hvor mye ofrer man for ekteskapet?

[ltf]

Jeg visste at jeg kanskje ikke giftet meg med mitt livs største kjærlighet.

Men vi har jo det bra sammen, selvom det fra min side kanskje ikke er de helt store kriblingene. Men dette var jeg klar over, og trodde det ville bli bedre etterhvert. For mannen min er verdens snilleste og vi har to barn på 5 og 3 år.

Vi har også et hus sammen. Men det er liksom noe som mangler.

Før jeg ble sammen med mannen min ble jeg dumpet av det jeg vil karaktrisere som mitt livs kjærlighet....(8 år siden)

Han har angret på dette lenge, og grunnen til at han gjorde det slutt var for at han syntes jeg var for ung til å etablere meg osv.... (6 års forskjell)

Jeg har hatt sporadisk kontakt med han , og hver gang har jeg tatt meg hardt sammen for å ikke dra til han...

Så i går fikk jeg meldingene, og grunnene til at jeg ikke har sovet i natt...

Han sier han kommer alltid til å elske meg, han skal gjøre meg lykkeligst i verden, han har angret på avgjørelsen sin hver dag, og jeg vet han mener dette....

Han gråter når han vet hva slags idiot han var..

Og vi hadde det veldig bra sammen.. og jeg kjenner jeg får hjerteklapp av å snakke om og med han..

Jeg har møtt han et par ganger, men aldri har vi pratet om slikt, burde jeg møte han?

Men så kommer det store spørsmålet...

Hva gjør jeg nå?

Risikerer jeg et brukbart ekteskap på noe usikkert?

Prøver jeg ut først?

Jeg føler meg utro bare å tenke dette, så samvittigheten min er med meg her...

Skal jeg nevne dette for min mann???

Jeg ønsker ikke å såre noen , så da bør jeg vel blir i ekteskapet.

Men jeg lurer på hvor mye jeg skal tenke på seg selv i slike tilfeller?

Skal jeg tenke på min familie som er så glade i min mann og som aldri vi tilgi meg hvis jeg går fra han?

Så tenker jeg på at barna begynner på skole snart og jeg vil jo ikke at de skal ha skilte foreldre, men er det nok??

Hjelp meg...

For de som lurer er jeg 28 år

[Goliath]

Det kan virke som om du i sin tid satte krav til barn og familie overfor din eks? (for det var vel derfor han "dumpet deg" hvis jeg forstår det du skriver riktig?)

Og så gikk du inn i et nytt forhold der det viktigste for deg var å stifte familie? (igjen hvis jeg forstår deg rett?).

Og du fikk det som du ønsket og følte for - ser det ut som?

Men nå er du villig til å ofre alt dette (det som du før satte foran det meste annet), for dine egne følelser - igjen...?

Det er selvfølgelig veldig vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon, men ovennevnte var slik jeg leste ditt innlegg.

Med forbehold om at det riktig så er det en vinkling du bør forsøke å bruke på deg selv og fremtiden - og tenke på at dine valg nå som tidligere vil berører mange flere enn deg selv.

For hva gjør du når det skulle dukke opp andre "ønsker"...?

[ltf]

Det kan virke som om du i sin tid satte krav til barn og familie overfor din eks? (for det var vel derfor han "dumpet deg" hvis jeg forstår det du skriver riktig?)

Og så gikk du inn i et nytt forhold der det viktigste for deg var å stifte familie? (igjen hvis jeg forstår deg rett?).

Og du fikk det som du ønsket og følte for - ser det ut som?

Men nå er du villig til å ofre alt dette (det som du før satte foran det meste annet), for dine egne følelser - igjen...?

Det er selvfølgelig veldig vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon, men ovennevnte var slik jeg leste ditt innlegg.

Med forbehold om at det riktig så er det en vinkling du bør forsøke å bruke på deg selv og fremtiden - og tenke på at dine valg nå som tidligere vil berører mange flere enn deg selv.

For hva gjør du når det skulle dukke opp andre "ønsker"...?

Jeg ble dumpet fordi jeg ikke i hans øyne var klar for ekteskap og familie, s jeg satt ingen krav tilhan , men han satt det til meg...

