Favorittartister

[Kjersti S]

Det bandet jeg har flest cd'er av, er nok utvilsomt Aerosmith. Ellers så tror jeg egentlig at jeg er ganske allsidig. De cd'ene som er mest spilt i min spiller er nok Amanda Marshall (med samme tittel), "Vapen og ammunition" med Kent, litt av hvert hentet på nettet av Django Reinhardt og Hot Club de France, noe Alanis Morisette, Bachs juleoratorium, Verdis "Requiem", Brittens "Requiem", Chess (m. Tommy Körberg osv), div. Øystein Sunde, div. Chick Corea, div. av Giorgia Todrani som jeg tilfeldigvis fant på nettet for noen år siden, pluss en hel haug med andre som jeg ikke kommer på i farta.

Det kvalifiserer som allsidig musikksmak vel? (selv om jeg holder meg langt unna musikk som Sputnik, Scandinavia, Vikingarna osv)

[mariaflyfly]

De første som virkelig rørte meg var Iron Maiden. Jeg husker første gang jeg hørte på deres første skive. Det må ha vært tidlig på 80-tallet, så jeg hadde ikke fyllt 10 engang.

Det preget naturligvis smaken min en del. Først var det naturligvis Maiden og bare Maiden, men med Maiden fulgte diverse metal-blader jeg slukte rått, selv om jeg knapt hadde lært engelsk. Jeg fikk uansett med meg hva som var "inn", og det tok ikke lang tid før jeg utvidet samlinga mi til å innbefatte band som Twisted Sister, Wasp, Kiss (som jeg egentlig aldri fallt for), Accept, Zeppelin, Thin Lizzy, Black Sabbath, Ozzy, osv.

Jeg var fullstendig oppslukt av alt som hadde med metal og hardrock å gjøre, og jo mørkere det var jo bedre var det. Sånn sett ble Black Sabbath og Venom også favoritter.

Mens slektens eldre garde nesten fikk slag da de entret soverommet mitt og så plakater med de mest groteske, langhåra gærninger, og lærerne mine nok tenkte sitt om hva faen det ville bli ut av meg, oppmuntret faktisk fadern meg til å høre på musikk han anså som opprørsk.

Etter hvert åpnet Metallica og Slayer nye dører for meg. Men Metallica begikk tidenes brøler i 91 med deres Black Album, og jeg var nær ved å bli knust da jeg hørte dette makkverket for første gang. Jeg var 16 da, og jeg husker fortsatt hvordan verden raste sammen rundt meg på grunn av det jeg anså som noe i nærheten av et personlig svik.

Så de sendte meg ut i min første kjærlighetssorg.

Heldigvis var det en del veier å gå på den tiden, og jeg ble desto mer oppslukt av hardere metal. Sepultura, spesielt, men etter hvert også den norske blackmetal scenen.

Men samtidig åpnet artister som Pink Floyd, Bowie, Dylan, Velvet Underground, osv, nye dører for meg, og jeg ble sendt rett inn i 60- og 70-tallets deilige dopmusikk.

Spesielt har Dylan betydd mye for meg. Jeg har alltid elsket skikkelig tekster, og Dylan ga meg, og gir meg fortsatt, ofte grøsninger.

Stones og Beatles er ikke på noen måte banda jeg liker best, selv om jeg fortsatt hører en del på dem, men det er naturlig at musikkelskere, som jeg anser meg selv som, setter seg inn i deres musikk, og via dem komme i kontakt med andre band fra deres storhetstid.

Sånn sett har nok Stones og Beatles også betydd veldig mye for meg.

Jeg hører på mye forskjellig, alt fra Mozart til Grevens Burzum, uten at overgangen fra klassisk til den mest brutale BM egentlig er veldig stor, svært mange metalartister er veldig inspirert av klassisk musikk, så det er vanskelig å hvem som betyr mest for meg.

Men Bowie og Velvet Underground kommer jeg ikke utenom. Ei heller Joy Division, Zeppelin, The Clash og Ramones. Selv om de to sistnevnte er band jeg fant lovlig sent.

Johnny Cash og Leonard Cohen er også to fantastiske låtskrivere, nesten overmenneskelige, på samme måte som Dylan og den unge Bowie.

Men bandet som åpnet dørene for meg var Iron Maiden. For det var Maiden som fikk meg fullstendig hektet på musikk i åtteårsalderen, langt utover hva som var (og fortsatt er...) normalt blant mine venner og kjente.

Maiden betød nok like mye for meg musikalsk som Hardyguttene litterært.

