holdningene dine til innvandrere

[Gjest lille my86]

hva slags holdninger har du som adoptivforelder til innvandrere?

Hilsen lille my som lurer hva du tenker og mener

[Gjest adoptivmor]

Holdninger til egne barn.

Jeg elsker dem.

Holdninger til innvandrere:

Noen er mine beste venner, noen er kollegaer, noen er i familien, noen er naboer.

HELT TOPP

[Gjest Hvorfor skulle man ikke det?]

Hvilke holdinger? Jeg er svært positiv.

[Gjest kinamamsen]

Jeg tror ikke jeg er noe "bedre" enn andre selv om jeg har adoptert mine barn fra et annet land. Barna mine er det kjæreste jeg har og jeg forguder dem, men det gjør meg ikke til et bedre menneske overfor våre innvandrere. Når det gjelder innvandrere har vi få av dem i vårt nærmiljø og ingen av dem i vår vennekrets. Jeg oppfører meg alltid høflig, hyggelig og er imøtekommende når jeg møter fremmede mennesker (uansett nasjonalitet). Mine holdninger til de går mer på om de er høflige og oppfører seg pent enn at jeg er skeptisk til hvor de kommer fra. Jeg har ingen sterke rasistiske følelser. Når jeg møter innvandrergjenger med ungdommer som ikke ser ut til å ha gode hensikter - så blir jeg redd (det vil jeg blitt om jeg møtte etnisk norske ungdommer som virket truende på meg også). Når jeg snakker med Hassan på butikken så smiler og ler vi og har oss en hyggelig prat - det gjør jeg også med Kjell hvis det er han som er jobben. Jeg er vel hverken verre eller bedre enn andre; tror jeg. Noen liker jeg - andre liker jeg ikke. Noen innvandrere synes jeg gjør altfor lite for å tilpasse seg det norske samfunnet og de krever for mye. Man må bidra også når man skal være en del av et fellesskap. Fremmedfrykten vår bunner mye i mangel på kunnskap. Jeg skulle ønske det ble tilrettelagt for innvandrere slik at begge kjønn ble pålagt norsk-opplæring for å få norsk statsborgerskap. Det ville lette kommunikasjonen mye og gjøre at det er lettere for oss å bli kjent. Dette gjelder spesielt de eldre som ikke kommuniserer så lett på engelsk og for barn som ikke har lært noe fremmedspråk enda. Språket er en viktig nøkkel til integrering i samfunnet.

[Mamta]

Jeg har alltid hatt et positivt forhold til/ syn på innvandrere. Det at jeg har vært fire ganger i India har gitt meg en dypere kjennskap til asiatisk kultur og forståelse for innvandreres situasjon. At jeg fikk bli mamma til tre vakre barn fra dette fantastiske landet er en stor bonus...

[Mrs. Wallace]

Jeg prøver å se alle mennesker som individer, uansett.

[Gjest jeanette75]

hva har det med saken å gjøre. Om man er negativ til innvandring betyr vel ikke det at man er negativ til adopsjon. Det er noe helt annet. Disse barna drar ikke med seg den ukulturen endel muslimer har tatt med seg hit til norge.

teit spørsmål.

[Mrs. Wallace]

hva har det med saken å gjøre. Om man er negativ til innvandring betyr vel ikke det at man er negativ til adopsjon. Det er noe helt annet. Disse barna drar ikke med seg den ukulturen endel muslimer har tatt med seg hit til norge.

teit spørsmål.

Det er det vel ikke.

Adoptivbarn møter i mange sammenhenger de samme holdninger og fordommer som man møter innvandrere med - simpelthen fordi de blir tatt for å være innvandrere og puttet i samme båsen av folk som er negative til hele folkegrupper/religioner.

[Gjest jeanette75]

Det er det vel ikke.

Adoptivbarn møter i mange sammenhenger de samme holdninger og fordommer som man møter innvandrere med - simpelthen fordi de blir tatt for å være innvandrere og puttet i samme båsen av folk som er negative til hele folkegrupper/religioner.

jeg har vokst opp med ei jente fra korea som var min beste venninne. Og jeg har et åpent sinn mot alle jeg møter. Men dessverre har jeg oppdaget at kulturforskjellene i endel tilfeller blir litt for store til noe nære vennskap. Muslimer ser på skrekk med samfunnet vårt med alle skilsmissende og vår seksualmoral og hvordan vi tar vare på de eldre og mener at det burde være forbudt å si noe stygt om muhamed . Og er det ikke rasistisk å nekte kvinner å gifte seg med en ikke muslimsk mann. ?