[ltf]

Jeg ble dumpet fordi jeg ikke i hans øyne var klar for ekteskap og familie, s jeg satt ingen krav tilhan , men han satt det til meg...

Jeg giftet meg muligens fordi jeg var redd for å være alene, noe jeg har vært siden jeg var 16 år...

Følte vel at familien også mente at nå var det på tide med familie og barnebarn of jeg har alltid vært svar på "kjernefamilier" Og har alltid ønsket det selv..men ting går ikke alltid slik som man tror...

[Goliath]

Jeg ble dumpet fordi jeg ikke i hans øyne var klar for ekteskap og familie, s jeg satt ingen krav tilhan , men han satt det til meg...

Da leste jeg helt feil ut i fra hva du først skrev - beklager!

Det er en svært vanskelig situasjon du har kommet opp i, og det er vanskelig (umulig) for meg å gi deg råd om hva du bør gjøre.

Ingen kjenner heller hva fremtiden vil bringe, uansett hvilke valg vi gjør.

Men har du det OK i det ekteskapet og den familien du har, så ville jeg vært svært forsiktig med å risikere alt det for følelser du nå har.

Du vet svært lite om hvordan disse følelsene vil utvikle seg over tid med din eks - og du kjenner han heller ikke godt nok til å vite hvordan et liv med han vil bli. Tross alt er det mange år siden dere var sammen, og dere har begge utviklet dere siden den gang.

Så følelsene du tror du vet at du har for han nå, kan fort vise seg å endres etter en stund sammen - når det "vanlige" livet har kommet dere i kapp.

Jeg tror du risikere veldig mye for noe som er svært usikkert - om du gir slipp på det du nå har til fordel for din eks.

[frusrert]

Jeg giftet meg muligens fordi jeg var redd for å være alene, noe jeg har vært siden jeg var 16 år...

Følte vel at familien også mente at nå var det på tide med familie og barnebarn of jeg har alltid vært svar på "kjernefamilier" Og har alltid ønsket det selv..men ting går ikke alltid slik som man tror...

Hei..Jeg kan forstå dine tanker i så måte at jeg er mannen i den samme problemstillingen.MITT RÅD TIL DEG....

-FORTELL DIN MANN OM DINE FØLELSER SÅNN AT DERE KAN FÅ I GANG EN DIALOG.

-DU RISIKERER Å KNUSE DIN MANN MENTALT MED Å GÅ VIDRE PÅ DENNE STIEN.

-DU MÅ VÆRE 100% SIKKER I DIN SAK FØR DU GJØR NOE SOM DU KAN ANGRE PÅ I MANGE ÅR FREMOVER.Dette er mitt råd til deg. Jeg sitter nå med en kone som har tatt saken et hakk vidre nemlig et sexuelt forhold til sin store kjærlighet. TRO MEG DET ER ET HELVETE!!!!!!!!!

[Gjest soldier]

Min erfaring er at man ikke kan "parkere" slike tanker som du har. Før eller siden må man ta et brudd, og hive seg utpå.

Bedre det enn å gå å angre et helt liv på at du IKKE gjorde det.

En skilsmisse bruker som regel å gå greit, spesielt når ungene er såpass små. Den økonomiske biten går også mye bedre enn man frykter.

Med mindre du tror på reinkarnasjon, så har du kun dette livet.

[Gjest soldier]

Hei..Jeg kan forstå dine tanker i så måte at jeg er mannen i den samme problemstillingen.MITT RÅD TIL DEG....

-FORTELL DIN MANN OM DINE FØLELSER SÅNN AT DERE KAN FÅ I GANG EN DIALOG.

-DU RISIKERER Å KNUSE DIN MANN MENTALT MED Å GÅ VIDRE PÅ DENNE STIEN.

-DU MÅ VÆRE 100% SIKKER I DIN SAK FØR DU GJØR NOE SOM DU KAN ANGRE PÅ I MANGE ÅR FREMOVER.Dette er mitt råd til deg. Jeg sitter nå med en kone som har tatt saken et hakk vidre nemlig et sexuelt forhold til sin store kjærlighet. TRO MEG DET ER ET HELVETE!!!!!!!!!

