Beh. fokuserer ikke på det jeg ønsker

[Gjest empty82]

Bringer med meg bagasje fra oppveksten som har medført psykiske problemer. Er deprimert og har helt gitt opp.

Tankene mine er kun i fortiden og kverner konstant rundt det jeg har opplevd, noe som er slitsomt. Prøver å få brikkene i puslespillet til å falle på plass. Og stadig faller nye brikker på plass; jeg oppdager/innser stadig nye ting/sammenhenger vedr. årsakene til at jeg har utviklet disse problemene mine.

M.a.o. - jeg har et stort behov for å snakke om "brannårsaken" - men det er aldri tema når jeg har time hos psykiater! (Han kjenner til "historien" min fra journaler.) Har gått månedlig hos vedkommende i et halvt års tid. Men han kommer altså aldri inn på "brannårsakene". Han fokuserer stort sett på livet her og nå, sikkert mye pga at jeg er suicidal. Eller kan det være at han generelt ser det som uhensiktsmessig å snakke om fortid, og kanskje aldri kommer inn på det ?

Men jeg sitter der og brenner etter å snakke om årsakene til mine problemer. Jeg har så mange spørsmål når det gjelder dem; jeg prøver å forstå - men det er vanskelig alene.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har behov for rett og slett _å fortelle_ om det jeg har opplevd. Med mine egne ord fortelle om hvordan jeg har opplevd dette og hvordan jeg ser på det. Men minst like mye ønsker jeg også å snakke om oppveksten for _å få hjelp_ til å forstå.

Spørsmålet mitt er: Er det alminnelig at behandlere ikke tar opp og fokuserer på "traumene" - er det en bestemt type terapiform eller noe ? Er det noen som kan se en mulig årsak til at min psykiater velger å gjøre som han gjør - kan det være en bevisst strategi i forh. til situasjonen min her og nå ? På hvilken måte ?

Hva er deres erfaringer ?

[rose23]

Min psykolog stiller stadig spørsmål om barndommen og oppmuntrer meg til å snakke om den, selv om jeg egentlig ikke har lyst.

Kanskje en psykolog hadde vært bedre for deg enn en psykiater?

Spør han hvordan han behandler traumer. Det er vel en del uenighet om akkurat dette mellom legestanden. Noen mener at det ikke hjelper på psyken å rippe opp i gamle minner.

[jeg vil leve]

det spørs vilken behandlingstype du får det med at han ikke tar opp traumenne dine.

om du får kongnetiv behandling er de mere oppsatt på at du skal klare å forstå hvordan du tenker automatiske tanker osv.

og forandre på dem slik at du kan leve med dem.

men spør sykologen din du hva slags behandlings type du har fått.

lykke til

[Gjest Liza i London]

Hvis du har gaatt 1 gang pr mnd saa er det bare 6 timer...

Du skriver at du er deprimert og "har gitt helt opp"

Sammenholder man disse tingene,saa er det relativt forstaaelig, synes jeg, at "brannaarsaken" ikke beroeres enda.

Ved aa konsenterer seg om "her og naa",- og fremtiden,saa er det mulig aa bedre depresjonen.

Og aa oeke motivasjonen.for det knallharde arbeidet en mer dyptgripende terapi er.

En terapeut trenger aa vite ganske mye om en klients ego-styrke f;r en begir seg inn paa slik terapi...og seks timer er lite.

Dessuten,terapeuter kan vaere utrolig "vemmelige". Dersom en pasient med langvarige plager insisterer paa aa snakke om ett bestemt tema...ja,saa vil terapeuten uvegerlig vaere mer nysgjerrig paa andre ting.

og det verste er at det som regel er terapeuten som er paa rett spor.

Selvsagt kan det vaere andre ting som spiller inn ogsaa,ikke minst terapeutens faglige tilnaerming.

Eller kapasitet. Jobber man med store traumer,kreves det vanligvis langt hyppigere konsultasjoner en en gang pr mnd.

[PieLill]

Det er ikke på langt nær det samme at en behandler har lest om ens fortid som å fortelle om det selv.

Hva med å lage en utskrift evt. en redigert utgave, av det du har skrevet her og be din behandler om en grundig diskusjon på hvordan og hvorfor dere i terapien skal forholde dere til fortiden.

