Prioriteringer?

[Gjest Batido]

Jeg har et dilemma..

Det siste halve året har jeg valgt å si ja til mye ekstra jobbing.

Det hviler mye ansvar på meg i stillingen, og spørsmålet idag kom fra sjefen om jeg ville ta på meg mer ansvar. Vi er i en etableringsgfase av firmaet, og har år foran oss med blodslit for å overleve i et hardt marked.

Jeg sa at jeg måtte tenke på det. Han ble nok skuffet.

Jeg vet at en annen kollega står klar til å ta over.. Sjefen er en forståelig mann han, men jeg vet at han trenger medarbeidere som ofrer seg nå.. Fikk dårlig samvittighet..

Jeg kan jo finne ny jobb i et mer etablert firma også, men så vil jeg så veldig gjerne være med på oppbyggingen av noe som kan bli stort og rikt..

MEN det tærer på forholdet.

Jeg vet at samboeren ikke er tilfreds med å ha en mann som hun ikke tilbringer dagene og kveldene sine med.. slik det har vært nå de siste 5-6 månedene.

Vi har ikke fritid sammen lenger..

Vi har snakket mye om det, og det blir en spent diskusjon hver gang. Spørsmålet om å velge jobb eller henne har ikke kommet enda, men jeg er sikker på at det kommer..

Hun har vært så tålmodig til nå, men jeg føler at jeg er i ferd med å miste henne, og det vil jeg ikke..

Hva er viktigst her i livet? Arbeid, eller kjærligheten?

[Lillemus]

Kan du tenke deg et liv uten henne? Uten at det bekymrer deg? Da kan du jo bare fortsette som du gjør.

Vil du ikke miste henne? Elsker du henne og kunne tenke deg å stifte familie med henne? Da lytter du til hjertet ditt og ofrer noe av jobben.

[Gjest Batido]

Kan du tenke deg et liv uten henne? Uten at det bekymrer deg? Da kan du jo bare fortsette som du gjør.

Vil du ikke miste henne? Elsker du henne og kunne tenke deg å stifte familie med henne? Da lytter du til hjertet ditt og ofrer noe av jobben.

Vel, hadde utsiktene for vårt firma sett dårlige ut så hadde det vært mye lettere.. Men det ser utrolig lovende ut og kan meget godt sikre meg, henne, OG vår familie økonomisk for resten av livet også.

Det er kanskje den ene sjansen i livet jeg får..

Hun er likevel mitt livs kjærlighet..

[Gjest er min klare mening]

Hvis hun er en dame å satse på, forstår hun at en må ofre en del på arbeidsfronten for å få en god fremtid.

[Lillemus]

Vel, hadde utsiktene for vårt firma sett dårlige ut så hadde det vært mye lettere.. Men det ser utrolig lovende ut og kan meget godt sikre meg, henne, OG vår familie økonomisk for resten av livet også.

Det er kanskje den ene sjansen i livet jeg får..

Hun er likevel mitt livs kjærlighet..

Hvordan har dere det økonomisk nå da? _MÅ_ dere ha det mye bedre økonomisk for å bli lykkelige tror du?

Jeg husker ikke ordrett denne historien, men du skjønner hvor jeg vil:

En fyr med store ambisjoner traff en fisker som satt i solveggen og slappet av. Han spurte om ikke fiskere skulle ut på sjøen, men nei, fiskere hadde gjort sitt dagsverk i dag. Ambisjonsfyren mente at dersom han hadde hatt en større båt, kunne han fisket mer, lagt seg opp penger og så nytt livet. Fiskeren bare så på ham, "Hva tror du jeg gjør nå?"

Lykken er ikke alltid å jobbe ræva av seg i mange år før man kan begynne å nyte livet. Livet her og nå! Ingen kan si hva morgendagen bringer - og tanken på at du en dag sitter der og tenker:"Hva har jeg gjort? Hvorfor har jeg brukt så mye tid og ressurser på en bedrift som ikke har gitt med annet enn penger i banken? Penger jeg ikke kanbruke sammen med den jeg elsker fordi hun ikke orket vente lengre på meg...."

Jeg vil mye heller ha kjæresten min med såpass penger at det går rundt og at vi har hverandre og tid sammen, enn å ha fullt av penger på konto og aldri få sett noe til ham. Hva skal man med pengene da? Man kan ikke kjøpe seg de gode stundene sammen...