Tøys!

Skal hun leve sitt liv for HANS skyld??? Eller for sitt eget?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hvis ekteskapet har overskriften "holde ut",er det neppe nok til å bli fornøyd og lykkelig med dine tre liv, famlielivet, ditt eget liv og parlivet. Men slik jeg oppfatter deg, er du tilfreds med mye, både med mann og barn, selv om du sier at det er noe som mangler. Det er vel dette ekstra med intimtet mellom dere to samlivspartnere, lidenskapen som mangler.

Jeg forstår dilemmaet ditt, for det er jo ikke en hvilken som helst mann du tenker på, det er eksen din. Du kjenner ham. Dessuten er det utrolig oppmuntrende og bli bekreftet slik eksen gjør overfor deg nå.

Det du imidlertid ikke kjenner til med eksen er hvordan han er å leve med nå 8 år etterpå, og hvordan han ville være som far og husfar i familien?

Jeg tror du må innse at det vil være en risiko å vrake mannen din til fordel for eksen, nettopp av de grunnene som nevnt over, og at følgene av et brudd kan ramme hardere enn du antar nå. Et brudd innebærer alltid sorg og sår, det slipper ingen unna, men det kan leges hvis dere som foreldre kan samarbeide etter bruddet.

I første omgang vil jeg forelså at du forsøker å kutte ut eksen til fordel for en "oppgradering" av ditt parforhold nå. Etter 2 barn og med travle dager, vil de fleste i din livsfase føle savn av nærhet og voksenfellesskap. Har du prøvd å sette fokus på dere to ektefeller og finne tid til mer nærhet med ham, uten barn? Forsøk det!

Hvis du vil gi ekteskapet ditt en sjanse, må du be eksen slutte å bekrefte deg og ha kontakt. Det blir dobbeltkjør og gir bare mer tvil for hvem du skal velge.

[frusrert]

Tøys!

Skal hun leve sitt liv for HANS skyld??? Eller for sitt eget?

Og leve ut sine drømmer er noe du gjør når du er ung ikke når du er etablert i et fast forhold. NEI det beste er å sammarbeide med sin utvalgte som man har lovet evig troskap til også i motgang.

Er det ikke noe håp så må man jo bare skilles MEN DET ER IKKE DET FØRSTE MAN GJØR........

[Gjest sånn jeg ser det!]

Tøys!

Skal hun leve sitt liv for HANS skyld??? Eller for sitt eget?

Det er ikke det som er poenget! Hun har valgt å få barn med denne mannen...og kan ikke bare følge sine egne ikke særlig veloverveide følelser bare fordi eksen nå viser sin interesse igjen!

Det virker som på meg at eksen misunner henne det hun har og prøver å få henne tilbake.

Syns det virker som at denne mannen (eksen) er ganske egoistisk når han oppfører seg sånn ovenfor henne. Han veit at hun har barn og mann...men tenker mest på sine egne følelser og prøver å ta henne fra mann og barn.

Det er iallefall min mening....og jeg er sikker på at hun fort finner ut at gresset ikke var noe grønnere på den andre siden.

Kjærlighet er ikke drifter og forelskelse. Ekte, dyp kjærlighet er å kjempe sammen...samme hva som skjer. Og så klart det ofte er vanskelig å holde sammen, når det er noe som virker så mye bedre som frister...! Men klarer man å kjempe sammen og slite litt..ser man hvor mye man får igjen og hvor mye man elsker hverandre!

[Gjest Settlers]

Tenk deg godt om. Veldig godt om. Du bør ikke ta den avgjørelsen nå. Få eksen din unna - deretter kan du bruke tid på denne avgjørelsen.

Du kan komme til å angre en dag, og du kommer aldri tilbake til det du hadde, ikke på samme måten. Tenk deg om, bruk tid.

[Gjest Vanskelig valg å ta]

Du sier du er gift med verdens snilleste mann, du er heldig for de er vanskelig å finne. Ta vare på han.

