Om "opplæring" i kinesisk kultur osv

[Gjest litchi]

Vi har en egenfødt og en kinesiskfødt datter. Vi kommer til å ha et nært forhold til Kina bestandig, snakker mye om reisen, ser på bilder, har anskaffet en del barnebøker om adopsjon og er i det hele tatt opptatt av at begge våre døtre skal få et nært og godt forhold til Kina, og spesielt at vår adopterte datter skal få bli stolt av fødelandet sitt.

Men - ærlig talt så føles alt fokuset på adopsjonsnettverk, juletrefester med andre adopterte osv som temmelig fremmed for oss. Vi har kontakt med gruppen vi reiste sammen med, og har også nære venner med adopterte barn. Men det føles ikke naturlig å delta på disse "sammenhengene" hvor vi egentlig ikke kjenner noen, men kun fordi vi har adoptert.

Vi har to barn, vi - og det at de har kommet til oss på forskjellig vis, betyr veldig lite for oss i hverdagen. Jeg lurer på om slike "adopsjonssammenhenger" føles så fremmed for oss fordi vårt første barn er egenfødt, og det ikke er blitt naturlig for oss å delta på "sammenhenger" kun fordi vi har barn, liksom....

Samtidig er jeg litt redd for å legge for lite vekt på at yngstemann er adoptert, og tenker at vi kanskje bør stille på kinaforeningens nyttårsfeiring og verdens barns juletrefester fordi det tilfører barnet noe ekstra. Men gjør det egentlig det - dere som pleier å delta?

Vi har tenkt å markere kinesisk nyttår hjemme på et vis, kanskje ikke i år, men ettersom yngstemann blir større og skjønner mer av det.

På den annen side er jeg litt redd for å gjøre yngstemann for forskjellig også - målet vårt som familie er jo at vi skal bli en enhet, med en slags felles kultur - som også vil innebære elementer fra Kina.

Dette ble noen rotetanker fra meg, noen som skjønner hva jeg mener, og som kan fortelle hva dere gjør i deres familier, kanskje spesielt i "en av hver" - familier?

[Xiao Tao :-D]

Forstår godt dine tanker.

Når det gjelder å være med på en del ting i adopsjonssammenheng så gjør vi det for å treffe igjen folk vi har vært på kurs sammen med, reist sammen med osv. Det blir ikke så mange anledninger til å treffe alle man kjenner fra ulike sammenhenger i en travel hverdag for en småbarnsfamilie, som att på til bor ute i huttaheiti. Jeg tror ikke at vi hadde gått på juletrefestene hvis vi ikke hadde kjent en sjel.

Vi er sosiale av oss og liker å treffe folk, prate og le - og da blir disse samlingene en sosial sammenheng å treffe kjente på - like mye som vi har vært med på ulike treff i andre sammenhenger, fordi vi har drevet med hest, geit osv. Har mange gode venner rundt om i Norge på den måten.

Vi er en adopsjonsfamilie og arrangementene gir oss og barna mulighet for å kose oss med andre vi kjenner fra adopsjonsammenheng - ikke nødvendigvis fordi barna er født i Kina.

Barna våre liker seg også veldig godt på Kinesisk nyttår og juletrefestene. De spiser god mat og leker med andre barn og vil ofte ikke gå igjen når festen er over. Vi har også hatt kusiner og nabovenner med (ikke adopterte) som har synes det var like kjekt å være på arrangementene.

Har sikkert ikke svart på alt du var inne på, men ville bare gi et eksempel på hvorfor vi liker å gå på noen adopsjonsarrangementer

[Gjest Yljali]

Interessante spørsmål du tar opp. Når vi henter vår fra Kina - i løpet av året håper jeg, så vil vi også være i samme situasjon som dere. Her vi bor er det lite aktuelt av praktiske årsaker å følge opp adopsjonsforeningenes tilbud. Men som voksne har vi allerede hatt nytte av å snakkes med foreldre med adoptivbarn. På samme måte som vi har hatt nytte og glede av å vedlikeholde kontakten i barselgruppa etter første barnet. Mange av oss er i samme situasjon med lite familie eller gammelt vennenettverk her vi bor. Jeg ser det for meg at et adopsjonsnettverk kan bli godt å ha når vi er etablerte med barn nummer to. For spørsmålene kan tildels bli noe forskjellige. Møtet med helsevesenet for eksempel, utvikling, osv.

