Jeg har tatt en sjanse

[Gjest aldeles utrolig anonym i natt]

Jeg har tatt sjansen og gått ut i permisjon fra jobben jeg hater, eller skal jeg si som jeg var så lei av at jeg holdt på å spy. Jeg fikk laaaaaaaaaang permisjon og kan gjøre andre ting. Skal studere i første omgang, men nå kommer ingen papirer om noenting. Jeg vet ingenting om jeg greier å begynne i januar og kanskje kommer jeg til å tape noen tusenlapper. Ja ja au dette er forvirrende, men jeg har angst i natt. Grusom angst som kommer snikende om natta. Jeg har en ekstrajobb og skal greie meg, men blir nødt til å fronte virkeligheten hvis ikke alt går opp som planlagt. Jeg hadde full og bred støtte fra familie og øvrig omgangskrets unntatt en venninne som ble helt sprø og kjeftet meg huden full. Jeg hører stemmen hennes stadig "dette hadde jeg aldri gjort.....dette er spennende,meeeeeeen.......du kan bli syk.........hva skal du leve av........hva med barna dine (de er voksne)..........hvor skal de bo.........". Jeg prøver å høre stemmene til dem som gratulerte meg, tenke på min mor og min søster som er stolte av meg, men da blir jeg redd for å skuffe dem.

Hvordan skal jeg bli kvitt denne j...., f.... angsten som rir meg som en mare om nettene.

[Gjest -lonelyP]

Jeg gjorde noenlunde det samme som deg. Og reiste på tur ut i verden noen måneder. Nå bor jeg på pikerommet og venter på å få ny jobb. Det var tøft etter at oppsigelsen var levert, men jeg har ikke angret et sekund på at jeg gjorde det jeg gjorde. Tenk alt du kan gjøre med livet ditt nå. Du kan gjøre noe som du faktisk har lyst til i stedetfor å slepe deg avgårde til en jobb du hater. La ikke pingler styre livet ditt. Du er råtøff som står opp for deg selv.

[Gjest *sparkle*]

Høres ut som du har behov for en pause fra jobben din, og heller gjøre andre ting som kan gi deg noe. Da får du også tid til å tenke over hva du vil gjøre videre.

Synes det høres fornuftig ut å ta en pause når man er så lei!

Liker man seg ikke på jobb, klarer man heller ikke yte 100%.

Man må ta noen sjanser i livet:o)

Håper det ordner seg for deg! Lykke til!

Sender deg noen varme klemmer

[Gjest aldeles utrolig anonym i natt]

Jeg gjorde noenlunde det samme som deg. Og reiste på tur ut i verden noen måneder. Nå bor jeg på pikerommet og venter på å få ny jobb. Det var tøft etter at oppsigelsen var levert, men jeg har ikke angret et sekund på at jeg gjorde det jeg gjorde. Tenk alt du kan gjøre med livet ditt nå. Du kan gjøre noe som du faktisk har lyst til i stedetfor å slepe deg avgårde til en jobb du hater. La ikke pingler styre livet ditt. Du er råtøff som står opp for deg selv.

Jeg misunner deg som er så ung at du kan bo på pikerommet når du kommer tilbake. Jeg bryter opp midtveis i livet når jeg har barn som bor på pike/gutterommet. Gjør leiligheten om til et kollektiv for den ene og den andre flytter til faren sin og hans samboer. Har hatt samme jobben i åresvis og stadig drømt om noe annet.

Angsten kommer også av at jeg skal til USA og har bare fått email om at jeg er akseptert ved et universitet. Kjøpte billett, men opptakelsesbrevet kommer ikke og nå er jeg stressa pga. visum. Jeg vet at det verste som kan hende er at jeg mister billetten og blir boende noen dager til på rommet til datteren min, men angsten sniker seg inn om natta. Tør ikke innrømme overfor omgivelsene hvor stressa jeg er og derfor gjør det meg godt å skrive her.

Kanskje jeg rett og slett ønsker meg å være ung igjen og misunner deg derfor. Forskjellen er at nå vet jeg akkurat hva jeg vil og hva som skal til. Samtidig blir en mere avhengig av rutiner og sikkerhet.

[Gjest LucySky]

Jeg misunner deg som er så ung at du kan bo på pikerommet når du kommer tilbake. Jeg bryter opp midtveis i livet når jeg har barn som bor på pike/gutterommet. Gjør leiligheten om til et kollektiv for den ene og den andre flytter til faren sin og hans samboer. Har hatt samme jobben i åresvis og stadig drømt om noe annet.

Angsten kommer også av at jeg skal til USA og har bare fått email om at jeg er akseptert ved et universitet. Kjøpte billett, men opptakelsesbrevet kommer ikke og nå er jeg stressa pga. visum. Jeg vet at det verste som kan hende er at jeg mister billetten og blir boende noen dager til på rommet til datteren min, men angsten sniker seg inn om natta. Tør ikke innrømme overfor omgivelsene hvor stressa jeg er og derfor gjør det meg godt å skrive her.