[Pus123]

Hvis ekteskapet har overskriften "holde ut",er det neppe nok til å bli fornøyd og lykkelig med dine tre liv, famlielivet, ditt eget liv og parlivet. Men slik jeg oppfatter deg, er du tilfreds med mye, både med mann og barn, selv om du sier at det er noe som mangler. Det er vel dette ekstra med intimtet mellom dere to samlivspartnere, lidenskapen som mangler.

Jeg forstår dilemmaet ditt, for det er jo ikke en hvilken som helst mann du tenker på, det er eksen din. Du kjenner ham. Dessuten er det utrolig oppmuntrende og bli bekreftet slik eksen gjør overfor deg nå.

Det du imidlertid ikke kjenner til med eksen er hvordan han er å leve med nå 8 år etterpå, og hvordan han ville være som far og husfar i familien?

Jeg tror du må innse at det vil være en risiko å vrake mannen din til fordel for eksen, nettopp av de grunnene som nevnt over, og at følgene av et brudd kan ramme hardere enn du antar nå. Et brudd innebærer alltid sorg og sår, det slipper ingen unna, men det kan leges hvis dere som foreldre kan samarbeide etter bruddet.

I første omgang vil jeg forelså at du forsøker å kutte ut eksen til fordel for en "oppgradering" av ditt parforhold nå. Etter 2 barn og med travle dager, vil de fleste i din livsfase føle savn av nærhet og voksenfellesskap. Har du prøvd å sette fokus på dere to ektefeller og finne tid til mer nærhet med ham, uten barn? Forsøk det!

Hvis du vil gi ekteskapet ditt en sjanse, må du be eksen slutte å bekrefte deg og ha kontakt. Det blir dobbeltkjør og gir bare mer tvil for hvem du skal velge.

huff, dette kan ikke være lett, men som sagt, gresset er ikke alltid grønnere på andre siden.

[pablito]

Vær ytterst forsiktig med å kaste deg i armene på din tidligere venn. Han dumpet deg for 8 år siden på et tynt grunnlag, og han kan gjøre det igjen. Nå ser han at du er voksen og har det bra; nå er du bra nok for ham, og han vil ha deg tilbake. Det at han angrer på sitt valg den gang, er ingen garanti for at han vil være noen god mann for deg. Jeg støtter familierådgivers råd om å holde avstand til ham og heller sprite opp det du har. Du kan ellers bli den som virkelig angrer bittert fordi du har mistet alt.

Siden det ikke har skjedd noe seksuelt mellom dere, kan det kanskje være klokt å fortelle din mann om hva som har dukket opp. Det kan være med på å styrke båndene mellom dere to, og det blir lettere for deg å stå imot trangen til å oppsøke din eks. Ønsker deg lykke til

[Gjest Ulvinnen Lurulf]

Vær ytterst forsiktig med å kaste deg i armene på din tidligere venn. Han dumpet deg for 8 år siden på et tynt grunnlag, og han kan gjøre det igjen. Nå ser han at du er voksen og har det bra; nå er du bra nok for ham, og han vil ha deg tilbake. Det at han angrer på sitt valg den gang, er ingen garanti for at han vil være noen god mann for deg. Jeg støtter familierådgivers råd om å holde avstand til ham og heller sprite opp det du har. Du kan ellers bli den som virkelig angrer bittert fordi du har mistet alt.

Siden det ikke har skjedd noe seksuelt mellom dere, kan det kanskje være klokt å fortelle din mann om hva som har dukket opp. Det kan være med på å styrke båndene mellom dere to, og det blir lettere for deg å stå imot trangen til å oppsøke din eks. Ønsker deg lykke til

Det var omtrent dette jeg også hadde tenkt å skrive :-)

[Gjest blue-eye]

Kjenner din situasjon veldig godt, - har opplevd mye av det samme selv.

Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er riktig og galt her.

Mange vil si at man skal bite tenna sammen og "ofre" det meste for ekteskapet, fordi man har lovet på "tro & ærlighet i gode & onde" osv osv. Men, vi lever kun en gang - kun en sjanse til å finne "den store kjærligheten", for den finnes - det er ihvertfall min erfaring.

Barn, familie, økonomi & materielle rammer - alt det vil gå seg til og falle på plass over tid dersom du skulle velge å "ofre" ekteskapet og ta steget videre med ditt "livs kjærlighet". Det virker alltid nærmest uoverstigelig vanskelig og nesten umulig å skulle klare å komme gjennom alt det praktiske - men det er det ikke.

