Favorittartister

[musikeren]

Siden vi nå har vært inne på hva slags musik som virkelig får fram våre dårlige sider, så er det selvfølgelig absolutt på plass med det motsatte.

Hva slags musikk gjør deg til et bedre menneske? Hva hører du på som gir et løft for både kropp og sjel? Hva slags musikk er terapi for deg?

Mine sterkeste opplevelser er Beatles, Pink Floyd og Marillion. Dessverre er jeg stort sett ferdighørt når det gjelder disse, men det var utrolig sterkt da det stod på som verst.

Genesis må også nevnes.Og ei plate som heter The Day The Earth Caught Fire, med City Boy. Verdens mest ukjente utrolig bra album. Toto. Jellyfish. Van Halen. Mike Oldfield. Def Lepard. Mannfred Mann.

Nå for tida går det mye på enkeltlåter som jeg har lasta ned. The Last Resort må nevnes. Den blir jeg aldri lei.

Sikkert glemt noen:-) Minn meg på hvem, er du snill;-)

[Gjest ChiengMai]

U2

R.E.M.

Bruce Springsteen

David Gray

Hothouse Flowers

The Pogues

The Waterboys

Frank Zappa

Van Morrison

Christy Moore

Luka Bloom

Hanne Boel

[Hawkwind]

Hmmm...hvor skal jeg stoppe...?

Hawkwind, Steppenwolf, Bel Canto, Man on Fire, Aaron English, Riverside, Apollyon Sun, Celtic Frost, Killing Joke, 808 State, Nazareth, Kitaro, Tomita, Kraftwerk, Mekong Delta, ZZ Top, Candlemass, Ozric Tentacles, Rush, Eloy....

Et lite utvalg av artister jeg ikke går lei med det første det der ihvertfall *s*

[hare1365380455]

Du har glemt the doors!

[musikeren]

U2

R.E.M.

Bruce Springsteen

David Gray

Hothouse Flowers

The Pogues

The Waterboys

Frank Zappa

Van Morrison

Christy Moore

Luka Bloom

Hanne Boel

Eh... Hanne Boel? :-)

[musikeren]

Du har glemt the doors!

Pføy.

[Gjest erwin]

REM

Kent

Chris Rhea

Annie Lennox

Vamp

ELO

[Gjest ChiengMai]

Eh... Hanne Boel? :-)

Jepp, hun har hatt noen bra plater opp gjennom årene, de siste to-tre har vel ikke akkurat gått inn hos meg. Og av kvinnelige artister er vel hun den som jeg har likt best, så ho var med for den kvinnelige delen av musikkverdenen. :-)

En annen ting. Skjønner ikke hvordan jeg greide det, men jeg glemte altså en av mine virkelig store favoritter da jeg ramset opp. Sorry Nick Cave, skal aldri gjenta seg! *ille berørt*

Jeg digger forresten Steppenwolf. :-)

[Gjest mij]

Det du skriver om ferdighørt er så sant. Tror aldri jeg kommer til å få nye musikkopplevelser like sterke som dem jeg har hatt til Pink Floyd. Det var PF omtrent konstant på ørene fra jeg var 14 til jeg var 19, og selv om det er en sårbar og sterk tid i seg selv, så toppet musikken deres det hele.

Men nå har jeg ikke satt på en PF-CD på så lenge jeg kan huske. Har imidlertid kopiert alle CDene over på ipoden slik at jeg kan høre en sang nå og da, men det holder liksom...

[ShitDiddelyDo]

De første som virkelig rørte meg var Iron Maiden. Jeg husker første gang jeg hørte på deres første skive. Det må ha vært tidlig på 80-tallet, så jeg hadde ikke fyllt 10 engang.

Det preget naturligvis smaken min en del. Først var det naturligvis Maiden og bare Maiden, men med Maiden fulgte diverse metal-blader jeg slukte rått, selv om jeg knapt hadde lært engelsk. Jeg fikk uansett med meg hva som var "inn", og det tok ikke lang tid før jeg utvidet samlinga mi til å innbefatte band som Twisted Sister, Wasp, Kiss (som jeg egentlig aldri fallt for), Accept, Zeppelin, Thin Lizzy, Black Sabbath, Ozzy, osv.

