er det noe galt med meg ?

[no1]

Vet ikke hvor vidt dette passer inn her, men mitt "problem" / sak handler om akkurat dette emnet...

Jeg har vært ilag med min jente nå i noen mnd, og vi har det kjempefint ilag. En tid etter vi ble ilag fikk jeg vite om at hun hadde spiseforstyrrelser. Vi har siden da vært 2 om dette, og har snakket mye om dette, noe som jeg synes er godt. Grunnen til at jeg nevner dette her inne, er at jeg tror eller vet at de fleste av dere som leser dette, har mer peiling enn jeg har.

Jeg føler at jeg aldri får vite nok om dette, og forstår ikke alltid hva som kan vært årsaken til at noen vil gjøre så vondt mot seg selv bare fordi bladene, mediene, tv snakker dritt ....faen, blir så irriterte...hvilke av dere gutter som leser dette vil ha en jente som ser ut som en blyant ? ingen ? kansje noen, men flertallet vil ha en jente som de er glad i, og ikke en jente som er hentet ut ifra et magasin...

Litt egoistisk av meg å si dette, men sier det rett og slett fordi jeg samtidig som jeg er fustrert, er jeg forbanna. Ser bare på hvordan dette ødelegger jenta mi, mens jeg står på sidelinja, helt hjelpesløs, kan ikke gjøre en dritt. Si meg, hva kan jeg gjøre, som "go gutten" til jenta for å hjelpe henne? Det er mitt stor spørsmål. Burde jeg forlate henne? Nei, det er aldeles ikke rett vil jeg påstå. Hvorfor forlate den jenta som jeg er meste glad i av alle ting, pga en ting, som vi kan være 2 om, og løse. Burde jenta forlate meg fordi hun synes synd på meg? Nei, og atter nei. Hvofor skal jenta forlate meg fordi hun synes synd på meg?Da ville hun i tillegg til å såre meg, bli såre selv, hvis hun er gla i meg.

Skal ikke snakke mer om meg selv, men jeg vil gjerne vite litt, få noen innspill ifra dere som sitter midt oppi dette, som vet mer enn meg, og som har fler tanker og kansje tanker som er på et helt annet spekter enn meg.

Så, svar meg, fortell hva dere mener ?

klem fra

[Gjest Jonar]

Hei. Jeg er en GUTT med en spiseforstyrrelse. Kan ikke akkurat fortelle deg hva en jente tenker, men jeg kan si litt om mine tanker omkring det.

Høres for meg ut som dere har et meget bra forhold. Dere tør å snakke om det. Bra!

Har du foreslått profesjonell hjelp?

Bare en tanke... Hvis dere er to om det, og hun innser at hun har et problem..., kan du f.eks. hjelpe henne med å kontakte en lege... Bli med henne...

Det kan være tøft å skulle be om hjelp... Selv om en vil ha hjelp, så vil en allikevel slanke seg å bli tynn. Hvordan få både i pose og sekk?

Mitt råd til deg er: innser hun at hun har et problem så hjelp henne med å få profesjonell hjelp...

Uansett så kan du og henne lese mer om spiseforstyrrelse på IKS (Interessegruppa for Kvinner med spiseforstyrrelser) sin hjemmeside: www.iks.no eller på www.abf.no

Håper dette ble litt fornuftig...

Lykke til!

[no1]

Hei. Jeg er en GUTT med en spiseforstyrrelse. Kan ikke akkurat fortelle deg hva en jente tenker, men jeg kan si litt om mine tanker omkring det.

Høres for meg ut som dere har et meget bra forhold. Dere tør å snakke om det. Bra!

Har du foreslått profesjonell hjelp?

Bare en tanke... Hvis dere er to om det, og hun innser at hun har et problem..., kan du f.eks. hjelpe henne med å kontakte en lege... Bli med henne...

Det kan være tøft å skulle be om hjelp... Selv om en vil ha hjelp, så vil en allikevel slanke seg å bli tynn. Hvordan få både i pose og sekk?

Mitt råd til deg er: innser hun at hun har et problem så hjelp henne med å få profesjonell hjelp...

Uansett så kan du og henne lese mer om spiseforstyrrelse på IKS (Interessegruppa for Kvinner med spiseforstyrrelser) sin hjemmeside: www.iks.no eller på www.abf.no

Håper dette ble litt fornuftig...

