tiny

[Zitha]

Jeg bare lurte på om du har lest svaret jeg skrev til deg?

[Gjest tiny]

Hei Zitha

Ja jeg har lest svaret ditt og jeg har vært innom psykiatrien og lest litt mere. Jeg er veldig takknemmelig for svaret og at du ikke ble "sint" for min undring omkring deg. Men det er en ting som er litt skremmende og det er at vi sliter med mye av det samme, men jeg "gjemmer" meg bak en spiseforstyrrelse og det er det verden ser meg som. Men angsten er der og den blir verre og verre for hver dag som går. Behandlerene mine synes at det er en skremmende utvikling som har skjedd med meg det siste året. Jeg planlegger alltid morra-dagen kvelden før og alt jeg gjør er en eller annen slags for ritualer. Jeg holder meg hjemme 95% av tiden fordi at jeg er redd for at noe uforusett skal skje, der jeg ikke har kontroll over situasjonen.

Føler at jeg lever i en slags "boble" alle kan se inn til meg men ingen kan se/høre/føle alle mine tanker og følelser. Jeg beveger meg litt på tynn is akkurat nå fordi denne "bobla" har jeg bare fortalt om til mine behandlere, men her er jeg jo annonym så da er det ikke så farlig,for jeg kan ikke bli gjennomskuet og igjenkjent her.

Angsten herjer i kroppen og alt føles som et evig kaos og jeg vet ikke egentlig hva jeg føler/vil eller orker lenger.

Det har vært en tøff dag idag og jeg er fryktelig sliten og lei, men om noen minutter er det en ny dag med nye muligheter får håpe at jeg kan bruke den til noe konstruktivt.

DET MEST SKREMMENDE ET MENNESKE KAN GJENNOMGÅ ER FORANDRING og angst handler ikke det nettop om forandring!

Takk for svaret Zitha.

Keep in touch!!!!!!!!!

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Hei Zitha

Ja jeg har lest svaret ditt og jeg har vært innom psykiatrien og lest litt mere. Jeg er veldig takknemmelig for svaret og at du ikke ble "sint" for min undring omkring deg. Men det er en ting som er litt skremmende og det er at vi sliter med mye av det samme, men jeg "gjemmer" meg bak en spiseforstyrrelse og det er det verden ser meg som. Men angsten er der og den blir verre og verre for hver dag som går. Behandlerene mine synes at det er en skremmende utvikling som har skjedd med meg det siste året. Jeg planlegger alltid morra-dagen kvelden før og alt jeg gjør er en eller annen slags for ritualer. Jeg holder meg hjemme 95% av tiden fordi at jeg er redd for at noe uforusett skal skje, der jeg ikke har kontroll over situasjonen.

Føler at jeg lever i en slags "boble" alle kan se inn til meg men ingen kan se/høre/føle alle mine tanker og følelser. Jeg beveger meg litt på tynn is akkurat nå fordi denne "bobla" har jeg bare fortalt om til mine behandlere, men her er jeg jo annonym så da er det ikke så farlig,for jeg kan ikke bli gjennomskuet og igjenkjent her.

Angsten herjer i kroppen og alt føles som et evig kaos og jeg vet ikke egentlig hva jeg føler/vil eller orker lenger.

Det har vært en tøff dag idag og jeg er fryktelig sliten og lei, men om noen minutter er det en ny dag med nye muligheter får håpe at jeg kan bruke den til noe konstruktivt.

DET MEST SKREMMENDE ET MENNESKE KAN GJENNOMGÅ ER FORANDRING og angst handler ikke det nettop om forandring!

Takk for svaret Zitha.

Keep in touch!!!!!!!!!

Kjære zitha! Det er fint at du har behandlere som er der for å hjelpe deg. Ut i fra ditt innnlegg får jeg en opplevelse av at du sliter med både spiseforstyrrelse, angst, men også kjemper med tvangstanker-og tvangshandlinger, dine ritualer. Enkelte hevder forøvrig at spiseforstyrrelser er en type tvangslidelse,- uansett det handler nok for deg om å ha "kontroll", det forutsigbare. Mange blir urolige slik som deg når de har en opplevelse av "å miste kontrollen".Noen kan ha glede av medikamentell behandling i en periode sammen med samtaleterapi. Jeg oppfordrer deg til å fortsette med å ha hyppig, regelmessig kontakt med din behandler, lykke til på veien videre!

[Zitha]

Hei Zitha

Ja jeg har lest svaret ditt og jeg har vært innom psykiatrien og lest litt mere. Jeg er veldig takknemmelig for svaret og at du ikke ble "sint" for min undring omkring deg. Men det er en ting som er litt skremmende og det er at vi sliter med mye av det samme, men jeg "gjemmer" meg bak en spiseforstyrrelse og det er det verden ser meg som. Men angsten er der og den blir verre og verre for hver dag som går. Behandlerene mine synes at det er en skremmende utvikling som har skjedd med meg det siste året. Jeg planlegger alltid morra-dagen kvelden før og alt jeg gjør er en eller annen slags for ritualer. Jeg holder meg hjemme 95% av tiden fordi at jeg er redd for at noe uforusett skal skje, der jeg ikke har kontroll over situasjonen.

