Å leve som nummer 2

[Gjest Second Girl]

Jeg har skrevet innlegg tidligere her om et forhold som startet "litt for tidlig". Jeg er separert, og er blitt glad i en mann som også var i en brudd-situasjon. Men den prosessen stoppet plutselig opp. Årsaken er barn som gjør at han vegrer seg for å ta skrittet fullt ut, d.v.s. forholdet til samboeren sier han er over - men han er livredd for å gjøre barnet sitt vondt ved å flytte fra mamma'n til barnet.

Vi er blitt så glad i hverandre, men jeg vet at det eneste riktige av meg er å trekke meg helt tilbake og si at han må rydde opp hjemme først før vi kan fortsette på det vi har begynt på. Men det er så lett å si.... Jeg vet at jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste ved å la ham ha meg gående på gress mens han bor sammen med mamma'n til barnet sitt, det at jeg er der gjør det bare lettere for ham å fortsette slik at han får i både pose og sekk. Det at han setter hensynet til barnet først er jo også helt riktig, og det er galt av meg å gjøre noe som kan "forstyrre" prosessen hvor han skal finne ut om det er riktig eller galt av ham å flytte fra familien sin.

Så jeg bør bare trekke meg unna, det er dessuten eneste mulighet til at vi kan få hverandre til slutt. Tror jeg. Ikke minst er det det eneste moralsk riktige. Men jeg greier bare ikke!!!!!

Vet ikke hva slags svar jeg egentlig søker etter her nå, men det er sikkert mange som mener noe. Er det flere der ute som bevisst har valgt å "leve som nummer 2"? Er det noen som har trukket seg tilbake og oppnådd det de ville? Eller kanskje ventet forgjeves?

Har det vanskelig nå......

[Lillemus]

Min mor levde sånn hele sitt voksne liv. Jeg unner ingen å ha det sånn og bestemte meg alt fra jeg var ganske ung for at jeg aldri skulle finne meg i noe slikt.

[Gjest Zuleika]

Han er ikke klar for å flytte fra sin kone. Det er et vanskelig og tøft skritt og han kan være glad i deg for det.

Jeg har ikke erfaring av akkurat den situasjonen du beskriver, men jeg har livserfaring og den inneholder bl.a. skilsmisse og forhold etterpå. Jeg vet hvor vond og komplisert situasjon du er i, og hvor vaklende en kan være i en slik. Mitt råd er likevel bare et og det er å sette ned foten og ta smerten nå. Ikke lev i en forhåpning om et eller annet. Det kan godt hende at han da tar beslutninger, men så lenge han kan ha dere begge to så trenger han ikke det. Vær sterk nå for alle parter, han greier det ikke. Barnet hans har ikke godt av slik situasjon.

[Gjest ikke jeg, men min beste venninne]

Jeg har ikke opplevd dette men min beste venninne opplevde tilsvarende. Hun hadde nettopp brutt opp fra sin samboer og funnet en gift mann som også var på vei ut. Han hadde også to barn og lot det endelig bruddet vente.

Min venninne var fortvilet, og det eneste jeg sa til henne var at "Menn forlater aldri, eller veldig sjelden kona, så gi opp håpet med en gang".

Hun gjorde så, for hun ville ikke leve på gjerdet og vente på en mann som kanskje aldri ville bli helt hennes.

Men da hun gikk sa hun også til mannen hun elsket at hun ikke ville være grunnen til en skilsmisse, og dermed kunne hun aldri bli hans. Hun valgte å gå, for godt.

Han tok da valget. Skilte seg, og 6 måneder etter skilsmissen, spurta han henne, om hun fortsatt ville ha ham, for nå er han fri.

I dag er de lykkelige samboere og felles barn. Men det tok henne et utrolig stort mot å tørre å gi slipp helt.

Han har også i etterkant sakt til henne at det hun gjorde var det beste som hun kunne ha gjort. Han fikk tid til å tenke på hva han egentlig ville med livet. Og da hun forlot ham ble valget også mye lettere å ta.

[laban]

Jeg har sett det på nært hold, i en situasjon der jeg kjente begge to. Dette var ikke unge mennesker med helt små barn, men godt voksne. Bare han var samboer med barn, hun var single.

De to er gift med hverandre nå. Men det tok lang tid før han flyttet, flere år.

Jeg tenkte mange ganger på at hun kanskje gikk glipp av noe - noe som også kunne vært bra, og atskillig enklere - i de årene hun hadde livet på vent.