Jeg var fullstendig oppslukt av alt som hadde med metal og hardrock å gjøre, og jo mørkere det var jo bedre var det. Sånn sett ble Black Sabbath og Venom også favoritter.

Mens slektens eldre garde nesten fikk slag da de entret soverommet mitt og så plakater med de mest groteske, langhåra gærninger, og lærerne mine nok tenkte sitt om hva faen det ville bli ut av meg, oppmuntret faktisk fadern meg til å høre på musikk han anså som opprørsk.

Etter hvert åpnet Metallica og Slayer nye dører for meg. Men Metallica begikk tidenes brøler i 91 med deres Black Album, og jeg var nær ved å bli knust da jeg hørte dette makkverket for første gang. Jeg var 16 da, og jeg husker fortsatt hvordan verden raste sammen rundt meg på grunn av det jeg anså som noe i nærheten av et personlig svik.

Så de sendte meg ut i min første kjærlighetssorg.

Heldigvis var det en del veier å gå på den tiden, og jeg ble desto mer oppslukt av hardere metal. Sepultura, spesielt, men etter hvert også den norske blackmetal scenen.

Men samtidig åpnet artister som Pink Floyd, Bowie, Dylan, Velvet Underground, osv, nye dører for meg, og jeg ble sendt rett inn i 60- og 70-tallets deilige dopmusikk.

Spesielt har Dylan betydd mye for meg. Jeg har alltid elsket skikkelig tekster, og Dylan ga meg, og gir meg fortsatt, ofte grøsninger.

Stones og Beatles er ikke på noen måte banda jeg liker best, selv om jeg fortsatt hører en del på dem, men det er naturlig at musikkelskere, som jeg anser meg selv som, setter seg inn i deres musikk, og via dem komme i kontakt med andre band fra deres storhetstid.

Sånn sett har nok Stones og Beatles også betydd veldig mye for meg.

Jeg hører på mye forskjellig, alt fra Mozart til Grevens Burzum, uten at overgangen fra klassisk til den mest brutale BM egentlig er veldig stor, svært mange metalartister er veldig inspirert av klassisk musikk, så det er vanskelig å hvem som betyr mest for meg.

Men Bowie og Velvet Underground kommer jeg ikke utenom. Ei heller Joy Division, Zeppelin, The Clash og Ramones. Selv om de to sistnevnte er band jeg fant lovlig sent.

Johnny Cash og Leonard Cohen er også to fantastiske låtskrivere, nesten overmenneskelige, på samme måte som Dylan og den unge Bowie.

Men bandet som åpnet dørene for meg var Iron Maiden. For det var Maiden som fikk meg fullstendig hektet på musikk i åtteårsalderen, langt utover hva som var (og fortsatt er...) normalt blant mine venner og kjente.

Maiden betød nok like mye for meg musikalsk som Hardyguttene litterært.

Jeg elsker musikk, hører på det hver dag, og jeg finner stadig noe nytt. Det er det som er så bra. Tar man utgangspunkt i 60- og 70-tallet, etter min mening den beste tidsepokoen som noensinne har eksistert hva musikk angår, er det ingen grenser for hva og hvor mye god musikk man kan finne, og selv i dag finner jeg band, nye for meg men gamle for mange andre, som jeg tidligere ikke har hørt på av diverse grunner, men som trollbinder meg fullstendig når jeg går litt dypere i deres verk. For ofte er det sånn at man avskriver et band fordi det eneste man har hørt av dem er en eller annen hit, som kanskje ikke er helt stil med det man normalt tror man kan like, men så finner man plutselig ut at bandet kanskje hadde noe for seg før de tok sikte på Topp 100-lista.

Se på The Clash. Mange tror de er Should I Stay or Should I Go.

Men det er jo bare så utrolig feil.

Musikksmaken min er fortsatt ganske dyster, og jeg vemmes av patetiske kjærlighetslåter med det som eksisterer av klisjeer, mens jeg grøsser på ryggen av Nick Caves groteske lovesongs.

[Lillemus]

De første som virkelig rørte meg var Iron Maiden. Jeg husker første gang jeg hørte på deres første skive. Det må ha vært tidlig på 80-tallet, så jeg hadde ikke fyllt 10 engang.