Føler at jeg lever i en slags "boble" alle kan se inn til meg men ingen kan se/høre/føle alle mine tanker og følelser. Jeg beveger meg litt på tynn is akkurat nå fordi denne "bobla" har jeg bare fortalt om til mine behandlere, men her er jeg jo annonym så da er det ikke så farlig,for jeg kan ikke bli gjennomskuet og igjenkjent her.

Angsten herjer i kroppen og alt føles som et evig kaos og jeg vet ikke egentlig hva jeg føler/vil eller orker lenger.

Det har vært en tøff dag idag og jeg er fryktelig sliten og lei, men om noen minutter er det en ny dag med nye muligheter får håpe at jeg kan bruke den til noe konstruktivt.

DET MEST SKREMMENDE ET MENNESKE KAN GJENNOMGÅ ER FORANDRING og angst handler ikke det nettop om forandring!

Takk for svaret Zitha.

Keep in touch!!!!!!!!!

Dagen etter at jeg fikk mitt første panikkanfall bestemte jeg meg for at panikken ikke skulle få bestemme over meg. Den beslutningen har jeg holdt fast ved med alt jeg har av krefter. Det virker kanskje som en sterk og modig beslutning, men sannheten er at jeg er enda mer vettskremt for hva som vil skje den dagen jeg lar panikken få bestemme over bare en liten del av meg og mitt liv.

Jeg var hos psykiater forrige uke, og ble bedt om å skrive ned hvilke situasjoner som utløser panikkanfall. Jeg tror det er i de situasjonene jeg ikke har 100% kontroll over hva som skjer, der kjenner jeg meg virkelig igjen i det du skriver. Men hva kan jeg gjøre med det? Jeg kan aldri få 100% kontroll over alle situasjoner. Løsningen må jo bli å akseptere at andre har kontrollen, men det er lettere sagt enn gjort.

Ser behandlerene dine også bare spiseforstyrrelsen, eller ser de de bakenforliggende problemene? Jeg tror det ofte ligger andre problemer bak en sf, og nå som du har "identifisert" en del av dine, er du kommet et stykke på vei til å løse dem. Det finnes jo også effektive medisiner mot angst og depresjon. Går du på noen medisiner?

Dette har vært en svart dag, jeg er kjempedeppa, har vært på gråten det meste av ettermiddagen, og har hatt flere tilløp til panikkanfall. Det er på en måte mye verre nå som jeg går på medisiner. Jeg har det stort sett bra, så jeg er ikke lenger "vant til" å være så deprimert. Og, som den fødte optimist, tror jeg alltid at det er siste gang jeg har en dårlig dag, nå går det så mye bedre, nå er alt tilbake ved det gamle, og det gjør jo fallhøyden ekstra høy.

[Gjest tiny]

Dagen etter at jeg fikk mitt første panikkanfall bestemte jeg meg for at panikken ikke skulle få bestemme over meg. Den beslutningen har jeg holdt fast ved med alt jeg har av krefter. Det virker kanskje som en sterk og modig beslutning, men sannheten er at jeg er enda mer vettskremt for hva som vil skje den dagen jeg lar panikken få bestemme over bare en liten del av meg og mitt liv.

Jeg var hos psykiater forrige uke, og ble bedt om å skrive ned hvilke situasjoner som utløser panikkanfall. Jeg tror det er i de situasjonene jeg ikke har 100% kontroll over hva som skjer, der kjenner jeg meg virkelig igjen i det du skriver. Men hva kan jeg gjøre med det? Jeg kan aldri få 100% kontroll over alle situasjoner. Løsningen må jo bli å akseptere at andre har kontrollen, men det er lettere sagt enn gjort.

Ser behandlerene dine også bare spiseforstyrrelsen, eller ser de de bakenforliggende problemene? Jeg tror det ofte ligger andre problemer bak en sf, og nå som du har "identifisert" en del av dine, er du kommet et stykke på vei til å løse dem. Det finnes jo også effektive medisiner mot angst og depresjon. Går du på noen medisiner?

Dette har vært en svart dag, jeg er kjempedeppa, har vært på gråten det meste av ettermiddagen, og har hatt flere tilløp til panikkanfall. Det er på en måte mye verre nå som jeg går på medisiner. Jeg har det stort sett bra, så jeg er ikke lenger "vant til" å være så deprimert. Og, som den fødte optimist, tror jeg alltid at det er siste gang jeg har en dårlig dag, nå går det så mye bedre, nå er alt tilbake ved det gamle, og det gjør jo fallhøyden ekstra høy.

Hei Zitha.