Kanskje jeg rett og slett ønsker meg å være ung igjen og misunner deg derfor. Forskjellen er at nå vet jeg akkurat hva jeg vil og hva som skal til. Samtidig blir en mere avhengig av rutiner og sikkerhet.

Jeg syns det er helt utrolig flott, det du gjør! Jeg har aldri våget det, og om jeg ikke angrer, er det bare fordi sjansen/skjebnen sendte noe annet i min vei litt etter.

Jeg skal også si deg at jeg snakket med en ung mann her om dagen. Mora hans, som jeg kjenner litt, gjorde nesten det du gjør nå. Jeg lurte på hvordan han hadde tatt det den gangen for seks år siden da mora dro. Da sa han:

"Vet du, jeg har henne som forbilde! Jeg var redd både for henne og meg og min søsters skyld da, men nå ser jeg at det hun gjorde den gangen, har satt meg fri. Jeg våger megr enn jeg gjorde før, og det tror jeg søstera mi gjør også. Vi så ikke at hun var fryktelig redd den gangen, men nå skjønner jeg det. Og jeg beundrer henne sånn for det!"

Helt sant. Akkurat det sa han. For to uker siden.

Godt mot!

[lonelyP]

Jeg misunner deg som er så ung at du kan bo på pikerommet når du kommer tilbake. Jeg bryter opp midtveis i livet når jeg har barn som bor på pike/gutterommet. Gjør leiligheten om til et kollektiv for den ene og den andre flytter til faren sin og hans samboer. Har hatt samme jobben i åresvis og stadig drømt om noe annet.

Angsten kommer også av at jeg skal til USA og har bare fått email om at jeg er akseptert ved et universitet. Kjøpte billett, men opptakelsesbrevet kommer ikke og nå er jeg stressa pga. visum. Jeg vet at det verste som kan hende er at jeg mister billetten og blir boende noen dager til på rommet til datteren min, men angsten sniker seg inn om natta. Tør ikke innrømme overfor omgivelsene hvor stressa jeg er og derfor gjør det meg godt å skrive her.

Kanskje jeg rett og slett ønsker meg å være ung igjen og misunner deg derfor. Forskjellen er at nå vet jeg akkurat hva jeg vil og hva som skal til. Samtidig blir en mere avhengig av rutiner og sikkerhet.

Nåja, så ung er jeg da ikke. Ikke rett fra studier her nei. Har jobbet i nesten 10 år og fikk mer enn nok. Er "heldig" og ikke har barn og andre å ta hensyn til. Har leid ut leiligheten min, savner den veldig nå. Blir litt lite armrom her, men det går enn så lenge. Og penger har jeg rett og slett ikke etter julen, men merkelig nok bekymrer det meg ikke. Jobb ordner seg snart uansett tror jeg. Strevde litt med at ting ikke gikk helt etter planen til å begynne med, men fant en utvei. Det hele ble litt annerledes, men jeg kan leve med det jeg fikk til.

Det er ikke helt uproblematisk å gjøre det jeg og du har gjort, men du skal vite at det er mange rundt deg som virkelig ser opp til deg for det du gjør. Det er viktig at man trives med livet, tross alt. Og du har sannsynligvis tenkt gjennom dette mange ganger før du gikk til dette skrittet.

Se lyst på dette, jeg tror det er bra for deg når du har kommet så langt at du har tatt skrittet. Du sier jo selv at du skal klare deg. Poenget mitt er vel at du skal ikke la denne ene pessimisten ødelegge når mange andre synes du er tøff og beundrer deg. La ikke henne vinne!

Lykke til.

[Gjest ta dine egne valg]

Jeg misunner deg som er så ung at du kan bo på pikerommet når du kommer tilbake. Jeg bryter opp midtveis i livet når jeg har barn som bor på pike/gutterommet. Gjør leiligheten om til et kollektiv for den ene og den andre flytter til faren sin og hans samboer. Har hatt samme jobben i åresvis og stadig drømt om noe annet.

Angsten kommer også av at jeg skal til USA og har bare fått email om at jeg er akseptert ved et universitet. Kjøpte billett, men opptakelsesbrevet kommer ikke og nå er jeg stressa pga. visum. Jeg vet at det verste som kan hende er at jeg mister billetten og blir boende noen dager til på rommet til datteren min, men angsten sniker seg inn om natta. Tør ikke innrømme overfor omgivelsene hvor stressa jeg er og derfor gjør det meg godt å skrive her.

Kanskje jeg rett og slett ønsker meg å være ung igjen og misunner deg derfor. Forskjellen er at nå vet jeg akkurat hva jeg vil og hva som skal til. Samtidig blir en mere avhengig av rutiner og sikkerhet.

Syns det er flott det du gjør, jeg! Jeg dro også mutters alene til USA for å studere, men da var jeg riktignok mye yngre enn du.

Men du, jeg syns du bør ta en telefon til det universitetet (Administrations Office) straks på dagen, og etterlyse brevet! (husk tidsforskjellen, ha ha, det glemte jeg en gang! Kom til en sur securitasvakt isteden!)