Det preget naturligvis smaken min en del. Først var det naturligvis Maiden og bare Maiden, men med Maiden fulgte diverse metal-blader jeg slukte rått, selv om jeg knapt hadde lært engelsk. Jeg fikk uansett med meg hva som var "inn", og det tok ikke lang tid før jeg utvidet samlinga mi til å innbefatte band som Twisted Sister, Wasp, Kiss (som jeg egentlig aldri fallt for), Accept, Zeppelin, Thin Lizzy, Black Sabbath, Ozzy, osv.

Jeg var fullstendig oppslukt av alt som hadde med metal og hardrock å gjøre, og jo mørkere det var jo bedre var det. Sånn sett ble Black Sabbath og Venom også favoritter.

Mens slektens eldre garde nesten fikk slag da de entret soverommet mitt og så plakater med de mest groteske, langhåra gærninger, og lærerne mine nok tenkte sitt om hva faen det ville bli ut av meg, oppmuntret faktisk fadern meg til å høre på musikk han anså som opprørsk.

Etter hvert åpnet Metallica og Slayer nye dører for meg. Men Metallica begikk tidenes brøler i 91 med deres Black Album, og jeg var nær ved å bli knust da jeg hørte dette makkverket for første gang. Jeg var 16 da, og jeg husker fortsatt hvordan verden raste sammen rundt meg på grunn av det jeg anså som noe i nærheten av et personlig svik.

Så de sendte meg ut i min første kjærlighetssorg.

Heldigvis var det en del veier å gå på den tiden, og jeg ble desto mer oppslukt av hardere metal. Sepultura, spesielt, men etter hvert også den norske blackmetal scenen.

Men samtidig åpnet artister som Pink Floyd, Bowie, Dylan, Velvet Underground, osv, nye dører for meg, og jeg ble sendt rett inn i 60- og 70-tallets deilige dopmusikk.

Spesielt har Dylan betydd mye for meg. Jeg har alltid elsket skikkelig tekster, og Dylan ga meg, og gir meg fortsatt, ofte grøsninger.

Stones og Beatles er ikke på noen måte banda jeg liker best, selv om jeg fortsatt hører en del på dem, men det er naturlig at musikkelskere, som jeg anser meg selv som, setter seg inn i deres musikk, og via dem komme i kontakt med andre band fra deres storhetstid.

Sånn sett har nok Stones og Beatles også betydd veldig mye for meg.

Jeg hører på mye forskjellig, alt fra Mozart til Grevens Burzum, uten at overgangen fra klassisk til den mest brutale BM egentlig er veldig stor, svært mange metalartister er veldig inspirert av klassisk musikk, så det er vanskelig å hvem som betyr mest for meg.

Men Bowie og Velvet Underground kommer jeg ikke utenom. Ei heller Joy Division, Zeppelin, The Clash og Ramones. Selv om de to sistnevnte er band jeg fant lovlig sent.

Johnny Cash og Leonard Cohen er også to fantastiske låtskrivere, nesten overmenneskelige, på samme måte som Dylan og den unge Bowie.

Men bandet som åpnet dørene for meg var Iron Maiden. For det var Maiden som fikk meg fullstendig hektet på musikk i åtteårsalderen, langt utover hva som var (og fortsatt er...) normalt blant mine venner og kjente.

Maiden betød nok like mye for meg musikalsk som Hardyguttene litterært.

Jeg elsker musikk, hører på det hver dag, og jeg finner stadig noe nytt. Det er det som er så bra. Tar man utgangspunkt i 60- og 70-tallet, etter min mening den beste tidsepokoen som noensinne har eksistert hva musikk angår, er det ingen grenser for hva og hvor mye god musikk man kan finne, og selv i dag finner jeg band, nye for meg men gamle for mange andre, som jeg tidligere ikke har hørt på av diverse grunner, men som trollbinder meg fullstendig når jeg går litt dypere i deres verk. For ofte er det sånn at man avskriver et band fordi det eneste man har hørt av dem er en eller annen hit, som kanskje ikke er helt stil med det man normalt tror man kan like, men så finner man plutselig ut at bandet kanskje hadde noe for seg før de tok sikte på Topp 100-lista.

Se på The Clash. Mange tror de er Should I Stay or Should I Go.