Å grave i fortiden er en risikosport. Man kan risikere å begrave seg selv der. På den andre siden kan man iblant ha behov for å få snakket om den for å i det hele tatt ha mulighet til å legge ting bak seg. Målet må uansett alltid være nåtid og fremtid.

mvh

[Gjest bry]

Hos de psykologene jeg har vært hos,har jeg styrt selv hva vi skal prate om,det er jo din tid....bør ikke det være opp til deg hvordan du vil bruke den?

Men vet ikke hva som er vanlig i grunn,om det er pasienten som styrer eller behandleren.

Sikkert individuelt.

Har begynt hos ny psykolog nå,er spent på hvordan det går.

Føler han er litt bestemt,men virker grei,er spent på om jeg kan "hjelpes" denne gang.

Vil jobbe med meg selv nå,håper det går bra.

[Orio]

Nå som du er suicidal er det nok riktigst å fokusere på her og nå. Å få styrke til å holde ut vanskelighetene.

Å fordype deg i gamle traumer er knalltøft. Det kan du i hvert fall ikke gjøre før du er mer stabil. Jeg tviler på om en time en gang i måneden er nok til å gå inn på så vanskelige ting. Det setter i gang mange tanker, og det kan bli lenge å vente på neste time.

Det er heller ikke sikkert det er bra for deg å fokusere for mye på gamle ting. Det kan være lett å grave seg ned i det som har skjedd, i stedet for å gjøre noe med dagens situasjon.

Og det er ikke sikkert at det du ønsker faktisk er det som er best for deg. :-) Ta sjansen på å stole på psykiateren din. Kanskje dere kommer til å snakke om det som har skjedd, kanskje ikke. Men dette er i hvert fall ikke tiden å gjøre det på. Det er alt for tøft når du har det så vanskelig som nå.

[Gjest empty82]

Hvis du har gaatt 1 gang pr mnd saa er det bare 6 timer...

Du skriver at du er deprimert og "har gitt helt opp"

Sammenholder man disse tingene,saa er det relativt forstaaelig, synes jeg, at "brannaarsaken" ikke beroeres enda.

Ved aa konsenterer seg om "her og naa",- og fremtiden,saa er det mulig aa bedre depresjonen.

Og aa oeke motivasjonen.for det knallharde arbeidet en mer dyptgripende terapi er.

En terapeut trenger aa vite ganske mye om en klients ego-styrke f;r en begir seg inn paa slik terapi...og seks timer er lite.

Dessuten,terapeuter kan vaere utrolig "vemmelige". Dersom en pasient med langvarige plager insisterer paa aa snakke om ett bestemt tema...ja,saa vil terapeuten uvegerlig vaere mer nysgjerrig paa andre ting.

og det verste er at det som regel er terapeuten som er paa rett spor.

Selvsagt kan det vaere andre ting som spiller inn ogsaa,ikke minst terapeutens faglige tilnaerming.

Eller kapasitet. Jobber man med store traumer,kreves det vanligvis langt hyppigere konsultasjoner en en gang pr mnd.

Det høres fornuftig ut det du sier - tusen takk!

Hvis jeg forstod deg rett så tror du altså at psykiateren bevisst avventer å ta opp fortiden pga at jeg er suicidal/deprimert?

Lurer på hva du mener med ego-styrke? eller for å snu på det: hvordan er man hvis man har lav ego-styrke ?

[Gjest empty82]

Hos de psykologene jeg har vært hos,har jeg styrt selv hva vi skal prate om,det er jo din tid....bør ikke det være opp til deg hvordan du vil bruke den?

Men vet ikke hva som er vanlig i grunn,om det er pasienten som styrer eller behandleren.

Sikkert individuelt.

Har begynt hos ny psykolog nå,er spent på hvordan det går.

Føler han er litt bestemt,men virker grei,er spent på om jeg kan "hjelpes" denne gang.

Vil jobbe med meg selv nå,håper det går bra.

Takk for svaret. Nei, jeg tør dessverre ikke ta noe initiativ overfor behandleren.. Bra du gjør det! Ønsker deg lykke til i behandlingen - husk, motivasjonen er viktig!