Vi har ikke så mange her som jeg vet om med både egenfødte og adopterte barn i familien. Og da er det godt å ha Internett - i den grad det tillater åpenhet i tildels følsomme diskusjoner. Som for eksempel dette temaet.

Vi har tenkt likt med dere at hele familien får et sterkere bånd til Kina, og at vi vil bidra til kunnskap og stolthet over både det norske og det kinesiske hos begge barna (alle - hvis det skulle bli flere enn to). Et ekstra element er at vi allerede forholder oss til det norske og det samiske. Og det lar seg da kombinere på et vis. Et barn er født norsk, det andre født kinesisk, begge vokser opp i Norge med felles tilknytning til det samiske... Det blir vel noe annet med adopsjon, enn det samiske, da. Barna er jo uansett våre likeverdige barn, og jeg er redd for å fokusere for mye på det med kultur og derigjennom markere forskjell i opphav. Ser for meg at det kan oppnås gjennom valg av bøker, eventyr, tegnefilmer, sanger osv. Som angår begge. Og det har vi begynt med som forberedelse for den eldste. Vi gjør oppmerksom på elementer av Kina i hverdagen, som hvilke leker og ting som er laget i Kina (og andre land!), sanger, skrifttegn osv. Boka om andungen Ping som bor i husbåten med de kloke øynene er en favoritt for tiden. Vet ikke om det er riktig å gjøre det slik vi gjør det, men vi har i hvert fall oppnådd et mer bevisst forhold til noen sider ved både Kina og det at det finnes mange forskjellige land hvor folk lever på forskjellig vis.

Dessverre er dette mest teorier, siden vi ikke har adoptert enda. Men jeg er veldig interessert i å høre mer om erfaringene dere gjør dere og hvordan dere inkluderer det kinesiske elementet i oppveksten til barna. Balansegangen med å følge opp hvert barn på best mulig måte er viktig for oss. Nå kan det selvsagt komme til å vise seg at det blir helt andre områder utfordringene oppstår på - for unger er jammen forskjellige nok om de så er enegga tvillinger. Men vi vil jo helst unngå å tråkke i de åpenlyse fellene. Og derfor leser jeg med interesse alt av refleksjoner og erfaringer omkring temaet. Vi satser på å komme oss på et adopsjonsforberedende kurs i løpet av våren, så da tar jeg med noen av spørsmålene dit også.

Det lange svaret var kanskje ikke så mye til hjelp for deg, når jeg ikke har noen erfaringer å komme med. Men nettopp i forhold til slike spørsmål er det at jeg skulle ønske det var lettere å oppsøke uformelle sammenhenger der man kan bli kjent med folk som er i samme situasjon. Ikke nødvendigvis for å markere kinesiske festdager, men for å ha noen å spille ball med om spørsmål som er relevante for oss som har et eller flere barn fra før. En god nettverksmulighet slik jeg ser det, der barna også kan bli kjent med barn som har felles utgangspunkt på noen områder.

Lykke til videre - og del gjerne erfaringer!

[fei1365380229]

Jeg gikk på barseltreff for adoptanter det første året og det var veldig hyggelig, vi gikk også på en juletrefest første året, men det var ikke så hyggelig da vi ikke kjente noen og følte oss skikkelig utafor, dattera vår syns det var litt skummelt også.

Vi har god kontakt med en av familiene som vi var i Kina sammen med og de har vi besøkt og de har besøkt oss, men ellers så har kontakten svunnet hen.

Vi har rett og slett ikke tid med fire unger.

Vi har tre egenfødte og en adoptert og den adopterte vil være likest mulig sine søsken og reagerer egentlig ganske likt på barn av alle farger.

Når det gjelder å vite om sitt opphav så er hun veldig klar over at hun ikke har ligget i magen min og at hun er født i Kina.

Bestevenninnen i barnehagen (to erteris) er Sunnøve Solbakken de lux. Jeg føler rett og slett ikke at min datter trenger å være sammen med andre adopterte bare fordi de er adopterte. Når hun blir eldre så finnes det sikkert Kinaforeninger på lik linje som Koreaforeningen som hun evt. kan ta kontakt med for å møte andre adopterte.

[grot]

Vi har også "en av hver" som dere. Til forskjell fra dere så kom vår adopterte først.