Jeg elsker musikk, hører på det hver dag, og jeg finner stadig noe nytt. Det er det som er så bra. Tar man utgangspunkt i 60- og 70-tallet, etter min mening den beste tidsepokoen som noensinne har eksistert hva musikk angår, er det ingen grenser for hva og hvor mye god musikk man kan finne, og selv i dag finner jeg band, nye for meg men gamle for mange andre, som jeg tidligere ikke har hørt på av diverse grunner, men som trollbinder meg fullstendig når jeg går litt dypere i deres verk. For ofte er det sånn at man avskriver et band fordi det eneste man har hørt av dem er en eller annen hit, som kanskje ikke er helt stil med det man normalt tror man kan like, men så finner man plutselig ut at bandet kanskje hadde noe for seg før de tok sikte på Topp 100-lista.

Se på The Clash. Mange tror de er Should I Stay or Should I Go.

Men det er jo bare så utrolig feil.

Musikksmaken min er fortsatt ganske dyster, og jeg vemmes av patetiske kjærlighetslåter med det som eksisterer av klisjeer, mens jeg grøsser på ryggen av Nick Caves groteske lovesongs.

Jeg husker at jeg kjøpte meg Seventh son-skiva, og at dette var helt "ny" musikk for meg.

Lillemann fikk den av broren min til jul nettopp, sammen med Appertite for Destruction og en til som jeg ikke husker. Han mente at nå var han gammel nok til å få seg de tre platene som haddde betydd mest for han.

[mariaflyfly]

Det bandet jeg har flest cd'er av, er nok utvilsomt Aerosmith. Ellers så tror jeg egentlig at jeg er ganske allsidig. De cd'ene som er mest spilt i min spiller er nok Amanda Marshall (med samme tittel), "Vapen og ammunition" med Kent, litt av hvert hentet på nettet av Django Reinhardt og Hot Club de France, noe Alanis Morisette, Bachs juleoratorium, Verdis "Requiem", Brittens "Requiem", Chess (m. Tommy Körberg osv), div. Øystein Sunde, div. Chick Corea, div. av Giorgia Todrani som jeg tilfeldigvis fant på nettet for noen år siden, pluss en hel haug med andre som jeg ikke kommer på i farta.

Det kvalifiserer som allsidig musikksmak vel? (selv om jeg holder meg langt unna musikk som Sputnik, Scandinavia, Vikingarna osv)

Jeg har sunget både Britten og Verdi. Har du? *dulter*

[ShitDiddelyDo]

Jeg husket ikke tittelen før jeg så coveret, det var Breaker. )

Den har jeg et sted jeg også, men den har nok støvet ned.

[ShitDiddelyDo]

Jeg husker at jeg kjøpte meg Seventh son-skiva, og at dette var helt "ny" musikk for meg.

Lillemann fikk den av broren min til jul nettopp, sammen med Appertite for Destruction og en til som jeg ikke husker. Han mente at nå var han gammel nok til å få seg de tre platene som haddde betydd mest for han.

Seventh Son of a Seventh Son er en kraftig undervurdert plate. Maidens siste gode.

[mariaflyfly]

Hadde faktisk en Accept-lp en gang... Skulle vært artig å hørt den igjen nå. )

Jeg trodde du bare hørte på BeeGees?

[mariaflyfly]

Seventh Son of a Seventh Son er en kraftig undervurdert plate. Maidens siste gode.

Er den undervurdert? Jeg mener fortsatt at den har 3-4 virkelig bra låter. Som jeg fortsatt synes er knallbra.

[Lillemus]

Jeg trodde du bare hørte på BeeGees?

Akkurat nå gjør jeg faktisk det! ) Fikk en kopi av en Bee Gees-cd i posten forleden dag. Akkurat den plata (Living eyes - 1981) finnes nesten ikke på cd, ikke mange eksemplarene som har vært i omløp, men på en eller annen måte har en nederlandsk venninne av meg fått tak i en og hun har kopiert den til meg. Har ikke hatt tid til å legge den inn på pc'n tidligere, men har gjort det nå i kveld. *Koser seg*

[Kjersti S]

Jeg har sunget både Britten og Verdi. Har du? *dulter*

Har sunget Verdi, men dirigenten slutta før vi rakk å synge Britten. Faen også, kunne han ikke ha vært enig med menighetsrådet bare et par år til...

Tror nesten det må være mitt gjennom tidene favorittverk. Lenge siden jeg har hørt på det nå, tror nesten jeg må legge det inn på mp3'n min...