[Gjest empty82]

Min psykolog stiller stadig spørsmål om barndommen og oppmuntrer meg til å snakke om den, selv om jeg egentlig ikke har lyst.

Kanskje en psykolog hadde vært bedre for deg enn en psykiater?

Spør han hvordan han behandler traumer. Det er vel en del uenighet om akkurat dette mellom legestanden. Noen mener at det ikke hjelper på psyken å rippe opp i gamle minner.

Takk for svar!

Merkelig at noen behandlere er opptatt av å ta opp fortid, og andre ikke. Men velger å tro at det skyldes individuelle hensyn (med tanke diagnose og hvor dårlig pasienten er).

Jeg er faktisk glad for at jeg går til en psykiater - har gått til flere psykologer tidligere. Behandlingen er den samme (samtaleterapi), men opplever at psykiateren forstår mye mer av meg enn det psykologene har gjort.

[Gjest bry]

Takk for svaret. Nei, jeg tør dessverre ikke ta noe initiativ overfor behandleren.. Bra du gjør det! Ønsker deg lykke til i behandlingen - husk, motivasjonen er viktig!

Takk for det.

Ja motivasjon er viktig,det jeg vil jobbe med nå er å finne "meg" på en måte.

Håper jeg kan få hjelp til det.

Lykke til videre du også med behandlingen....C",)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er særlig to forhold som kan gjøre at en ikke fokuserer på fortiden:

1. Det er for tidlig i terapien, og pasienten er i øyeblikket for syk feks suicidal. Pasienten må ha en viss trygg grunnmur å stå på før en kan gå inn i det vanskeligste.

2. En har lenge snakket om det vanskeligste og trenger å komme videre. Mange pasienter ønsker å forbli i Analysen av problemet uten å komme over i Aksjon/handling som kreves etter at analysen er gjort. Det er behageligere å snakke om en vanskelig partner enn å gå fra h*n.

[Gjest Liza i London]

Det høres fornuftig ut det du sier - tusen takk!

Hvis jeg forstod deg rett så tror du altså at psykiateren bevisst avventer å ta opp fortiden pga at jeg er suicidal/deprimert?

Lurer på hva du mener med ego-styrke? eller for å snu på det: hvordan er man hvis man har lav ego-styrke ?

Skal forsoeke aa svare deg i morgen kveld! :-)

[PieLill]

Takk for svaret. Nei, jeg tør dessverre ikke ta noe initiativ overfor behandleren.. Bra du gjør det! Ønsker deg lykke til i behandlingen - husk, motivasjonen er viktig!

Om du ikke tørr si ifra om hvordan du vil ha det, er det jo ikke så enkelt for terapeuten å vite hva du vil.

Skriv det du ikke tørr å si.

Når du går å grubler slik på om ting blir gjort riktig er det jo ikke helt gunstig for behandlingen.

Ta heller opp med terapauten, muntlig eller skriftlig det du mener ikke fungerer som du ønsker. Så kan du enten få en bedre forståelse for hvorfor ting gjøres som de gjør, eller behandlingen kan justeres.

mvh

[Gjest empty82]

Skal forsoeke aa svare deg i morgen kveld! :-)

Ok..tusen takk:)

[Gjest empty82]

Om du ikke tørr si ifra om hvordan du vil ha det, er det jo ikke så enkelt for terapeuten å vite hva du vil.

Skriv det du ikke tørr å si.

Når du går å grubler slik på om ting blir gjort riktig er det jo ikke helt gunstig for behandlingen.

Ta heller opp med terapauten, muntlig eller skriftlig det du mener ikke fungerer som du ønsker. Så kan du enten få en bedre forståelse for hvorfor ting gjøres som de gjør, eller behandlingen kan justeres.

mvh

Hei, og takk for innspill. Ja, det er nok litt uheldig at jeg ikke tør ta initiativ. Jeg tør ikke stille et eneste spørsmål som går på selve behandlingen... Men samtidig så velger jeg å tro at behandleren vet hva han gjør - han er jo fortrolig med problematikken min. På den annen side så har du kanskje rett i at det ikke er det samme å ha lest journalnotater som å høre pasienten fortelle selv...

Vennlig hilsen