Har også tenkt mye rundt dette med hvor mye vi skal fokusere på hans fortid i Thailand i det daglige. Vi har aldri deltatt på juletrefester og andre treff for adoptanter. Siden gutten vår (og vi) kanskje ikke hadde kjent noen der så ville det hele ha blitt litt kunstig for oss. Synest det er langt mer naturlig å gå på juletrefest her i nærmiljøet. Å feire sammen med mange andre mennesker som bare har det til felles med oss at de har adoptert blir litt rart. Kanskje hadde behovet vært et annet uten internett og DOL?

Her snakker vi om Thailand når det føles naturlig og når storebror spør. Vi ønsker selvsagt mest av alt at gutten vår skal ha gode følelser og være stolt av å ha bodd i Thailand. At han skal kunne snakke naturlig om det til venner og føle seg trygg på bakgrunnen sin. Ellers feirer vi ikke nasjonaldag eller spesielt oppsøker familier med thai-barn osv. Tror ikke barn tenker slik som mange voksne gjør her. Har hørt voksne si at det er så fint for barna å ha noen som ligner dem selv rundt seg, både i lek og sosialt samvær. Andre har ment at vi bør adoptere minst ett barn til slik at storebror ikke blir alene med sitt utseende i søskenflokken (at lillebror da blir eneste ikke-thai betyr visst ikke så mye..)

Et par ganger har jeg gjort storebror (er nå fire år) oppmerksom på andre barn som er adopterte, fortalt hvor de kommer fra osv. Da har det vært veldig lett å skjønne på gutten at han ikke har tenkt tanken om at de barna kan være adoptert. Han har ikke tenkt eller sett at de skiller seg ut på noen måte. Så det er nok slik at så små barn er fullstendig fargeblinde når det gjelder hudfarge. Men når de blir litt større så har de mer fokus på dette og må dermed regne med å få spørsmål om sin bakgrunn osv. Den dagen er det utrolig viktig at barna føler seg komfortable, ikke blir flaue og irriterte, over den typen oppmerksomhet. Det er i hvertfall mitt store mål når vi snakker om Thailand og hans tid i Bangkok.

Jeg så et helt glimrende og rørende ekspempel på dette i dag. I en klasse på skolen min kom en ny gutt etter jul. Han er åtte år og adoptert fra Korea. Som ny i klassen fikk han jo mye oppmerksomhet og ei jente spurte ganske raskt: Hvor kommer du fra? Gutten svarte så enkelt : "Mamman min i Korea hadde sju barn. Da jeg kom ble det litt for mange så da fikk jeg mamma og pappa her i Norge" Og alle barna hadde full forståelse for at det ble vel mye med åtte barn, så dermed var den diskusjonen over:-)

[fresh air]

For oss er lokallaget til Verdens Barn blitt et positivt innslag i livet, og vi deltar på de fleste arrangementene. Etter hvert kjenner vi også mange der, og det er alltid hyggelig å treffe andre med liknende erfaringer som oss. Jeg vet ikke hvor lenge vi kommer til å være aktive i VB-lokallaget; det virker som folk slutter når barna blir litt større...

Viktigere enn juletrefester m.m. er at vi treffer tre andre Korea-familier en gang hver 2-3 måned. Noen av disse kjente vi fra før, og andre ble vi kjent med på foreldreforberedende kurs. Vi trives kjempegodt sammen og omgås dem som andre vennefamilier! Vi tenker oss at vi kommer til å ha kontakt med med disse familiene lenge, og at de er et fint og naturlig nettverk både for oss og barna. Med "naturlig" mener jeg at vi kjenner dem ordentlig og på mange områder -ikke bare at barna våre skal treffe noen andre som er adoptert en gang i året.

Kanskje vi tenker annerledes siden begge våre barn er adoptert???

[muriel]

Jeg holder kontakt med noen av de jeg reiste sammen på mine to hentereiser.

Jeg kjenner mange som har adoptert, og mange som ikke har det.

Vi deltar sjelden på adopsjonstreff, fordi det sjelden har passet tidsmessig og fordi jentene ikke har noen spesiell interesse av det.

Er ikke medlem av kinaforeningen og kommer ikke til å melde meg inn heller, geografiske avstander er for store til at vi får særlig utbytte av det. (Riktignok er jeg medlem av EAF, men det har foreløpig ikke blitt treff der heller, av samme årsak.)

Vi feirer ikke kinesisk nyttår, månefester etc. Det føles ikke mer naturlig å gjøre det nå enn før jeg fikk barn. Vi er norske, og vi feirer jul, 17. mai, bursdag og andre "norske" merkedager.

