Utbrent-hvordan få hjelp?

[Gjest m-38]

Jeg har kommet i en livssituasjon der jeg begynner å føle sterkere og sterkere at jeg burde søke profesjonell hjelp.

Jeg er selvstendig næringsdrivende, og tror jeg begynner å bli skikkelig utbrent.

Jeg har jobbet meget hardt i mange år, uten å få belønning for strevet.

Det føles som man er kommet inn i en ond sirkel som det er umulig å komme ut av.

Kan nevne konsentrasjonssvikt, greier ikke ta viktige avgjørelser, rotete, tar sterkt inn over meg alt jeg ser og hører, irritabel, anspenthet,utviklet allergier, hodepine og dårlig immunforsvar.

Har følelsen av å:

Ikke kunne gi familien det de trenger.

Henge etter økonomisk.

Familien bærer nag (det gjør de også)fordi hovedforsørger ikke tjener nok, tar nok fritid, osv.

Alt dette har ført til at jeg har sviktet i jobben (føler meg syk hele tiden, og jobber lite effektivt). Derfor er økonomien svært anstrengt. Som selvstendig har man ikke råd til bare å ta en lengre ferie for om mulig å komme seg heller.

Ikke er det bare å skifte jobb heller.

Utad så betegnes jeg som en energisk og flink person, men jeg føler selv at jeg er håpløs.

Jeg tror egentlig jeg skulle hatt noen timer hos psykolog, før jeg bikker helt over.

Men problemet er at jeg har for dårlig råd til å oppsøke private psykologer. Bare tanken på det økonomiske aspektet gjør meg gal.

Men i dette landet må det vel være muligheter for å få gratis hjelp "før" man blir gal også, eller hva?

Jeg har vurdert muligheten for å prøve å bli henvist via lege, men siden jeg bor på et småsted så liker jeg ikke å gjøre det heller. Jeg vet at det i tilfelle vil bli bygdesladder når alle får vite det.

Finnes det andre muligheter for å komme seg ut av en vanskelig situasjon?

Noen med erfaringer eller råd?

Jeg vet snart ikke hvordan jeg skal takle meg og min situasjon selv.

Dette virker sikkert rotete, men det er sånn jeg er for tiden.

Hilsen ulykkelig familiefar

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Oppsøk legen din.

"Utbrenthet" er en tvilsom motediagnose. Det er depresjon inntil det motsatte er bevist.

[Gjest m-38]

Oppsøk legen din.

"Utbrenthet" er en tvilsom motediagnose. Det er depresjon inntil det motsatte er bevist.

Mulig jeg bruker feil definisjon/begrep, men er det er fordi jeg muligens er dum nok til ikke å finne på andre knagger å henge problemet på.

Men siden du er mer opptatt av å rette på "begrepet" (greit nok) enn å svare på spørsmålet så er vel du snarere norsklærer enn psykolog anntar jeg.

Men takk likevel, jeg lærte mye nytt i dag.

Vennlig hilsen

Fortsatt like ulykkelig familiefar

[Gjest synvis]

Mulig jeg bruker feil definisjon/begrep, men er det er fordi jeg muligens er dum nok til ikke å finne på andre knagger å henge problemet på.

Men siden du er mer opptatt av å rette på "begrepet" (greit nok) enn å svare på spørsmålet så er vel du snarere norsklærer enn psykolog anntar jeg.

Men takk likevel, jeg lærte mye nytt i dag.

Vennlig hilsen

Fortsatt like ulykkelig familiefar

KJære m-38

Helt enig i at NHD ga et fjottat svar. Men det er faktisk sånn at du må til lege for å få henvisning til spesialist (psykolog/ psykiater) hvis du skal benytte deg av en "gratis-tjeneste" på psyk. poliklinikk. Selv fikk jeg ikke en slik henvisning da jeg ba min lege om det, han sa jeg ikke var "gal nok"! Isteden skulle han hjelpe meg ut av depresjonen ved ukentlige samtaler på 15 minutter hos han, samtidig som jeg skulle bruke Tolvon ("lykkepille"). Det hjalp ikke i det hele tatt, tvert om, det hele endte med en akutt innleggelse på en psykiatrisk avdeling! Har du noen venner du stoler på som du kan snakke med? Jeg tror ikke du er "gal" på noen måte, men du skulle hatt noen å prate med, som du selv sier. Sosionomene i kommunen din kan kanskje være et forsøk verd? Vet ikke om dette svaret fra meg er til noen hjelp, men jeg håper inderlig du finner noen som kan hjelpe deg. Lykke til!

