Solveig Vennesland

[Gjest angrersånn]

Hei igjen!

Det er så lenge til jeg har time på familievernkontoret og noen private, slik du rådet meg til, finnes ikke her jeg bor.

I helga måtte jeg innlegges på sykehuset og min eks og mor måtte møtes hjemme hos meg for å hente og ta seg av barna.

Det ble et inferno uten like med høylytt krangling. Begge kom samtidig til sykehuset også og det var bare så grusomt. Stemningen var så vond og det var helt forferdelig for meg å ligge der så medtatt med de to værende ved siden av. Eksen min prøvde å opptre naturlig mens min mor var i opposisjon mot han, protesterte på ting han sa, så hatsk på han og sa bl. a. at babyen var SÅ lik min familie(hun tror han blir såret da fordi han ser likhet med SIN familie)Det er barnslig. Hun kunne holdt kjeft mens hun var på visitt, fordi jeg hadde nok problemer med andre ting.

Begge følte at de hver for seg hadde mest "rett" til å være der, og jeg ville helst at moren min skulle gå fordi hun blandet personalet på avd. inn i det hele ved å fortelle dem (på bakrommet)at min eks var så grusom at de måtte være snill og be han gå (noe de ikke gjorde fordi de ikke ville blande seg)

Min eks og moren min har hver sin versjon av hva som ble sagt her hjemme og hvem som begynte etter at jeg var dratt, og jeg syns det er så vanskelig fordi jeg kommer i en lojalitetskonflikt her. Jeg vil tro moren min, og jeg vil tro eksen min.

Moren min sa til meg i går mens ungene hørte på, at dersom jeg lar eksen få samværsrett så har jeg valgt foreldrene mine ut av livet mitt! Har du hørt noe så vanvittig? Jeg hverken KAN eller VIL nekte faren samvær med barnet. Nå har han flyttet ut, men det er ikke nok for dem. Han skal forfølges også!

Synes det er helt forferdelig at hun må informere ungene mine hele tiden om hva han sier og hva hun mener han er truende til og hva han fortjener.

Jeg skjønner foreldrene mine litt fordi de vil beskytte meg, men det er tross alt ikke en sinnsyk øksemorder de må beskytte meg mot. Jeg vil tro jeg er den beste til å vurdere hva saken gjelder her.

Jeg ønsker meg et NORMALT VOKSENLIV.

Hva skal jeg gjøre?

[Gemini]

Si klart ifra til din mor at du setter pris på støtte fra henne og øvrig familie, men at du vil ha deg frabedt direkte innblanding, både ovenfor barne og din eks. Hun må akseptere at du er voksen og tar egne avgjørelser og bestemmer over deg selv, selv om hun er uenig. Og helst allikevel støtte deg!

[mrxx]

Si klart ifra til din mor at du setter pris på støtte fra henne og øvrig familie, men at du vil ha deg frabedt direkte innblanding, både ovenfor barne og din eks. Hun må akseptere at du er voksen og tar egne avgjørelser og bestemmer over deg selv, selv om hun er uenig. Og helst allikevel støtte deg!

Du må i alle fall ta en oppvaks med moren din, makan til innblanding sier nå jeg. Jeg hadde ikke funnet meg i at min mor skulle ha blandet seg inn slik din mor gjør. Da hadde jeg satt henne ettertrykkelig på plass.

Når hun i tillegg blander personalet på sykehuset inn, så må jeg innrømme jeg lurer på intelligensen.

[Gjest Stella31]

Dersom moren din sier ting om din mann så barna hører det, er det virkelig ille! Dette må hun ikke tillates å gjøre. Du bør snakke med henne om at hun ikke får blande seg inn, ellers må du holde henne borte fra deg/barna. Jeg forstår det som hun sier din mann er "skadelig" for barna, men slik hun opptrer er det i hvert fall sikkert at hun er til skade for barna.

