Noen som kan gi råd?

[Gjest i startfasen?]

Vi tenker og har tenkt på adopsjon i lang tid.

I dag fikk vi tilsendt fra de ulike adopsjonsbyråene.

Hvis jeg gir noen opplysninger om meg og vår familie, kanskje noen der vet hvilke land som er mer aktuelle enn andre, og eventuelle fallgruver vi ikke må gå i.(Spesielt det siste)

Vi har vært gift i 15 år, er begge 35 år. Har en gutt på 10 år. Jeg er pedagogisk utdannet med spesialundervisning, og min mann har en doktorgrad. Vi har to søsken til i familien som har og skal adoptere fra henholdsvis Etiopia og Kina.

Vår vandel er plettfri, vi har et kristent livssyn, og er moderat med i menighetsliv. Har ellers et normalt nettverk.

Vår familie er naturlig nok fortrolig med tanken på adopsjon.

Det som skremmer meg litt, er dette med helseattest. Jeg kan rent fysisk få flere barn, men siden jeg fikk bekkenleddsyndrom etter fødselen er ikke det aktuelt. Jeg er ikke i jobb, er for tiden på yrkesrettet attføring, men det kan se ut som at det kanskje går mot en uføretrygd. Jeg har ingen alvorlige lidelser, men har slitt en del med angst og depresjon. Alt dette er under kontroll. Hvor mye må man gå inn på alt dette? Min psykiater ser ingen verdens grunn til at jeg ike skulle adoptere, har foreslått det for meg mange ganger når jeg sier jeg ønsker meg flere barn. Og skriver gjerne en attest for meg i så måte. Jeg er frisk til å ta meg av mitt eget barn og enda et til nå. Har ingen progredierende lidelser, og blir vel egentlig friskere for hvert år som går. Vil bare ikke ta sjansen på et nytt svangerskap med påfølgende invaliditet siden det også er blitt frarådet meg av behandlere.

Ellers er min mann i full jobb, vi har hus med tre soverom, båt, og normal økonomi, ikke spesielt nedgjeldet.

Please, noen råd?

[Gjest Kina er vårt land]

Legen din sier at du kan ta vare på deg selv og ungene dine, så jeg ser ingen grunn til at jeg skal betvile det!

Tror det burde gå veldig greit i forhold il å bli godkjent som adoptivforeldre.

Hva med Sør Afrika?

Kjenner noen som har adoptert derfra og de er veldig fornøyd med S-Afrika som adoptivland-og i tillegg har de fått verdens skjønneste lille engel i familien!

Selv har vi to herlige unger fra Kina og syns vi har vært veldig heldige som har fått blitt foreldre til akkurat disse to!

[fresh air]

Hei! Jeg kan ikke skjønne annet enn at dere kan velge helt fritt med hensyn til land. Det vil si med unntak av noen land (f.eks. India, tror jeg) som foretrekker par som ikke kan få (flere) egenfødte barn.

Lykke til med adopsjonen!

[Refiloe]

SØR-AFRIKA !! Verdens Barn formidler adopsjonen her i Norge og jeg kan VIRKELIG anbefale SA.

Vi er ikke så mange her i Norge enda men har personlig kjennskap til veldig mange og vi er en meget fornøyd gjeng som har starta egen forening.

Vil du ha mer info så ta gjerne kontakt med meg.

Jeg er den heldige mamma til ei SA-prinsesse på 2år og 4mnd som vi fikk da hun var 8mnd.

Hilsen [email protected]

[AAA]

Av en eller annen grunn så tenkte jeg bare "Sør-Afrika" da jeg leste innlegget ditt, selv om det for meg ser ut til at dere fyller betingelsene for de fleste giverland. :-)

Alvorlig talt, se nærmere på Sør-Afrika da, adopsjonsprogrammet derfra er veldig bra.

Selv har vi barn fra Kina. Anbefales også på det varmeste!

Lykke til med prosessen!

MVH

[fresh air]

Grunnen til at mange nevner Sør-Afrika, er nok et dere skrev om menighetsliv. Har hørt mye bra om adopsjon fra Sør-Arika.

- Men vil nevne at vi er kjempegodt fornøyd med Sør-Korea også.......