Likevel synes jeg norge skal stramme inn på innvandringspolitikken og bli flinkere til integrering.

Enig i at det er leit at adoptivbarn og andre lovlydige greie folk med innvandrerbakgrunn blir stigmatisert på bakgrunn av det andre har gjort. Men sånn er det nå.

[skorpionfisken]

Etter å ha opplevd mange utlendinger, ikke bare innvandrere, mange av de jeg har opplevd har jeg opplevd i deres eget land, eller som besøkende her, uten at de er innvandrere, så er jeg i utgangspunktet skeptisk ja.

Utgangspunktet mitt er som når jeg møter andre (norske) fremmede: Forsiktig tilnærming, føle på hvordan de er, snakke med dem om ufarlige tema først, se hvordan de oppfører seg og hvilke holdninger de har. Så kan jeg bli forsiktig kjent med dem. Noen av dem blir mine gode venner, andre er så grunnleggende forskjellig fra meg at jeg helst holder dem på en armlengdes avstand, og er forsiktig med hva jeg sier i deres nærhet.

Min erfaring er at utlendinger er mer selektive (generelt) og mer rasistiske på mange områder enn vi er.

Denne "positive" holdningen om at man skal være positivt innstilt til alle innvandrere fordi man tilfeldigvis har et barn som er født i utlandet synes jeg er tull. Jeg sier som Ole Paus sa en gang. En drittsekk er en drittsekk uansett hudfarge.

[trompet]

Holdninger til egne barn.

Jeg elsker dem.

Holdninger til innvandrere:

Noen er mine beste venner, noen er kollegaer, noen er i familien, noen er naboer.

HELT TOPP

Å like innvandrere eller ikke er et spørsmål om kulturkollisjoner. Min venninde som er innvandrer fikk beskjed fra sin mor da hun reiste...Nå skal ikke du prøve å forandre fire mill. normenn,, men la deg bli forandret av dem.Følg deres lover å tradisjoner å du får et godt liv i Norge,

Denne venninden min har blitt et eksempelpå hvordan en intregrering kan fungre,Hun har i dag en lederstilling i en norsk bedrift,som har benyttet hennes kunskaper i jobbsammenheng, Hun er en veldig godt likt person Så det er ikke bare hvem de er de som kommer til vårt land som betyr noe men hvordan de lærer seg norske lover og tradisjoner å lever etter og med dem.

[Gjest farslykke]

Etter å ha opplevd mange utlendinger, ikke bare innvandrere, mange av de jeg har opplevd har jeg opplevd i deres eget land, eller som besøkende her, uten at de er innvandrere, så er jeg i utgangspunktet skeptisk ja.

Utgangspunktet mitt er som når jeg møter andre (norske) fremmede: Forsiktig tilnærming, føle på hvordan de er, snakke med dem om ufarlige tema først, se hvordan de oppfører seg og hvilke holdninger de har. Så kan jeg bli forsiktig kjent med dem. Noen av dem blir mine gode venner, andre er så grunnleggende forskjellig fra meg at jeg helst holder dem på en armlengdes avstand, og er forsiktig med hva jeg sier i deres nærhet.

Min erfaring er at utlendinger er mer selektive (generelt) og mer rasistiske på mange områder enn vi er.

Denne "positive" holdningen om at man skal være positivt innstilt til alle innvandrere fordi man tilfeldigvis har et barn som er født i utlandet synes jeg er tull. Jeg sier som Ole Paus sa en gang. En drittsekk er en drittsekk uansett hudfarge.

Ole Paus-sitatet er jeg grunnleggende enig i, men eller snur du ting på hodet.

Den grunnleggende holdnignen i en humanistisk tradisjon må jo være å møte alle med et åpent sinn og ikke nedvurdere dem eller støte dem fra seg på basis av fordommer knyttet til kultur, hudfarge, opprinnelsesland etc.

Altså møte alle med en grunnleggende positiv holdning og la erfaringene fra møtet med hvert enkelt individ være det som avgjør hva du mener i hvert enkelt tilfelle.

