En ny dag i helvete

[Katie]

Sitter på skolen og skriver dette. Prøver å være kjapp, sånn at ingen skal se hva jeg skriver. Det er ingen i klassen som hvet at jeg sliter. Blir så utrolig sliten av å holde det hemmeligt for dem, men jeg tørr ikke si det heller...

Huff. Jeg er så forvirra for tiden. Folk begynner å spørre, lurer på om det feiler meg noe. Hva skal jeg gjøre???

Koz

[blesha]

Kjære Katie!

Jeg var også veldig usikker på og redd for å si noe om sf'en til de i klassen min. Redd for reaksjonene, og for at de bare skulle gjøre narr av meg. Men da det ble en del fleiping i klassen rundt det med spiseforstyrrelser, og mye prat om slanking, ble det for mye for meg. Da fortalte jeg til først to i klassen om anoreksiaen. Og så skulle vi ha om Ungdomstiden i helsefag, og i det kapittelet står det en del om sf. Da ble det verre for meg. Hadde sagt noe om sf'en til læreren fra før, og da tiden kom for at vi skulle gjennomgå stoffet om sf i klassen, fortalte jeg at jeg selv har anoreksia. Det føltes skikkelig skremmende, vet ikke helt hva jeg var redd for. Men de i klassen min har vært veldig greie. Blant annet fleipes det ikke på samme måte som før om det å ha sf, og jeg greier også å svare på spørsmål når noen spør. De i klassen har stilt spørsmål, ikke for å mase, men for at de oppriktig er interessert i å forstå litt mer.

Det er opp til deg hva du bestemmer deg for, jeg ville bare fortelle deg hva jeg opplevde.

Lykke til, vennen!

*Kos*

[Gjest suselusa]

KJære Katie,

Du sier at ingen vet hva du sliter med, men at de har begynt å spørre. Er det noen av dem som spør som du stoler på? I så fall, ville du tapt mye på å innrømme at du faktisk ikke har det så bra? Er det ikke ille nok at du sliter som du gjør, i tillegg til at du bruker så utrolig mye unødvendig energi på å "skjule" ting for alle rundt deg?

Jeg skjønner akkurat hvordan du har det, og vet hvor mye du sikkert vrir og vender på sannheten for å "lure" alle sammen. Men hvem er det du lurer? Jeg forstår at det er vanskelig å gi slipp på den "masken" du har overfor venner og andre, men tror du ikke det hadde lettet litt på problemet ditt å få satt ord på noe av det du føler til en du stoler på?

Jeg vet ikke om du får no behandling eller noe, men uansett så ville jeg rådet deg til å bruke de menneskene du har rundt deg, de tenker kun på ditt eget beste...

Håper dagen din bedrer seg....

Klemmer fra,

[Katie]

Kjære Katie!

Jeg var også veldig usikker på og redd for å si noe om sf'en til de i klassen min. Redd for reaksjonene, og for at de bare skulle gjøre narr av meg. Men da det ble en del fleiping i klassen rundt det med spiseforstyrrelser, og mye prat om slanking, ble det for mye for meg. Da fortalte jeg til først to i klassen om anoreksiaen. Og så skulle vi ha om Ungdomstiden i helsefag, og i det kapittelet står det en del om sf. Da ble det verre for meg. Hadde sagt noe om sf'en til læreren fra før, og da tiden kom for at vi skulle gjennomgå stoffet om sf i klassen, fortalte jeg at jeg selv har anoreksia. Det føltes skikkelig skremmende, vet ikke helt hva jeg var redd for. Men de i klassen min har vært veldig greie. Blant annet fleipes det ikke på samme måte som før om det å ha sf, og jeg greier også å svare på spørsmål når noen spør. De i klassen har stilt spørsmål, ikke for å mase, men for at de oppriktig er interessert i å forstå litt mer.

Det er opp til deg hva du bestemmer deg for, jeg ville bare fortelle deg hva jeg opplevde.

Lykke til, vennen!

*Kos*

Hei.

Hr sliti med sf i nesten fem år. Har fortalt det til folk en gang. For to år siden, da jeg gikk i 1.gym, var det veldig mange som spurte og gravde fordi jeg aldri spiste, og bare ble tynnere og tynnere. Da fikk jeg læreren min til å fortelle klassen hve som feilte meg, for jeg klarte ikke selv. De var veldig forståelsesfulle. Nå går jeg i klasse med helt andre menesker, og jeg tørr bare ikke fortelle det til dem. Har tenkt litt på å gå ned en del, slik at de får mistanker, og spørr meg om det, for da kan jeg jo bare si det som det er. De spørr hele tiden hvorfor jeg drar til legen så ofte, men jeg får meg ikke til å fortelle det. Bare trekker på skuldrene og smiler.

Vi skal snart på klasse tur, og kanskje det r noen som oppdager noe da. Håper nesten det.

Koz

[Gjest engelen]

Jeg skjønner godt hvordan du har det!!

Ingen i min klasse vet at jeg sliter, og det er strevsomt å holde maska hele tiden slik at de ikke skal få vite noe, så jeg skjønner deg så inderlig godt.. Føler meg liksom aldri glad i timene, bare på lissom..

Kanskje du kunne konfrontere klassestyreren din med dette, slik at hun tok det opp med klassen din en dag du ikke var der???-hvis du ønsker at de skal vite noe.

Ja, det er vanskelig å skjule i lengden!!

Tenker på deg!

*stoor klem*

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Katie! Mange har svart deg med egne både positive og negative erfaringer med det å fortelle medelever om at de har en spiseforstyrrelse. Det er vanskelig å gi deg et konkret svar da det er veldig individuelt hvordan man takler det "at alle vet". Likevel gir du uttrykk for at det er svært tøfft for deg å holde dette skjult, samtidig som du har positiv erfaring fra tidligere med å fortelle om det til klassen. Kanskje du kunne snakke med klasselærer først og at dere sammen kan vurdere når tiden evt. er riktig for at du åpner opp for din lidelse for resten eller noen i klassen Det er også viktig å huske at du har rett på et privatliv, du må ikke fortelle alle om din sykdom. Dette er noen du må kjenne og føle selv- så godt du kan, spør deg selv hva du tror er til beste for deg, lykke til uansett hvilket valg du tar!