[Gjest Batido]

Hvis hun er en dame å satse på, forstår hun at en må ofre en del på arbeidsfronten for å få en god fremtid.

Det er ikke så enkelt..

Vi er i midten av 30-årene, og har ingen barn enda..

Hadde du stått på terskelen til å stifte familie og etablere deg, så hadde du vel kanskje ikke orket å vente to-tre år..?

Jeg vet ikke om jeg hadde klart det..

[Lillemus]

Det er ikke så enkelt..

Vi er i midten av 30-årene, og har ingen barn enda..

Hadde du stått på terskelen til å stifte familie og etablere deg, så hadde du vel kanskje ikke orket å vente to-tre år..?

Jeg vet ikke om jeg hadde klart det..

Hadde jeg vært 35, hadde hatt samboer og gjerne ville ha barn så hadde jeg ikke ventet i flere år fordi han ville legge seg opp penger nei.

Det er mye arbeide å ha barn og sinnsykt mye ansvar! Og det er jeg veldig glad for at pappan til mine har tatt sin skjerv av de siste 7 årene!

[Dr. Frankenstein]

Jeg vil helt klart si at det materielle ikke er det viktigste her i livet. Spør du meg bør staten lage reguleringer med det formål å roe ned tempoet i arbeidslivet.

[Gjest kjöttpölse]

Hvis du er i tvil om hva som er viktigst i livet, arbeid eller kjærlighet, så kan du umulig ha opplevd ekte kjærlighet. For jeg er det innlysende at kjærlighet er det eneste som virkelig betyr noe.

Jeg synes du skal la kjæresten din slippe å leve med en mann som prioriterer jobben så til de grader foran henne. Hadde det vært noen måneder hadde det vært helt greit, men "noen |år"?!! Når du først blir dratt med i karrierejaget kommer du nok ikke til å prioritere annerledes etter "noen år" heller.

Tenk deg at dere får barn og alt ansvaret faller på henne. Du er nesten aldri hjemme og kan avlaste henne. Det er gode sjanser for at hun vil forlate deg.

Jeg synes det virker som du har bestemt deg allerede. For jobben.

[Gjest Persille]

Jeg vil helt klart si at det materielle ikke er det viktigste her i livet. Spør du meg bør staten lage reguleringer med det formål å roe ned tempoet i arbeidslivet.

"Spør du meg bør staten lage reguleringer med det formål å roe ned tempoet i arbeidslivet. "

?

Mener du at staten tildels skal forsørge oss så vi ikke trenger å jobbe så mye?

Eller mener du at staten skal begrense bedrifters inntjeningsmuligheter?

Eller at de skal forby mer arbeid enn et visst antall timer (som de allerede har gjort) som er lavere enn i dag?

Hvem skal betale den regningen? Staten er jo oss? Må jeg da betale mer i skatt fordi du vil jobbe mindre?

[Gjest Persille]

http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/12/31/453492.html

Det er mange måter å løse dette på - dere må komme til den som passer dere begge best

Hva med mye jobb annenhver uke? Eller at du jobber mye hverdager men aldri helg? Eller jobbe mye en mnd og ferie en uke mnd etter (dersom hun kan matche det)?

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde latt sjansen gå fra meg - men jeg hadde forsøkt å få det til så langt det var mulig. Inngå kompromisser, begge må jo gi og ta litt.

Dessuten er det MANGE bransjer som har hektiske perioder hvert år - uten at man kan slutte i jobben sin av den grunn.

[serendipity]

Vel, hadde utsiktene for vårt firma sett dårlige ut så hadde det vært mye lettere.. Men det ser utrolig lovende ut og kan meget godt sikre meg, henne, OG vår familie økonomisk for resten av livet også.

Det er kanskje den ene sjansen i livet jeg får..

Hun er likevel mitt livs kjærlighet..

Men om du mister henne så blir det ingen familie å forsørge!

[Gjest Livet er nå]

Du har ikke tid til å pleie et forhold hvis du velger karriere. Hvis du velger karrieren, kommer hun sannsynligvis til å forlate deg. Etter noen hektiske år er du nesten 40 år. I den aldersgruppen du kommmer til har mange allerede fått de barn de ønsker seg. Det kan være vanskelig å finne en kjæreste som er interessert å starte igjen med småbarnsperioden. Velg kjærligheten.