[fresh air]

Jeg har alltid hatt en grunnleggende positiv holdning til mennesker fra andre land og kulturer, og jeg synes det er positivt at Norge blir mer multikulturelt.Det sier seg selv at jeg ikke er like begeistret for alle utlendinger, og at jeg ikke er enig med dem (heller) i alt. Men alt i alt synes jeg det er spennende å treffe mennesker med en annen kultur.

Selvfølgelig vet vi adoptivforeldre at det er stor forskjell på å være adoptert og å være kommet til Norge som flyktning i en alder av 20 år. (Det er ikke bedre eller dårligere - men det er annerledes!!!) Og jeg er overbevist om at de som kjenner våre barn, også tenker annerledes om dem enn om flyktninger og asylsøkere. Men jeg må bare innse at barna mine lett kan forveksles med en flyktning fra Vietnam eller Burma. Og det er en av grunnene til at jeg er veldig opptatt av de holdningene mange nordmenn har til "våre nye landsmenn".

En annen interessant ting er hvilke holdninger innvandrerne har til meg!!!! Ingen tvil om at de legger merke til meg der jeg kommer med ungene dine. De kikker temmelig åpenlyst, og en ung mann spurte på elendig norsk: "Pappa - Asia??"

Noen flyktninger jeg er blitt kjent med, synes helt klart at mine barn er veldig heldige... Etter hvert har de skjønt at vi ikke har adoptert for å være snille, men fordi vi ønsket oss barn. Det er ganske tydelig at de er opptatt av våre barn - mer opptatt av dem enn de andre norske ungene rundt oss. Jeg synes det er flott at ungene mine vokser opp med hyggelige mennesker med liknende utseende som dem selv, med mennesker som også er "født i et annet land".

Uansett hva vi voksne mener om flyktninger og asylsøklere - og om vi ønsker å ha kontakt med dem eller ikke- tror jeg det er viktig å formidle positive holdninger. Særlig til ungene våre - som faktisk likner på dem vi omtaler!!

.

[skorpionfisken]

Ole Paus-sitatet er jeg grunnleggende enig i, men eller snur du ting på hodet.

Den grunnleggende holdnignen i en humanistisk tradisjon må jo være å møte alle med et åpent sinn og ikke nedvurdere dem eller støte dem fra seg på basis av fordommer knyttet til kultur, hudfarge, opprinnelsesland etc.

Altså møte alle med en grunnleggende positiv holdning og la erfaringene fra møtet med hvert enkelt individ være det som avgjør hva du mener i hvert enkelt tilfelle.

Jo mulig jeg snur det på hodet. Men jeg har ikke andre holdninger overfor utlendinger enn nordmenn der. Jeg er kanskje grunnleggende skeptisk til de har "bevist" at de er brukbare som vennematerial?

Men det er mulig at min skepsis er større overfor "søringer" og utlendinger enn de er overfor andre nordlendinger?

Jeg har i allefall mange gode venner sørfra, og mange gode utenlandske venner.

Min skepsis til andre er kanskje mer skepsis til kultur og religion? For eksempel er alle varselklokker ute om noen sier at de er lestadianere (en nordnorsk variant av fanatisk kristendom), Jehovas vitner eller muslimer, mens det ikke er så nøye om de sier de er katolikker eller jøder.

[step]

Har nylig kommet tilbake til Norge og hører vel til blant dem som pr. definisjon er en innvandrer samtidig som jeg har vært en utvandrer når jeg har bodd i andre land enn Norge ! Mine barn som er adoptert fra et annet land og bragt til Norge er vel også innvandrere?

Lurer litt på hva du er ute etter? Vil du diskutere selve begrepet innvandring eller er det menneskets verdi utifra hvor det er født du er ute etter å drøfte? Synes du har fått mange fine svar, men hva mener du selv ?

[Mrs. Wallace]

Jeg har alltid hatt en grunnleggende positiv holdning til mennesker fra andre land og kulturer, og jeg synes det er positivt at Norge blir mer multikulturelt.Det sier seg selv at jeg ikke er like begeistret for alle utlendinger, og at jeg ikke er enig med dem (heller) i alt. Men alt i alt synes jeg det er spennende å treffe mennesker med en annen kultur.