[frosken]

Mulig jeg bruker feil definisjon/begrep, men er det er fordi jeg muligens er dum nok til ikke å finne på andre knagger å henge problemet på.

Men siden du er mer opptatt av å rette på "begrepet" (greit nok) enn å svare på spørsmålet så er vel du snarere norsklærer enn psykolog anntar jeg.

Men takk likevel, jeg lærte mye nytt i dag.

Vennlig hilsen

Fortsatt like ulykkelig familiefar

Rådet du fikk om å oppsøke legen din er ikke så dårlig. Skjønner at du er redd for bygdesladder - men det er nå engang slik at leger er pålagt taushetsplikt. Du kan også nevne for legen at du er redd for sladder slik at han evt. pålegger sine medhjelpere å være ekstra varsomme med hva de sier utad. Det er vel kun dersom de ikke overholder taushetsplikten, det kan oppstå sladder av at du oppsøker legen og får en henvisning?

Kanskje kan du også få hodet over vannet ved at allmennlegen din behandler deg for en evt. depresjon. Medikamenter kan være svært god behandling - særlig i kombinasjon med samtaler med legen din.

Jeg tror det at man vegrer seg mot å søke lege kan være en del av den tendens til "negative" tankemønstre som en lett kommer inn i når en er preget av depresjon. "Det finnes ingen gode løsninger - ingenting er mulig..."

Start med å oppsøke legen din, og se om det kommer noe ut av det:-)

[Gjest m-38]

KJære m-38

Helt enig i at NHD ga et fjottat svar. Men det er faktisk sånn at du må til lege for å få henvisning til spesialist (psykolog/ psykiater) hvis du skal benytte deg av en "gratis-tjeneste" på psyk. poliklinikk. Selv fikk jeg ikke en slik henvisning da jeg ba min lege om det, han sa jeg ikke var "gal nok"! Isteden skulle han hjelpe meg ut av depresjonen ved ukentlige samtaler på 15 minutter hos han, samtidig som jeg skulle bruke Tolvon ("lykkepille"). Det hjalp ikke i det hele tatt, tvert om, det hele endte med en akutt innleggelse på en psykiatrisk avdeling! Har du noen venner du stoler på som du kan snakke med? Jeg tror ikke du er "gal" på noen måte, men du skulle hatt noen å prate med, som du selv sier. Sosionomene i kommunen din kan kanskje være et forsøk verd? Vet ikke om dette svaret fra meg er til noen hjelp, men jeg håper inderlig du finner noen som kan hjelpe deg. Lykke til!

Takk for et ordentlig svar.

Neida, jeg tror heller ikke jeg er gal :-)

Men heller ikke i noen fordelaktig livssituasjon for å si det mildt.

En av årsakene til at jeg heller ikke oppsøker almennlege er nok akkurat tanken på det du opplevde. Jeg har ingen tro på "flukt" via piller. Andre årsaker er som tidligere nevnt (alle kjenner alle samfunn)

Jeg har heller ingen venner som jeg har særlig lyst til å prate så åpent med. Stoler liksom ikke på noen for tiden (NHD har sikkert en betegnelse på det fenomenet også). Tror det hadde gått bedre med "uhildet" person.

Så jeg vet ikke sikkert hva jeg skal gjøre. Hadde økonomien vært bedre, skulle jeg ha tatt mere fri og heller trimmet/dyrket hobbyer/familie mere en stund. Det er langt bedre terapi enn piller.

Kort og godt fått fokus på mere positive ting.