[Gjest Elextra]

"Spør du meg bør staten lage reguleringer med det formål å roe ned tempoet i arbeidslivet. "

?

Mener du at staten tildels skal forsørge oss så vi ikke trenger å jobbe så mye?

Eller mener du at staten skal begrense bedrifters inntjeningsmuligheter?

Eller at de skal forby mer arbeid enn et visst antall timer (som de allerede har gjort) som er lavere enn i dag?

Hvem skal betale den regningen? Staten er jo oss? Må jeg da betale mer i skatt fordi du vil jobbe mindre?

Ja til sekstimers dag med full lønnskompensasjon *S*

Hehe, høres jo deilig ut, men det er en utopi. Som du sier - hvem skal betale regningen?

[Gjest Elextra]

Hva er det eneste som er verd å dø for? Og det eneste som er verd å leve for?

Jo, kjærligheten! )

[Gjest Den h ånd]

Jeg er provosert av de fleste svarene.

Hva med hennes kjærlighet? Om hun elsker deg, vil hun legge til rette for at du skal ha en utfordrende og spennende jobb. På samme måte som at du legger dette til rette for henne.

Kjærlighet er langt fra bare å klamre seg til hverandre. Det er også å legge til rette for individuell utfordring.

Tenk hvor mye mer spennende ektemann du blir når du har en god jobbutvikling :-)

[Gjest Mrs. Muscle]

Jeg tenker som så at jeg ville holdt ut halvannet år hvor jeg så lite til sambis, forutsatt at vi i utgangspunktet hadde et godt forhold og at vi underveis i denne perioden hadde kvalitetstid når man først har tid til å være sammen.

[Babette]

I mitt hode er begge deler svært viktig.

Jobber du i helgene, da? Kan dere ikke kose dere sammen da?

Det viktigste er å vite hvor man står og hva man går til. Det er mange som ukependler, og bare har helgene sammen.

I mitt forhold har vi mye mindre enn det. Vi treffes kanskje en helg i måneden i beste fall. Men dyrker kjærligheten gjennom E-post, telefon og lengting.

Men: Hvis han i stedet for å bo på en annen kant av landet hadde brukt hver ledige stund til å spille dataspill hadde jeg blitt gretten.

Så det går ikke bare på det å få tid sammen, men også at partneren må akseptere grunnene til at man ikke kan være sammen. Hvis det blir et elemnt av "kan, men vil ikke" i fraværet, kan det lett bli et problem.

[Gjest Persille]

Ja til sekstimers dag med full lønnskompensasjon *S*

Hehe, høres jo deilig ut, men det er en utopi. Som du sier - hvem skal betale regningen?

Jeg har vanskelig for å tro at min arbeidsgiver er interessert i at jeg skal jobbe mindre, dermed ikke bidra til inntjening i samme grad - men fortsatt tjene like mye...

Jeg har fast lønn, og bonuslønn, ikke overtidsbetalt.

Om jeg jobber 37,5 timer i uken og ikke når målene mine - så får jeg bare fastlønnen min. Om jeg jobber 60 timer og ikke når målene - bare fastlønn.

Om jeg jobber 30 timer, når målene og 20% høyere enn det - så får jeg 120% bonus.

Det handler egentlig med andre ord mer om innsats enn antall timer...

Det er selvfølgelig annerledes i andre yrker - men jeg tror på at arbeidsgiver må stille endel krav, og så får man selv velge om man ønsker å oppfylle dem eller ikke.

Ønsker man å jobbe 60% - javel, da blir det 60% lønn også.

Dessuten er jo vi det landet i verden med kortest arbeidsdager - så vi har det ikke så ille som mange ser ut til å skrike om...

[Gjest KariKruskakli]

Du sier ingenting om barn.

Har dere ikke barn, er det bare å kjøre på til barna kommer og ta det mer med ro da etter at dere eventuelt har fått barn.

Da kan man heller spørre seg om hva man skal prioritere.

Hvis hun ikke finner seg i det, synes jeg hun er litt urimelig. Hvis dere ser hverandre et par timer om kvelden, hver helg, alle ferier, har dere tid i massevis alene dere to.