Fortvilet utro syndebukk

[Anne281365380638]

Hei.

Jeg er en kvinne på 28 år. For 8 måneder siden traff jeg drømmemannen. Han er 34, har et barn på 3 som bor mest hos ham. Selv om livet er komplisert iblant på grunn av hans eks og deres barn, har jeg vært innstilt på å være hos ham, jeg har aldri noensinne vært så forelsket, og heller aldri trodd så mye på et forhold.

Likevel var jeg utro for en drøy måned siden, og jeg har vært fortvilet over det fra første stund. Har hatt problemer med utroskap tidligere, har et enormt bekreftelsesbehov blant annet, og har slitt mye med spiseforstyrrelser - men denne gangen ville jeg virkelig satse på kjærligheten. Så da dette skjedde, som jeg hele tiden kun har sett på som en kjempestor tabbe, ble jeg kjempefortvilet og lovte meg selv å aldri fortelle det til en sjel. Etter dette ble jeg helt sikker på at kjæresten min VIRKELIG er det jeg vil ha, trass i ekser og barn osv. Men ting kommer jo for en dag - og jeg klarer ikke lyve for ham. Jeg VIL jo ikke lyve for ham, ingen har noensinne kommet så nær meg som ham - derfor ønsker jeg jo alltid å være ærlig. Men selvsagt er det krise nå. Både han og jeg er innstilt på å fortsette forholdet. Men hva er lurt å gjøre nå? Han vil ha alle detaljer om hva som skjedde den fatale natten - det er grusomt for meg å fortelle fordi jeg blir kvalm og bare vil fortrenge det vonde. Men jeg forteller. Er det lurt? Han klarer selvsagt ikke å stole på meg, men han klarer heller ikke være sammen med meg seksuelt fordi han kun tenker på at jeg har vært utro. (Jeg hadde ikke samleie, bare munnsex forøvrig, men det er jo utroskap likevel) Er det vanlig at sexlivet dabber av? Hvor lang tid tar det å komme på sporet av hverandre igjen? Hvordan får jeg ham til å stole på meg igjen? Rett og slett - hvordan skal vi takle dette p åen mest mulig konstruktiv måte for å redde forholdet - noe vi begge er innstilt på? Vil gjerne ha svar både fra andre og fra fagperson.

[Gjest BeenThereDoneThattoo]

Han vil nok aldri kunne stole på deg igjen! Sånn er det bare!

[Anne281365380638]

Han vil nok aldri kunne stole på deg igjen! Sånn er det bare!

Det er jo vondt å høre - og jeg fortjener nok dette nå. Samtidig hører jeg om mange som klarer¨å overleve utroskap, og jeg skal kjempe så hardt som jeg aldri har gjort før. Og aldri er lenge, dersom vi planlegger 50 år til sammen.Er det ingen der ute som har NOEN positive ting å gi meg? Uffåuff..

[fuji1365380447]

Jeg ville i alle fall ikke stole på ei som var utro mot meg i den første måneden.

Det er sant at noen par klarer å jobbe seg gjennom utroskap. Men da har man ofte en lang historie sammen, med barn osv.

Et svik så tidlig i et forhold hadde vært en dealbreaker for meg i alle fall.

[Prozak]

Det er jo vondt å høre - og jeg fortjener nok dette nå. Samtidig hører jeg om mange som klarer¨å overleve utroskap, og jeg skal kjempe så hardt som jeg aldri har gjort før. Og aldri er lenge, dersom vi planlegger 50 år til sammen.Er det ingen der ute som har NOEN positive ting å gi meg? Uffåuff..

"Samtidig hører jeg om mange som klarer¨å overleve utroskap, og jeg skal kjempe så hardt som jeg aldri har gjort før"

Det er noe annet å "overleve" utroskap etter 10 års ekteskap, enn når du er så vinglete at du ikke klarer å holde deg til én helt i begynnelsen engang.

Ellers - et tips: Bruk avsnitt når du skriver, så kanskje flere gidder å lese gjennom hele innlegget.

"........................................."

[Gjest Zuleika]

Hvor naiv går det an å være. Beklager, men innlegget ditt er så naivt eller overfladisk at jeg har problemer med å ta deg alvorlig. Hvor gammel er du egentlig? Eller kanskje jeg skulle spurt hvor moden er du egentlig? Hvis du er så forelsket og alvorlig som du prøver å gi inntrykk av så er du ikke utro. Ja det er så enkelt. Believe it or not. Du er en umoden sjel som ikke vet hva du vil, og ikke kan ta og gi på en naturlig måte. Jobb med det først og søk hjelp i kjærlighetssaker etterpå.

[Gjest togli]

For meg høres det ut som du kanskje kan trenge profesjonell hjelp for å komme ut av et mønster der utroskap inngår.

Jeg ser du får masse pepper fra de andre her og det skjønner jeg. Likevel vet jeg at det i endel tilfeller kan ligge psykologiske årsaker bak gjentatt utroskap.

Kanskje du burde kontakte en gestaltpsykolog eller en vanlig psykolog?

Går du til dette skrittet skjønner kanskje kjæresten din at du virkelig angrer dette og ikke vi gjenta det.

Lykke til:-)

[Gjest KariKruskakli]

Det er jo vondt å høre - og jeg fortjener nok dette nå. Samtidig hører jeg om mange som klarer¨å overleve utroskap, og jeg skal kjempe så hardt som jeg aldri har gjort før. Og aldri er lenge, dersom vi planlegger 50 år til sammen.Er det ingen der ute som har NOEN positive ting å gi meg? Uffåuff..

Nei, jeg har ingen trøst å gi deg.

Du har vært dum da var utro og angret veldig, fordi du ser for deg en fremtid med han.

Da skjønner jeg ikke hvorfor du skulle være enda dummere og fortelle det til han.