Lykke til!

Hei jonar!

Tusen takk for svaret ditt, og setter pris på at det er en gutt sm svarer. Saken er den at jenta mi, både har gått til lege, og går nå til psykolog, men hun vil forsatt være syk, hun vil bli sykere...

Hva kan jeg som sitter på sidelinja, som en uforstående, men som samtidig ser hva som skjer, hva skal jeg gjøre ? Kan du komme med tips dær ? Jenta mi, snakker med med, vi snakker om alt, jeg vet mye, men det er så utrolig lite jeg kan gjøre, annet enn å støtte henne, og være dær for henne.....

*fortvilet*

[no1]

Hei. Jeg er en GUTT med en spiseforstyrrelse. Kan ikke akkurat fortelle deg hva en jente tenker, men jeg kan si litt om mine tanker omkring det.

Høres for meg ut som dere har et meget bra forhold. Dere tør å snakke om det. Bra!

Har du foreslått profesjonell hjelp?

Bare en tanke... Hvis dere er to om det, og hun innser at hun har et problem..., kan du f.eks. hjelpe henne med å kontakte en lege... Bli med henne...

Det kan være tøft å skulle be om hjelp... Selv om en vil ha hjelp, så vil en allikevel slanke seg å bli tynn. Hvordan få både i pose og sekk?

Mitt råd til deg er: innser hun at hun har et problem så hjelp henne med å få profesjonell hjelp...

Uansett så kan du og henne lese mer om spiseforstyrrelse på IKS (Interessegruppa for Kvinner med spiseforstyrrelser) sin hjemmeside: www.iks.no eller på www.abf.no

Håper dette ble litt fornuftig...

Lykke til!

Hei jonar!

Tusen takk for svaret ditt, og setter pris på at det er en gutt sm svarer. Saken er den at jenta mi, både har gått til lege, og går nå til psykolog, men hun vil forsatt være syk, hun vil bli sykere...

Hva kan jeg som sitter på sidelinja, som en uforstående, men som samtidig ser hva som skjer, hva skal jeg gjøre ? Kan du komme med tips dær ? Jenta mi, snakker med med, vi snakker om alt, jeg vet mye, men det er så utrolig lite jeg kan gjøre, annet enn å støtte henne, og være dær for henne.....

*fortvilet*

[Gjest Jonar]

Hei jonar!

Tusen takk for svaret ditt, og setter pris på at det er en gutt sm svarer. Saken er den at jenta mi, både har gått til lege, og går nå til psykolog, men hun vil forsatt være syk, hun vil bli sykere...

Hva kan jeg som sitter på sidelinja, som en uforstående, men som samtidig ser hva som skjer, hva skal jeg gjøre ? Kan du komme med tips dær ? Jenta mi, snakker med med, vi snakker om alt, jeg vet mye, men det er så utrolig lite jeg kan gjøre, annet enn å støtte henne, og være dær for henne.....

*fortvilet*

Hei no1!

Jeg skjønner dine frustrasjoner.

Faktum er at jeg har litt erfaring fra begge sider.

I tilleg til å ha sf selv har jeg tidligere bodd sammen med ei jente med sf.

Først en glad melding... Hun ble mye bedre før det ble slutt(av helt andre årsaker).

Anyway...

Min personlige erfaring er at dere må jobbe sammen... Dette er sansynligvis ikke noe som går over av seg selv.

Gjør konkrete avtaler. Men for all del, ikke vis din skuffelse hvis hun ikke greier det! Det vil bare gjøre vondt værre.

Hvis hun ikke greier å holde avtalen så trøst henne. Ingen klarer å slutte første gangen.

Det andre jeg gjerne vil si til deg

er at hun neppe vil være syk... Ingen vil det! Problemet sånn skjennerelt er lav seltillit/lavt selvbilde. Din oppgave vil derfor være, å være en motvekt. En gang til, for all del ikke mas.

Vrangforestillinger som at en aldri blir tynn nok er vanlig, selv om man er laaangt under idealvekt. Man kan se seg selv i speilet og se feit ut. Det er IKKE enkelt!

Og for all del ikke la henne slutte hos psykologen sin, men oppfordr henne til å snakke om følelesene som ligger bak sf'en. Det er nesten alltid noe som ligger bak...

Det var et par tips... Spør hvis det er noe konkret du vil ha svar på...! OK!?!