Men, du var 20 år da du var sammen med vedkommende? Er du virkelig 100% sikker på at den 20 år gamle jentens følelser virkelig var "livs kjærlighet"? Hvis det faktisk var slik at dere gled fra hverandre allikevel den gangen?

Og vil denne mannen kunne klare å leve med deg OG dine barn fra nåværende ekteskap? Det må han nemlig hvis det skulle bli noe mer mellom dere. Dersom han virkelig elsker deg, vil dine barn kontinuerlig minne ham om de 8 "tapte" årene - og kunne være et potensielt "gnagsår" i deres fremtidige felles tilværelse. Elsker han deg derimot høyt nok, vil han klare å takle dette - og elske dem gjennom det at de er DINE barn. Men hva er grunnen til at han nå først vil ha deg? Har han nylig avsluttet et forhold? Da er det gjerne naturlig at man umiddelbart griper til enten noe nytt eller til noe gammelt, kjent og trygt.

Selv traff jeg mitt livs kjærlighet og sjelefrende etter mange års ekteskap m. barn & hus osv osv. Kjærligheten var så sterk, det ville vært urettferdig og ødeleggende både for min ektefelle, meg selv og familie om jeg skulle fortsatt i et for meg "dødt" liv. Det ble på ingen måter noen enkel vei videre, - men idag er jeg lykkeligvis sammen med min store kjærlighet, med vårt kjærlighetsbarn - som binder sammen våre barn og familie fra tidligere liv. Alt er ikke rosenrødt, men kjærligheten er om mulig blitt enda sterkere med årene, kanskje nettopp på grunn av at den hadde vanskelige/umulige kår i starten og måtte kjempes mye for. Idag har både vi voksne og våre barn fra tidligere det bedre enn noen gang. 2 foreldre som elsker hverandre over alt på jord, som igjen har alt overskudd og kjærlighet å gi til ungene.

[Gjest troper]

*Jeg visste at jeg kanskje ikke giftet meg med mitt livs største kjærlighet. Men vi har jo det bra sammen, selvom det fra min side kanskje ikke er de helt store kriblingene. Men dette var jeg klar over, og trodde det ville bli bedre etterhvert.*

Forhold blir vel neppe bedre etterhvert heller motsatt når den store forelskelsen legger seg, men den var vel aldri der for deg da...

*For mannen min er verdens snilleste og vi har to barn på 5 og 3 år. Vi har også et hus sammen. Men det er liksom noe som mangler.*

Selvsagt er det det om du aldri var forelsket i ham...

Seks års aldersforskjell er da ingenting om man elsker hverandre...

*Så i går fikk jeg meldingene, og grunnene til at jeg ikke har sovet i natt... Han sier han kommer alltid til å elske meg, han skal gjøre meg lykkeligst i verden, han har angret på avgjørelsen sin hver dag, og jeg vet han mener dette.... Han gråter når han vet hva slags idiot han var.. Og vi hadde det veldig bra sammen.. og jeg kjenner jeg får hjerteklapp av å snakke om og med han.. Jeg har møtt han et par ganger, men aldri har vi pratet om slikt, burde jeg møte han?*

Dere har dyrket kontakt, men akkurat dengang passet du ham ikke helt?

Herregud. Først gifter du deg of får barn med en du vet ikke er mannen for deg. Så fortsetter du kontakten med en du kaller mannen i ditt liv. Som må etter x år plutselig bestemmer seg for at du er kvinnen i hans liv.

Du skal selvsagt ikke være utro. Er du veldig usikker snakk med mannen din. han fortjener nok noe bedre enn en som bare går og lengter etter en annen og som giftet seg bare for å ha noen rundt seg.

Du gjør meg kvalm. Bør du ikke tenke litt før du handler, som da du giftet deg?

[ltf]

*Jeg visste at jeg kanskje ikke giftet meg med mitt livs største kjærlighet. Men vi har jo det bra sammen, selvom det fra min side kanskje ikke er de helt store kriblingene. Men dette var jeg klar over, og trodde det ville bli bedre etterhvert.*

Forhold blir vel neppe bedre etterhvert heller motsatt når den store forelskelsen legger seg, men den var vel aldri der for deg da...