Det vi gjør, er å snakke om Kina. Jentene vet mye om kinesisk skikk og kultur, for eksempel så vet de godt hva kinesisk nyttår er selv om vi ikke feirer det.

Vi leser bøker, vi ser film (dvs. jeg ser film og de går lei og vi planlegger å reise tilbake til Midtens Rike i løpet av året.

[trk1365380645]

Hei litchi!

Jeg skjønner godt tankene dine, det er tanker jeg tenker inni mellom også; Hvor går grensen mellom å ta vare på og respektere det spesielle med våre barn bakgrunn, og det å skape en spesiell situasjon (håper du skjønner hva jeg mener!)? Jeg syns det er vanskelig å vite hva som er riktig til enhver tid. Foreløpig er gullet liten og vi har valgt å være en del med på ting, både adopsjonstreff og landstreff. Veldig mye er det nok for oss voksnes del, vi syns det er kjekt å treffe andre adoptanter, delvis tenker vi at det er vi som kan lage grunnlaget for et nettverk med adopterte/ adopterte fra samme land, og så vil det etterhvert være opptil gullet selv om han ønsker å ha kontakt med folk på det grunnlaget. Og det er en anledning til å snakke om adopsjon/bakgrunn med ham.

Om ikke lenge vil han ha grunnlag for å kunne si noe selv om hva han ønsker, og om han syns det er kjekt å være med på sånt etc. Men inntil da tenker jeg på en måte at vi må holde det varmt for ham, slik at det faktisk er naturlig for ham å være med HVIS han ønsker det!

Uansett må jo dette skje på en måte som passer familien! Vi bor relativt sentralt, er relativt sosiale og syns det er kjekt å være med på ting (i hvertfall når vi kjenner noen:) ), derfor er det riktig for oss å være med når det passer. Og selvfølgelig fordi gullet ser ut til å trives når vi er med!

Mvh

[korea06]

Jeg har også hatt mange tanker rundt dette!! Vi har en egenfødt, og venter på nr to fra Korea!! Jeg har sagt hele tiden at når nr to kommer får vi to barn! Ikke en adoptert og en egenfødt, men to barn!! Men det blir jo tatt med i oppveksten til begge hvordan de kom til, men håper å få til det som en naturlig del av hverdagen. Ikke stresse med det! Men slett ikke mange rundt oss som har prøvd både fødsel og "henting"! Føler seg litt alene nå og da......

Mange tanker før henting, kanskje noe forandret etter!!! Lykke til videre!! Klem

[Gjendine]

Fikk lyst til å svare deg selv om vi har to jenter født i Kina.

Vi har et nettverk av venner, en del av disse har adoptert akkurat som oss mens andre har egenfødte.

Vårt "adopsjonsnettverk" er de av våre venner som har adoptert. Noen av disse har vi blitt kjent med fordi vi har adoptert, andre kjente vi fra før og noen har vi blitt kjent med her i nabolaget (bestevenninnen til storesøster her i nabolaget er tilfeldigvis født i Colombia). Det som binder oss sammen er er at vi har blitt venner og ikke lenger det at vi har adoptert.

Vi har bevisst valgt å ikke delta på arrangementer i regi av lokalforeningen. Vi kjenner ingen som er med og det eneste vi har til felles er at vi har adoptert. Må innrømme at vi møtte opp en gang og følte oss utrolig utenfor

Vi har derimot valgt å være med i Kinaforeningen. Vi ønsker at ungene skal være stolte av sin bakgrunn og snakker en del om Kina og feirer kinesisk nyttår. Akkurat dette medlemsskapet og ikke minst feiringen av kinesisk nyttår føler vi at gir oss noe. Fokuset her er på våre bånd til Kina. I tillegg til at vi deltar på Kinaforeningens arrangementer så hender det vi går ut og spiser kinesisk mat for å feire litt ekstra )

Det at vi har venner som har egenfødte og venner som har adoptert fra Kina, Korea og Colombia gjør at barna synes det er like naturlig å være egenfødt eller komme fra en mage annens dame mage. Ungene vår går dessuten i en flerkulturell barnehage og er fullstendig "fargeblinde".

Vi er glade for at barna har venner med ulik bakgrunn og at det veldig naturlig for dem at de er født i Kina.

Ellers så tror jeg at det er viktig at hver enkelt kjenner etter hva som er riktig for akkurat sin familie.

