Tomheten etter samlivsbrudd

[Gjest Alene-men-egentlig-ikke-ensom]

Jeg og mannen min gikk fra hverandre for 3 måneder siden. Den første tiden var jeg høyt oppe, gledet meg over min nye tilværelse og syntes det var godt å se fremover mot en ny og bedre hverdag. Nå er jeg bare tom og trist. Jeg er fortsatt trygg på avgjørelsen jeg tok (bruddet kom på mitt initiativ, men vi var enige likevel!), og når jeg tenker på hvordan vi hadde det og hvordan resten av livet hadde blitt så vet jeg at jeg får det bedre nå.

Likevel er jeg mye trist og lei meg. Vi har to barn, og jeg tenker mye på hva jeg har påført dem. Selv om jeg innerst inne vet at jeg har mye mer å tilby dem som alenemamma enn i et forhold som gjorde meg ulykkelig.

Men tomheten er så fryktelig vanskelig å takle. Det er en enorm overgang. Å sitte alene om kvelden og vite at det ikke er noen der, ingen å vente på. Jeg savner nok ikke egentlig mannen min, men "noen"!

Er det noen som har erfaring med disse følelsene og kan si noe om hva man bør gjøre for å komme videre? Jeg tror jeg er ganske flink til å være aktiv - ta kontakt med venner, finne på ting om kvelden når jeg har anledning til det o.s.v. Trener mye, gjør ting jeg normalt synes er koselig. Men likevel føles det fryktelig tungt.

Hvor lenge pleier det å være sånn? Hjeeeelp... jeg var ikke forberedt på dette!

[pablito]

Jeg har ikke vært i samme situasjon selv, men ut fra hva du skriver høres det ut som du er i en fase hvor du bearbeider det du har vært gjennom. Først når separasjonen er et faktum, kan man tillate seg å kjenne på alle følelsene.Det er en lang og slitsom prosess å bryte opp et ekteskap. Tomheten du føler er vel helt naturlig; du skal jo fylle livet ditt med noe annet nå etter at du har "tømt ut" det gamle. Det er ikke farlig å føle tomhet i perioder i livet. Etter hvert som livet går videre, vil du føle deg mer og mer normal igjen. Det kan kanskje ta et års tid å reorientere seg i den nye tilværelsen. Det er bra å opprettholde de vanlige, normale aktivitetene selv om det føles tungt iblant. Ingen grunn til panikk. Ønsker deg lykke til!

[Gjest svar fra en som har hatt samme opplevelse]

Hei

Jeg harvært i din situasjon. Etter mange års samliv og to barn brøt jeg for to år siden ut av ekteskapet med min mann. Vi var også enige om at det nok var det beste så det var ikke noe dramatikk i bruddet.

Hadde sett frem til tiden da jeg skulle ha bare meg selv og barna og tenke på. Virkelig kose oss. Men slik ble det ikke. Fikk også som du følelsen av tomhet etter bruddet. Av og til savnet jeg min eksmann noe helt vanvittig, og var mange ganger på nippet til å ringe han å spørre om han ville komme ned eller om vi skulle prøve igjen. Heldigvis gjorde jeg ikke det. Tror ikke egentlig at det var min eksmann jeg savnet, men som du skriver tror jeg det var det å ha noen som ventet, ha noen rundt meg, å snakke med. Spesielt når barna var bortreist var det ille. Savnet nærheten og varmen av en annen når jeg la meg om kveldene, savnet å ha noen å snakke med når jeg ønsket (kan jo ikke ringe å mase på alle venninnene hele tiden heller, følte jeg:-)).

Disse tomhetstankene prøvde jeg å skjule for andre. Jeg følte meg skikkelig deprimert og trist til tider. Men jeg følte ikke at jeg kunne snakke med andre om det heller. Det var jo jeg som ville ut av forholdet og jeg trodde ikke at de ville forstå hva jeg mente . Ville jo ikke tilbake til slik vi hadde det heller.

Etter noen måneder fant jeg meg en ny mann. Da ble alt bedre. Men det er sikkert ikke så lurt å hoppe rett inn i et nytt forhold heller har jeg hørt. For meg var dette ihvertfall det som fikk det til å snu. Men jeg regner med at det uansett hadde blitt lettere etterhvert som jeg hadde fått tid til å venne meg til alenetilværelsen.

Når en har barn er det i tillegg ekstra vanskelig å bli alene. En må jo nødvendigvis være hjemme om kveldene når barna er hjemme. En kan ikke finne på ting med venner alltid slik som en ofte blir rådet til å gjøre. Dessuten hare ikke noen å dele gledene og sorgene sammen. Det kan være vanskelig å være alenemor. Det å ha noen å snakke med om barna savner jeg faktisk ennå. Noen å skryte uhemmet av barna til, hvor flinke de er, hvor søte de er, hvor gode de er osv. Norn som er helt enig:-) En finner aldri noen som blir som barnas far på det området!

Lykke til vil jeg ihvertfall ønske deg. Det kommer til å bli lettere etterhvert. Det er vel som en sorgprosess, som det tar litt tid å komme gjennom.