate hva og hvem som helst, heller ikke på vennefronten.

mvh

Hva med å lære barna å sette egne grenser?

Hvordan ville du reagert om ditt barn hadde en hjerneskade som gjorde at han ikke hadde impulskontroll og alle viste ditt barn ryggen p.g.a foreldrene?

Her hos oss læres det at alle barn er like mye verd, det være seg hjerneskade ( f.eks.adhd), psykisk lidelse og hva det enn måtte være. Jeg har også forklart mine barn at noen barn ikke greier å oppføre seg så fint men at de kan ha mye fint i seg allikevel. Jeg ønsker å lære de toleranse. Selv har jeg et barn som leker mye med et barn som har adhd og barnet mitt takler det helt fint. Selv om denne ungen kan bli fort sint så er han så herlig på samme tid. Det gjelder å se noe fint i alle.

[jubalong70]

I nærheten av der besteforeldrene til barna bor, bor det en gutt som er 11 år. Han er enebarn og har definitivt IKKE blitt oppdratt til å passe inn i samfunnet. Han har blitt oppdratt til å tro han er den eneste beste i hele verden - på alle punkter. I tillegg er han svært hardhendt med mindre barn. Han tåler ikke at noen andre bestemmer - og i hvertfall ikke at de vinner. Gjør de det, blir han sint og slår - og så sladrer han til moren sin som bestandig tar sønnens parti.

Denne gutten foretrekker jeg at barna mine ikke bruker særlig mye tid sammen med. Jeg synes det er fælt å si at han ikke får komme inn (når vi er der), og at nei, barna mine får ikke være med hjem til ham. Men jeg tørr rett og slett ikke!

[org]

Men hva er det du ikke liker ved dem? Eller er det foreldrene?

Barn som IKKE hører etter når de blir tilsnakket.

Barn som bevisst ødelegger leker og ting.

Foreldrene får være som de vil for meg.

[Gjest KariKruskakli]

Ja, det får de. Men det er fordi at jeg føler at jeg kan stole på at de ikke blir overkjørt og de er i stand til å sette grenser for seg selv.

Det er noe som heter på seg selv kjenner man andre.

Jeg føler at at datteren min er like fornuftig som jeg selv var som ung, selv om det er litt andre forholdher i Oslo enn der jeg vokste opp.

Naivt å stole blindt på ungene kanskje, men hun skal ha mobilen påstlått til enhver tid, så jeg har kontroll.

Og selv om jeg stoler på henne gir jeg henne likevel formaninger hele tiden. Hun skal vite at foredrene følger godt med.

Ei venninne av min datter begynte tidlig å drikke og jeg var bekymret. Men jeg ser nå at datteren min ikke blir påvirket av dette, og har bein nok i nesa til ikke å la seg lure til noe.

Dessuten er hun veldig åpen med meg, og sier at hun har smakt et par super men enda ikke har drukket en hel ølflaske.

Det er hva min datter gjør som er viktig for meg, ikke hvem hun er sammen med. Men nå føler jeg at de fleste andre vennene hennes er kjekke ungdommer.

Nå skriver jeg bare om datteren min. Sønnen min har ikke kommet i den alderen, hvor slike ting er en bekymring enda.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg ville vel hevdet omtrent det samme som deg, minus de nedsettende bemerkningene, helt til jeg sto i en situsjon der et av barna mine var i en relasjon h*n over hodet ikke håndterte.

Dette var i forhold til et eldre barn som manglet mye av det helt grunnleggende både hva adferd og grenser angår. Var dessuten utspekulert og sterkt manipulerende. Barnet var dessuten utagerende til et punkt der det var farlig for yngre barn.

Jeg som voksen hadde problemer med å håndtere dette barnet. Og det hjalp heller ikke å snakke med barnets foreldre. Når jeg som voksen syntes dette var vanskelig, hvordan skulle jeg forvente at et barn som var flere år yngre skulle hamle opp med situasjonen. Det var langt utenfor hva som kunne kreves og forventes av et barn på den alderen.

Det ville vært omsorgssvikt overfor mitt barn om jeg ikke grep inn i situasjonen. Det ville også vært uttrygt for yngre søsken.

Barnet mitt lærte mye av de grensene jeg den gangen satte for h*n. H*n er, som h*n alltid har vært, utpreget innkluderende og alles venn. Men h*n lar seg ikke så lett manipulere og dupére. Og h*n vet å skygge unna i all stillhet når det er nødvendig.

Iblant er det helt nødvendig å lære barn å sette grenser i sine relasjoner.

mvh

Jeg kjenner et slikt barn, hvor andre barn, andre foreldre og heller ikke lærere takler denne gutten.

Denne gutten har gått inn og ut av dørene hos oss siden barnehagealder, og han går kjempegodt sammen med sønnen min. De er faktisk verden beste venner.

Jeg tror dette er en gutt som for det første ikke har hatt det bra hjemme, som har fått psykiske vansker og derfor er vanskelig, føler seg mobbet, utestengt og reagerer med et voldsomt sinne.

Han har fått en trygghet hjemme hos oss, som flere kunne ha bidratt med å gi han.

Høres ut som selvskryt, men det er mer et hjertesukk.

[Gjest kanskje du?]

Ja, det får de. Men det er fordi at jeg føler at jeg kan stole på at de ikke blir overkjørt og de er i stand til å sette grenser for seg selv.

Det er noe som heter på seg selv kjenner man andre.

Jeg føler at at datteren min er like fornuftig som jeg selv var som ung, selv om det er litt andre forholdher i Oslo enn der jeg vokste opp.

Naivt å stole blindt på ungene kanskje, men hun skal ha mobilen påstlått til enhver tid, så jeg har kontroll.

Og selv om jeg stoler på henne gir jeg henne likevel formaninger hele tiden. Hun skal vite at foredrene følger godt med.

Ei venninne av min datter begynte tidlig å drikke og jeg var bekymret. Men jeg ser nå at datteren min ikke blir påvirket av dette, og har bein nok i nesa til ikke å la seg lure til noe.

Dessuten er hun veldig åpen med meg, og sier at hun har smakt et par super men enda ikke har drukket en hel ølflaske.

Det er hva min datter gjør som er viktig for meg, ikke hvem hun er sammen med. Men nå føler jeg at de fleste andre vennene hennes er kjekke ungdommer.

Nå skriver jeg bare om datteren min. Sønnen min har ikke kommet i den alderen, hvor slike ting er en bekymring enda.

Helt i tråd med det vi mener, både det du skriver her og lenger ned i tråden. Det er viktig å lære barna at det bor noe godt i alle, om de er brune eller har såkalt lavere status, eller mor og far er det ene eller andre. Det er trist at noen hever seg over andre og lærer barna til en slik verden.

[Gjest kanskje du?]

Jeg kjenner et slikt barn, hvor andre barn, andre foreldre og heller ikke lærere takler denne gutten.

Denne gutten har gått inn og ut av dørene hos oss siden barnehagealder, og han går kjempegodt sammen med sønnen min. De er faktisk verden beste venner.

Jeg tror dette er en gutt som for det første ikke har hatt det bra hjemme, som har fått psykiske vansker og derfor er vanskelig, føler seg mobbet, utestengt og reagerer med et voldsomt sinne.

Han har fått en trygghet hjemme hos oss, som flere kunne ha bidratt med å gi han.

Høres ut som selvskryt, men det er mer et hjertesukk.

Det du skriver er utrolig viktig. Man må tore, og orke, å se litt lenger enn sin egen navle, og bidra etter beste evne at andre også får det godt. Bry seg om andres vel. Viktig i en verden hvor mange flere faller utenom.