[antheia]

Min mann og jeg har for tiden en diskusjon om dette. Vi har ikke fått barn enda (venter på LID), men jeg er begynt å "samle" på Kina historier og andre ting som kan knyttes til Kina. Min mann syns at det er å ta litt hardt i for som han sier "det kan jo være vi får et barn som ikke kommer til å bry seg." Og at jeg vil dytte på barnet noe som det ikke vil, bare fordi jeg tror at det er sånn det skal det være. Jeg tenker at det er jo greit nok det om barnet ikke bryr seg, men barnet må ha kunnskap om det for å kunne ta standpunkt. Jeg tenker at vi må være formidlere og tilretteleggere for det som kan komme når barnet blir eldre. Som trk skriver så legger vi som foreldre grunnlaget for et nettverk som barnet kan velge senere om det vil oppretholde. Jeg tror det blir mer naturlig for barnet enn at de skal ta kontakt når de blir ungdommer eller voksne.

Samtidig ser jeg jo at barnet antageligvis ikke vil ha utbytte av noe hvis jeg selv ikke er komfortabel med det. Hvis jeg syns at juletrefester osv er helt pyton så vil vel min mangel på entusiasme smitte over på barnet.

Nå er vi jo ikke foreldre enda da så mangt kan forandre seg i mitt hodet ;-)

[fresh air]

Hei igjen!

Jeg skrev litt i går om at vi satte pris på nettverk med andre adoptivfamilier, og at det føles positivt for oss. Men vil bare understreke to ting:

1. Selvsagt er det viktigst at barna mine deltar på juletrefester og andre arrangementer sammen med barn her i lokalmiljøet! - Men det gjør vi jo uansett!! (Vi er temmelig sosiale!) Verdens Barn-aktiviteter blir bare et supplement.

2. Vi voksne må respektere det hvis ungene ikke ønsker å være med på "adopsjonsting" lenger. Min koreansk-adopterte venninne sa noe til meg som jeg alltid bærer med meg. Jeg snakket mye med henne før vi skulle adopterre, og jeg "la ut" om alt jeg hadde lest, planer om å være aktiv m.m... "Det er flott at du er opptatt av dette med adopsjonen, men husk at ungen din først og fremst er et vanlig menneske!" Det er godt sagt! Videre fortalte hun at hun nektet å bli med på juletrefester da hun ble eldre og heller ville leke med ungene i gata. "Men det var fint å ha vært med litt som liten. Da visste jeg jo at det var mange andre som meg".....

Så- selv om jeg stortrives i adopsjonsmiljøet i dag, skal jeg lytte til hva mine små menn ønsker når de blir litt større.

Uansett må hver familie finne ut hva som passer dem.

[Noraførr]

Med fare for å gjenta noe andre har skrevet, prøver jeg meg likevel med noen tanker om dette.

Vi har (som de fleste kanskje vet) to kinaprinsesser i tillegg til Noraførrmannens tre særkullsbarn.

Vår omgangskrets består av folk både med egenfødte og adopterte barn. De som har adopterte barn har vi enten kjent fra før, blitt kjent med undervegs i prosessen eller i etterkant. Noen var i hentegruppene våre til Kina, f.eks. Noen forble bare bekjente, mens andre ble våre venner.

For oss er vennskapet det viktigste, men med den fordelen at også noen av våre venner også har adoptert. Forsatt er jentene våre små, men det kjennes godt å vite at vi kan diskutere mangt og meget med andre som også har adoptert sine barn, hvis behovene skulle melde seg.

Når det gjelder viktigheten av å være med adopsjonstreff, så kan det selvsagt diskuteres.

Vi er med når det feires kinesisk nyttår i lokalforeningen hvert år. I tillegg er vi av og til på høsttreffet. Dette gjør vi fordi vi syns det er flott å treffe folk vi kjenner for å slå av en prat. En del av de folkene vi treffe der er bekjente, som vi ikke har så mye kontakt med i hverdagen, men som det er utrolig koselig å treffe igjen år etter år. For ungene våre vet jeg ikke hvor stor verdi dette har. Det er i alle fall ikke de som treffer i trådene for at vi skal dit - til det er de enda for små.

For ungenes del syns vi det er vel så viktig å delta på andre arrangementer - i regi av bhg./skole, velforening, idrettslag, e.l. Ungene er jo først og fremst unger!

Vi vil på ingen måte presse ungene våre til å delta på adopsjonsarrangementer, dersom de selv ikke vil. På samme måte som vi valgte å ikke kjøpe inn kinesisk kolleksjon i alle størrelser fram til de blir konfirmert. De skal få slippe å gå i kinesiske silkekjoler hvis de ikke vil det selv.