[Gjest ei som er nr.1]

Rett og slett kvalmende og trist, når noen pynter utroskap med å kalle det "forhold begynt litt for tidlig".

Min mann ble betatt av smiger fra ei som ville gjøre livet "spennende" for han.

Nå er nr. 2 borte, hun orket ikke vente. Og det var vanskelig for han lenge.

Men han var i hvertfall voksen nok til å legge merke til at jeg var glad i han og ville kjempe.

Han er glad han var så voksen også, og kunne ikke tenke seg ei i dag som var utro selv om han var det selv.

Tror du virkelig et forhold er akkurat så dårlig som en sex-fristet mann sier og føler?

Eller kvinne for den saks skyld?

Lev gjerne som nummer 2 med han, eller en utro mann på norsk.

Jeg kan nok ikke si jeg har sympati med klagen din.

[Gjest Ramina]

Rett og slett kvalmende og trist, når noen pynter utroskap med å kalle det "forhold begynt litt for tidlig".

Min mann ble betatt av smiger fra ei som ville gjøre livet "spennende" for han.

Nå er nr. 2 borte, hun orket ikke vente. Og det var vanskelig for han lenge.

Men han var i hvertfall voksen nok til å legge merke til at jeg var glad i han og ville kjempe.

Han er glad han var så voksen også, og kunne ikke tenke seg ei i dag som var utro selv om han var det selv.

Tror du virkelig et forhold er akkurat så dårlig som en sex-fristet mann sier og føler?

Eller kvinne for den saks skyld?

Lev gjerne som nummer 2 med han, eller en utro mann på norsk.

Jeg kan nok ikke si jeg har sympati med klagen din.

"Min mann ble betatt av smiger fra ei som ville gjøre livet "spennende" for han."

--Du snakker om mannen som han skulle vært overtalt/stakkar/uskyldig osv.

Flott at forhold som får med en tredjeperson går tilbake til det "normale" igjen og med mer lærdom og følelser.

Men please, slutt å snakk om det som om det er dama som er den stygge og mannen en stakkar...det er patetisk det.

Mannen din var i forhold med deg, han hadde ansvar for forholdet med deg, han lot seg også friste av kjøtt på utsiden, han svek størst...

Flott dere klarte å ordne opp, men mannen din er faktisk like og mer skyld i det som hendte enn henne han gjorde det med.

"Han vil ikke ha ei som er utro selv om han var utro selv"

--Nei takke fanden for det...hvem vil det liksom da?

[ShitDiddelyDo]

Skal jeg være helt ærlig synes jeg den med "for barnets skyld" er syltynn. Folk skiller seg hele tiden og det går stort sett greit med ungene likevel.

Sannsynligvis er det noe han bevisst bruker som unnskyldning fordi han ikke tør å stikke fra sin kone. Eventuelt lyver han så det renner av ham i forhold til hvor grusomt ekteskapet er.

Han vil ikke være den første.

Du bør gå videre. Forsøke å glemme ham. Det er sikkert ikke lett, men det finnes ganske sikkert haugevis av fisk i havet.

Kanskje han tar kontakt med deg en gang når han virkelig har kommet seg ut av ekteskapet, dersom det skjer, og hvis du da er singel kan du jo vurdere ham. Men innen den tid har du sikkert møtt en drømmeprins som fullstendig knocker ut disse illusjonene du har om denne mannen.

For det er illusjoner, vettu. Ingenting annet. Det kan det umulig være når dere ikke engang har fått prøve dere skikkelig sammen.

[Gjest ei som er nr.1]

"Min mann ble betatt av smiger fra ei som ville gjøre livet "spennende" for han."

--Du snakker om mannen som han skulle vært overtalt/stakkar/uskyldig osv.

Flott at forhold som får med en tredjeperson går tilbake til det "normale" igjen og med mer lærdom og følelser.

Men please, slutt å snakk om det som om det er dama som er den stygge og mannen en stakkar...det er patetisk det.

Mannen din var i forhold med deg, han hadde ansvar for forholdet med deg, han lot seg også friste av kjøtt på utsiden, han svek størst...

Flott dere klarte å ordne opp, men mannen din er faktisk like og mer skyld i det som hendte enn henne han gjorde det med.

"Han vil ikke ha ei som er utro selv om han var utro selv"

--Nei takke fanden for det...hvem vil det liksom da?

Jeg mener selvfølgelig det samme som deg Ramina.

Og han måtte stå for det han hadde gjort.