Mvh m-38

[Gjest bebba]

Jeg kjenner beskrivelsen din meget godt. For to ot et halvt år siden hadde jeg det akkurat som du beskriver, etter å ha vært på helsesentret og truffet tilfeldig lege som sykemeldte meg i to uker og foreskrev sovepiller og ikke noe mer, tok jeg telefonkatalogen og i gule sider fant jeg privat psykolog som jeg fikk umiddelbart time hos. Han tok en test i første timen og sa etter den at dette var depresjon og angst. Andre gangen sa han at dette var "burnout" som ikke var det samme som utbrenthet og foreslo antidepressiva og ringte til den legen jeg oftest hadde brukt til da. Hun satte meg på Cipramil og fulgte meg opp sammen med psykologen i noen måneder hvor jeg også var sykemeldt. Jeg dro siden vekk helt alene og var borte et år, et fantastisk år hvor jeg jobbet og studerte. Da jeg kom tilbake var det samme kjøret igjen, konflikter på jobben og hjemme og desverre var psykologen pensjonert. I en desperasjon fikk jeg kontakt med en ny privat psykolog samtidig som jeg bestillte time hos en kommunal med henvisning fra legen min. Jeg var få ganger hos den kommunale psykologen han hadde ingen interesse, det gikk flere uker imellom timene osv. så jeg kom meg tilbake til den private hvor jeg har nå vært i over et år med pauser når det passer og umiddelbare timer når jeg trenger det. Jeg står nå midt i en skilsmisse og skal snart ut i verden igjen alene foreløpig. Hele livet mitt har vært feil, det var blitt en vane, jeg ante ikke selv at jeg var så ulykkelig i ekteskapet osv.

Jeg sier ikke at du har den samme bakgrunnen, jeg prøver bare å fortelle min historie. Jeg har mistet venner i denne perioden og også fått nye og satt pris på de vennene som har stått sammen med meg. Jeg begynner så smått å forstå livet mitt og hva jeg vil og kan. Jeg var også en godt likt, energisk og utadvendt før. Jeg vil bare si til deg, ta tak i livet ditt her og nå, du finner løsninger det tar bare tid. Jeg har full forståelse for bygdesladder, jeg er vokst opp på et bitte lite sted, men det finnes løsninger. Snakk med legen din, din kone, dine venner og lytt etter forslag. Velg den løsningen DU liker. Lykke til videre

[mally]

Kjære deg.

Jeg forstår hvordan du har det da jeg selv ble helt utbrent i fjor vår. Moteord eller ikke - noe må man jo kalle det. Tilslutt var jeg så tappet for krefter at jeg stoppet helt opp. Måtte kreke meg til lege med lapp i handa - klarte bare ikke å snakke.

Jeg har medlidenhet med deg som er selvstendig næringsdrivende. Forstår veldig godt for en ekstra belastning dette er med tanke på økonomi og usikkerhet omkring sykemelding.

Men for at du ikke skal havne utfor stupet, må du bare oppsøke lege. Det er dessverre ingen vei utenom. Legene er til for oss når vi blir syke, blås i tanker som sladder osv.

Jeg håper du finner ut av hvordan du skal innrette deg når du blir sykemeldt. For det du trenger er ro og hvile. Medisiner er ikke det verste for deg. Du skal se at de faktisk kan gjøre underverker når det gjelder både konsentrasjon, anspenthet og det andre som følger med når man er skikkelig utbrent.

Nei, det er ikke enkelt dette med sykdom og eget firma. Håper det beste for deg.

Gode tanker fra

[MoDo]

Takk for et ordentlig svar.

Neida, jeg tror heller ikke jeg er gal :-)

Men heller ikke i noen fordelaktig livssituasjon for å si det mildt.

En av årsakene til at jeg heller ikke oppsøker almennlege er nok akkurat tanken på det du opplevde. Jeg har ingen tro på "flukt" via piller. Andre årsaker er som tidligere nevnt (alle kjenner alle samfunn)

Jeg har heller ingen venner som jeg har særlig lyst til å prate så åpent med. Stoler liksom ikke på noen for tiden (NHD har sikkert en betegnelse på det fenomenet også). Tror det hadde gått bedre med "uhildet" person.

Så jeg vet ikke sikkert hva jeg skal gjøre. Hadde økonomien vært bedre, skulle jeg ha tatt mere fri og heller trimmet/dyrket hobbyer/familie mere en stund. Det er langt bedre terapi enn piller.

