Jula er ikke bare god.

[Gjest orkerikkenicknå]

x`n psyker meg. Han snakker ikke med meg mer. Han vil ikke ha omsorgsavtale for ungen sin, og jeg behøver tid for meg selv.

Familien min skjønner det ikke. De lar han bare komme å gå, og han tar seg for, når det passer han.

Da jeg besøkte familien min i jula, kom han bare og hentet barnet vårt, uten å avtale med meg. Bra at barnet får være hos han, litt, men det er så sårt at han bare kan komme å gå der, uten at familien min reagerer. Hvorfor forsvarer de ikke meg? Med litt støtte fra andre hadde jeg kanskje klart meg uten all denne gråten og sinnet inni meg.

I en "matpakke" diskusjon, kom min søster som alltid skal ha rett, triumfere at for mye søtsaker på maten til barna, vil føre til en barnevernssak, da dette er omsorgssvikt. Jeg vet at det er mye som skal til før de går til så drastiske skritt. Allikevel måtte jeg resignere da hun kalte meg "dum" fremfor hele min familie og far til barnet mitt. Hvilket han selvfølgelig er og alltid vil være helt enig med henne i.

Jeg jobber for å få avlastning for barnet mitt, for nå greier jeg snart ikke mer. Venner har jeg snart ikke. Hvem vil være sammen med meg, når jeg aldri har tid til å være sammen med dem?

Denne tiden er og har vært jævlig. Akkurat nå føler jeg at barnetjenesten tar mer fra meg (innhente opplysninger), enn de er i stand til å gi tilbake.

Nå er jeg sliten. Bare en liten bagatell, og jeg er i harnisk. Vi reiste hjem i går. Godt å hvile, uten alle disse menneskene rundt meg, som vil jeg skal være som en maskin, uten følelser.

Endelig kan gråten komme.

[...den evige natteravn...]

Føler med deg. Stå på for å få avlastning, det kan hjelpe deg til å få mer overskudd.