[Gjest i startfasen]

Takk for råd fra alle sammen.Både min mann og jeg er fortrolige med tanken fra adopsjon fra egentlig hvilket som helst land. Og gutten vår er jo vant med sine søskenbarn fra Etiopia. Og nå står Kina for tur i en annen del av familien. Vi er på vei til å bli en skikkelig fargerik familie:o)

Men med tanke på at vi har et egetfødt barn lurer jeg på om det er slik at vi burde tatt det i betraktning på et eller annet vis når vi velger land.

Man gjør seg jo mange tanker når man er i denne fasen. Jeg tenker kanskje mest på det barnet vi adopterer. Vil det være lettere for ei jente fra Kina å føle seg innlemmet i vår familie, i forhold til en gutt som er mørkere i huden? Jeg tenker ikke på mobbing, for når det gjelder regelrett mobbesituasjoner er det andre mekanismer som teller. Gutten vår virker som om han er herlig fargeblind, forstå meg rett. Han er vokst opp med det innlysende at vi alle er like verdifulle og vakre uansett farge etcetera. Han har ingen spesielle ønsker, bortsett fra at han synes vi har det bra slik vi har det. Og trenger vi egentlig å bli flere? Og hvis vi skulle få et barn hadde han mest ønsket seg en gutt. Jeg antar han går igjennom mange av de tingene alle som opplever familieforøkelse gjør, men forskjellen er kanskje at han blir tatt litt mer med på råd siden dette planlegges så godt. Det er jo et merkelig fakta at han blir det eneste egenfødte barnet i vår familie, og sådan i undertall. Det er jo ikke slik at jeg bare kommer en dag og forteller ham at jeg er gravid.

Jeg har jo fortalt ham at man ikke bestiller barn, ikke kjøper barn, men at man finner foreldre til barn som trenger det. Dette forstår han. Samtidig er det slik at Kina er kanskje det landet jeg har tenkt en del på, og da får vi jo "garantert" en jente.

Kanskje hadde det vært best med et tredje land i vår familie, så ble det virkelig et herlig mangfold. Men det er fristende å få fra det landet min søster venter fra. Som dere skjønner, mange tanker og forsåvidt små, ubetydelige undringer og tanker. Tipper dere har vært der:o)

Når det gjelder det med helseattest, er det noen av dere som vet hvilke land som er ekstra strenge og vektlegger det sterkt? Min mann tjener jo alene over 350 000, som jeg leste var en grense økonomisk.

Mine lidelser er mange, men de er slike som migrene, bekkenleddsyndrom, litt diffuse nevrologiske lidelser som ikke har helt klare navn, med mer. Ikke diabetes og lidelser enkelte land opplever som problematiske og dødelige i sitt land. Om jeg blir uføretrygdet, tror dere jeg får mange problemer med det? Bør den prosessen være unnagjort, eller kan jeg stå oppe i den mens jeg begynner å søke om dette? Eller hjelper det å ha sterke leger bak seg? Eller er det litt skremmende i seg selv å ha gått så lenge i terapi hos min psykiater at han er en "sterk" lege for meg. Blir det et tveegget sverd lett? Hva må jeg "unngå" å si? Hva må jeg si? Er det andre der som har hatt en litt liknende situasjon som meg i så måte?

Nå ble det mye jeg jeg her, men min mann er like hippen på dette, bare så det er sagt. Og vi har vært så fortrolige med tanken på adopsjon lenge før jeg fikk mitt eget barn, siden det i vår fanilie ikke er en selvfølge. Jeg har sett hvor vakkert det er, og gleder meg til den prosessen. Føler meg litt priviligert som får oppleve begge deler for å være helt ærlig. Det hadde vært fantastisk. Er bare litt redd for å bli gått etter i sømmene, og funnet for lett.

Det vet vel også en del av dere mye om.

Håper igjen noen vil svare meg. Hvis jeg har støtet noen med ord og vendinger beklager jeg dette. Jeg har muligens ikke "treningen" som skal til for å vite helt hva som er akseptabelt vokabular. Det er så nytt for meg dette.

vennlig hilsen

[trompet]

Takk for råd fra alle sammen.Både min mann og jeg er fortrolige med tanken fra adopsjon fra egentlig hvilket som helst land. Og gutten vår er jo vant med sine søskenbarn fra Etiopia. Og nå står Kina for tur i en annen del av familien. Vi er på vei til å bli en skikkelig fargerik familie:o)

Men med tanke på at vi har et egetfødt barn lurer jeg på om det er slik at vi burde tatt det i betraktning på et eller annet vis når vi velger land.