Det er sikkert vanskelig å ta en oppvask med moren din, men når du sier du så gjerne vil ha et normalt "voksenliv" er det nettopp dette du må gjøre. Det er den måten hun opptrer på og at du lar henne det som, slik jeg oppfatter det, hindrer deg i å "være voksen". Du har ansvaret for barna dine og for deres forhold til sine foreldre, og du MÅ sette foten ned overfor moren din. Om hun truer med å kutte deg ut, så må du nesten bare si at "da får hun heller kutte deg ut, dette er ditt liv, det er du som bestemmer over det og hun får akseptere de grenser du setter. Punktum."

Jeg forstår at alt dette er vanskelig, det kan jo føre til at du ikke får noen støtte fra foreldrene dine i det hele tatt i en vanskelig situasjon. Men jeg tror allikevel det er bedre for deg.

Jeg har selv hatt en slik innblandende mor, og har kuttet all kontakt med henne. Det er leit at det må være slik, men det må det. Det ble sååå mye lettere å forholde rasjonelt til livet for øvrig etter dette, og å ta rasjonelle valg.

Kan ikke mannen din ha ansvar for barna når du er på sykehus, slik at dere slipper å gjøre dere avhengig av moren din?

Det er sikkert bedre at du finner andre å støtte deg til og prate med i den situasjonen du er i, enn moren din. Prøv helsestasjonen, jordmor der f.eks., de har også ofte tilknyttet en psykiatrisk sykepleier som kan være ok å snakke med, gå til en lege?, snakk med en venninne, eller ring familiekontoret igjen å si at det er krise, at du trenger hjelp nå og om de ikke kan være så snill å klare å presse inn en time til deg. Kanskje har noen andre avbestilt time der, hvis du er heldig ...

[Gjest Undrer meg]

Vel, det som undrer meg i dette, er egentlig deg.

I ditt første innlegg fortalte du at du SKULLE flytte fra mannen din. Fordi han var slem og sint og dum osv osv osv. Du hadde det best uten han og var sååå glad for at du ENDELIG hadde tatt mot til deg, fortalt dine foreldre om hans negative sider, og skulle dra.

Når din mor begynner engasjere seg i hva du har fortalt, SÅ begynner du å angre, og er hatsk fordi din mor blander seg slik.

Et svar ønsker jeg å vite: LØY du om din mann, fordi du ville ha noe å skylde på, fordi du ville bli fri?

Eller driver du nå og bare vil GLEMME hans dårlige sider, bare fordi du ikke takler ensliglivet?

Det er jo ett av to her.

eg skjønner du har det vondt, og jeg syns det er dårlig gjordt av din mor å reagere så voldsomt, særlig over barna, men tross alt var det du som stelte i stand dette? Det var du som fortalte hvor ille mannen din var, og dermed reiste, sant?

Finn ut hvorfor du sa ting som du sa dem, og bestem deg for hva du vil videre. Og fortell din mor ALLE fakta.

Kanskje vil du bare glemme hvor ille din mann var...? Kanskje husker du ikke alt du fortalte...? Eller la du på den gang...?

Mvh

[Gjest Stella31]

Vel, det som undrer meg i dette, er egentlig deg.

I ditt første innlegg fortalte du at du SKULLE flytte fra mannen din. Fordi han var slem og sint og dum osv osv osv. Du hadde det best uten han og var sååå glad for at du ENDELIG hadde tatt mot til deg, fortalt dine foreldre om hans negative sider, og skulle dra.

Når din mor begynner engasjere seg i hva du har fortalt, SÅ begynner du å angre, og er hatsk fordi din mor blander seg slik.

Et svar ønsker jeg å vite: LØY du om din mann, fordi du ville ha noe å skylde på, fordi du ville bli fri?

Eller driver du nå og bare vil GLEMME hans dårlige sider, bare fordi du ikke takler ensliglivet?

Det er jo ett av to her.

eg skjønner du har det vondt, og jeg syns det er dårlig gjordt av din mor å reagere så voldsomt, særlig over barna, men tross alt var det du som stelte i stand dette? Det var du som fortalte hvor ille mannen din var, og dermed reiste, sant?

Finn ut hvorfor du sa ting som du sa dem, og bestem deg for hva du vil videre. Og fortell din mor ALLE fakta.

Kanskje vil du bare glemme hvor ille din mann var...? Kanskje husker du ikke alt du fortalte...? Eller la du på den gang...?