Men det er jo bare så utrolig feil.

Musikksmaken min er fortsatt ganske dyster, og jeg vemmes av patetiske kjærlighetslåter med det som eksisterer av klisjeer, mens jeg grøsser på ryggen av Nick Caves groteske lovesongs.

Hadde faktisk en Accept-lp en gang... Skulle vært artig å hørt den igjen nå. )

[Dorthe]

Du har glemt alle damene ;o)

Joni Mitchell, Carly Simon, Janis Ian, Billie Holliday, Maria Moldaour, Joan Baez osv

[Gjest ChiengMai]

De første som virkelig rørte meg var Iron Maiden. Jeg husker første gang jeg hørte på deres første skive. Det må ha vært tidlig på 80-tallet, så jeg hadde ikke fyllt 10 engang.

Det preget naturligvis smaken min en del. Først var det naturligvis Maiden og bare Maiden, men med Maiden fulgte diverse metal-blader jeg slukte rått, selv om jeg knapt hadde lært engelsk. Jeg fikk uansett med meg hva som var "inn", og det tok ikke lang tid før jeg utvidet samlinga mi til å innbefatte band som Twisted Sister, Wasp, Kiss (som jeg egentlig aldri fallt for), Accept, Zeppelin, Thin Lizzy, Black Sabbath, Ozzy, osv.

Jeg var fullstendig oppslukt av alt som hadde med metal og hardrock å gjøre, og jo mørkere det var jo bedre var det. Sånn sett ble Black Sabbath og Venom også favoritter.

Mens slektens eldre garde nesten fikk slag da de entret soverommet mitt og så plakater med de mest groteske, langhåra gærninger, og lærerne mine nok tenkte sitt om hva faen det ville bli ut av meg, oppmuntret faktisk fadern meg til å høre på musikk han anså som opprørsk.

Etter hvert åpnet Metallica og Slayer nye dører for meg. Men Metallica begikk tidenes brøler i 91 med deres Black Album, og jeg var nær ved å bli knust da jeg hørte dette makkverket for første gang. Jeg var 16 da, og jeg husker fortsatt hvordan verden raste sammen rundt meg på grunn av det jeg anså som noe i nærheten av et personlig svik.

Så de sendte meg ut i min første kjærlighetssorg.

Heldigvis var det en del veier å gå på den tiden, og jeg ble desto mer oppslukt av hardere metal. Sepultura, spesielt, men etter hvert også den norske blackmetal scenen.

Men samtidig åpnet artister som Pink Floyd, Bowie, Dylan, Velvet Underground, osv, nye dører for meg, og jeg ble sendt rett inn i 60- og 70-tallets deilige dopmusikk.

Spesielt har Dylan betydd mye for meg. Jeg har alltid elsket skikkelig tekster, og Dylan ga meg, og gir meg fortsatt, ofte grøsninger.

Stones og Beatles er ikke på noen måte banda jeg liker best, selv om jeg fortsatt hører en del på dem, men det er naturlig at musikkelskere, som jeg anser meg selv som, setter seg inn i deres musikk, og via dem komme i kontakt med andre band fra deres storhetstid.

Sånn sett har nok Stones og Beatles også betydd veldig mye for meg.

Jeg hører på mye forskjellig, alt fra Mozart til Grevens Burzum, uten at overgangen fra klassisk til den mest brutale BM egentlig er veldig stor, svært mange metalartister er veldig inspirert av klassisk musikk, så det er vanskelig å hvem som betyr mest for meg.

Men Bowie og Velvet Underground kommer jeg ikke utenom. Ei heller Joy Division, Zeppelin, The Clash og Ramones. Selv om de to sistnevnte er band jeg fant lovlig sent.

Johnny Cash og Leonard Cohen er også to fantastiske låtskrivere, nesten overmenneskelige, på samme måte som Dylan og den unge Bowie.

Men bandet som åpnet dørene for meg var Iron Maiden. For det var Maiden som fikk meg fullstendig hektet på musikk i åtteårsalderen, langt utover hva som var (og fortsatt er...) normalt blant mine venner og kjente.

Maiden betød nok like mye for meg musikalsk som Hardyguttene litterært.