[Zitha]

Hei jonar!

Tusen takk for svaret ditt, og setter pris på at det er en gutt sm svarer. Saken er den at jenta mi, både har gått til lege, og går nå til psykolog, men hun vil forsatt være syk, hun vil bli sykere...

Hva kan jeg som sitter på sidelinja, som en uforstående, men som samtidig ser hva som skjer, hva skal jeg gjøre ? Kan du komme med tips dær ? Jenta mi, snakker med med, vi snakker om alt, jeg vet mye, men det er så utrolig lite jeg kan gjøre, annet enn å støtte henne, og være dær for henne.....

*fortvilet*

Hei.

Det er bra jenta di får behandling hos psykolog. Kanskje du kan foreslå at dere drar til psykologen sammen? Da kan sikkert du få svar på mye av det du lurer på, samtidig som dere kan avklare hva din rolle skal være. Skal du f.eks. kontrollere at hun spiser, om hun kaster opp etter å ha spist, skal du vite hvor mye hun veier, skal du presse/overtale henne til å spise når hun ikke vil? Klare regler kan være en stor fordel.

Mitt viktigste råd til deg må bli at du er forsiktig så du ikke havner i en behandlerrolle i forhold til jenta di. Det har hun psykologen til. Du har verken kunnskaper eller avstand nok til å påta deg en sånn rolle.

Og da blir du sittende på sidelinjen og føle deg helt maktesløs. Jeg skjønner at det er vanskelig å akseptere. Men har du tenkt på alt du kan gjøre fra sidelinjen? Du kan være venn og kjæreste. Du kan lytte når hun trenger det. Du kan trøste og oppmuntre. Men det viktigste du kan gjøre, er kanskje å være den delen av livet hennes som ikke er (alt for) preget av SF. På veien mot å bli frisk trenger hun å fylle livet med noe annet enn sykdom og mat. Det er der du kan gjøre den største innsatsen.

Jenta di er heldig som har deg, det håper jeg hun vet og setter pris på. Lykke til!

[Gjest No1]

Hei.

Det er bra jenta di får behandling hos psykolog. Kanskje du kan foreslå at dere drar til psykologen sammen? Da kan sikkert du få svar på mye av det du lurer på, samtidig som dere kan avklare hva din rolle skal være. Skal du f.eks. kontrollere at hun spiser, om hun kaster opp etter å ha spist, skal du vite hvor mye hun veier, skal du presse/overtale henne til å spise når hun ikke vil? Klare regler kan være en stor fordel.

Mitt viktigste råd til deg må bli at du er forsiktig så du ikke havner i en behandlerrolle i forhold til jenta di. Det har hun psykologen til. Du har verken kunnskaper eller avstand nok til å påta deg en sånn rolle.

Og da blir du sittende på sidelinjen og føle deg helt maktesløs. Jeg skjønner at det er vanskelig å akseptere. Men har du tenkt på alt du kan gjøre fra sidelinjen? Du kan være venn og kjæreste. Du kan lytte når hun trenger det. Du kan trøste og oppmuntre. Men det viktigste du kan gjøre, er kanskje å være den delen av livet hennes som ikke er (alt for) preget av SF. På veien mot å bli frisk trenger hun å fylle livet med noe annet enn sykdom og mat. Det er der du kan gjøre den største innsatsen.

Jenta di er heldig som har deg, det håper jeg hun vet og setter pris på. Lykke til!

Takk for et fint innlegg Zitha!

Setter pris på alle dere som svarer meg...det er så godt å vite, at vi alle er i samme båt på en måte, uansett om jeg på en måte kansje ikke er det.

Som du nevnte, og som Jonar også nevnet, var samarbeid...og det er noe som funker veldig bra mellom meg og jenta mi! Vi snakker om det meste, og det hun ikke vil si til meg, vet jeg heller ikke noe om. Men føler det at du sier vafall det meste til meg.

Angående det jonar sa om at hun kaster opp og slikt, er ting blitt anderledes nå. Slik som det er nå, så trener hun, spiser nesten ingenting...er ikke det værre på en måte? Hvodan kan hun "fungere" uten mat.../kalorier....kroppen må ha mat...

Jeg har prøvd å spurt henne om jeg skal være med til psykologen, men hun vil ikke. Akkuat den saken synes jeg skal være hennes egen sak, og skal ikke "trenge" meg på...