Mvh

Jeg synes ikke du er så hjelpsom med innlegget ditt. Det ser jo ut som mormor har blandet seg inn fra før av, poenget mitt er at det må være vanskelig å ta beslutninger så lenge moren ikke er plassert utenfor disse tingene. Det blir helt feil å diskutere forhold med sin mor. Og det høres kanskje ulogisk ut å først være misfornød med mannen, så med moren, når hun kutter ut mannen. Men vedkommende høres jo ut som hun er i en situasjon etter fødsel, hvor slikt er forståelig, mener jeg. Du er ekstra sårbar osv. og moren hennes har brukt denne situasjonen (hun hevder at det er moren som ordnet at mannen skulle flytte ut også).

Moren må kuttes ut, mener nå jeg. Og "angrersånn" trenger neppe bebreidelser for øyeblikket.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg skjønner at du lengter etter normale dager. Du er flink til å uttrykke deg. Klarer du å sette grenser og si fra?

Jeg tror du må gjøre det overfor din mor. Og overfor din x.

Men du har ikke ansvar for deres væremåte og reaksjoner. Det har de selv. Pass først og fremst på deg selv og dine barn nå.

I påvente av time på fam.kont., kan du snakke med helsesøster eller legen du bruker, hvis du trenger en utenfor familien å snakke med.

[Gjest angrersånn]

Vel, det som undrer meg i dette, er egentlig deg.

I ditt første innlegg fortalte du at du SKULLE flytte fra mannen din. Fordi han var slem og sint og dum osv osv osv. Du hadde det best uten han og var sååå glad for at du ENDELIG hadde tatt mot til deg, fortalt dine foreldre om hans negative sider, og skulle dra.

Når din mor begynner engasjere seg i hva du har fortalt, SÅ begynner du å angre, og er hatsk fordi din mor blander seg slik.

Et svar ønsker jeg å vite: LØY du om din mann, fordi du ville ha noe å skylde på, fordi du ville bli fri?

Eller driver du nå og bare vil GLEMME hans dårlige sider, bare fordi du ikke takler ensliglivet?

Det er jo ett av to her.

eg skjønner du har det vondt, og jeg syns det er dårlig gjordt av din mor å reagere så voldsomt, særlig over barna, men tross alt var det du som stelte i stand dette? Det var du som fortalte hvor ille mannen din var, og dermed reiste, sant?

Finn ut hvorfor du sa ting som du sa dem, og bestem deg for hva du vil videre. Og fortell din mor ALLE fakta.

Kanskje vil du bare glemme hvor ille din mann var...? Kanskje husker du ikke alt du fortalte...? Eller la du på den gang...?

Mvh

Jeg ser at det kan virke som om at jeg vingler, men det er ikke det som er meningen. Jeg tok et valg da jeg ba samboeren min flytte ut, og det står jeg ved.

Det jeg nå ønsker er fred og ro til å komme til hektene etter fødsel og brudd med han. Jeg vil at vi skal kunne omgåes på en grei måte fordi vi er nødt til å samarbeide om barnet, og det er det foreldrene mine ikke tåler.

Jeg vil at de skal forstå at jeg ordner opp i dette på min måte, men det er så vanskelig når de legger seg opp i alt jeg gjør.

Legger ikke skjul på at jeg savner han fordi han har jo selvsagt gode sider også, og alle vet jo at når man har kjærlighetssorg så har man lettest for å huske bare det gode, ikke sant?

Bruddet kom på et ugunstig tidspunkt, fordi man ikke er så sterk og stabil etter fødsel.

Han har ikke oppført seg bra mot meg, så før eller siden hadde det blitt slutt likevel, men akkurat nå var jeg vel ikke helt klar for det.

Det er ingen vei tilbake nå, fordi min mor har fortalt og brettet ut for "alle" om hvor fæl han er osv, og det gjør meg så rasende. Hun har ikke lov til å avsløre mitt privatliv slik, og jeg vet at hun legger på og overdriver når hun setter igang.

Hun truer med å kutte meg ut, men det spørs bare om det ikke blir omvendt...