Selvfølgelig vet vi adoptivforeldre at det er stor forskjell på å være adoptert og å være kommet til Norge som flyktning i en alder av 20 år. (Det er ikke bedre eller dårligere - men det er annerledes!!!) Og jeg er overbevist om at de som kjenner våre barn, også tenker annerledes om dem enn om flyktninger og asylsøkere. Men jeg må bare innse at barna mine lett kan forveksles med en flyktning fra Vietnam eller Burma. Og det er en av grunnene til at jeg er veldig opptatt av de holdningene mange nordmenn har til "våre nye landsmenn".

En annen interessant ting er hvilke holdninger innvandrerne har til meg!!!! Ingen tvil om at de legger merke til meg der jeg kommer med ungene dine. De kikker temmelig åpenlyst, og en ung mann spurte på elendig norsk: "Pappa - Asia??"

Noen flyktninger jeg er blitt kjent med, synes helt klart at mine barn er veldig heldige... Etter hvert har de skjønt at vi ikke har adoptert for å være snille, men fordi vi ønsket oss barn. Det er ganske tydelig at de er opptatt av våre barn - mer opptatt av dem enn de andre norske ungene rundt oss. Jeg synes det er flott at ungene mine vokser opp med hyggelige mennesker med liknende utseende som dem selv, med mennesker som også er "født i et annet land".

Uansett hva vi voksne mener om flyktninger og asylsøklere - og om vi ønsker å ha kontakt med dem eller ikke- tror jeg det er viktig å formidle positive holdninger. Særlig til ungene våre - som faktisk likner på dem vi omtaler!!

.

Veldig godt innlegg!

[Gjest môvenpink]

Har nylig kommet tilbake til Norge og hører vel til blant dem som pr. definisjon er en innvandrer samtidig som jeg har vært en utvandrer når jeg har bodd i andre land enn Norge ! Mine barn som er adoptert fra et annet land og bragt til Norge er vel også innvandrere?

Lurer litt på hva du er ute etter? Vil du diskutere selve begrepet innvandring eller er det menneskets verdi utifra hvor det er født du er ute etter å drøfte? Synes du har fått mange fine svar, men hva mener du selv ?

"Mine barn som er adoptert fra et annet land og bragt til Norge er vel også innvandrere?"

Ja, de var innvandrere dengang da.

"Lurer litt på hva du er ute etter? Vil du diskutere selve begrepet innvandring eller er det menneskets verdi utifra hvor det er født du er ute etter å drøfte?"

Ikke selve begrepet, nei, men var nysgjerrig på hvilke tanker adoptivforeldre har om dette. Ønsket å reise en debatt og en refleksjon omkring holdninger til innvandrere.

"Synes du har fått mange fine svar, men hva mener du selv ?"

synes jeg og! Min mening er at alle er likeverdt og jeg bryr meg ikke om en person bruker hijab eller er ekte døling. Mitt fokus er mer på individuelle egenskaper og fortrinn ulike kulturer bringer med seg. Jeg synes personlig det er skremmende med all fremmedfrykten i Norge. Som adoptivforeldre synes jeg personlig man bør gjøre et ekstra oppgjør ovenfor seg selv med hva man formidler om personer fra andre kulturer, i og med at barna ofte er av en annen hudfarge og opprinnelig kultur også.

Ellers takk for alle svar!

[trk1365380645]

Å like innvandrere eller ikke er et spørsmål om kulturkollisjoner. Min venninde som er innvandrer fikk beskjed fra sin mor da hun reiste...Nå skal ikke du prøve å forandre fire mill. normenn,, men la deg bli forandret av dem.Følg deres lover å tradisjoner å du får et godt liv i Norge,

Denne venninden min har blitt et eksempelpå hvordan en intregrering kan fungre,Hun har i dag en lederstilling i en norsk bedrift,som har benyttet hennes kunskaper i jobbsammenheng, Hun er en veldig godt likt person Så det er ikke bare hvem de er de som kommer til vårt land som betyr noe men hvordan de lærer seg norske lover og tradisjoner å lever etter og med dem.

Så fint for venninnen din at hun klarer seg bra i Norge. Men sånn som du beskriver det er hun ikke integrert, men assimilert, og det er noe helt annet. Integrering er en gjensidig prosess, og vi som møter innvandrere har også et ansvar for at det kan skje. Jeg håper at din venninne har gitt deg masse også!