Kort og godt fått fokus på mere positive ting.

Mvh m-38

Svaret du fikk fra legen, er ett typisk Nils Håvard Dahl svar: Kort og konsist, og tilsynelatende mest for å oppfylle kontrakten om 20 svar i uka, eller hva det nå er.

Men svaret er nok allikevel godt. Ut fra egen erfaring, så er depresjon og utbrendthet sannsynligvis det samme, og hvis det har vedvart lenge (flere år for meg), så er eneste mulighet å gå til lege. Lege/psykolog/helsevesen kan kanskje hjelpe deg til å se hva som må endres for at du skal få det bedre. Kanskje det er nødvendig å skifte yrke? Kanskje du kan få økonomisk støtte i en overgangsfase?

Det er nok vanskelig i små samfunn, der "folkesnakket" er nærliggende å tenke på. Men hva gjør man med stolthet når man har slitt seg ut og livet er gått til h.......?

[Gjest tingelingen]

Svaret du fikk fra legen, er ett typisk Nils Håvard Dahl svar: Kort og konsist, og tilsynelatende mest for å oppfylle kontrakten om 20 svar i uka, eller hva det nå er.

Men svaret er nok allikevel godt. Ut fra egen erfaring, så er depresjon og utbrendthet sannsynligvis det samme, og hvis det har vedvart lenge (flere år for meg), så er eneste mulighet å gå til lege. Lege/psykolog/helsevesen kan kanskje hjelpe deg til å se hva som må endres for at du skal få det bedre. Kanskje det er nødvendig å skifte yrke? Kanskje du kan få økonomisk støtte i en overgangsfase?

Det er nok vanskelig i små samfunn, der "folkesnakket" er nærliggende å tenke på. Men hva gjør man med stolthet når man har slitt seg ut og livet er gått til h.......?

Heisann!

Å gå til psykolog er ikke så himla dyrt,som kanskje mange tror. Etter å ha betalt ca 1400, vil du få frikort resten av året. Det er jo ikke så mye, med tanke på evt. gevinst.

Men aller først; oppsøk lege!

Lykke til!

[Gjest bebba]

Heisann!

Å gå til psykolog er ikke så himla dyrt,som kanskje mange tror. Etter å ha betalt ca 1400, vil du få frikort resten av året. Det er jo ikke så mye, med tanke på evt. gevinst.

Men aller først; oppsøk lege!

Lykke til!

Hvis man går til privat psykolog kan man ikke bruke frikort. Jeg betaler 300 kr. timen og det er billig, de fleste tar 400 til 500 kr. Kommunale psykologer tar ca. 180 kr. timen til man kommer med frikort men da er ventetiden lang, ofte et helt år, hvis en er heldig da er det 4 - 6 måneder. Det er dyrt å gå til privat psykolog og her må hver og en ta en vurdering med seg selv.

[MajaK]

Oppsøk legen din.

"Utbrenthet" er en tvilsom motediagnose. Det er depresjon inntil det motsatte er bevist.

Hei m-38!

Vi er mange i samme båt, motediagnose eller ikke. Jeg føler virkelig med deg, sliter med mye av det samme selv. Utviklingen i samfunnet har nok mye av skylden for at det har blitt slik, men like fullt er det et stort problem for dem det gjelder, og etterhvert får det også store samfunnsmessige konsekvenser (på sikt).

Jeg er rystet over svaret du fikk fra fagpersonen i dette forumet. Lurer på hvorfor han har påtatt seg en slik jobb når han besvarer spørsmål på denne måten ? Hva sier den ansvarlige til dette (Dr. Anker)? Selv om rådet til NHD om at du skal oppsøke legen din er greit nok, så synes jeg han kan velge sine ord litt mer med omhu.

[mally]

Oppsøk legen din.

"Utbrenthet" er en tvilsom motediagnose. Det er depresjon inntil det motsatte er bevist.

Det skader ikke med litt medmenneskelighet selv om du er profesjonell.

[Gjest m-38]

Takk for alle svarene jeg fikk.

Jeg er ikke alene om dette problemet ser jeg.

