barnas psyke...

[Gjest collett]

Jeg er mor til en gutt på 8 år. Han er en fin og aktiv gutt på mange måter, men han har en side som bekymrer meg litt. Han har alltid vært en grublende og filosoferende type. Dette har mye positivt ved seg, men også noe som ikke er så bra. Han tenker en del på triste ting som f.eks døden. Det er tydelig at han sliter med disse tankene og at de fremkaller engstelse hos ham. Han funderer på hva som skjer når vi dør og hvorfor vi egentlig lever. Det er tydelig at denne melankolien kommer over ham med jevne mellomrom, kanskje spesielt når han skal legge seg. Han har også en tendens til å tillegge ting rundt seg tanker og følelser. Har f.eks vanskelig for å kaste ting fordi han ser for seg at det som blir kastet roper "hjelp" fra søppelbøtta..

Selv var jeg akkurat som gutten min da jeg var liten. Og nettopp derfor synes jeg dette er vanskelig. Jeg husker selv at jeg lå en del våken og var redd for døden f.eks. Jeg hadde veldig dypsindige tanker allerede som liten. Og jeg følte at alle andre klarte å glede seg mer over livet enn meg. De hadde liksom ingen ting å bekymre seg for, virket det som. Jeg misunte de andre denne evnen til å "leve på overflaten" i stedet for å grave seg ned i alle mulige vanskelige sider ved livet.

Som voksen har jeg funnet en annen trygghet. Dette er jeg veldig opptatt av å formidle til min sønn. At døden ikke er noe å være redd for f.eks. Jeg er glad for at han tør å være åpen mot meg og fortelle hva han tenker. Det turde ikke jeg da jeg var liten. Men jeg lurer på hva jeg skal si til ham. Hva kan jeg si som kan få ham til å slutte å tenke på alt dette vanskelige? Eller er ikke det mulig?

Jeg vil gjerne høre hvilke erfaringer andre har med slike "filosofiske" barn. Er alle barn slik? Hvordan er det lurest å forholde seg til dem? Hva tror dere?

[mariamamma]

Jeg var nok veldig lik deg som barn. Og jeg følte meg veldig ensom. Jeg var livredd for å ikke få puste og livredd for tyske soldater (hvor når det kom fra).Foreldrene mine forsto meg ikke. Så jeg hadde to stjerner jeg betrodde meg til. Vennene min levde sine glade dager, mens jeg tenkte og filosoferte. Har skjønnt at jeg også hadde mange tvangstanker. Spes. mht tall. Og alt pustet. Måtte alltid legge dukkene mine så de fikk luft. Sånn har jeg det fortsatt.

Har ingen råd til deg mht barnet ditt, men han er virkelig heldig som har en mamma og dele tankene sine med.

Håper du får noen bedre svar enn jeg ga deg.

[Gjest pekka]

Jeg vet ikke om jeg kan si min gutt er lik din. Han var og er en tenker, og er en veldig følsom gutt. Han tenkte på døden da han var på din sønns alder og noe yngre.

Jeg tror at vi pratet det av han. Han sier lite om sånne tanker nå, og virker som en glad og fornøyd gutt. Siden døden er noe man ikke kan si med sikkerhet hvordan er, så synes jeg du skal finne din tro og fortelle så fint som mulig. Mitt valg ble å utdype død. kroppen dør men ikke sjela, den "flyr" og venter på å bli født på nytt. Fortelte sønnen min om hva de som har vært nær døden har opplevd, eks masse lys ro, farger og dyp kjærlighet. Dette har jeg lest om og jeg synes det høres så vakkert og greit ut.

For folk her på Dol som ikke tror på noe, så blir sikkert dette helt teit men man må være åpen for å prøve å forstå sine barn, og da leter man etter svar. Mitt svar på innlegg blir, snakk med han om døden og Om sakene han sier skriker -ikke kast meg. La alt være åpent. Be han forklare alt rundt det, og godta det er sånn. Da tror jeg det skremmende med alt forsvinner etterhvert.