Man gjør seg jo mange tanker når man er i denne fasen. Jeg tenker kanskje mest på det barnet vi adopterer. Vil det være lettere for ei jente fra Kina å føle seg innlemmet i vår familie, i forhold til en gutt som er mørkere i huden? Jeg tenker ikke på mobbing, for når det gjelder regelrett mobbesituasjoner er det andre mekanismer som teller. Gutten vår virker som om han er herlig fargeblind, forstå meg rett. Han er vokst opp med det innlysende at vi alle er like verdifulle og vakre uansett farge etcetera. Han har ingen spesielle ønsker, bortsett fra at han synes vi har det bra slik vi har det. Og trenger vi egentlig å bli flere? Og hvis vi skulle få et barn hadde han mest ønsket seg en gutt. Jeg antar han går igjennom mange av de tingene alle som opplever familieforøkelse gjør, men forskjellen er kanskje at han blir tatt litt mer med på råd siden dette planlegges så godt. Det er jo et merkelig fakta at han blir det eneste egenfødte barnet i vår familie, og sådan i undertall. Det er jo ikke slik at jeg bare kommer en dag og forteller ham at jeg er gravid.

Jeg har jo fortalt ham at man ikke bestiller barn, ikke kjøper barn, men at man finner foreldre til barn som trenger det. Dette forstår han. Samtidig er det slik at Kina er kanskje det landet jeg har tenkt en del på, og da får vi jo "garantert" en jente.

Kanskje hadde det vært best med et tredje land i vår familie, så ble det virkelig et herlig mangfold. Men det er fristende å få fra det landet min søster venter fra. Som dere skjønner, mange tanker og forsåvidt små, ubetydelige undringer og tanker. Tipper dere har vært der:o)

Når det gjelder det med helseattest, er det noen av dere som vet hvilke land som er ekstra strenge og vektlegger det sterkt? Min mann tjener jo alene over 350 000, som jeg leste var en grense økonomisk.

Mine lidelser er mange, men de er slike som migrene, bekkenleddsyndrom, litt diffuse nevrologiske lidelser som ikke har helt klare navn, med mer. Ikke diabetes og lidelser enkelte land opplever som problematiske og dødelige i sitt land. Om jeg blir uføretrygdet, tror dere jeg får mange problemer med det? Bør den prosessen være unnagjort, eller kan jeg stå oppe i den mens jeg begynner å søke om dette? Eller hjelper det å ha sterke leger bak seg? Eller er det litt skremmende i seg selv å ha gått så lenge i terapi hos min psykiater at han er en "sterk" lege for meg. Blir det et tveegget sverd lett? Hva må jeg "unngå" å si? Hva må jeg si? Er det andre der som har hatt en litt liknende situasjon som meg i så måte?

Nå ble det mye jeg jeg her, men min mann er like hippen på dette, bare så det er sagt. Og vi har vært så fortrolige med tanken på adopsjon lenge før jeg fikk mitt eget barn, siden det i vår fanilie ikke er en selvfølge. Jeg har sett hvor vakkert det er, og gleder meg til den prosessen. Føler meg litt priviligert som får oppleve begge deler for å være helt ærlig. Det hadde vært fantastisk. Er bare litt redd for å bli gått etter i sømmene, og funnet for lett.

Det vet vel også en del av dere mye om.

Håper igjen noen vil svare meg. Hvis jeg har støtet noen med ord og vendinger beklager jeg dette. Jeg har muligens ikke "treningen" som skal til for å vite helt hva som er akseptabelt vokabular. Det er så nytt for meg dette.

vennlig hilsen

Velg Kina siden barnet får et søskenbarn som er omtrent i samme alder da vel.

[Gjest i startfasen]

Velg Kina siden barnet får et søskenbarn som er omtrent i samme alder da vel.

Ja, det er jo en fin tanke det. Jeg tenker og tenker...