Hva var meningen med det?

Du måtte jo skjønne at du ville gjøre han veldig vondt?

Skjønner du ikke det?

Var det for å lette egen samvittighet?

Har du bedre samvittighet av at han har det vondt?

Hvis du angrer så mye som du sier og vet det aldri vil skje igjen, så skulle dette vært noe du burde ha holdt for deg selv. Det holder at du plages. Nå lider han også, og det fortjente han vel ikke? Men han har nå i det minste et valg nå da, og sånn sett var det kanskje ikke så dumt alikevel.

For når du elsker en mann så høyt som du sier du gjør, så er det ikke vanskelig å la vær å være utro.

Da tenker jeg at dette er noe du kommer til å gjøre igjen en eller annen gang.

[Anne281365380638]

Nei, jeg har ingen trøst å gi deg.

Du har vært dum da var utro og angret veldig, fordi du ser for deg en fremtid med han.

Da skjønner jeg ikke hvorfor du skulle være enda dummere og fortelle det til han.

Hva var meningen med det?

Du måtte jo skjønne at du ville gjøre han veldig vondt?

Skjønner du ikke det?

Var det for å lette egen samvittighet?

Har du bedre samvittighet av at han har det vondt?

Hvis du angrer så mye som du sier og vet det aldri vil skje igjen, så skulle dette vært noe du burde ha holdt for deg selv. Det holder at du plages. Nå lider han også, og det fortjente han vel ikke? Men han har nå i det minste et valg nå da, og sånn sett var det kanskje ikke så dumt alikevel.

For når du elsker en mann så høyt som du sier du gjør, så er det ikke vanskelig å la vær å være utro.

Da tenker jeg at dette er noe du kommer til å gjøre igjen en eller annen gang.

Heisann alle refsere. Ja, jeg ser jo dette selv. "Hvor tett går det an å bli" Proff psyk. hjelp er involvert og har vært det en stund. Og selvfølgelig fortalte jeg ikke om utroskapen til ham.

Han sjekket telefonen min og diverse andre ting og etterforsket seg frem til dette. Selv ble jeg sikker på at det var ham jeg ville ha etter dette, og ville bare viske det ut.

Jeg hadde ikke fortalt det til en sjel nettopp fordi jeg bare ville fortrenge det selv.

Uansett hvordan dette går tror jeg dette vil gi meg et spark bak for å jobbe med usikkerheten som antakelig er den egentlige årsaken til utroskap. Er det ikke det alle utro trenger - bekreftelse? Usunt.

[Gjest Det ordner seg;)]

Hei - vil bare ønske deg lykke til. Synes det er trist at du så og si bare får useriøse svar. Fatter ikke at folk gidder å bruke energi på åskrive kun for å gjøre vondt verre. Desverre er nok utroskap ganske utbredt i dagens samfunn - og desverre blir det nok ikke bedre. Jeg tror at mange av oss har behov for bekreftelser - og jeg synes ikke ditt tilfelle er noe verre eller bedre enn noen andre. Er selv i et forhold hvor det har vært utroskap og vi klarte å jobbe oss gjennom det - det tok laaang tid - men nå er alt glemt for lenge siden. Vi hadde vært sammen noen år - men vært vekke fra hverandre i over 2 år pga studier. Har ingen oppskrift - men er det meningen at det skal være dere og dere begge er innstilt på å jobbe for å få det til å fungere - så tror jeg absolutt at det kommer til å gå bra. Men tror du må gi han rom til å komme over dette. Vær ydmyk - uten å gå på akkord med deg selv:)

[Gjest exelskerinnen]

Det er jo vondt å høre - og jeg fortjener nok dette nå. Samtidig hører jeg om mange som klarer¨å overleve utroskap, og jeg skal kjempe så hardt som jeg aldri har gjort før. Og aldri er lenge, dersom vi planlegger 50 år til sammen.Er det ingen der ute som har NOEN positive ting å gi meg? Uffåuff..

De svarene du får her Anne28 er veldig typiske. Jeg har sett det gang på gang.

Utroskapstråder er "brennhett" her inne. Det er der de fleste som har blitt brent før, får utløp for sin aggresjon.

Bare ikke ta de innover deg. De lever sitt liv, og du lever ditt. Stol på din egen magefølelse. Gjør opp status, å gå videre.

Gjort er gjort, og heldigvis er det ikke verre enn at du kan lære av det også.

Syns "Det ordner seg;)" ga deg et fornuftig og fint svar.

[Anne281365380638]

De svarene du får her Anne28 er veldig typiske. Jeg har sett det gang på gang.

Utroskapstråder er "brennhett" her inne. Det er der de fleste som har blitt brent før, får utløp for sin aggresjon.

Bare ikke ta de innover deg. De lever sitt liv, og du lever ditt. Stol på din egen magefølelse. Gjør opp status, å gå videre.

Gjort er gjort, og heldigvis er det ikke verre enn at du kan lære av det også.

Syns "Det ordner seg;)" ga deg et fornuftig og fint svar.

Heisann dere to seriøse svar!

Ja, vet dere hva, kjæresten min og jeg har snakket og snakket og det er en god ting. han er fortvilet og såret, men det er jeg også. Nå har det gått en liten stund, og vi skjønner begge to at vi "hører sammen". Vi bygger opp forelskelsen på nytt, vi må finne ut hvilke ting vi faktisk har å bygge på og ta det derfra. han har skjønt at jeg er fryktelig lei meg.

Vi er enige om at utroskap ikke er lov overhodet mellom oss, og at det er trist at jeg tråkket feil.

Takk for konstruktivt svar. Jeg takler fint å få de der gruffe-meldingene, jeg lurer på hvorfor folk gidder å skrive hvis de ikke har noe å bidra med?