Konsentrasjonsprobleme og nedsatt immunforsvar er nok de verste for tiden. I tillegg til at jeg driver bedrift, så studerer jeg også flere fag (kveld). Da med tanke på mulig omskolering i framtiden.

Når man skal drive småbedrift må man kunne det meste, så det er mye som må stemme for at hjulene skal rulle. Det at jobben krever temmelig mye kreativitet gjør det ikke bedre.

Derfor er det ekstra tøfft for tiden.

Medikamenter har jeg som før sagt lite lyst til å prøve, da jeg har sett eksempler på at de over tid kan drepe både tiltakslyst og livsgnist og til sist ta liv. Ser også at noen har positive erfaringer, men jeg vet ikke......

Jeg lar det nok ligge en stund til, så får vi se hva jeg skal gjøre. Dette går ikke stort lenger i alle fall. En eller annen endring må til, men jag må bare finne ut av hvor jeg begynner.

Igjen, takk for svarene.

Mvh m-38

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først: Jeg beklager mitt korte og lite utfyllende første svar.

Du er kommet i en livssituasjon hvor du trenger hjelp.

Det er ingen på legekontoret bortsett fra legen som trenger å vite hvorfor du søker hjelp. Jeg har tiltro til at også leger i små samfunn er seg sitt ansvar bevisst mht taushetsplikt.

Et legebesøk vil kunne hjelpe deg med en kartlegging av dine totale problemer. Ut fra konklusjonen i denne kartleggingen, må dere sammen komme frem til fornuftige tiltak.

Min skepsis vedr. det nye utbrenthetsbegrepet er at symptomene til forveksling ligner depresjon, spesielt hos menn. Jeg tror dette er den eneste sykdom hvor de ressurssterke får dårligere behandling enn de mindre ressurssterke. Leger, lærere, sykepleiere og selvstendig næringsdrivende blir utbrente, mens lavstatusgruppene blir deprimerte (satt på spissen).

Behandlingen for utbrenthet har vært langvarig sykemelding og noen samtaler. Ofte har en oversett depresjonen, og pasientene har blitt frarøvet muligheten til effektiv depresjonsbehandling. Derfor er en skikkelig utredning/diagnostikk helt avgjørende for god behandling.

[MajaK]

Først: Jeg beklager mitt korte og lite utfyllende første svar.

Du er kommet i en livssituasjon hvor du trenger hjelp.

Det er ingen på legekontoret bortsett fra legen som trenger å vite hvorfor du søker hjelp. Jeg har tiltro til at også leger i små samfunn er seg sitt ansvar bevisst mht taushetsplikt.

Et legebesøk vil kunne hjelpe deg med en kartlegging av dine totale problemer. Ut fra konklusjonen i denne kartleggingen, må dere sammen komme frem til fornuftige tiltak.

Min skepsis vedr. det nye utbrenthetsbegrepet er at symptomene til forveksling ligner depresjon, spesielt hos menn. Jeg tror dette er den eneste sykdom hvor de ressurssterke får dårligere behandling enn de mindre ressurssterke. Leger, lærere, sykepleiere og selvstendig næringsdrivende blir utbrente, mens lavstatusgruppene blir deprimerte (satt på spissen).

Behandlingen for utbrenthet har vært langvarig sykemelding og noen samtaler. Ofte har en oversett depresjonen, og pasientene har blitt frarøvet muligheten til effektiv depresjonsbehandling. Derfor er en skikkelig utredning/diagnostikk helt avgjørende for god behandling.

Til NHD.

Det var godt at du beklaget det første svaret du gav.

Jeg lurer på hva du legger i en "effektiv depresjonsbehandling" ? Kan du si noe om hva en slik behandling innebærer for de såkalte ressurssterke ?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Til NHD.

Det var godt at du beklaget det første svaret du gav.

Jeg lurer på hva du legger i en "effektiv depresjonsbehandling" ? Kan du si noe om hva en slik behandling innebærer for de såkalte ressurssterke ?

Effektiv depresjonsbehandling betyr antidepressiva og kognitiv terapi supplert med de psykososiale tiltak som måtte være nødvendig.