[Gjest måten å formulere seg]

Takk for råd fra alle sammen.Både min mann og jeg er fortrolige med tanken fra adopsjon fra egentlig hvilket som helst land. Og gutten vår er jo vant med sine søskenbarn fra Etiopia. Og nå står Kina for tur i en annen del av familien. Vi er på vei til å bli en skikkelig fargerik familie:o)

Men med tanke på at vi har et egetfødt barn lurer jeg på om det er slik at vi burde tatt det i betraktning på et eller annet vis når vi velger land.

Man gjør seg jo mange tanker når man er i denne fasen. Jeg tenker kanskje mest på det barnet vi adopterer. Vil det være lettere for ei jente fra Kina å føle seg innlemmet i vår familie, i forhold til en gutt som er mørkere i huden? Jeg tenker ikke på mobbing, for når det gjelder regelrett mobbesituasjoner er det andre mekanismer som teller. Gutten vår virker som om han er herlig fargeblind, forstå meg rett. Han er vokst opp med det innlysende at vi alle er like verdifulle og vakre uansett farge etcetera. Han har ingen spesielle ønsker, bortsett fra at han synes vi har det bra slik vi har det. Og trenger vi egentlig å bli flere? Og hvis vi skulle få et barn hadde han mest ønsket seg en gutt. Jeg antar han går igjennom mange av de tingene alle som opplever familieforøkelse gjør, men forskjellen er kanskje at han blir tatt litt mer med på råd siden dette planlegges så godt. Det er jo et merkelig fakta at han blir det eneste egenfødte barnet i vår familie, og sådan i undertall. Det er jo ikke slik at jeg bare kommer en dag og forteller ham at jeg er gravid.

Jeg har jo fortalt ham at man ikke bestiller barn, ikke kjøper barn, men at man finner foreldre til barn som trenger det. Dette forstår han. Samtidig er det slik at Kina er kanskje det landet jeg har tenkt en del på, og da får vi jo "garantert" en jente.

Kanskje hadde det vært best med et tredje land i vår familie, så ble det virkelig et herlig mangfold. Men det er fristende å få fra det landet min søster venter fra. Som dere skjønner, mange tanker og forsåvidt små, ubetydelige undringer og tanker. Tipper dere har vært der:o)

Når det gjelder det med helseattest, er det noen av dere som vet hvilke land som er ekstra strenge og vektlegger det sterkt? Min mann tjener jo alene over 350 000, som jeg leste var en grense økonomisk.

Mine lidelser er mange, men de er slike som migrene, bekkenleddsyndrom, litt diffuse nevrologiske lidelser som ikke har helt klare navn, med mer. Ikke diabetes og lidelser enkelte land opplever som problematiske og dødelige i sitt land. Om jeg blir uføretrygdet, tror dere jeg får mange problemer med det? Bør den prosessen være unnagjort, eller kan jeg stå oppe i den mens jeg begynner å søke om dette? Eller hjelper det å ha sterke leger bak seg? Eller er det litt skremmende i seg selv å ha gått så lenge i terapi hos min psykiater at han er en "sterk" lege for meg. Blir det et tveegget sverd lett? Hva må jeg "unngå" å si? Hva må jeg si? Er det andre der som har hatt en litt liknende situasjon som meg i så måte?

Nå ble det mye jeg jeg her, men min mann er like hippen på dette, bare så det er sagt. Og vi har vært så fortrolige med tanken på adopsjon lenge før jeg fikk mitt eget barn, siden det i vår fanilie ikke er en selvfølge. Jeg har sett hvor vakkert det er, og gleder meg til den prosessen. Føler meg litt priviligert som får oppleve begge deler for å være helt ærlig. Det hadde vært fantastisk. Er bare litt redd for å bli gått etter i sømmene, og funnet for lett.

Det vet vel også en del av dere mye om.

Håper igjen noen vil svare meg. Hvis jeg har støtet noen med ord og vendinger beklager jeg dette. Jeg har muligens ikke "treningen" som skal til for å vite helt hva som er akseptabelt vokabular. Det er så nytt for meg dette.

vennlig hilsen

Når det gjelder psykiske plager, virker det som BUFetat er temmelig strenge (les: nesten fordomsfulle til tider). Sosialkontoret kommer til å spørre og grave om dette, og dere vil trenge utfyllende attester fra psykiater. Har du sluttet i terapi nå, eller går du fortsatt? Ville nok vært en fordel om du kan si at det er tilbakelagt (du kan jo heller begynne igjen senere hvis du har behov for det).

