Verdig død!

[Idéfix]

Hva er egentlig en verdig død?

Leste om det i ett innlegg lenger nede.

Min far døde altfor ung på et sykehus av kreft. Store smerter og mye morfin.

Jeg var til stede, holdt ham i hånden - det hele så fredelig ut.

Men er det verdig? I minuttene det tok var det fredelig og rolig og usigelig vakkert (!), men hva med de uverdige månedene i forkant?

Smerter og lidelse, for ham og alle rundt. Redsel og sykehus, ensomhet...

Det er ikke mye verdighet selvom den siste brøkdelen var fredelig.

Kanskje jeg har misforstått?

En riktig god jul til dere alle!

Håper det blir en jul med verdighet i det minste!

[Gjest Timari]

hadde en bestemor som døde for 5 år siden, hun sluttet å spise og veide 19 kilo til slutt. Det var grusomt for oss, tror det var fælt for henne på slutten også. Hadde mye angst, og fikk beroligende. Så i dødsannonsen så valgte vi ikke å skrive at hun "sovnet fredfullt inn", for vi syntes ikke at det var så mye fredfullt rundt det. Vi valgte heller "sovnet inn"

jeg tror vel nesten at det bare er den avdøde som kan svare på om de opplevde en verdig død

[Gjest Ramina]

Vanskelig det der.

Min svigefar sa alltid at han håpet å slippe sykdommer før sin død, at han bare kunne sovne stille og rolig inn.

En dag gikk han som vanlig inn på senga for sin formiddagslur...og voknet aldri mer.

Han lå der med et lite smil om leppene og så veldig trygg og harmonisk ut.

Jeg har nå iallefall for meg at det kan kalles en verdig død.

Han en rolig og god jul selv med dine.

[McLoud]

For pasienter som er terminale, er dette ofte situasjonen desverre. Jeg har vondt for å se alternativene i en del av disse tilfellene også.

Jeg antar at de fleste ønsker å dø fredfult i sitt eget hjem med sine kjære rundt seg, men på grunn av nødvendig smertebehandling, må dette ofte skje i institusjon.

Jeg både tror og håper at de som behandler denne pasientkategorien har de nødvendige kvalifikasjoner, og at de gjør det som er i sin makt for at den syke skal ha det så godt som det er mulig.

Jeg har pratet med pleiere som jobber på slike avdelinger, og de virker ærlig or oppriktig opptatt av å gi pasientene en trygg og god siste reise.

[Gjest EH JA]

Det var hvertfall ikke mye "verdig" og "fredfylt" da moren min døde av brystkreft.

Hun var livendes redd da hun skjønte hun ikke hadde lenge igjen, var ikke til å kjenne igjen. Snakket som et lite barn, med spak og redd stemme. Ville ikke bli med til sykehuset da hun var sånn, jeg ringte for jeg var så fortvilet, legen kom osv, og mamma bare sa at "nei, for da kommer jeg aldri tilbake igjen..." De ville ha meg, 18 år gammel, til å skrive under på å få henne tvangsinnlagt. Da sa hun istedet ja til å dra på sykehuset...

Etter et par dager der ble hun mindre redd, og jeg trodde hun ville bli bedre, istedet havnet hun plutselig i en slags koma eller noe, pustet og gispet og hadde ekle høye snorkelyder lenge. Døde etter et par dager.

Livredd, gul og ønsket for faen å leve!

[keinstein]

Vanskelig det der.

Min svigefar sa alltid at han håpet å slippe sykdommer før sin død, at han bare kunne sovne stille og rolig inn.

En dag gikk han som vanlig inn på senga for sin formiddagslur...og voknet aldri mer.

Han lå der med et lite smil om leppene og så veldig trygg og harmonisk ut.

Jeg har nå iallefall for meg at det kan kalles en verdig død.

Han en rolig og god jul selv med dine.

En eldre kar ble funnet på fjellet sittende på en stol i hytta, med ryggsekken på. En verdig død for han. Fjellet var hans liv. Hunden kom hjem alene og varslet.

[Gjest Timari]

hadde en bestemor som døde for 5 år siden, hun sluttet å spise og veide 19 kilo til slutt. Det var grusomt for oss, tror det var fælt for henne på slutten også. Hadde mye angst, og fikk beroligende. Så i dødsannonsen så valgte vi ikke å skrive at hun "sovnet fredfullt inn", for vi syntes ikke at det var så mye fredfullt rundt det. Vi valgte heller "sovnet inn"

jeg tror vel nesten at det bare er den avdøde som kan svare på om de opplevde en verdig død

det var HUN som hadde mye angst og fikk beroligende. Selv om vi pårørende sikkert kunne trengt noe i den situasjonen vi også .)

[Idéfix]

Det var hvertfall ikke mye "verdig" og "fredfylt" da moren min døde av brystkreft.

Hun var livendes redd da hun skjønte hun ikke hadde lenge igjen, var ikke til å kjenne igjen. Snakket som et lite barn, med spak og redd stemme. Ville ikke bli med til sykehuset da hun var sånn, jeg ringte for jeg var så fortvilet, legen kom osv, og mamma bare sa at "nei, for da kommer jeg aldri tilbake igjen..." De ville ha meg, 18 år gammel, til å skrive under på å få henne tvangsinnlagt. Da sa hun istedet ja til å dra på sykehuset...