Vårt håp og mål er at de skal bli stolte av at de er født i Kina - og at Kina skal ha en naturlig (men ikke nødvendigvis dominerende) plass i livet deres.

For tiden syns de f.eks. det er kjemepestas å spise på kinarestauranten i byen. Yosef, som er eier av restauranten, er veldig begeistret for jentene våre - og det vanker alltid noen på dem ..... så det er kanskje det som er mest stas ... ikke at det er kinesisk mat vi spiser *ler*

For hver familie er det vel om å gjøre å finne den balansegangen man føler seg komfortabel med - balansen mellom at barnet nettopp er et barn som barn flest - og det faktum at det i tillegg er adoptert.

Noen fasit på dette finnes i alle fall ikke!

hilsen fra

[Gjest litchi]

Tusen takk for mange flotte og utdypende svar!

Det er en del ting som faller svært naturlig for oss - feiringer på kinesisk restaurant, for eksempell. En hver mer eller mindre god unnskyldning for å spise kinesisk mat mottas med takk av hele familien.

Jeg er også svært glad for at vi har venner som også har adoptert, både fra tidligere, og noen fra samtalegruppen vår og fra de vi reiste sammen med.

Vi får se an hvordan vi gjør det med organiserte aktiviteter etterhvert. Fint å høre hva andre tenker om dette. Tusen takk igjen!

[AAA]

Tusen takk for mange flotte og utdypende svar!

Det er en del ting som faller svært naturlig for oss - feiringer på kinesisk restaurant, for eksempell. En hver mer eller mindre god unnskyldning for å spise kinesisk mat mottas med takk av hele familien.

Jeg er også svært glad for at vi har venner som også har adoptert, både fra tidligere, og noen fra samtalegruppen vår og fra de vi reiste sammen med.

Vi får se an hvordan vi gjør det med organiserte aktiviteter etterhvert. Fint å høre hva andre tenker om dette. Tusen takk igjen!

Hei!

Før vi adopterte, så tenkte jeg at aldri i livet om vi skulle gå på noe "fesjå" (= juletrefest) og vise fram ungene våre bare fordi de er adopterte. Og hva i allverden er vitsen med å være sammen med folk bare fordi de har fått barn på samme måten som oss?

Men.... Så ble det ikke helt sånn da. For noen av de vi er sammen med ble vi riktignok kjent med pga at de har fått barn på samme måten som oss, men det er jo ikke derfor vi fortsetter å være sammen med dem. ) Det blir jo som med alle andre venner, et eller annet sted har man jo truffet dem. Og i og med at vi har adoptert barn har vi sikkert (helt sikkert!) flere venner som har adoptert enn de fleste som ikke har adoptert har, men det gjør jo ingenting. :-)

Juletrefest må jeg innrømme at jeg til dags dato enda ikke har vært på, men det er ikke av prinsipp altså, det har bare aldri passet. Jeg er med i lokalstyret i VB og har vært på endel andre arrangementer i Vb regi. Jeg ser at det er mye de samme menneskene som kommer hver gang, pluss at noen nye kommer til, og de med eldst barn slutter å komme. Det er nok sikkert naturlig. ) Men nå er det jo ikke sånn at disse arrangementene er hver uke og kommer istedet for noe annet. Det er snakk om, for vår lokalforening, ca 3 arrangementer i året. Vi menger oss med folk i lokalmiljøet også - helt sant altså. :-) Det ene trenger ikke utelukke det andre.

MVH

[Lykkelig kinamor]

Veldig mye klokt er sagt allerede, jeg vil bare si noe som vi har tenkt på. Foreløpig har vi en kinaprinsesse på 4 år; hun bryr seg lite om hvordan de barna hun omgås med ser ut eller hvor de er født.

Men vi voksne velger å omgås endel familier vi har møtt i adopsjonssammenheng, fordi det er hyggelige mennesker som vi betrakter som venner eller som kan bli det etterhvert, fordi det er nyttig og kanskje også viktig for oss som foreldre å dele erfaringer med andre adoptivforeldre men aller viktigst synes vi likevel at vi skaper et nettverk som datteren vår kan få bruk for når hun kanskje en dag synes det er litt vanskelig å være adoptert og trenger noen venner som har likere bakgrunn som henne enn det de fleste andre barn har.