Hvis du har tenkt å søke uføretrygd og har mulighet til å vente litt med det, ville jeg gjort det (i alle fall til sosialrapporten er i havn). Især hvis det gjelder psykiske ting.

Jeg tenker at bare du selv og de som kjenner deg godt, kan egentlig vurdere om du er en god mor, men sosialkontoret og BUFetat kan henge seg opp i ting likevel. Selvsagt skal de ta psykiske problemer på alvor! Men det er ikke slik at alle psykiske problemer fører til at man er noen dårlig forelder.

Mener ikke å skremme deg med dette, jeg ville bare forberede deg på at dette kan være et problem. Du skal selvsagt ikke benekte at du har slitt med psykiske ting, det viktige er at du legger vekten på at dette gjør at du har vokst og utviklet deg som menneske. Det vil selvsagt hjelpe å ha en god attest fra psykiateren din, men som sagt bør det nok helst være tilbakelagt. Mange personer, og enkelte land, har dessverre endel fordommer rundt det å gå i terapi (selv syns jeg det er en stor fordel hvis folk har gått i terapi, det har gjerne gjort dem mer bevisste og reflekterte om seg selv!)

Kina vet jeg er et land som er opptatt av at søkerne ikke skal ha psykiske problemer. Likevel pleier nok de fleste å bli godkjente når de først har blitt det i Norge.

Var jeg deg, ville jeg tatt en prat med adopsjonsforeningen og spurt om råd med hensyn til valg av land.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest en som venter]

Takk for råd fra alle sammen.Både min mann og jeg er fortrolige med tanken fra adopsjon fra egentlig hvilket som helst land. Og gutten vår er jo vant med sine søskenbarn fra Etiopia. Og nå står Kina for tur i en annen del av familien. Vi er på vei til å bli en skikkelig fargerik familie:o)

Men med tanke på at vi har et egetfødt barn lurer jeg på om det er slik at vi burde tatt det i betraktning på et eller annet vis når vi velger land.

Man gjør seg jo mange tanker når man er i denne fasen. Jeg tenker kanskje mest på det barnet vi adopterer. Vil det være lettere for ei jente fra Kina å føle seg innlemmet i vår familie, i forhold til en gutt som er mørkere i huden? Jeg tenker ikke på mobbing, for når det gjelder regelrett mobbesituasjoner er det andre mekanismer som teller. Gutten vår virker som om han er herlig fargeblind, forstå meg rett. Han er vokst opp med det innlysende at vi alle er like verdifulle og vakre uansett farge etcetera. Han har ingen spesielle ønsker, bortsett fra at han synes vi har det bra slik vi har det. Og trenger vi egentlig å bli flere? Og hvis vi skulle få et barn hadde han mest ønsket seg en gutt. Jeg antar han går igjennom mange av de tingene alle som opplever familieforøkelse gjør, men forskjellen er kanskje at han blir tatt litt mer med på råd siden dette planlegges så godt. Det er jo et merkelig fakta at han blir det eneste egenfødte barnet i vår familie, og sådan i undertall. Det er jo ikke slik at jeg bare kommer en dag og forteller ham at jeg er gravid.

Jeg har jo fortalt ham at man ikke bestiller barn, ikke kjøper barn, men at man finner foreldre til barn som trenger det. Dette forstår han. Samtidig er det slik at Kina er kanskje det landet jeg har tenkt en del på, og da får vi jo "garantert" en jente.

Kanskje hadde det vært best med et tredje land i vår familie, så ble det virkelig et herlig mangfold. Men det er fristende å få fra det landet min søster venter fra. Som dere skjønner, mange tanker og forsåvidt små, ubetydelige undringer og tanker. Tipper dere har vært der:o)

Når det gjelder det med helseattest, er det noen av dere som vet hvilke land som er ekstra strenge og vektlegger det sterkt? Min mann tjener jo alene over 350 000, som jeg leste var en grense økonomisk.