*For mannen min er verdens snilleste og vi har to barn på 5 og 3 år. Vi har også et hus sammen. Men det er liksom noe som mangler.*

Selvsagt er det det om du aldri var forelsket i ham...

Seks års aldersforskjell er da ingenting om man elsker hverandre...

*Så i går fikk jeg meldingene, og grunnene til at jeg ikke har sovet i natt... Han sier han kommer alltid til å elske meg, han skal gjøre meg lykkeligst i verden, han har angret på avgjørelsen sin hver dag, og jeg vet han mener dette.... Han gråter når han vet hva slags idiot han var.. Og vi hadde det veldig bra sammen.. og jeg kjenner jeg får hjerteklapp av å snakke om og med han.. Jeg har møtt han et par ganger, men aldri har vi pratet om slikt, burde jeg møte han?*

Dere har dyrket kontakt, men akkurat dengang passet du ham ikke helt?

Herregud. Først gifter du deg of får barn med en du vet ikke er mannen for deg. Så fortsetter du kontakten med en du kaller mannen i ditt liv. Som må etter x år plutselig bestemmer seg for at du er kvinnen i hans liv.

Du skal selvsagt ikke være utro. Er du veldig usikker snakk med mannen din. han fortjener nok noe bedre enn en som bare går og lengter etter en annen og som giftet seg bare for å ha noen rundt seg.

Du gjør meg kvalm. Bør du ikke tenke litt før du handler, som da du giftet deg?

Ser jo at det er mange meninger om dette, men jeg er så fryktelig usikker nå.

Jeg ser at den letteste løsningen helt klart er å bli der jeg er nå. Da får alle et bra liv.

For jeg tror jeg kan ha det bra slik jeg har det nå, for jeg er jo glad i mannen min !(det kommer kanskje ikke godt nok fram i hovedinnlegget)

Man vil kanskje alltid lure på hvordan livet kunne ha vært, kanskje det ikke ville blitt slik en drøm som man ønsket..

Det er kanskje noe i det at man ikke vet hva man har , før det er borte?

Men hva om man går resten av livet og angrer på det man ikke gjorde??

Det jeg ønsker meg aller mest er å få skikkelig gnist mellom meg og min mann.. det ønsker jeg meg... for da lengter man ikke etter noen andre..

Takk alle svar, også kritiske, jeg tar det til meg, og vurderer alt som blir sagt!

Det er grusomt å ha slike tanker, og jeg har på ingen måte har jeg glemt min manns følelser oppi dette, for de som tror det.

Jeg vil bare gjøre det rette.. og på dette tidspungt tror jeg at jeg må ofre mine følelser , for det er så mange som blir berørt av et slikt brudd.

[ltf]

Ser jo at det er mange meninger om dette, men jeg er så fryktelig usikker nå. Jeg ser at den letteste løsningen helt klart er å bli der jeg er nå. Da får alle et bra liv. For jeg tror jeg kan ha det bra slik jeg har det nå, for jeg er jo glad i mannen min !(det kommer kanskje ikke godt nok fram i hovedinnlegget) Man vil kanskje alltid lure på hvordan livet kunne ha vært, kanskje det ikke ville blitt slik en drøm som man ønsket.. Det er kanskje noe i det at man ikke vet hva man har , før det er borte? Men hva om man går resten av livet og angrer på det man ikke gjorde??

Det jeg ønsker meg aller mest er å få skikkelig gnist mellom meg og min mann.. det ønsker jeg meg... for da lengter man ikke etter noen andre..

Takk alle svar, også kritiske, jeg tar det til meg, og vurderer alt som blir sagt! Det er grusomt å ha slike tanker, og jeg har på ingen måte har jeg glemt min manns følelser oppi dette, for de som tror det.

Jeg vil bare gjøre det rette.. og på dette tidspungt tror jeg at jeg må ofre mine følelser , for det er så mange som blir berørt av et slikt brudd.

(nå kom det vel på rett plass..)