Likevel er jeg fullstendig lei syting fra disse nr. 2

[Gjest sånn kan det også gå]

Regel nr 1.

Stol aldri på en mann som sier han skal forlate sin kone og barn, til fordel for deg.

Sannsynligheten for at han gjør det, er lik 0.

[Gjest den ekte noor]

Regel nr 1.

Stol aldri på en mann som sier han skal forlate sin kone og barn, til fordel for deg.

Sannsynligheten for at han gjør det, er lik 0.

Så kan man vel tilføye: What goes around comes around.

[mermaid]

Jeg levde også som nr 2, holdt ut i 2 1/2 år. Det var såååå sterkt, det MÅTTE bare bli oss, vi måtte bare vente litt til... Han hadde store kvaler pga sønnen. Jeg VET at ekteskapet deres ikke var noe særlig.

Men tiden gikk jo, og ingenting skjedde. Jeg vurderte å leve videre som nr 2, men fant ut at det ble helt feil. Jeg var egentlig i ferd med å gi opp, da jeg på uforklarlig vis ble gravid. Og nei, det var ABSOLUTT IKKE noe forsøk på å få fart i ham. Jeg følte at livet mitt raste sammen da jeg fant det ut.

Jeg var 15 uker på vei da det ble endelig brudd. Kona hans sa at hvis han noen gang hadde noe mer med meg eller barnet vårt å gjøre, skulle han aldri få se sønnen sin igjen. Og han er feig nok til å gjemme seg bak det.

Så nå har jeg et fantastisk flott barn på 2 1/2 år som jeg aldri ønsket meg. Hun har dessverre ikke kontakt med faren sin.

Det er han som er taperen!

Menn er feige.

Men jeg forstår deg fullt ut, jeg VISSTE nesten hele tiden at jeg burde bryte ut, det var ikke håp. Men jeg klarte det ikke.

Livet er fullt av muligheter, jeg ville lenge ikke tro at det kunne finnes noen annen for meg, for jeg forelsker meg ikke så lett, men nå har det jammen omsider dukket opp en likevel...

Så mitt råd til deg er: bryt ut! Han kommer etter om det er meningen at det skal bli dere. Og så har jeg full forståelse for at du kanskje ikke klarer å følge rådet likevel :-)

[Gjest Ånne]

Jeg mener selvfølgelig det samme som deg Ramina.

Og han måtte stå for det han hadde gjort.

Likevel er jeg fullstendig lei syting fra disse nr. 2

Enig! Jeg er også lei av sytingen fra nr. 2. De bør ha vett nok til å lete etter partner blant de single, og ikke gå inn for å ødelegge etablerte familier.

[Gjest Ramina]

Jeg mener selvfølgelig det samme som deg Ramina.

Og han måtte stå for det han hadde gjort.

Likevel er jeg fullstendig lei syting fra disse nr. 2

Jojjoda...men så har du disse kjekke karene da vet du som kommer med de "fineste" forklaringer på hvorfor de ikke er glade i kona lenger og vil ut men har problemer med å komme seg ut.

Det er mange bra løgnere der ute, mange er nesten separerte til og med...ja, ja...inntil løgnen kommer for en dag.

Har sett mye rundt meg oppetter tidene.

Syting duger ikke når man går åpenøyd inn i det, men det er mange nok forbasket slu mannfolk rundt også da som vil ha kone, middag og barn hjemme og ei vilter mus ute. Og de kan gjøre fanden så mye for å få tak i det.

Sytinga til mannfolka når de endelig blir ferska er hakket mer patetisk spør du meg.

[Gjest Posh 68]

Min mor levde sånn hele sitt voksne liv. Jeg unner ingen å ha det sånn og bestemte meg alt fra jeg var ganske ung for at jeg aldri skulle finne meg i noe slikt.

Jeg er i denne situasjonen nå. Jeg er gift, er forelsket i en annen og er på vei ut av ekteskapet mitt med to små barn.

Jeg er ikke på vei ut fordi jeg er forelsket i en annen, men fordi jeg faktisk har forsøkt å få dette forholdet opp i et par år. vi har vært i rådgivning, men for min del er følelsene ikke slik de burde være.

Det kan godt være at mannen du er sammen med vil gå, noen gjør det faktisk, selv om det tar tid. Jeg skjønner han godt jeg når barna holder han igjen, det er akkurat slik for meg også.

Den andre mannen hos meg venter ikke.. jeg må gjøre mitt for meg selv. Ikke for andre.

Lykke til.