Mine lidelser er mange, men de er slike som migrene, bekkenleddsyndrom, litt diffuse nevrologiske lidelser som ikke har helt klare navn, med mer. Ikke diabetes og lidelser enkelte land opplever som problematiske og dødelige i sitt land. Om jeg blir uføretrygdet, tror dere jeg får mange problemer med det? Bør den prosessen være unnagjort, eller kan jeg stå oppe i den mens jeg begynner å søke om dette? Eller hjelper det å ha sterke leger bak seg? Eller er det litt skremmende i seg selv å ha gått så lenge i terapi hos min psykiater at han er en "sterk" lege for meg. Blir det et tveegget sverd lett? Hva må jeg "unngå" å si? Hva må jeg si? Er det andre der som har hatt en litt liknende situasjon som meg i så måte?

Nå ble det mye jeg jeg her, men min mann er like hippen på dette, bare så det er sagt. Og vi har vært så fortrolige med tanken på adopsjon lenge før jeg fikk mitt eget barn, siden det i vår fanilie ikke er en selvfølge. Jeg har sett hvor vakkert det er, og gleder meg til den prosessen. Føler meg litt priviligert som får oppleve begge deler for å være helt ærlig. Det hadde vært fantastisk. Er bare litt redd for å bli gått etter i sømmene, og funnet for lett.

Det vet vel også en del av dere mye om.

Håper igjen noen vil svare meg. Hvis jeg har støtet noen med ord og vendinger beklager jeg dette. Jeg har muligens ikke "treningen" som skal til for å vite helt hva som er akseptabelt vokabular. Det er så nytt for meg dette.

vennlig hilsen

I forhold til å føle seg som en del av familien, tror jeg dette har veldig lite å gjøre med hudfargen til barnet.

Det vil uansett se annerledes ut enn dere, og uansett er utfordringen å gjøre denne annerledesheten til noe som er en mellomting mellom ubetydelig og positivt, og skape samhørighet på andre punkter. Likhet og felleskap er jo så mye, mye mer enn fysisk likhet uansett. ;o)

[Gjest sa-mamma]

SØR-AFRIKA !! Verdens Barn formidler adopsjonen her i Norge og jeg kan VIRKELIG anbefale SA.

Vi er ikke så mange her i Norge enda men har personlig kjennskap til veldig mange og vi er en meget fornøyd gjeng som har starta egen forening.

Vil du ha mer info så ta gjerne kontakt med meg.

Jeg er den heldige mamma til ei SA-prinsesse på 2år og 4mnd som vi fikk da hun var 8mnd.

Hilsen [email protected]

Kan og¨så anbefale sør-afrika.

De ønsker søker med krisent livssyn.

Lykke til

[Gjest kph]

Jeg leser mellom linjene at du "ønsker" deg en datter, og derfor er Kina et alternativ.

Du har også noen tanker om at det kan være lettere og være asiatisk utseende jente og vokse opp i Norge med tanke på mobbing, samtidig som du er såpass reflektert at du vet at det er helt andre mekanismer som setter inn når det gjelder mobbing.

Jeg skjønner hva du tenker tror jeg...har vært gjennom samme tankerekken selv.Det er LOV og tenke fritt gjennom ting.

Hvis ditt hjerte banker for Kina så syns jeg du skal velge dette landet.

Jeg gjorde det. Jeg var igjennom mange av dine tanker. Og vi valgte Kina og vi fikk en gutt! En fantastik flott og herlig gutt!

Når det gjelder din helsestatus deres inntekt og alt dette andre, så kan du ikke få alle svarene på forhånd.

[Gjest jks]

Når det gjelder psykiske plager, virker det som BUFetat er temmelig strenge (les: nesten fordomsfulle til tider). Sosialkontoret kommer til å spørre og grave om dette, og dere vil trenge utfyllende attester fra psykiater. Har du sluttet i terapi nå, eller går du fortsatt? Ville nok vært en fordel om du kan si at det er tilbakelagt (du kan jo heller begynne igjen senere hvis du har behov for det).

Hvis du har tenkt å søke uføretrygd og har mulighet til å vente litt med det, ville jeg gjort det (i alle fall til sosialrapporten er i havn). Især hvis det gjelder psykiske ting.

Jeg tenker at bare du selv og de som kjenner deg godt, kan egentlig vurdere om du er en god mor, men sosialkontoret og BUFetat kan henge seg opp i ting likevel. Selvsagt skal de ta psykiske problemer på alvor! Men det er ikke slik at alle psykiske problemer fører til at man er noen dårlig forelder.

