Lykkelig gravide mennesker overalt

[trøtt og lei]

Er inne i den tiende måneden med prøving. Underveis har jeg oppdaget at jeg har en svært kort syklus (21 dager!!), fagfolk hevder at det skal være mulig likevel, men.. Nå skal det sies at jeg har et barn fra før, men med en annen mann og jeg tror ikke syklusen for fem år siden var så kort (skjønt den gang telte jeg ikke, og alt klaffet på første forsøk). Nåja; vi prøver og prøver og er det ikke nokså ille; skjebnens ironi eller livets iboende faenskap at det meste som er av venninnner, kollegaer på jobb (to av ni!!), søsken osv er gravide ? ? Jeg blir dobbelt fortvilet av å vasse rundt blandt lykkelige sinn. Jeg klarer ikke se annet enn min egen fortvilelse. Jeg forsøker å tenke på den glade femåaringen jeg har hjemme,og det er klart det hjelper. Men så; det mangler et barn. Jeg føler meg så lite kvinnelig, så håpløst utenfor alt snakk om babyer. Vi skal til utredning den 17 februar - men jeg er faktisk redd de ikke finner noe og at alt handler om et "opphengt" hode - dvs stress. Uff.. hjertesukk.. bare