Trist å høre at du har det tøft og at du føler deg mere deprimert enn noen gang. Stå på you can do it!!! Du skrev at du hadde bestemt deg for å ta kontroll over angsten din og jeg misunner ditt pågangsmot. Men jeg tror at angsten er eller har vært en overlevelsestrategi for deg og nå krever den noe tilbake og den slåss med alle sine krefter for å vise at den fremdelels er herskeren og skal styre ditt liv. Jeg tror ikke at man kan bestemme at man helt sånn uten videre kan si at angsten ikke skal styre livet mitt lenger, det er en/flere grunner til at angsten er der og kanskje har den spilt en sentral rolle for deg om det å overleve(dette ble utrolig rotete, men håper at du skjønner hva jeg mener!)

Medisiner! Jeg har gått på X-antall forskjellige medisiner, men fast på neuroleptika(trilafon) Jeg er veldig mottagelig for psykoser. Men for ca. et halvt år siden bestemte jeg meg for å kutte Trilafonen fordi jeg følte meg som et menneske uten noe form for følelser. Har over 20 innleggelser bak meg og det er blitt prøvd mye forskjellig, men akkurat nå slapper jeg av iforhold til medisiner, jeg tar en del Vival og Exanor og jeg føler at det er den beste løsningen- psykosene kommer om jeg tar Trilafon eller ikke så jeg valgte å kvitte meg med de.

Jeg håper Zitha at du har en bedre dag idag. Det virker som du er en person med mange ressurser og mye god kunnskap om hva du sliter med. Men jeg vil råde deg til en ting og det er at bruk tiden, man blir desverre ikke kvitt angsten på no time.

Jeg må ærlig innrømme at jeg får angst bare jeg ser at jeg har fått svar fra Dr.online, er redd for at jeg har skrevet noe galt og at de refser meg, men til nå har det gått fint.

Klem Tiny

[Zitha]

Hei Zitha.

Trist å høre at du har det tøft og at du føler deg mere deprimert enn noen gang. Stå på you can do it!!! Du skrev at du hadde bestemt deg for å ta kontroll over angsten din og jeg misunner ditt pågangsmot. Men jeg tror at angsten er eller har vært en overlevelsestrategi for deg og nå krever den noe tilbake og den slåss med alle sine krefter for å vise at den fremdelels er herskeren og skal styre ditt liv. Jeg tror ikke at man kan bestemme at man helt sånn uten videre kan si at angsten ikke skal styre livet mitt lenger, det er en/flere grunner til at angsten er der og kanskje har den spilt en sentral rolle for deg om det å overleve(dette ble utrolig rotete, men håper at du skjønner hva jeg mener!)

Medisiner! Jeg har gått på X-antall forskjellige medisiner, men fast på neuroleptika(trilafon) Jeg er veldig mottagelig for psykoser. Men for ca. et halvt år siden bestemte jeg meg for å kutte Trilafonen fordi jeg følte meg som et menneske uten noe form for følelser. Har over 20 innleggelser bak meg og det er blitt prøvd mye forskjellig, men akkurat nå slapper jeg av iforhold til medisiner, jeg tar en del Vival og Exanor og jeg føler at det er den beste løsningen- psykosene kommer om jeg tar Trilafon eller ikke så jeg valgte å kvitte meg med de.

Jeg håper Zitha at du har en bedre dag idag. Det virker som du er en person med mange ressurser og mye god kunnskap om hva du sliter med. Men jeg vil råde deg til en ting og det er at bruk tiden, man blir desverre ikke kvitt angsten på no time.

Jeg må ærlig innrømme at jeg får angst bare jeg ser at jeg har fått svar fra Dr.online, er redd for at jeg har skrevet noe galt og at de refser meg, men til nå har det gått fint.

Klem Tiny

Dagen i dag har heller ikke vært noe særlig, for å si det mildt. Den startet med at jeg ble vekt av et panikkanfall, og har utviklet seg derfra. Men nå i kveld har jeg det faktisk litt bedre.

At jeg er mer deprimert enn noensinne, er egentlig overdrevet. Det var mye verre før jeg begynte med medisiner og de første ukene etter. Men jeg trodde jeg hadde fått tilbake mitt gamle, gode humør for godt. Derfor kom det som et stort sjokk da jeg ble så deprimert i går, og det gjorde det nok verre enn det egentlig var.

Jeg har aldri tatt sjansen på å la angsten styre livet mitt, allerede dagen etter mitt første panikkanfall bestemte jeg meg for å gjøre et nytt forsøk på det som utløste anfallet, selv om bare tanken skremte vettet av meg. Men jeg syntes det var enda mer skremmende å la panikken styre. (Og da var panikken bare knyttet til forskjellige former for legebehandling.)

20 innleggelser høres veldig mye ut, det må være slitsomt. Jeg skjønner godt at du sluttet med trilafon når de hadde så mange bivirkninger, men ikke noen særlig effekt på å unngå psykoser. Jeg håper bare at du har sluttet i samråd med legen din, eller i alle fall har fortalt legen at du har sluttet. Det finnes jo også andre antipsykotiske medisiner med mindre bivirkninger, men du har kanskje prøvd dem også.

Det er et godt råd du kommer med, å ta tiden til hjelp. Dessverre er det kanskje den tingen i verden jeg er minst flink til. Helst skulle jeg jobbet intenst med problemene døgnet rundt til de var over.