Som du nevner, det med "behandlerrolle", jeg føler meg ikke som en, men når jeg og jenta mi snakker om ting, har hun en tedens til å bli sint, når jeg sier ting som jeg kansje ikke har peiling på, og jeg skulle ønske jeg visste mer om dette, og kunne hjelpe i større grad enn å bare være her for henne....

Får benytte sjansen til å atter en gang takk dere...setter pris på dette....

*klem* ....

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære no1! Du har allerede fått mange gode råd og mange svar fra andre brukere av forumet - som jeg også støtter opp om. Spiseforstyrrelser tar tid,- ofte svært lang tid. Dette selv om en får profesjonell hjelp. Vi vet at ingen egentlig vil ha en spiseforstyrrelse. For mange kan det oppleves som om deres barn, kjæreste, søster,bror, kone, mann osv ønsker å ha lidelsen- da mange ofte opplever mye motstand når de bare vil hjelpe. Din kjæreste vil ved hjelp av sin psykolog få hjelp til forandring, på sikt bli kvitt sin spiseforstyrrelse og hun trenger all støtte og hjelp hun kan få på veien videre. For meg ser det ut som om du klarer "å være der " for din kjæreste, du bryr deg, støtter henne, men ikke glem å ta vare på deg selv og at du er til å stole på- da kan du være den beste hjelper, lykke til på veien videre!

[Zitha]

Takk for et fint innlegg Zitha!

Setter pris på alle dere som svarer meg...det er så godt å vite, at vi alle er i samme båt på en måte, uansett om jeg på en måte kansje ikke er det.

Som du nevnte, og som Jonar også nevnet, var samarbeid...og det er noe som funker veldig bra mellom meg og jenta mi! Vi snakker om det meste, og det hun ikke vil si til meg, vet jeg heller ikke noe om. Men føler det at du sier vafall det meste til meg.

Angående det jonar sa om at hun kaster opp og slikt, er ting blitt anderledes nå. Slik som det er nå, så trener hun, spiser nesten ingenting...er ikke det værre på en måte? Hvodan kan hun "fungere" uten mat.../kalorier....kroppen må ha mat...

Jeg har prøvd å spurt henne om jeg skal være med til psykologen, men hun vil ikke. Akkuat den saken synes jeg skal være hennes egen sak, og skal ikke "trenge" meg på...

Som du nevner, det med "behandlerrolle", jeg føler meg ikke som en, men når jeg og jenta mi snakker om ting, har hun en tedens til å bli sint, når jeg sier ting som jeg kansje ikke har peiling på, og jeg skulle ønske jeg visste mer om dette, og kunne hjelpe i større grad enn å bare være her for henne....

Får benytte sjansen til å atter en gang takk dere...setter pris på dette....

*klem* ....

Det å falle inn i en "behandlerrolle" er en felle mange pårørende går i. Ønsket om å støtte og være til hjelp er veldig sterkt, og det setter et stort fokus på sykdommen. Men det en som er syk kanskje har mest bruk for fra sine nærmeste er å bli behandlet "normalt".

Det er viktig å interessere seg for annet enn sykdommen, den må ikke bli det viktigste livsinnholdet. Det er også viktig å ikke pakke den syke inn i bomull. Gi uttrykk for uenighet, og si klart i fra når du synes hun går over streken. Det er dere begge tjent med. Selvfølgelig går det an å overdrive i denne retningen også. En som er syk, trenger ofte at det tas hensyn. Hvis hun tar opp ting som plager henne, skal du selvfølgelig lytte. Og du bør også spørre selv. Men all samtale bør ikke dreie seg om sykdom. Og vær forsiktig med hvordan du uttrykker kritikk, venninnen din er sikkert ganske sårbar på det punktet. Vær så saklig som du klarer, unngå personangrep.

At du er ærlig, og sier hva du mener, vil dere begge tjene på. Hun vil da etter hvert begynne å stole på deg når du sier noe positivt. Hvis du bestandig sier det du tror hun vil høre, vil hennes tillit til deg etter hvert svekkes.

Det er en vanskelig balansegang, kanskje det virker håpløst, men hvis dere snakker åpent om det som skjer (når dere begge er i form til det), kan dere prøve og feile så mye dere vil. Lykke til begge to. Jeg håper venninnen din forstår hvor heldig hun er som har deg.