Hvor har du sunget det forresten? Ikke så ofte man hører om at Britten blir sunger her til lands, hvis ikke jeg er helt utafor da selvfølgelig.. Er du aktiv korsanger?

[ShitDiddelyDo]

Er den undervurdert? Jeg mener fortsatt at den har 3-4 virkelig bra låter. Som jeg fortsatt synes er knallbra.

Ja, jeg mener å huske at mange på den tiden begynte å gå litt imot Maiden, på den måten at alt de gjorde uansett var dårlig. De hadde et par år før gitt ut et skikkelig makkverk av et album.

Men de kom meget sterkt tilbake med Seventh Son. Tror den i dag er på mange kritikeres favorittlister over Maiden-album.

Den er definitivt høyt oppe på min liste.

Etter Seventh Son gikk det skikkelig til helvete med Maiden - musikalsk, selv om bandet i dag er mer populære enn noensinne. Men det er på grunn av tidlige album, og forrykende konserter.

[mariaflyfly]

Har sunget Verdi, men dirigenten slutta før vi rakk å synge Britten. Faen også, kunne han ikke ha vært enig med menighetsrådet bare et par år til...

Tror nesten det må være mitt gjennom tidene favorittverk. Lenge siden jeg har hørt på det nå, tror nesten jeg må legge det inn på mp3'n min...

Hvor har du sunget det forresten? Ikke så ofte man hører om at Britten blir sunger her til lands, hvis ikke jeg er helt utafor da selvfølgelig.. Er du aktiv korsanger?

Jepp. Har sunget det i Konserthuset i Oslo, men det er et par år sida nå. Verdi har jeg sunget to ganger.

Faren min sang forøvrig War requiem for mange år sida - med Britten sjøl som dirigent.

[Hawkwind]

Seventh Son of a Seventh Son er en kraftig undervurdert plate. Maidens siste gode.

Tja - ikke helt enig med deg der *s*

Synes Killers er den siste av de virkelig gode skivene; og Somewhere in Time den siste av de gode.

Seventh Son blir for steril og glattpolert - omtrent som Judas Priests Turbo plate ;-)

[Hawkwind]

Jepp, hun har hatt noen bra plater opp gjennom årene, de siste to-tre har vel ikke akkurat gått inn hos meg. Og av kvinnelige artister er vel hun den som jeg har likt best, så ho var med for den kvinnelige delen av musikkverdenen. :-)

En annen ting. Skjønner ikke hvordan jeg greide det, men jeg glemte altså en av mine virkelig store favoritter da jeg ramset opp. Sorry Nick Cave, skal aldri gjenta seg! *ille berørt*

Jeg digger forresten Steppenwolf. :-)

Steppenwolf er knall - nydelig musikk å spille høyt på stereoen når man driver med husarbeid eksempelvis ;-)

[musikeren]

Du har glemt alle damene ;o)

Joni Mitchell, Carly Simon, Janis Ian, Billie Holliday, Maria Moldaour, Joan Baez osv

Næh... Kjerringmusikk;-)

[Prozak]

Pink Floyd. Dire Straits. Thin Lizzy. Gammelt Genesis. Electric Light Orchestra. Creem. J.S.Bach. Queen. David Bowie. Cornelis Vreeswijk. Iron Maiden. Judas Priest. Tricky. Massive Attack. Rage Against the Machine. (Tidligere) No Doubt. Sånn bare for å nevne noen få off the top of my head.

".............................................."

[Dorthe]

Næh... Kjerringmusikk;-)

Dumming ;o)

[musikeren]

Pink Floyd. Dire Straits. Thin Lizzy. Gammelt Genesis. Electric Light Orchestra. Creem. J.S.Bach. Queen. David Bowie. Cornelis Vreeswijk. Iron Maiden. Judas Priest. Tricky. Massive Attack. Rage Against the Machine. (Tidligere) No Doubt. Sånn bare for å nevne noen få off the top of my head.

".............................................."

Love Over Gold. Den når høyt:-)

[musikeren]

Dumming ;o)

Fjomse;-)

[musikeren]

De første som virkelig rørte meg var Iron Maiden. Jeg husker første gang jeg hørte på deres første skive. Det må ha vært tidlig på 80-tallet, så jeg hadde ikke fyllt 10 engang.

Det preget naturligvis smaken min en del. Først var det naturligvis Maiden og bare Maiden, men med Maiden fulgte diverse metal-blader jeg slukte rått, selv om jeg knapt hadde lært engelsk. Jeg fikk uansett med meg hva som var "inn", og det tok ikke lang tid før jeg utvidet samlinga mi til å innbefatte band som Twisted Sister, Wasp, Kiss (som jeg egentlig aldri fallt for), Accept, Zeppelin, Thin Lizzy, Black Sabbath, Ozzy, osv.