Etter et par dager der ble hun mindre redd, og jeg trodde hun ville bli bedre, istedet havnet hun plutselig i en slags koma eller noe, pustet og gispet og hadde ekle høye snorkelyder lenge. Døde etter et par dager.

Livredd, gul og ønsket for faen å leve!

Det er altfor tidlig å oppleve slikt i en alder av 18 år.

Det er også for tidlig som 26 åring.

For ikke snakke om at det var for tidlig for våre foreldre!!

[bugge -jenta]

det var HUN som hadde mye angst og fikk beroligende. Selv om vi pårørende sikkert kunne trengt noe i den situasjonen vi også .)

Hei!

Jeg bare hopper litt tilfeldig inn i en tråd(uten å ane hva den handler om)

Vil bare ønske deg en god jul.

Juleklem fra

[Gjest Timari]

Hei!

Jeg bare hopper litt tilfeldig inn i en tråd(uten å ane hva den handler om)

Vil bare ønske deg en god jul.

Juleklem fra

God jul til deg også

har ikke hørt fra deg på en stund. Håper det går bra med deg

juleklem fra

[keinstein]

Noen ganger er det ikke mulig å ivareta verdigheten, f eks ved en brutal død er det mye som skjer som ikke er verdig og kontrollerbart.

Det mest uverdige jeg har sett var en med kamera som kom kun for å ta bilder, ikke hjelpe, og så dro han. Det er så unødvendig. Alt som er unødvendig.

[Dorthe]

Faren min døde en verdig død. Han satt i godstolen hjemme. feilte nesten ikke noe og hjertet bare stoppet å slå. Han merket tydeligvis ingenting, datteren min fant ham og jeg var med å kledde på ham og ingen av oss så tegn til at han hadde hatt noe vondt.

Jeg håper at jeg også dør med skoa på den dagen det er slutt.

[bugge -jenta]

God jul til deg også

har ikke hørt fra deg på en stund. Håper det går bra med deg

juleklem fra

Hei!

Det har vært en temmelig tøff tid, og jeg er sykemeldt fra kurset mitt. Jeg synes det går litt bedre nå.

Vh

[Gjest Timari]

Hei!

Det har vært en temmelig tøff tid, og jeg er sykemeldt fra kurset mitt. Jeg synes det går litt bedre nå.

Vh

hei, ja forundrer meg over at det alltid skal være noe (med meg altså)

går fremdeles på studiet men synes det er rimelig tøft. Ikke at det er så fryktelig mye å gjøre men føler at jeg ikke har fått så god kontakt med de andre som jeg skulle ønske. I tilegg var det ikke den fordypningen jeg ønsket meg så jeg tenker å søke om innpass på en annen studieretning til høsten igjen og håpe at de endrer litt på karakterkravet så jeg slipper å gjøre en ny eksamen

Nå sitter jeg med en semesteroppgaven som skal leveres 7 Januar. Har skrevet 10 sider alt men har innsett at jeg må forandre innledningen og fjerne noen sider hvis jeg skal komme i mål. har visst kommet inn på et blindspor her. og ALLE bøker på biblioteker er utlånt. Så jeg har mest lyst til å grine over dette. Men jeg biter tennene sammen og forsøker å langt det går.

etter jul skal jeg i praksis og jeg gruer meg veldig til dette. Får tanker om å bare hoppe av, for jeg aner ikke om jeg er flink nok til dette her

Men det blir vel en råd med det også.

i tilegg har jeg startet hos en ny terapeut som jeg fikk time hos ved en tilfeldighet etter å ha fått 30 avslag. Så det er en prosess det også å få tillitt til han. Så blir det snakk om å trappe ned på medisiner som jeg går på+ svar på diverse utredninger

Men En ting kan jeg si: livet mitt er iallefall ikke kjedelig!!

klemmer fra

[bassse]

Det var hvertfall ikke mye "verdig" og "fredfylt" da moren min døde av brystkreft.

Hun var livendes redd da hun skjønte hun ikke hadde lenge igjen, var ikke til å kjenne igjen. Snakket som et lite barn, med spak og redd stemme. Ville ikke bli med til sykehuset da hun var sånn, jeg ringte for jeg var så fortvilet, legen kom osv, og mamma bare sa at "nei, for da kommer jeg aldri tilbake igjen..." De ville ha meg, 18 år gammel, til å skrive under på å få henne tvangsinnlagt. Da sa hun istedet ja til å dra på sykehuset...

Etter et par dager der ble hun mindre redd, og jeg trodde hun ville bli bedre, istedet havnet hun plutselig i en slags koma eller noe, pustet og gispet og hadde ekle høye snorkelyder lenge. Døde etter et par dager.

Livredd, gul og ønsket for faen å leve!

"verdig død" er en tullete og udefinert frase. Din mors død var like "verdig" som enhvers annen.

Siden du var 18 regner jeg med at din mor var i 40-50. Klart hun var redd! Det er alt for tidlig å fø.

Jeg tror mange eldre mennesker får en følelse av å være "mett av dage". De har levd et helt liv og er egentlig klar for å dø.

Det er også lettere for de etterlatte når den avdøde var 80 enn når den avdøde var 40.

[Gjest trist nå]

Hei.. Jeg bare lurer på hvordan du taklet den første julen, bursdagen osv? Er i ferd med å gjennomgå min første jul uten mamma så lurer på om du har noen "tips" for alt virker svart nå..?