Jeg elsker musikk, hører på det hver dag, og jeg finner stadig noe nytt. Det er det som er så bra. Tar man utgangspunkt i 60- og 70-tallet, etter min mening den beste tidsepokoen som noensinne har eksistert hva musikk angår, er det ingen grenser for hva og hvor mye god musikk man kan finne, og selv i dag finner jeg band, nye for meg men gamle for mange andre, som jeg tidligere ikke har hørt på av diverse grunner, men som trollbinder meg fullstendig når jeg går litt dypere i deres verk. For ofte er det sånn at man avskriver et band fordi det eneste man har hørt av dem er en eller annen hit, som kanskje ikke er helt stil med det man normalt tror man kan like, men så finner man plutselig ut at bandet kanskje hadde noe for seg før de tok sikte på Topp 100-lista.

Se på The Clash. Mange tror de er Should I Stay or Should I Go.

Men det er jo bare så utrolig feil.

Musikksmaken min er fortsatt ganske dyster, og jeg vemmes av patetiske kjærlighetslåter med det som eksisterer av klisjeer, mens jeg grøsser på ryggen av Nick Caves groteske lovesongs.

Jeg glemte visst Thin Lizzy og The Clash også. *gremmes igjen*

[ShitDiddelyDo]

Jeg glemte visst Thin Lizzy og The Clash også. *gremmes igjen*

Jeg orket ikke å nevne opp artister. I hvert fall ikke mange. Det hadde tatt for lang tid, og jeg hadde glemt for mange.

[ShitDiddelyDo]

Hadde faktisk en Accept-lp en gang... Skulle vært artig å hørt den igjen nå. )

Balls to the Wall var jo en klassiker.

Men Accept faller nok innunder en del band som egentlig ikke hadde så mye å si, og derfor forsøker å sjokkere så mye som mulig.

Uansett: Grei hardrock, i stil med Wasp, AC/DC og andre band hvor man vet hva man får når man kjøper noe av dem.

[Gjest ChiengMai]

Jeg orket ikke å nevne opp artister. I hvert fall ikke mange. Det hadde tatt for lang tid, og jeg hadde glemt for mange.

Lur du. Kommer det fler innlegg i denne tråden dukker det vel opp fler jeg har glemt og som jeg virkelig elsker. :-D

[Lillemus]

Balls to the Wall var jo en klassiker.

Men Accept faller nok innunder en del band som egentlig ikke hadde så mye å si, og derfor forsøker å sjokkere så mye som mulig.

Uansett: Grei hardrock, i stil med Wasp, AC/DC og andre band hvor man vet hva man får når man kjøper noe av dem.

Neeeei, jeg tror ikke lp'n het "Balls to the walls". Har du noen andre titler så kanskje jeg husker den? Det er vel omtrent etparogtyveår siden og jeg mener å huske at den ikke var så enormt heavy egentlig?

[ShitDiddelyDo]

Neeeei, jeg tror ikke lp'n het "Balls to the walls". Har du noen andre titler så kanskje jeg husker den? Det er vel omtrent etparogtyveår siden og jeg mener å huske at den ikke var så enormt heavy egentlig?

http://www.allmusic.com/cg/amg.dll?p=amg&searchlink=ACCEPT&uid=CAW060601081534&sql=11:uzadqj2boj0a~T2

En av disse?

[Lillemus]

http://www.allmusic.com/cg/amg.dll?p=amg&searchlink=ACCEPT&uid=CAW060601081534&sql=11:uzadqj2boj0a~T2

En av disse?

Jeg husket ikke tittelen før jeg så coveret, det var Breaker. )

[mariaflyfly]

Jeg er ganske altetende når det gjelder musikk.

Hører på mye klassisk - Mozart, Bach, Beethoven, Händel, Verdi osv.

For tida går det ellers mye i Dido, Katie Melua, Keane, U2 og Coldplay.

I yngre dager hørte jeg veldig mye på A-ha, og synes det er kult at de fortsatt lager veldig bra musikk. Madonna har jeg også "alltid" hørt på.

Hadde en periode der jeg hørte mye på Iron Maiden og Guns 'n roses. Liker fortsatt denne type musikk også.

Av "gammelt" liker jeg Beatles, Aretha Franklin og Simon & Garfunkle

De Lillos liker jeg forresten også godt og hører en del på.