Mener ikke å skremme deg med dette, jeg ville bare forberede deg på at dette kan være et problem. Du skal selvsagt ikke benekte at du har slitt med psykiske ting, det viktige er at du legger vekten på at dette gjør at du har vokst og utviklet deg som menneske. Det vil selvsagt hjelpe å ha en god attest fra psykiateren din, men som sagt bør det nok helst være tilbakelagt. Mange personer, og enkelte land, har dessverre endel fordommer rundt det å gå i terapi (selv syns jeg det er en stor fordel hvis folk har gått i terapi, det har gjerne gjort dem mer bevisste og reflekterte om seg selv!)

Kina vet jeg er et land som er opptatt av at søkerne ikke skal ha psykiske problemer. Likevel pleier nok de fleste å bli godkjente når de først har blitt det i Norge.

Var jeg deg, ville jeg tatt en prat med adopsjonsforeningen og spurt om råd med hensyn til valg av land.

Ønsker deg lykke til!

Er litt uenig her. Anbefaler deg til å legge alle kort på bordet og svar så ærlig som du kan - dette kan gi deg mye goodwill, forståelse og at de opplever deg som oppriktig.

Dersom du ikke gjør det og det i ettertid (feks i slutten av utredningen, hos buf etat, eller kanskje under søking av barn nr 2) kommer for en dag at dere har skjult/løyet/dekket til informasjon, kan dette stoppe hele prosessen og føre til at dere ikke blir godkjent eller godkjenningen trukket tilbake fordi den er tatt på feilaktig grunnlag.

Du skriver selv at din psykiater vurderer deg frisk til å adoptere. Stol på denne vurderingen, få den skriftlig med begrunnelse.

Husk at både bvtj og buf etat har full mulighet til å be om innhentelse av opplysninger/se relevante dokumenter hos din psykiater, lege og andre etater som trygdekontor - og da vil alt komme for en dag. Dersom du motsetter deg slik innhenting kan både bvtj og buf etat underkjenne dere fordi de vurderer at dere mest sannsynlig skjuler noe av betydning.

Husk at det er svært få adopsjonssøkere som ikke blir godkjent. Hovedgrunnene til underkjenning er oftest kroniske helseplager eller for høy alder. Dersom dine plager er ikke lenger til stede/vurderes av fagfolk som irrelevante i forhold til omsorg for et barn, og disse kan bekrefte/gå god for dette, vil dette som regel være slutningen hos bvtj/buf etat også.

Jeg har selv vært med på å godkjenne perosner som har arbeidet seg gjennom psykiske plager og søkere som har kroniske sykdommer, men som av fagfolk blir vurdert som under god kontroll av medikamenter og ikke påvirker omsorgsevnen/rollen.

Disse har også i sin tur fått tildelt barn av giverlandene.

[Sillil]

Hei! Vi har en egenfødt sønn på 3 år, og skal adoptere fra Sør-Afrika (så fort vi blir godkjente, da..). Var veldig dårlig under hele svangerskapet, så for oss var det naturlig å tenke på adopsjon. Er veldig fornøyd med våre valg!! Gleder meg kjempe masse! Gå for magefølelsen, dere må vel ikke bestemme dere før papirene skal sendes til BUFetat?? Eller? Lykke til!

[Gjest i startfasen]

Hei! Vi har en egenfødt sønn på 3 år, og skal adoptere fra Sør-Afrika (så fort vi blir godkjente, da..). Var veldig dårlig under hele svangerskapet, så for oss var det naturlig å tenke på adopsjon. Er veldig fornøyd med våre valg!! Gleder meg kjempe masse! Gå for magefølelsen, dere må vel ikke bestemme dere før papirene skal sendes til BUFetat?? Eller? Lykke til!

takk for hyhhelig svar. Ja, jeg skal gå for magefølelsen, og det er jo ikke spesielt viktig om det blir gutt eller jente, eller om ungen kommer herfra eller derfra. Så vi får høre på rådene til de som er helt inne i systemet, og som får vite alt vedrørende vår situasjon, så faller ting sikkert på plass. Lykke til så mye:o)