Mvh

[trompet]

Så fint for venninnen din at hun klarer seg bra i Norge. Men sånn som du beskriver det er hun ikke integrert, men assimilert, og det er noe helt annet. Integrering er en gjensidig prosess, og vi som møter innvandrere har også et ansvar for at det kan skje. Jeg håper at din venninne har gitt deg masse også!

Mvh

Det forsto jeg ikke....?Hva er forskjellen? Hun kom til Norge, lot seg integrere, var bevisst på at hun ville bo å leve som normenn flest.Derfor skulle jeg svare på spørsmålet om mine holdninger til innvandrere, å forklarte hvordan det gikk med min venninde.Så mine holdninger til innvandrere ble via henne veldig enkelt, Innvandrere er som folk flest bare de prøver selv å la seg integrere.Gjør de ikke det,men holder seg for seg selv , nekter å lære norsk å sette seg inn i nork kultur, blir det vanskelig for normenn flest å bli kjent med dem. Derfor fremmenfrykt, og kultur kollisjoner, å da blir det vanskelig for mange å forholde seg til innvandrer. Å på ditt spørsmål om hun hadde gitt meg noe, Ja veldig mye Hun har alle de egenskaper som skal til for å være venn,som jeg ikke vil miste

Men jeg er vel litt usikker på hva du mente med å si at hun ikke ble intregrert?Blir ikke innvandrere det når de deltar i det norske samfunn sammen med andre nordmenn?

[trk1365380645]

Det forsto jeg ikke....?Hva er forskjellen? Hun kom til Norge, lot seg integrere, var bevisst på at hun ville bo å leve som normenn flest.Derfor skulle jeg svare på spørsmålet om mine holdninger til innvandrere, å forklarte hvordan det gikk med min venninde.Så mine holdninger til innvandrere ble via henne veldig enkelt, Innvandrere er som folk flest bare de prøver selv å la seg integrere.Gjør de ikke det,men holder seg for seg selv , nekter å lære norsk å sette seg inn i nork kultur, blir det vanskelig for normenn flest å bli kjent med dem. Derfor fremmenfrykt, og kultur kollisjoner, å da blir det vanskelig for mange å forholde seg til innvandrer. Å på ditt spørsmål om hun hadde gitt meg noe, Ja veldig mye Hun har alle de egenskaper som skal til for å være venn,som jeg ikke vil miste

Men jeg er vel litt usikker på hva du mente med å si at hun ikke ble intregrert?Blir ikke innvandrere det når de deltar i det norske samfunn sammen med andre nordmenn?

Hei trompet!

Integrering er en tosidig prosess der man tilpasser seg hverandre men samtidig bevarer seg selv. Dette står i motsetning til assimilering, som betyr at den ene parten smelter sammen med den andre, uten å bevare sitt eget. Dermed vil en innvandrer som bare tar til seg norsk væremåte, kultur og tradisjon bli assimilert, mens en integrert innvandrer vil tilpasse seg samfunnet, men vil bevare sin egenart fordi samfunnet tillater det. Og fordi samfunnet, gjerne representert ved deg og meg, møter innvandreren med et åpent sinn og er villige til å tilegne oss nye erfaringer og kunnskaper som innvandreren har med seg.

Det er selvfølgelig mye enklere å bli integrert hvis man kan norsk, men det er faktisk ikke alltid så enkelt at det er viljen det går på. Blant andre faktorer som spiller inn er skolebakgrunn, "språkøre" og ikke minst muligheter til å snakke norsk. Det er faktisk ikke slik at det er så utrolig lett å bli kjent med nordmenn selv om man er flink i norsk, åpen og vennlig. Veldig mange innvandrere har f.eks ikke vært i et norsk hjem på besøk, ikke fordi de ikke vil, men fordi norsker flest ikke er så utrolig gjestfrie.

Det virker som om mange mener at bare innvandrerne oppfører seg som norske, er det helt greit at de er her, men hvis de forsøker å holde på seg selv, er de ikke velkomne. Jeg er helt enig i at en del ting må innvandrere tilpasse seg det norske samfunnet, men jeg syns også det er en berikelse både for meg selv og for samfunnet at folk er forskjellige.

Håper du skjønte litt mer hva jeg mener nå