Jeg var fullstendig oppslukt av alt som hadde med metal og hardrock å gjøre, og jo mørkere det var jo bedre var det. Sånn sett ble Black Sabbath og Venom også favoritter.

Mens slektens eldre garde nesten fikk slag da de entret soverommet mitt og så plakater med de mest groteske, langhåra gærninger, og lærerne mine nok tenkte sitt om hva faen det ville bli ut av meg, oppmuntret faktisk fadern meg til å høre på musikk han anså som opprørsk.

Etter hvert åpnet Metallica og Slayer nye dører for meg. Men Metallica begikk tidenes brøler i 91 med deres Black Album, og jeg var nær ved å bli knust da jeg hørte dette makkverket for første gang. Jeg var 16 da, og jeg husker fortsatt hvordan verden raste sammen rundt meg på grunn av det jeg anså som noe i nærheten av et personlig svik.

Så de sendte meg ut i min første kjærlighetssorg.

Heldigvis var det en del veier å gå på den tiden, og jeg ble desto mer oppslukt av hardere metal. Sepultura, spesielt, men etter hvert også den norske blackmetal scenen.

Men samtidig åpnet artister som Pink Floyd, Bowie, Dylan, Velvet Underground, osv, nye dører for meg, og jeg ble sendt rett inn i 60- og 70-tallets deilige dopmusikk.

Spesielt har Dylan betydd mye for meg. Jeg har alltid elsket skikkelig tekster, og Dylan ga meg, og gir meg fortsatt, ofte grøsninger.

Stones og Beatles er ikke på noen måte banda jeg liker best, selv om jeg fortsatt hører en del på dem, men det er naturlig at musikkelskere, som jeg anser meg selv som, setter seg inn i deres musikk, og via dem komme i kontakt med andre band fra deres storhetstid.

Sånn sett har nok Stones og Beatles også betydd veldig mye for meg.

Jeg hører på mye forskjellig, alt fra Mozart til Grevens Burzum, uten at overgangen fra klassisk til den mest brutale BM egentlig er veldig stor, svært mange metalartister er veldig inspirert av klassisk musikk, så det er vanskelig å hvem som betyr mest for meg.

Men Bowie og Velvet Underground kommer jeg ikke utenom. Ei heller Joy Division, Zeppelin, The Clash og Ramones. Selv om de to sistnevnte er band jeg fant lovlig sent.

Johnny Cash og Leonard Cohen er også to fantastiske låtskrivere, nesten overmenneskelige, på samme måte som Dylan og den unge Bowie.

Men bandet som åpnet dørene for meg var Iron Maiden. For det var Maiden som fikk meg fullstendig hektet på musikk i åtteårsalderen, langt utover hva som var (og fortsatt er...) normalt blant mine venner og kjente.

Maiden betød nok like mye for meg musikalsk som Hardyguttene litterært.

Jeg elsker musikk, hører på det hver dag, og jeg finner stadig noe nytt. Det er det som er så bra. Tar man utgangspunkt i 60- og 70-tallet, etter min mening den beste tidsepokoen som noensinne har eksistert hva musikk angår, er det ingen grenser for hva og hvor mye god musikk man kan finne, og selv i dag finner jeg band, nye for meg men gamle for mange andre, som jeg tidligere ikke har hørt på av diverse grunner, men som trollbinder meg fullstendig når jeg går litt dypere i deres verk. For ofte er det sånn at man avskriver et band fordi det eneste man har hørt av dem er en eller annen hit, som kanskje ikke er helt stil med det man normalt tror man kan like, men så finner man plutselig ut at bandet kanskje hadde noe for seg før de tok sikte på Topp 100-lista.

Se på The Clash. Mange tror de er Should I Stay or Should I Go.

Men det er jo bare så utrolig feil.

Musikksmaken min er fortsatt ganske dyster, og jeg vemmes av patetiske kjærlighetslåter med det som eksisterer av klisjeer, mens jeg grøsser på ryggen av Nick Caves groteske lovesongs.

Okay. Sjøl om dine seksuelle preferanser er heller tvilsommesynes jeg du kommer med mye interessant. Så kveldens utfordring: Nevn et album jeg burde kjøpe imorra, og som jeg garantert kommer til å like.

Det kan godt være en utfordring til hvem som helst ellers også.

[Prozak]

Love Over Gold. Den når høyt:-)

Veldig mye bra, ja :-)

"..................................."